jobbintervju

Intervju … eller «bare» en samtale?

– «Jeg var ikke klar over at dette skulle være et intervju».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg er jo ikke forberedt …»
Vi satt og diskuterte et rekrutteringsprosjekt som jeg jobbet med, en rolle som Markedsdirektør, hun hadde meldt sin interesse gjennom kildetips på LinkedIn og nå hadde vi kommet dit hvor jeg hadde sagt at jeg ikke kom til å ta henne med. Jeg hadde snakket om selskapet og menneskene og rammene og omstendighetene for den aktuelle rollen og vært klar på forventningene og forutsetningene for utvelgelseskriteriene. Jeg forklarte hvorfor jeg valgte å ikke ta henne med i prosessen og det virket som om hun ikke var klar for å få umiddelbar tilbakemelding, noe som det kanskje er lett å skjønne med tanke på alle de gode grunnlagsdata som bekrefter negative kandidatopplevelser.
Jeg kan for øvrig ikke skjønne hvorfor noen velger å vente med denne responsen.
Det er jo bare å kjøre på.

Hun takket ja til å få noen gode råd på veien, og det første jeg fortalte var at hun aldri kan skylde på å ikke være forberedt når hun gikk inn i en rekrutteringsprosess og at hun heller ikke kunne sette merkelapper på møter mellom mennesker.
– «Du har en historie», fortsatte jeg.
– «Den skal du holde deg til uansett hvor du er og hvem du snakker med … dette er historien som underbygger ditt personlige varemerke og den skal presenteres i samsvar med de rammene som du til en hver tid er innenfor … skjønner du?»
Hun nikket.
Jeg regnet med at det var fordi hun skjønte det.
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Hva hadde vært annerledes hvis du var … forberedt?»
– «Svarene mine», svarte hun med et tonefall som om hun oppfattet det som en selvfølge.
– «Jeg hadde sikkert svart annerledes».
– «Hvorfor det?»
– «Hvis jeg hadde visst at det var et intervju, så hadde jeg jo forberedt meg på gode svar for å vise deg at jeg passer til denne stillingen …»
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Du snakker om svar … har det ikke slått deg at det forutsetter spørsmål som du ikke vet om på forhånd?»
– «Jo», nølte hun.
– «Men intervjuspørsmål pleier jo å være … hvordan skal jeg si det … mer eller mindre like?»
– «Du er med andre ord mer fokusert på spørsmål og svar enn å snakke om deg selv?»
– «Ehh … meg selv?»

Det hender at jeg treffer kandidater som er så opptatt av å gjøre godt inntrykk at det tipper over, de legger så mye fokus på dette at det blir et mål i seg selv og det er ikke bra. Nå skal det sies at det i hennes tilfelle hadde gått litt fort som følge av et kildetips fra en fyr som jeg vanligvis oppfatter som ganske pålitelig men som i etterpåklokskapens navn ga inntrykk av at han ønsket å vise seg litt. Jeg fikk vite at jeg måtte svinge meg fort siden hun var i andre prosesser, men jeg fikk ikke noe smart svar når jeg spurte henne hva det handlet om og hvordan dette påvirket vår greie.

Hvis du skal oppfattes som en seriøs kandidat, så må du være klar over at det eneste som virkelig betyr noe er at du står i rollen som deg selv.
Over alt.
Alltid.
Det er ikke så rent sjelden jeg tenker på hvor mye det betyr for en god del mennesker å være forberedt i sine møter med andre mennesker, og bare så det er sagt så handler det ikke denne gangen om å kjenne sin besøkelsestid selv om jeg vet om en del mennesker som kan ha litt å lære om dette, også. Det er som om hver eneste opplevelse i livet er en tåpelig eksamen som de kan gjennomføre bare de har pugget nok, som om alt de sier og gjør må være «riktig» basert på en falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt, – selv om de paradoksalt nok ikke vet hva som oppfattes som «riktig» eller «galt» …
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det handler om en ting, og det er deg.
Det kan sies at det handler om to ting siden det handler om deg og din ferd mot noe annet, men så er det nå en gang sånn at du ikke kan gjøre så veldig mye fra eller til med noe av det andre som ikke handler om deg.

Du skal formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.

Jeg sitter ikke med svaret på hvorfor vi har konstruert et «kompetansesamfunn» hvor det finnes så mange mennesker som ikke vet hva de kan, men pleier av og til å antyde at det finnes litt for mange mennesker som av uforklarlige årsaker får lov til å heve stemmen sin for å sikre sitt eget inntektsgrunnlag.
– «Men du», spurte hun etter at det hadde blitt en kort pause som egentlig bekreftet at vi ikke hadde så mye mer å snakke om i denne omgang.
– «Hva slags inntrykk sitter du igjen med?»
– «Av deg?»
– «Ja …»
– «Flink pike».
Hun svarte ikke.
Hun så ned.
– «Det finnes en del virksomheter hvor du kan lykkes», fortsatte jeg.
– «Men ikke i denne stillingen og i dette miljøet …»
– «Jeg har ikke lyst til å være sånn», nølte hun.
– «Da vet du hva du har å jobbe med», avsluttet jeg.

Fem minutter i rampelyset

Jeg snakket med en jente i helgen som hadde vært med på et opplegg hvor det ble arrangert speed-intervjuer, jeg skjønte at hun ikke var så begeistret for hverken sin egen prestasjon eller for de som var på den andre siden av bordet, men det var ikke derfor jeg sa at jeg ikke har så mye til overs for de som tror at dette er en smart måte å effektivisere første runde av en ansettelsesprosess på.
Jeg syns dette er tull og tøys.

Hun fortalte om kandidater som sto som på samlebånd og fikk fem minutter til å gjøre inntrykk på potensielle arbeidsgivere, det ble ringt med en klokke når tiden var ute og så gikk man videre til neste.
Tull og tøys.
Det kan sikkert være morsomt for andre å se på – i hvert fall for spesielt interesserte – siden det er selve opplegget som får fokus og ikke innhold.

Jeg har truffet folk som slår seg på brystet og viser tilfredshet over hvor mange de har rukket å snakke med, folk som ikke skjønner at jeg kaller det tull og tøys og at det er et latterlig mål i seg selv når man mener det er smart å snakke med mange kandidater i en ansettelsesprosess. Kandidater som eventuelt vil lykkes med denne intervjuformen er sånne som har sittet hjemme og pugget og som drar historien sin på rim.
Lite å satse på, med andre ord …

Dette er rett og slett en tåpelig intervjuform som ikke tilfører annen verdi enn kortsiktig oppmerksomhet som et pr-stunt fra sånne som tror de har lest ett eller annet om employer branding men som heller burde lære seg noe om rekrutteringskommunikasjon.

Men husk likevel at det er kameler som skal svelges, – hvis det er på denne måten en arbeidsgiver vil fremstå og du fremdeles er interessert i å være med på leken deres, så har du ikke noe valg. Det blir jo akkurat på den samme måten som å være negativt innstilt til elektroniske rekrutteringsverktøy og tåpelige tester eller sånne som setter ut publiseringen av stillingstekster til annonseselgerne i bemanningsbransjen. Husk at gjennomføring av en ansettelsesprosess sier det meste om et virksomhetsvaremerke, og legg samtidig merke til at de fleste som hevder at de har kommet godt ut av dette tullet er sånne som er mer opptatt av å vinne konkurransen …

Du skal likevel få noen tips på veien og det beste tipset er selvfølgelig det som handler om å stå i rollen som historieforteller, – de som følger med på mine sider vet hva jeg mener med det og at det i dette tilfellet handler om å eie samtalen og presentere deg på en sånn måte at de på den andre siden av bordet vil treffe deg igjen. Kunsten er å ikke bry seg om de andre som befinner seg deg, alle de andre som er der på samme grunnlag som deg og som går rundt og plukker her og plukker der og pirker her og der, noen av dem tar til og med på seg rollen som den som både trøster og heier, du kjenner dem igjen fra eksamenstiden på skolen.
Finn din greie og gjør din greie.

Anbefalt lesestoff:
Messing om messer

Stockholm

Når jeg først er ute og reiser så syns jeg det er fint å gjøre litt mer ut av det, legge inn litt ekstra tid for å se meg rundt eller benytte anledningen til å møte nye og spennende mennesker. Nå er jeg i Stockholm i forbindelse med et stort rekrutteringsprosjekt og da fikk jeg lyst til å hilse på en dame i nettverket mitt som jeg enda ikke har truffet sånn på ordentlig selv om vi har blitt godt kjent gjennom bruk av alternative kanaler.
– «Vad trevligt», strålte hun.
– «Jag bjuder på lunch!»

Det skjedde noe i resepsjonen, jeg fortalte hvem jeg var og hvem jeg hadde avtale med og fikk høre at hun brått hadde blitt syk og måtte reise hjem.
Ja ja, tenkte jeg.
Jeg kan alltids finne på noe annet i denne koselige byen.
Det var da jeg kjente et klapp på skulderen, snudde meg mot et fremmed ansikt fylt med et stort smil som sa at jeg kunne følge med han.
Greit nok.
Jeg fulgte med han, først og fremst på autopilot med tanken på en kopp kaffe og et nytt bekjentskap, kom inn på et kult møterom hvor han gikk bort til en enda kulere kaffemaskin og tok min bestilling på en vanlig svart mens jeg sjekket utsikten mot den svenske storbyvåren.
Det var da han sa det.
Det var da han sa at han hverken hadde sett min CV eller visste hvilken jobb vi skulle snakke om, men at han kunne gjennomføre intervjuet i hennes fravær.
– «Mårten», fortsatte han.
– «Du kan börja med att berätta om dig själv och dina tankar … varför du har kommit til Stockholm och vad du drar med dej inn i den aktuella rollen …»

Nå, sett i ettertid, så angrer jeg litt på at jeg ikke benyttet anledningen til å ha det litt moro, kjøre et rollespill og få en litt artigere intro med et nytt bekjentskap.
Jeg lot det være.
Jeg fortalte at jeg kjente Amanda og hadde avtale om lunsjbesøk, ikke så mye mer spennende enn som så, fulgte opp med hva jeg jobbet med og la merke til at han ble mindre og mindre til han nesten ble borte i stolen før vi begge sprakk ut i latter.

Han fikk kompliment for et godt innledningsspørsmål, et spørsmål som kan legge grunnlaget for resten av samtalen i stedet for å presentere en liste med tjue forhåndsprogrammerte spørsmål som ikke har noe annet for seg enn å få vedkommende som spør til å være mer fokusert på å komme seg gjennom spørsmålslisten sin enn å få noe fornuftig ut av svarene.

Regelmessige lesere vet at jeg stadig kommer tilbake til det faktum at en jobbsøker må finne seg i mye rart, høre mye rart og møte mange rare mennesker som kanskje burde gjøre noe helt annet. Det er bare det at det ikke er så mye de kan gjøre med noe av dette når alt kommer til alt, vel og merke hvis de ønsker å være med videre i prosessen. Sånn er det bare, – enten det handler om elektroniske rekrutteringsverktøy eller folk som finner på mye annet for å skjule at de ikke har peling på hva de driver med.
Husk at en ansettelsesprosess underbygger et inntrykk av virksomheten du ønsker deg inn i.
Husk at det finnes virksomheter som er mer opptatt av prosess enn resultat.
Husk at summen av alt dette forteller en del om virksomheten som du vurderer å bevege deg inn i …

Det hender både titt og ofte at jeg får spørsmål fra jobbsøkere om hva jeg oppfatter som gode spørsmål i et intervju, som regel fra de som har lært seg at de må huske på å ha med seg noe å spørre om med tåpelige tvangstanker om at den som sitter på den andre siden av bordet vil oppfatte dem som om de ikke er motivert eller interessert.
Grøss.
Jeg svarer at dette er et spørsmål som jeg ikke vil høre og at dette er noe som har en tendens til å tvinge noen til å gjennomføre noe bare for å gjennomføre noe.
Tull, med andre ord.
Det finnes ingen svar på hva som er et godt spørsmål i et jobbintervju og det er heller ikke sånn at det er noe av dette som får deg «på» eller «av». Du skal ta eierskap i din egen prosess ved å fortelle hvem du er og hva du kan og hvordan du har tenkt å bruke det som du mener at du kan i forhold til den aktuelle rollen, alt annet skal komme av seg selv og passe inn med dette som handler om omgivelser og omstendigheter.

Mennesker som forsvarer intervjuskjemaene sine med påstander om noe som ligner på en form for underbygging av struktur, er som regel mennesker som sliter med å ta inn over seg at det egentlig ikke handler om noe annet enn en god samtale mellom to likeverdige parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke. De samme menneskene forteller at de skal snakke med så mange mennesker og da må man ha gode sammenligningsgrunnlag.
Tull, med andre ord.
Hvis man trenger å snakke med mange, så har man store utfordringer med rekrutteringskommunikasjonen sin.
Jeg pleier for øvrig å anbefale jobbsøkere om å holde seg unna sånne …

Tilbake til Sverige, – vi ble sitttende og utveksle erfaring i en halvtimes tid med påfyll i kaffekoppen, en god prat om løst og fast hvor vi begge visste at den artige introduksjonen vil følge oss et ganske godt stykke inn i vårt fremtidige samarbeid og bekjentskap.

Kompetansebevisst?

Det finnes mange nyutdannede mennesker som liker å hevde at vi lever i et kompetansesamfunn, og det finnes enda flere som tolker dette som om det er om å gjøre å «kunne» mest mulig.
Det er feil.
Jeg treffer en del av dem som tror det er sånn, de som entrer scenen i en maske som de sikkert har brukt ganske mange selfies på å sparkle sammen men som revner så snart det dukker opp en kommafeil i manuset.

Det er ikke så rent sjelden at jeg spør hva de kan, og svarene pleier å være identiske med hva de gjentar til det kjedsommelige i rollespill med gode venner som antageligvis vil dem godt. Jeg må som regel spørre igjen, og vinkler spørsmålet på en litt annen måte med å spørre hva de tror de kan gjøre med det de mener at de kan. Det er da blikket blir senket mot papirene som ligger foran dem på bordflaten, som om de venter på at de skal begynne å snakke.
Det gjør de ikke.

Det handler ikke om hverken selvtillit eller mangel på sådan.
Det handler om noe så enkelt som å fortelle hva man har tenkt å gjøre i livet sitt, og hva man tror at man skal få ut av tiden i lesesalen. Hvis du fortsetter å søke på jobber på den gamle måten med å kopiere en dårlig stillingsannonse inn i din egen søknadstekst på en side og klipper inn litt av hvert i en CV på to, uten hull og med bilde, så kommer du kanskje på et intervju som ikke betyr en dritt hvis du ikke kan verifisere og bekrefte at du er riktig person, en som har selvinnsikt nok til å vite at man ikke kan alt men at man kan det som er verdt å vite for å komme i gang.

Det sitter ganske langt inne for enkelte mennesker å innrømme at de ikke kan alt, litt paradoksalt å tenke på med tanke på hvordan de signaliserer at de begrenser sine egne skritt etter dette påtatte behovet for bekreftelser fra andre eller scenografi fra sånne som har et selvutnevnt mandat til å mene noe om hva de skal ha på seg eller ikke ha på seg eller hvordan det skal se ut på kjøkkenet deres. Litt senere kommer det fram at jo, det går sikkert an å innrømme at man ikke kan alt, også i en setting som et jobbintervju, men da går det an å spørre flinke folk som har kommet litt lenger om hjelp.
Takk, sier jeg da.
Takk.
Det er det jeg er på jakt etter.
Det er det jeg ønsker å vite, og jeg forventer faktisk at dette er noe som en seriøs jobbsøker er klar over, også med visshet om at min egen utvelgelse er foretatt på en viss antagelse om at vedkommende er kjent med hvorfor vedkommende befinner seg i denne fasen av et rekrutteringsprosjekt.

Jeg pleier å si at det er en meget god kompetanse å vite hvor man skal lete eller hvem man skal spørre, det henger sammen med nettverk og i den anledning ble jeg sittende å snakke med en hyggelig fyr her om dagen hvor det kom fram et felles savn etter et godt ord på hva man kan kalle denne kunnskapen. Han hadde lagt merke til at jeg har skrevet «hub» på kompetanseprofilen min på LinkedIn, et begrep som dekker evnen til å konsentrere og fordele noe og som markerer en del av de tingene jeg foretar meg gjennom en arbeidsdag.
Jo, nikket jeg.
Det er sånn det er tenkt, men er det et dekkende ord for selve kunnskapen?
Det dreier seg om å være som et knutepunkt, men begrepet jeg er på utkikk etter er den egenskapen som skal til for å identifisere de ulike knutene og ikke minst hvordan de skal løsnes, helst på en måte som gjør at det går an å knyte dem sammen igjen.

Jeg pleier ikke oppfordre til debatt i eget kommentarfelt, men denne gangen gjør jeg det:
Kjør debatt.

Kanskje det ikke finnes et ord?
Hmm.
Kanskje det er vi som skal finne på det?
Kompetansebevisst?
Hmm.
Jeg skriver litt om dette i boken min, ikke at vi skal finne på dette ordet selv, men at dette er en essensiell greie i din egen historie som skal presenteres på en overbevisende måte. Og apropos boken min, – her om dagen tikket det inn en stor bestilling fra en tiltaksarrangør (… snakk om aktuell målgruppe!) – og i all beskjedenhet kaller jeg det «kult» og feirer med 25% salg ut uken.