jobbintervju

… bare som en del av prosessen

Jeg har vært litt fram og tilbake med en virksomhet som trenger hjelp med rekrutteringsutfordringene sine, og nå har det strukket seg litt lenger med en forespørsel om jeg har lyst til å begynne å jobbe der.
Fast.
De få menneskene som jeg kjenner i denne virksomheten – det vil si seks mennesker som jeg selv har ansatt og deres linjeledere – er flinke folk som gir inntrykk av å trives med jobben sin. Nå skal det sies at de jobber med sånne sære ting som folk i HR ikke har peiling på og som gjør at de får lov til å gjøre jobben sin i fred, men av og til så kommer dem snikende.
Det er sånn de sier det.
– «De kommer snikende», flirte han som jeg snakket med i går.
– «Rapporteringsgnål og medarbeidersamtaler og fandens oldemor … seriøst, på avdelingen vår så snakker si sammen hele tiden, vi … vi trives med jobben vår og med hverandre og elsker at vi får lov til å gjøre jobben vår i fred uten innblanding fra kleggene, det er jo derfor vi jobber her og derfor vi fortsatt har lyst til å jobbe her».
Jeg visste hva han snakket om.
Jeg visste at HR hadde fått noen stjerner fra styre og stell i denne virksomheten, stjerner som de klistret på veggene i nattens mulm og mørke og det er grunn god nok til bekymring siden HR skal være en støtte-enhet som ikke skal synes og heller ikke skal ha behov for å synes. Jeg strekker den litt lenger og legger til at jeg oppfatter rengjøringspersonalet som en viktigere suksessfaktor for en virksomhet enn en HR-funksjon som har blitt sminket opp av BI og andre indoktrineringsarenaer med håp om at bildene på presentasjonsmateriellet deres skal se litt finere ut.

I dag har jeg vært på jobbintervju med en av dem.
Jobbintervju.
Bare ordet byr meg i mot.
Du kan spørre hvorfor jeg i det hele tatt gadd å gå og jeg har spurt meg selv om det samme, men det handler om min greie med å være åpen i møte med nye mennesker selv om jeg selvfølgelig har sjekket opp hun som jeg skal møte i hue og rævva. Ja, nå har jeg ikke det, det er bare et begrep, men jeg oppfordrer jo alle til å foreta sin research før man skal treffe folk i formelle settinger og da har jeg selvfølgelig funnet ut en del ting om hun jeg skal snakke med.
Når det er nevnt, så har det ingenting med underbyggelse av fordommer å gjøre.
– «Jeg kommer til å stille deg en del spørsmål», begynte hun.
– «Jeg vet at du ikke liker det, men det er sånn prosessene våre er …»
Hun tok den helt ut med nettbrett foran seg, skjermbilder i fine farger og en drøss med firkanter hvor hun kunne taste inn svarene sine.
– «Skal vi ta testen først?»
– «Trenger ikke det», smilte jeg.
– «Trenger ikke?»
– «Testen deres gir en rapport som beskriver det som jeg selv har fortalt dere», begynte jeg.
– «Jeg vet jo hva som står der og da kan vi heller bruke tid på det som betyr noe».
– «Greit», smilte hun, et smil som kanskje var litt påtatt og et sånt smil som man kan finne på å slippe når man ikke vil vise skuffelsen over å få nei på forespørsel om neste dans med håp om at det kanskje kommer en ny sang som vekker danseløven.
– «Jeg kommer som nevnt til å stille deg en del spørsmål», fortsatte hun.
– «Det er egentlig ikke så … hvordan skal jeg si det … det er en del av disse spørsmålene som … ja, som rett og slett er obligatoriske og som … ja, vi ønsker jo å si at vi har grundige ansettelsesrutiner, og da er det en del av prosessen».
Jeg nikket.
– «Noen av spørsmålene er kanskje irrelevante», fortsatte hun.
– «Men jeg må likevel stille dem».
Jeg nikket igjen.
– «Er du klar?»
– «Fyr løs», smilte jeg.
– «Jeg vet at du ikke liker sånne spørsmål», fortsatte hun.
– «Men du», avbrøt jeg siden jeg oppfattet retorikken hennes som en invitasjon til å bryte inn.
– «Det du egentlig sier og som du har sagt en god stund allerede, er at du bruker tid på ting som du ikke trenger å bruke tid på og som bare er noe som du føler at du må gjøre fordi det er noen andre som tror at det er viktig ar du skal gjøre det … er det riktig?»
– «Det er prosessen vår», forsøkte hun.
– «Og det er sånn dere vil og skal ha det?»
– «Ehh … ja».
– «Hvem er det som egentlig utarbeider disse prosessene deres?»
– «Det er vi», svarte hun kort.
– «Vi som jobber på HR, mener jeg … vi ønsker enhetlige prosesser med struktur og systematikk som … ja, som effektiviserer og forenkler».
– «Vet du», fortsatte jeg og trakk på skuldrene.
– «Jeg syns det virker helt motsatt».
– «Motsatt?»
– «Jeg har ansatt folk hos dere i snart to år, folk som gikk rett inn og som er her fremdeles og som sørger for at virksomheten deres går så bra at dere trenger å ansette flere folk … og det er bra … og da vil jeg allerede nå slippe løs mitt eget spørsmål om det ikke er bedre for oss alle om vi fortsetter som før i stedet for at vi sitter her og snakker om noe som ikke vil funke?»
– «Ikke funke?»
– «Nei», fortsatte jeg.
– «Jeg kan ikke jobbe sånn, jeg … som om prosess er viktigere enn resultat … men nå sitter vi jo her med fulle kaffekopper og kan godt snakke om noe annet».
– «Hva skal vi snakke om?»
– «Trives du i jobben din?»
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg gjør jo det … det er i hvert fall et riktig skritt for meg og min videre karriere, nå jobber jeg jo bare med ansettelser og på sikt kan jeg tenke meg å spesialisere meg mer på kultur og … ja, kanskje til og med endring».
– «Jeg legger merke til at du sier bare når du beskriver oppgavene dine, bare ansettelser?»
– «Ja», smilte hun og så ned i bordflaten.
Rollene ble litt endret, på en måte.
– «Det blir kanskje litt ensformig».
– «Men har du ikke tenkt på at det er ansettelser som underbygger kultur og endring … vel og merke hvis du klarer å ansette riktige mennesker?»
Hun svarte ikke.
I hvert fall ikke med en gang, men når hun flyttet blikket fra bordflaten og opp på meg så var det noe i blikket hennes som jeg valgte å oppfatte som et svar.
– «Jeg vurderer å ta en master», fortsatte hun.
– «Jeg har jo bare en bachelor, mener jeg … og da vil jeg kanskje bli oppfattet som litt bedre kvalifisert når … ja, når jeg skal komme meg videre, ikke sant?»
– «Tror du på det?»
– «Om jeg tror på det?»
– «Ja?»
– «Det er jo sånn det er», forsøkte hun.
– «Men hvorfor tror du at det er sånn?»
– «Det … vet jeg ikke … gjør du?»
– «Ja».
– «Gjør du?»
– «Det er fordi det sitter mennesker som av merkelige grunner har grabbet til seg makten over hva som skal oppfattes som riktig og galt i arbeidslivet, paradoksalt nok de samme menneskene som tjener pengene sine på å si at det er sånn det skal være og som tillater seg å bruke sine egne disipler som referanser … jeg mener at du vil lære mye mer av å jobbe her i denne virksomheten og gjøre rollen til din egen … det er sykt mange flinke folk her og det er de som du skal spille på lag med, det er de som skal være med på å gjøre deg enda bedre og som på sikt kan sørge for at du blir oppfattet som kvalifisert for eventuelle nye oppgaver … er du med?»
– «Er det så enkelt?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Men en eller annen gang må flere få øya bort fra papirene sine som ikke er noe annet enn dårlige kopier av gammel moro … du kan ikke snakke om endring og kultur og mangfold og gjøre en forskjell og alle de tingene der når du ikke gjør noe annet enn det som du blir fortalt av mennesker som kanskje burde snakke om noe helt annet».
Det var god kaffe der, og vi begynte etter hvert å spille på overtid.
Hvem skulle tro det, liksom …

Nå vet jeg ikke hvor mange av leserne mine som danser, selv når det kanskje ikke er ment at de skal danse og selv om det ikke er noen som byr dem opp eller ser på dem, men husk at dans handler om et harmonisk samspill mellom alle parter.
Selv når du danser alene.
Akkurat som alt som skjer i arbeidslivet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Feil svar?

Jeg gikk på tur med en dame i dag, nesten som en «blind date», – jeg visste ikke så mye om henne bortsett fra uformell referanseskryt og det som hun fikk seg til å presentere i LinkedIn-profilen sin.
Det var egentlig ikke så mye.
Bildet var også feil.
Kanskje ikke «feil» men mer fra en annen tid, for å si det på den måten.
Alarm.
Alarm.
Hun var et resultat av en kildereferanse fra en som egentlig var mest interessert i å vise seg fram.
Se hvem jeg kjenner.
Vi snakket om et av mine rekrutteringsprosjekter hvor det var jeg som hadde foreslått denne søndagen siden det var så enkelt som den eneste dagen jeg hadde anledning til å treffe henne.
Litt sånn som Bjørnstjerne Bjørnson, liksom.
Jeg velger meg april.
Det var kanskje også fordi jeg ikke definerte henne som førstepri i en tid hvor jeg har sykt mye annet å holde på med i tillegg til at jeg oppfattet henne som litt på siden men likevel verdt å treffe.
Turen skulle jeg ta uansett.
Vi satt på en benk og så ned på Akerselva du gamle du grå, omringet av flotte høstfarger. Hun hadde nettopp svart på et spørsmål og virket litt urolig for at jeg ikke fulgte opp med en kommentar.
Det gikk fire sekunder.
Kanskje fem eller seks.
– «Var … var det feil svar?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Det er ikke noe som heter feil svar … men det svaret som du oppfatter som riktig er ikke det svaret som blir riktig for meg».
– «Hva … burde jeg ha svart?»
– «Du svarte på spørsmålet mitt og svarte det som du skulle svare».
– «Men … det var jo ikke riktig svar?»

For å være ærlig – og jeg er alltid ærlig – så innrømmer jeg at jeg aldri kommer til å la meg overraske over at det finnes så mange mennesker som er så redd for å bli oppfattet som noe annet enn hvem de virkelig er, de som ikke tør å si noe av falsk frykt for å si noe som kanskje kan bli oppfattet som feil og som er så sykelig opptatt av å fremstå som noe i stedet for å være noe. Og er det ikke rart, – hver gang diskusjonen dukker opp i ulike fagfora som jeg frekventerer, så kommer de som forsøker å bortforklare konstruksjonen av et samfunn som gjør det så forbanna vanskelig å være seg selv og tro på sine ting, en debatt som i de fleste tilfeller fyres opp av nissene som tjener pengene sine på sitt egendefinerte mandat til å fortelle andre hvordan de skal leve livene sine.
– «Så», begynte hun etter at det hadde blitt en liten pause mens hun fyrte opp en sigg.
– «Jeg blir ikke med videre?»
– «Nå har jeg truffet deg og blitt kjent med deg», svarte jeg.
– «Du blir feil til denne rollen men det betyr samtidig at du kan være helt riktig i forhold til en annen … alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv, vet du».

For å være ærlig – og jeg er som nevnt alltid ærlig – så innrømmer jeg også at jeg aldri kommer til å slutte å snakke om det og skrive om det og kanskje også irritere meg litt over det, til like stor forargelse for de som finner glede av å sitte på rævva og nynne med på de samme gamle sangene i stedet for å løsne på alle knutene og bevege kroppen etter sine egne rytmer.

PS:
Hvis du vet om en leder som er klar for nye utfordringer hos en av de største tekstilvaremerkene i verden, så hører jeg gjerne fra deg (LinkedIn).


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Noen ord om «intervjutrening»

Jeg ble invitert til en samling for å snakke om hvordan «sånne som meg» tenker på den andre siden av bordet for en jobbsøker. De hadde tydeligvis kommet fram til den delen av pensumplanen som handler om intervjutrening, en merkelig greie som bekrefter at det finnes alt for mange som underbygger hvor vanskelig det skal være for normale mennesker å komme seg gjennom en jobbsøkerprosess. Jeg er sikker på at jeg kunne gjort det til en fulltidsjobb å arrangere intervjutrening for jobbsøkere, det sier sitt og det er jo bare trist, mest fordi jeg ikke ser verdien av det på samme måten som de som tjener pengene sine på andres tvangstanker.

Jeg fikk et spørsmål fra en jente i salen som lurte på om jeg kunne komme med et eksempel på et godt spørsmål som hun kunne stille i et jobbintervju, jeg svarte at det i seg selv var et godt spørsmål men den tror jeg ikke at hun skjønte noe av.
– «Jeg kommer meg til intervju», fortsatte hun.
– «Men der stopper det opp …»
– «Hvorfor det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal spørre om», nølte hun.
– «Jeg har ingen smarte spørsmål, og da er jeg redd for at jeg ikke virker interessert nok eller motivert nok».
– «Tenker du mye på dette?»
– «Hva da?»
– «Hvordan du virker?»
– «Ja», svarte hun kort.
– «Det er jo det som er poenget, er det ikke … jeg vil jo gjøre et godt inntrykk, ikke sant».
– «Vet du», begynte jeg.
– «Du er så fokusert på å gjøre et godt inntrykk at det i seg selv blir et mål … har du vurdert å slappe av litt?»
– «Slappe av?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Slappe av … lene deg tilbake, ta det med ro, ikke stresse men bare være deg selv og ta det som det kommer?»
– «Det skulle tatt seg ut», smilte hun.
– «Da får jeg i hvert fall ikke jobben».
Jeg nikket.
Jeg ble stående og se på henne.
Det er mulig hun oppfattet det som litt kleint.
Jeg lot det gå fire sekunder.
Kanskje det var fem.
Jeg tok ikke tiden, men det føltes sikkert som en evighet for henne.
Deretter sa jeg det.
– «Du søker på feil jobber».

Intervjutrening har en tendens til å ende opp som et tiltak som blir et mål i seg selv.
Det er ikke bra.
Du tvinger deg inn i en ukomfortabel rolle som du kanskje ikke behersker mens du sitter og ruger i spenning på en anledning til å få ut et spørsmål som du oppfatter som smart, eller som noen har sagt til deg at de oppfatter som smart, du blir så fokusert på dette at du glemmer å være tilstede i virkeligheten. Det eneste som jeg kommer på i farta som ligger i nærheten av et «godt spørsmål» i en intervjusetting er det som kommer fra den andre siden av bordet og som danner grunnlaget for hele samtalen.
Det som handler om hvorfor de skal ansette deg.
– «Ja», smilte hun.
– «Hvorfor skal de det …»
– «Vet du ikke det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal svare …»
– «Vet du ikke hva du skal svare her og nå eller vet du ikke hva du skal svare når du får dette spørsmålet i et intervju?»
– «Dette spørsmålet …»
– «Nei», sukket jeg.
– «Du søker definitivt på feil jobber».

Intervjutrening kan i beste fall gjøre deg klar for situasjonen som du skal inn i ved å gi deg selv en slags påminnelse om viktigheten av å stå i egen rolle. Du har kommet fram fordi noen liker deg og nå skal du bekrefte at du er den som de liker. Hvis du har kødda det til med flåsete søknadsdokumenter som ikke rimer med virkeligheten, så detter du ut ganske raskt, – vel og merke hvis du møter flinke folk som ikke lar seg lure av nisser og troll og som forfører deg til å bli en feilansettelse.
– «Vet du hvorfor du søker på jobbene som du søker på?»
– «Jo …»
– «Sikker?»
– «Jeg vil jo ha en jobb?»
– «Det dreier seg om mye mer enn det», svarte jeg.
– «Det dreier seg om hele pakka og hele pakka er deg og alt du har med deg … det er det du må få fram og det er derfor du ikke skal la deg påvirke av de som tror at det handler om å gjøre seg til med noe som de oppfatter som smarte spørsmål».

Ingen intervjuer er like med mindre du møter strukturfascistene som er mer opptatt av prosesser enn resultater, de som møter deg med tjue forhåndsdefinerte spørsmål og som er mer interessert i å stille disse spørsmålene enn å skape en god dialog, gjerne avsluttet med at de ber deg beskrive dine dårlige sider.
Grøss.
Alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv.
Pugging og tvangstanker og valgte sannheter ødelegger for deg selv.
Vær åpen i møte med mennesker.
Det er det beste tipset – og det eneste – når noen snakker om intervjutrening.

Intervjutrening?
Du kommer langt med følgende pep-talk til deg selv:

Du kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er du her og det er nå det gjelder.
Humøret er bra.
De andre kan bare glede seg.
God kontroll handler om hvor godt du står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis det mistes.
Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.


Dagens musikksnutt har for øvrig ingen verdens ting med dagens tekst å gjøre, – det er bare det at det er en fin sang som følges av vakre bilder fra Praha og jeg savner Praha.
Du får INXS med «Never Tear Us Apart»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Nervøs?

Jeg hadde avtalt et intervju på en kafe i Oslo, det hadde gått ganske raskt for seg med tanke på at jeg var mellom to reiser og hadde fått en liten glippe hvor jeg kunne møte en blind date som jeg valgte å kategorisere som en outsider i et av mine rekrutteringsprosjekter. Hun var anbefalt av en ellers troverdig kilde og det er som regel de som er spennende i et kjedelig kandidatmarked, – de som stiller med noe som kanskje kan oppfattes som litt på siden av innholdsbetegnelsen men som stiller med relevant overføringsverdi.

Det var ti minutter til jeg skulle møte henne, og jeg gikk ut på google for å se hvem jeg skulle se etter siden jeg ikke hadde foreslått at hun hverken skulle stille med rød rose bak øret eller et flygel på skulderen. Hun var blant de som var aktive på digitale flater, og jeg så en sylfersk selfie med kjent bakgrunn som viste at hun allerede var på plass. Hun satt med en merkelig grimase kommentert med setningen om at hun gruet seg skikkelig til et møte med en hodejeger, er så nervøs at jeg nesten tisser på meg …
Det hadde allerede kommet inn noen rosa hjerter og smiletryner fra venninnene hennes.
Greit nok.
Det er lenge siden jeg sluttet å kommentere disse som ser større verdi av å dele sine opplevelser enn å være tilstede for seg selv.

God kaffe og hyggelig atmosfære på Bare Jazz i Grensen – et av mine absolutte favorittsteder – men samtalen var egentlig ikke så mye å skrive om. Hun var litt på siden av poenget med å være litt på siden, og det betyr at hun ikke blir med videre selv om hun kanskje kan være med videre på noe annet en annen gang.
Hyggelig jente.
Hun virket ikke så nervøs som hun hadde gitt inntrykk av, ikke at det betyr noen verdens ting for meg, men jeg kom til å tenke på at det kunne vært kult å sjekke hennes oppdaterte selfie når vi gikk videre hver til vårt.
Det ble med tanken.

Det finnes «eksperter» som liker å fokusere på dette som handler om å være nervøs foran et jobbintervju, sånne som kommer med lengre avhandlinger om hvordan stresshormoner som kortisol og adrenalin kan hemme din evne til å tenke klart og at det kan være smart å gjøre noen øvelser som hindrer påvirkningen fra denne hormonelle eliksiren.
Grøss.
Jeg husker en tekst hvor det var en som rådet jobbsøkere til å presentere seg i tråd med hva som var viktig for intervjueren og at det var spesielt viktig å demonstrere evnen til å skjule sin nervøsitet.
Jeg syns dette er svada.
Jeg kan godt strekke den litt lenger og si at det er pisspreik.
Nå skal det sies at dette var en tekst i et sånt glossy dameblad, et sånt som ikke inneholder så mange setninger bortsett fra det lille som står under reklamebildene, nesten som en rosablogg på papir, videre kommentarer fra denne «eksperten» var derfor skrevet med liten skrift for å gi plass til et bilde av en supermodell i tettsittende drakt og hvite tenner, fine fregner, det skulle hun ha, men teksten handlet mest om hvordan man kunne skape gode kombinasjoner med referanser til Mette Marit som visstnok hadde blitt et stilikon for gjenbruk. Det er ikke så ofte jeg blar i sånne dameblader, det blir tidstyver på venterom og sånt, men tanken slår meg hvor mange som egentlig tar noe av dette seriøst. Nå skal det samtidig sies at jeg regner med at teksten var konstruert for å legge opp til et nyp fra enda en sponsortekst, men trusselen om at det likevel kan finnes noen som gjør seg selv så små ved å følge disse «tipsene» er definitivt til stede. Mediebildene renner jo over av dem, som en paradoksal underbygger av påtatt hjernesvinn.

– «Samarbeid og tillit kan ikke instrueres … relasjoner mellom mennesker kan ikke automatiseres …»
Hanne Kristin Rohde

Jeg pleier å legge til at det kan være lurt å sette ord på noen av de utfordringene som du opplever i en jobbsøkerprosess. Du trenger ikke nødvendigvis fortelle det til alle andre, i hvert fall ikke til de som ikke responderer med noe annet enn smilefjes og rosa hjerter på Facebook, men la det være din greie som du jobber med på din egen måte.
Hvis du lurer på hva som er «din egen måte», så skal du bare la det være.
Da bør du rydde opp i en del andre ting.
Tenk likeverd, tillit og ønske om samarbeid, tenk at dette er et godt utgangspunkt for alle møter mellom mennesker, og da må du også huske på at det meste handler om valg, også med visshet om at det kan være tilfeldigheter og omstendigheter som legger grunnlaget for møtet.

Jeg skal ikke dykke ned i psykologien, men vet at man ikke trenger å være fagekspert for å vite at nervøsitet og andre følelser henger sammen med noe som man på forhånd har fortalt seg selv eller blitt fortalt om seg selv. Det ligger en historie der, og denne historien kan påvirke vår egen adferd.
Du kjenner følelsen, – klamme hender og bankende hjerte.
Det er bra.
Det betyr at det er liv i motoren din.
Det betyr i litt mer «saklige» termer at det er blodtrykket ditt som øker på grunn av adrenalin fa binyremargen som trekker sammen perifere blodkar. Adrenalin oppstår naturlig når sentralnervesystemet stimuleres slik som ved frykt, opphisselse eller sinne, og øker hjertets sammentrekningsevne på en sånn måte at hjerteminuttvolumet øker. Du har det ikke fra meg, men jeg sa noen ord om dette på et foredrag en gang hvor jeg hadde funnet noen artige snutter på wikipedia.
Kroppen går i en slags krisemodus.
– «Jeg håper at jeg slipper å få spørsmål om det …»
– «Jeg håper at de ikke snakker om ditt eller datt …»
– «Jeg gruer meg til å fortelle om meg selv, for jeg aner ikke hva jeg skal si …»
Eksemplene er mange, og du er sikkert kjent med dem. Det er da det er litt snodig å tenke på at det faktisk kan være mulig å være forberedt, ikke sånn at du har med deg manus – fy fy – men som en ubestemmelig greie som gjør det lettere for deg å snakke om det. Det handler litt om kontroll, og det er lettere å ha kontroll når du kjenner historien din og det er fordi de fleste mennesker har et følelsesmønster som ikke påvirkes av selve handlingen, men historien som ligger bak.
Det er det viktig å tenke på.
Det kan du gjøre noe med.
Det handler om å ta ansvar for seg selv.
Det er den eldste kunnskapen som finnes, og jeg ser dessverre at dette er noe som er i ferd med å forsvinne til fordel for dette med å følge alle andre eller noen dingser eller annet.
Nesten som de som ikke tør å gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt.
Nesten.
Eller de som er så redd for å si noe som kan oppfattes som galt at de velger å sitte i ro og holde kjeft.
Som om frykten for å tape er større enn gleden av å vinne.

– «Mennesker som aldri er nervøse, er inntørket …»
Ragnhild Nilsen Grødal

Vær deg selv med hele deg.
Uavhengig av hvem du skal møte.
Hvis du er nervøs, så er det en god ting.
Det er et tegn på at du er et menneske.

Minner om at du nå kan få Jobbsøkerboken i spesialutgave i en begrenset periode, bruk rabattkode OCTOBER15 og få den fraktfritt i posten.

Du får ANNE GRETE PREUS med «Fryd»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.