intervjutrening

Noen ord om «intervjutrening»

Jeg ble invitert til en samling for å snakke om hvordan «sånne som meg» tenker på den andre siden av bordet for en jobbsøker. De hadde tydeligvis kommet fram til den delen av pensumplanen som handler om intervjutrening, en merkelig greie som bekrefter at det finnes alt for mange som underbygger hvor vanskelig det skal være for normale mennesker å komme seg gjennom en jobbsøkerprosess. Jeg er sikker på at jeg kunne gjort det til en fulltidsjobb å arrangere intervjutrening for jobbsøkere, det sier sitt og det er jo bare trist, mest fordi jeg ikke ser verdien av det på samme måten som de som tjener pengene sine på andres tvangstanker.

Jeg fikk et spørsmål fra en jente i salen som lurte på om jeg kunne komme med et eksempel på et godt spørsmål som hun kunne stille i et jobbintervju, jeg svarte at det i seg selv var et godt spørsmål men den tror jeg ikke at hun skjønte noe av.
– «Jeg kommer meg til intervju», fortsatte hun.
– «Men der stopper det opp …»
– «Hvorfor det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal spørre om», nølte hun.
– «Jeg har ingen smarte spørsmål, og da er jeg redd for at jeg ikke virker interessert nok eller motivert nok».
– «Tenker du mye på dette?»
– «Hva da?»
– «Hvordan du virker?»
– «Ja», svarte hun kort.
– «Det er jo det som er poenget, er det ikke … jeg vil jo gjøre et godt inntrykk, ikke sant».
– «Vet du», begynte jeg.
– «Du er så fokusert på å gjøre et godt inntrykk at det i seg selv blir et mål … har du vurdert å slappe av litt?»
– «Slappe av?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Slappe av … lene deg tilbake, ta det med ro, ikke stresse men bare være deg selv og ta det som det kommer?»
– «Det skulle tatt seg ut», smilte hun.
– «Da får jeg i hvert fall ikke jobben».
Jeg nikket.
Jeg ble stående og se på henne.
Det er mulig hun oppfattet det som litt kleint.
Jeg lot det gå fire sekunder.
Kanskje det var fem.
Jeg tok ikke tiden, men det føltes sikkert som en evighet for henne.
Deretter sa jeg det.
– «Du søker på feil jobber».

Intervjutrening har en tendens til å ende opp som et tiltak som blir et mål i seg selv.
Det er ikke bra.
Du tvinger deg inn i en ukomfortabel rolle som du kanskje ikke behersker mens du sitter og ruger i spenning på en anledning til å få ut et spørsmål som du oppfatter som smart, eller som noen har sagt til deg at de oppfatter som smart, du blir så fokusert på dette at du glemmer å være tilstede i virkeligheten. Det eneste som jeg kommer på i farta som ligger i nærheten av et «godt spørsmål» i en intervjusetting er det som kommer fra den andre siden av bordet og som danner grunnlaget for hele samtalen.
Det som handler om hvorfor de skal ansette deg.
– «Ja», smilte hun.
– «Hvorfor skal de det …»
– «Vet du ikke det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal svare …»
– «Vet du ikke hva du skal svare her og nå eller vet du ikke hva du skal svare når du får dette spørsmålet i et intervju?»
– «Dette spørsmålet …»
– «Nei», sukket jeg.
– «Du søker definitivt på feil jobber».

Intervjutrening kan i beste fall gjøre deg klar for situasjonen som du skal inn i ved å gi deg selv en slags påminnelse om viktigheten av å stå i egen rolle. Du har kommet fram fordi noen liker deg og nå skal du bekrefte at du er den som de liker. Hvis du har kødda det til med flåsete søknadsdokumenter som ikke rimer med virkeligheten, så detter du ut ganske raskt, – vel og merke hvis du møter flinke folk som ikke lar seg lure av nisser og troll og som forfører deg til å bli en feilansettelse.
– «Vet du hvorfor du søker på jobbene som du søker på?»
– «Jo …»
– «Sikker?»
– «Jeg vil jo ha en jobb?»
– «Det dreier seg om mye mer enn det», svarte jeg.
– «Det dreier seg om hele pakka og hele pakka er deg og alt du har med deg … det er det du må få fram og det er derfor du ikke skal la deg påvirke av de som tror at det handler om å gjøre seg til med noe som de oppfatter som smarte spørsmål».

Ingen intervjuer er like med mindre du møter strukturfascistene som er mer opptatt av prosesser enn resultater, de som møter deg med tjue forhåndsdefinerte spørsmål og som er mer interessert i å stille disse spørsmålene enn å skape en god dialog, gjerne avsluttet med at de ber deg beskrive dine dårlige sider.
Grøss.
Alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv.
Pugging og tvangstanker og valgte sannheter ødelegger for deg selv.
Vær åpen i møte med mennesker.
Det er det beste tipset – og det eneste – når noen snakker om intervjutrening.

Intervjutrening?
Du kommer langt med følgende pep-talk til deg selv:

Du kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er du her og det er nå det gjelder.
Humøret er bra.
De andre kan bare glede seg.
God kontroll handler om hvor godt du står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis det mistes.
Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.


Dagens musikksnutt har for øvrig ingen verdens ting med dagens tekst å gjøre, – det er bare det at det er en fin sang som følges av vakre bilder fra Praha og jeg savner Praha.
Du får INXS med «Never Tear Us Apart»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Hva skal du med intervjutrening?

Det som er litt kjipt når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med er at jeg kan treffe på kandidater som jeg skjønner har vært på jobbsøkerkurs og har drillet seg opp og ut på intervjutrening eller – enda verre – de som har lest eller hørt dårlige tips fra sånne som kanskje burde jobbe med noe annet. Det skjer når jeg kommer inn som sparringspartner for de som ønsker innspill fra en som står på utsiden, det kan være på runde to hvor jeg går inn i rollen som sil eller kvern eller fluesmekker for den saks skyld og hvor jeg i mange tilfeller skulle ønske at jeg kom inn i runde en eller enda bedre den som er før den igjen, den som handler om å sortere søknadsbunken. Eller enda bedre enn det, også – hvis jeg kommer inn fra begynnelsen og kan stille spørsmålet som handler om «hvem» man ser for seg i den aktuelle stillingen i stedet for å komme drassende med en gammel stillingsbeskrivelse eller en CV fra en som har hatt rollen før.
Nå skal vi ansette en «sånn» …
Grøss.
Kanskje personen finnes i egne rekker.
Kanskje oppgavene kan deles opp.
Matematikk i arbeidslivet er ikke lett, og det er definitivt ikke sånn at en pluss en er to, – en greie som kan være noe å tenke på for HR-folk som er mer opptatt av å telle hoder og måle og styre og gjøre alle de andre tingene som de tror er smart å gjøre på ferden med å synliggjøre seg selv og sitt.

Jeg liker å snakke om rekrutteringskommunikasjon, og det handler om å tiltrekke seg den som kan noe om det som det er viktig å kunne noe om i den aktuelle rollen, en som vet hvordan han skal bruke det som han mener at han kan og som passer inn hele pakka som følger med. Hvis man gjør det riktig, så slipper man å investere mange penger i tåpelige verktøy for å administrere alle søkerne, for det er jo så mange, vi er jo så attraktive og alle vil jobbe hos oss, vi er jo bare så gode på employer branding, liksom.
Grøss.
Hvis man gjør det riktig så trenger man ikke tenke på alt arbeidet som forbindes med intervjuprosesser og kandidatopplevelser og alle de tingene der, ei heller dra inn folk fra utsiden som spiller rollen som alibi når de egentlig skal skjule det faktum at de ikke har peiling på hva gjør eller hvorfor de gjøre det.

Det er kjipt nok å komme inn i prosesser som man ikke har eierskap til selv, og som nevnt innledningsvis så blir det enda kjipere når det kommer kandidater som setter seg i den stolen som de er så mentalt forberedt på å sitte i at de går inn i en merkelig tilstand som bekrefter rollespillet. De er så drillet i intervjusituasjonen at det tipper helt feil, det er som om det er så utrolig viktig å gjøre det bra og helst bedre enn best, konkurransen er knallhard og de andre er viktigere enn dem selv.
Jeg ser at de har brukt lang tid på å velge hva de skal ha på seg.
Jeg ser at de har lest eller hørt hva de skal gjøre med hendene sine og skjønner at de har tenkt veldig mye på hvilke spørsmål som det er veldig viktig for dem å stille for å vise at de er motivert og interessert.
Så mye mas for så lite i stedet for å fokusere på det som skal til for å bli oppfattet som riktig.
Da er det en ting som gjelder, og det er å være seg selv.
Det er det som gjør at du skiller deg ut.
Det er det som gjør deg unik.
– «Ja», får jeg høre da.
– «Men hva hvis det ikke er riktig?»

Noen ganger, oftere og oftere når jeg tenker ordentlig etter, så har jeg lyst til å stille spørsmålet i plenum, dette elementære spørsmålet som handler om hvor i faen i helvete du har fått for deg at du må kødde så jævlig mye med deg selv for å skvise deg inn i en sjablong som antageligvis er spikket på bakrommet til en som ikke har peiling på noen av de tingene som du innerst inne vet at du selv er jævlig god på.

De som følger med på mine sider eller som har hørt meg snakke om intervjutips, vet at jeg ikke er så begeistret for å komme med innspill som kan oppfattes som riktig eller galt.
Det finnes nemlig ikke noe som er riktig eller galt.
Det som kan være bra på et sted, kan være helt på trynet et annet sted.
Det er sånne ting du må finne ut.
Det er da du må bruke magefølelsen din.
Jeg har sagt det før og skrevet det før, men gjentar det gjerne til det kjedsommelige, – et intervju er en samtale mellom to parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke.
Da må du snakke.
Da må du fortelle historien din.
Hvis personen på den andre siden av bordet ikke skjønner seg på noe av dette, så er det ditt ansvar som seriøs jobbsøker å bringe samtalen inn på det eneste som virkelig betyr noe.

Hvis du melder deg på et rekrutteringsprosjekt, så må du vite hvorfor du gjør det.
Hvis ikke, så er det bedre å la være.

Du skal snakke om deg selv og hva du kan og hva du kan gjøre med noe av det som du mener at du kan.
Du skal glemme alt annet som ikke handler om deg og ditt.
Stikk fingern i jorda.
Se deg selv i speilet.
Jeg vet at det er mange som syns det er skummelt, kanskje basert på en frykt for at man vil få se noe som man ikke ønsker å se eller frykten for at det finnes andre som ser det som dem selv har lyst til å se når alt kommer til alt, jeg vet ikke hva det er, men har erfart at samtaler med enkelte jobbsøkere oppleves som vrient fordi det råder et komplett kaos med full forvirring av forskjellige vrangforestillinger og tvangstanker.

Hvis jeg først skal si noe om smarte spørsmål, så kan det for eksempel være lurt å spørre hvorfor stillingen er ledig, svaret på hvorfor din eventuelle forgjenger har sluttet kan avdekke om det finnes noe som du ønsker å vite mer om. Hvis det er en nyopprettet stilling, så kan bakgrunnen for opprettelsen av den nye stillingen fortelle deg ganske mye.

Og tenk på det, – jeg er sikker på at du har truffet noen av disse som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Dagens tekst oppsummerer et foredrag for en kollokvie-gruppe på Høyskolen i Oslo, en fin gjeng som har tatt initiativ til å lage sin egen jobbsøkergruppe med fokus på tingene som betyr noe i overgangen mellom skole og arbeidsliv.

Anbefalte tekster:
Når kandidatene blir statister
Gi beng i perfeksjonismen

Du får FOO FIGHTERS med «Learn To Fly»