jobbklubb

Velferd på svaberget

– «Det er jo ingen som hjelper meg», sukket hun.
– «Hva slags hjelp trenger du?»
– «Jeg trenger hjelp til å få en jobb».
– «Hva slags jobb ser du etter, da?»
– «En jobb … jeg kan gjøre det meste, jeg … kanskje jobbe på kontor og sånt».
Jeg visste hva slags utfordring jeg hadde foran meg.
Jeg visste også at det hverken var tid eller sted for en sånn diskusjon, men nå satt jeg da her og hun satt ved siden av meg og det var en god stund til det var noe annet som skulle skje, så jeg kastet meg ut i det og spurte hva hun gjorde av aktiviteter, hvordan hun fyllte dagene for å komme seg ut av den tilsynelatende triste tilværelsen sin.
– «Jeg går på NAV».
– «Det skjønner jeg», nikket jeg.
– «Men hva gjør du … hvordan går du fram for å finne deg en jobb?»
– «De har jo ikke akkurat gjort så mye for meg, da … jeg har vært på noen møter, sånne fellesmøter, og så har jeg snakket med en saksbehandler og det skjer jo ikke så mye …»
– «Nei», nølte jeg og nøstet opp de løse trådene.
– «Nå er det jo ikke NAV som skaffer deg jobb, da … de kan til en viss grad være med på å tilrettelegge med inntektsikring over en periode … noen ganger arrangerer de sånne jobbsøkermesser hvor man kan treffe forskjellige bedrifter som man kan presentere seg for, men det er du som må gjennomføre jobbsøkingen og alt som hører med …»
Hun så på meg.
Blå øyne med litt grå nyanser, tippet at hun var i midten av tredveårene, noe som definitivt var i tidligste laget for å legge seg ned og vente på den som skulle ta henne med på den siste reisen, jeg lurte på hva hun hadde gjort og opplevd de siste ti årene som hadde fått henne til å virke så hjelpeløs.

Jeg befant meg i et utebryllup i strålende solskinn og hadde nettopp servert noen varme taffeltoner mens brudeparet var på fotoshoot i fjæra og gjestene nippet til lange glass. Middagen skulle snart begynne, og jeg hadde flyttet meg ned til svaberget og hilst på noen som var i samme ærend som meg.
De som ikke var i den indre sirkelen, men som fløt litt lenger ut.
De som jeg likte å snakke med og som ikke tilhørte en sånn kunstig bff-greie, men som var litt mer åpen i sin omgang med andre mennesker. Jeg har ganske lett for å komme i kontakt med nye folk som bare dukker opp i forskjellige settinger, helt tilfeldig, folk som jobber i butikker jeg pleier å handle i eller folk som jeg treffer på barer eller på fotballkamp og kompiser til arbeidskollegaer og sånt. Hvis jeg er på en fest kan jeg godt bli kjent med naboen til verten, og hun som jeg satt ved siden av i denne settingen var kanskje en som kunne gå inn i denne kategorien.
Greit nok.
Det hadde ikke vært så mange minuttene siden jeg hadde blitt tvangsintrodusert for en dame som jeg bare burde snakke med og bli kjent med.
Det var sånn det ble sagt.
Hun er bare så dyktig.
Så med ganske lang å og med litt ekstra trykk som får det til å ringe i noen bjeller hos meg, det lignet faretruende på svada fra bff-klikken som refererer fra syklubben, når sant skal sies så var jeg kanskje preget av at dette var et menneske som like før hadde spurt om jeg kunne spille «Simply the Best» med Tina Turner.
– «Jeg er gründer», smilte hun på den andre setningen.
Javel, tenkte jeg.
Jeg hadde ikke en gang spurt hva hun jobbet med, det gjorde jeg aldri i sånne settinger som dette, og oppfattet innledningen hennes som enda en bekreftelse på hvordan et menneskes identitet og posisjon i samfunnet er knyttet opp mot jobb.
Jeg tror hun ventet på noen spørsmål eller kommentarer fra meg.
Jeg sa ingen ting.
Jeg tok en slurk av glasset mitt mens jeg hørte noe om hvordan hun ledet et selskap som sto for utvikling av et morsomt mobilspill med støtte fra Innovasjon Norge, nye sponsorer på vei inn, de var på vei inn i flytsonen og her var det bare å kjøre på.
– «Det er bare så gøy», smilte hun og det var nesten som om jeg trodde på henne selv om jeg ikke har så mye til overs for en sånn type virksomhet, mennesker som på død og liv må kalle seg gründere og pengekraner som definitivt burde peke i andre retninger.
– «Nå vil vi snart trenge flere folk, og der kommer du inn i bildet».
Jeg så på henne.
Jeg var egentlig ikke så interessert i å komme inn i bildet hennes, satt fra meg glasset og kikket ned mot den store terrassen hvor et hjemmelaget skilt med morsom tegning viste veien til do.
– «Jeg må ned dit», nikket jeg.
– «Tissepause».
– «Too much information, really …»
– «Nja», smilte jeg.
– «Det var du som begynte …»

Jeg ble stående og snakke med kokken og det var hun som sto ved siden av han som hadde begynt å fortelle om sine utfordringer på arbeidsmarkedet.
Det var sånn det pleide å bli.
Det var som om det ikke spilte noen rolle hvilken setting man var i.
Det var det samme hver gang.
Det var kokken som hadde røpet meg, sagt hva jeg jobber med, og nå satt jeg som karriereveileder på et svaberg.
– «Jeg fikk et brev i forrige uke», fortsatte hun.
– «Jeg skal på jobbklubb».
– «Det er bra», nikket jeg.
– «Er det?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det er bra hvis det er noen instruktører der som skjønner hva det dreier seg om, har ikke lyst til å ta fra deg gleden ved å si at det kanskje ikke er det, men det som er det viktigste med dette er vissheten om at det får deg til å komme deg opp om morgenen og får deg til å holde fokus på det du skal gjøre for å få deg en jobb … det handler jo om noe så enkelt som struktur og fokus, men du må aldri … og da mener jeg aldri … tro at det finnes noen som skaffer deg en jobb, det er ikke sånn det funker, den jobben må du gjøre selv».
– «Den jobben», smilte hun.
– «Du sa den jobben må du gjøre selv … jobben med å finne jobben, liksom».
– «Ja», svarte jeg.
– «Det er en ganske omfattende jobb som må gjøres, og mesteparten må du faktisk gjøre selv … det meste burde du egentlig ha gjort for lenge siden, og det er dette med å finne ut hvor du kan tenke deg å jobbe og ikke minst hvorfor du kan tenke deg å jobbe der som gir svarene som skal legge grunnlaget for arbeidet ditt … skjønner du?»
Hun nikket.
– «Det dreier seg egentlig om tre ting … hvem er du, hva kan du og hvor vil du … dette skal bli historien din som skal formidles til de som du mener bør høre på den … og så må du jobbe deg framover».
– «Men jeg syns jo godt at NAV kunne gjort litt mer, da …»
– «Hva da?»
– «Nei», nølte hun.
– «Finne stillinger og sånt …»
– «Finne stillinger», snøftet jeg.
– «Det er noe som du gjør selv på ti minutter foran din egen pc, men du må være mer offensiv enn som så … det nytter ikke å sitte og glane på en skjerm og vente på at noen skal punche inn noe som får deg til å slenge inn en søknad, du må jobbe deg ut mot alt det andre som finnes der ute, det som du kaller arbeidsmarkedet ditt og som er summen av de tre spørsmålene du må stille deg selv … er du med?»
– «Jeg har hørt om noen som har fått jobb gjennom NAV».
– «Sikkert», nikket jeg.
– «Noen får jobb gjennom NAV på samme måte som en annen kan få jobb hos en onkel eller tante, men du kan ikke gå rundt og tro at det finnes mønster eller forklaringer på alt … noe som funker for en funker ikke for en annen og for alt du vet så kan den personen som har fått jobb gjennom NAV være som en praksisplass, litt usikker på om det er noe sånt du ser for deg … eller?»
– «Jeg vet vel ikke hva jeg ser for meg, jeg …»
– «Tror jeg har skjønt det», smilte jeg.
– «Det må du finne ut av, det er første bud eller leksjon nummer en eller kall det hva du vil».
– «Men hvordan», avbrøt hun.
– «Hvordan?»
– «Ja … hvordan skal jeg finne ut dette …»
– «Ehh», nølte jeg.
– «Du nevnte at du ville jobbe på kontor og sånt, du kan jo begynne med å beskrive dette litt nærmere og så må du matche dette mot arbeidsmarkedet».
– «Jeg vet jo ikke hvor arbeidsmarkedet er».
– «Arbeidsmarkedet er som de gule sidene», begynte jeg forsiktig.
– «Det er alle bedrifter som finnes … har du ingen tanker i det hele tatt på hvor du kan tenke deg å jobbe?»
– «Oslo».
– «Ja», smilte jeg.
– «Det er jo en … en fin begynnelse … hva kan du?»
– «Jeg har ikke noe utdannelse, hvis det er det du mener».
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg snakker ikke om utdannelse, jeg snakker om hva du kan … det er det som er interessant å vite for de som skal ansette noen, de ønsker å vite hva du kan og hvem du er og sånne ting … det er dette du skal fortelle».
– «Kan jeg si det til NAV?»
– «Si det til så mange som mulig», forsøkte jeg.
– «Poenget er at du aldri må slippe taket, du kan ikke si det til noen og så vente på at det skal skje noe … for det kommer ikke til å skje så mye hvis ikke du beholder styringen …»
– «Det høres ikke så enkelt ut, da».
– «Syns du ikke?»
– «Hvem vil ansette meg, liksom …»
– «Nei», sukket jeg.
– «Hvis det er det som er tankegrunnlaget ditt, så er det kanskje ikke så mye håp …»
– «Det er det jeg også mener», sukket hun.
– «Det er ikke håp …»
– «Nei, hvis du mener det selv, så er det nok ikke det».
– «Det var det jeg visste».
– «Ja …»

Det finnes noen som tror at jeg er ukritisk negativ i min omgangstone med NAV.
Det er feil.
Det er ikke NAV det er noe galt med, men det finnes enkelte mennesker som er ansatt der som kanskje burde gjort noe helt annet enn å jobbe med mennesker som trenger hjelp fra andre mennesker.
Det er som så mange andre steder.
Du har sikkert fått dårlig service fra en ansatt i kiosken på hjørnet, også.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Det er menneskene som gjør forskjellen, som på alle andre steder, og det viser seg fra ganske mange undersøkelser at det finnes mennesker som jobber i NAV som ikke vet hva de skal gjøre eller hvorfor de eventuelt skal gjøre det de bør vite at de skal gjøre.
Det er trist.
Det er det som er feilen.
Noen ganger lurer jeg på om det også er så enkelt som at det handler om denne frykten for å gi kritikk, det er så få som virkelig tør å fortelle til noen at de gjør en dårlig jobb, som om alle har denne vrangforestillingen om at vi skal være så snille mot hverandre at det grenser faretruende mot patetisk rævslikking. Jeg opplever til og med mennesker som trøster med å si at «det var bra» og at «det var tøft gjort» og sånne ting når den som får trøst egentlig ikke har fått til noe.
Det er så dumt som det går an å bli.
Det er få som ikke skjønner at det er en god egenskap å gi kritikk.
Kjør på og bli ferdig med det.
Kritikk er nemlig en svært positiv ressurs og ikke en trussel. Feilen er at mennesker tar det personlig og er så jævlig redd for å gjøre noe galt eller si noe som oppfattes som galt at de velger å sitte stille og holde kjeft.
Det handler om noe så fint som å være ærlig.
Det må man tåle.
Det tror jeg det er ganske mange mennesker hos NAV som burde få høre, og det er ganske spesielt å lese forskjellige tolkinger og analyser av undersøkelser hvor ansatte har fått så hatten passer. Det finnes mennesker som ikke ser hva som befinner seg utenfor rammene som de har satt opp foran seg, noe som er ille nok i seg selv, men det værste er alle fluktkommentarene og unnasluntringen som skal bortforklare hvorfor de ikke klarer å gjøre jobben sin.
De har ikke kapasitet.
Hva faen er det, liksom.
Da får dem strekke seg litt lenger og sørge for å få kapasitet.
Jeg husker for en del år siden, jeg var med i et panel som jobbet med en stor undersøkelse for NAV hvor jeg fikk ganske bra respons på forslaget om at de burde kvitte seg med en del av disse akademiaspirene som satt i første linje og heller få inn en del av de overtallige kabinansatte fra SAS, flinke mennesker som forstår seg på andre mennesker og som skjønner hva som skal til når det dukker opp et menneske som har litt andre behov enn hva som får plass i en liten rubrikk på et A4-ark.
Nei.
Det skulle jo tatt seg ut.

Jo, en ting til:
Fortsettelse følger.

Hanen i hønsegården

Jeg fikk en epost fra en dame som hadde lyst til å invitere meg på en samling i hennes privat jobbsøkerklubb, en dame som hadde etablert en slags kollokviegruppe for likesinnede hvor de var tolv personer som arrangerte regelmessige treff på rundgang.
Dette var et tiltak som jeg hadde lyst til å vite mer om.
Dette er bra.
Dette er et positivt initiativ og en god bekreftelse på dette med at seriøse jobbsøkere må gjøre mer enn å sitte og glane på stillingsportaler på nettet og vente på at noen taster ett eller annet som ligner på en stilling som det går an å søke på.

Jeg er stor tilhenger av alternative arenaer som kan gi økt fokus på utfordringene som seriøse jobbsøkere støter på og vissheten om at det er viktig å ha noen å sparre med. Familie og venner er greit for trøst og en klapp på skulderen, men det blir med det. Jeg er tilhenger av tilrettelegging for steder hvor man kan treffes og utveksle erfaring, ulike opplevelser og oppfatninger og husker at jeg for noen år siden var i dialog med NAV for å sjekke interessen for å la Karriereverkstedet få lov til å levere en slik tjeneste, ikke nødvendigvis som konkurrent til jobbsøkerkurs men mer som et sted som kunne funke som en slags drop-in. Jeg vet at dette er et savn, spesielt med tanke på at det er mange seriøse jobbsøkere som ønsker profesjonelle samtaler med noen som har erfaring fra arbeidslivet i stedet for å bli henvist til jatting fra en sosialkurator som messer om en god søknad på en side og CV på to og viktigheten av å tenke positivt.
Grøss.
Det handler om bruk av kreative virkemidler for å hjelpe andre til å treffe gode yrkes- og karrierevalg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Nei.
Da er det bra at det dukker opp slike initiativ, initiert på bakgrunn av et savn etter noe som ligner men som ikke finnes av seriøse jobbsøkere som kanskje kan ha truffet hverandre på jobbsøkerkurs eller et annet karriereforum som ikke har gitt ønsket resultat med unntak av en solid forståelse for viktigheten av nettverk.
Det var nesten som om jeg gledet meg.
Stryk nesten.
Jeg gledet meg.

Dagen kom og det var som om jeg kunne se for meg hvordan de rigget i stand med full musikk på anlegget, jentemusikk, et eller annet med Aretha Franklin eller kanskje Annie Lennox, noen slurker med ferskpresset juice mens de dekket bord og rettet på duker, tente stearinlys og flyttet litt på stoler mens de spøkte og lo av dårlige stillingsannonser og trege ansatte på NAV.
Noe sånt.
Det luktet nybakte boller i andre etasje, muligens pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde og det var her døra åpnet seg, Mia hadde et godt håndtrykk og en stemme som røpet at hun hadde sin opprinnelse et sted nordover i landet, kanskje så langt som Finnmark.
Når alt kom til alt så var jeg ikke så god på dialekter.
Hun var ganske snerten i en beige sommerkjole med tynne spagettistropper, lyse fregner og kastanjebrunt hår som matchet brune øyne med mye glød, det var noe usjenert og kvikt med henne som sikkert pleide å bli en kilde til ubehagelige misforståelser hos yngre menn. Deretter ble det litt hei og heisann og deg har jeg sett før uten at noen husket hvor og snart kommer det mer kaffe.

Jeg presenterte meg i plenum og sa at dette var et bra initiativ og at jeg kunne tenke meg å sitte stille en stund for å lytte til hva de snakket om før jeg skulle komme med mine greier. De første minuttene bar tydelig preg av syklubb, og jeg håpet ikke at jeg hadde havnet som strøssel i et sukkerspinn, men så var det en av jentene som på et merkverdig vis klarte å pense samtalen inn på et møte med et selskap som hadde kommet inn fra siden etter en samtale på vei ut fra en konsert med Robbie Williams. Det er mulig at hun la merke til at jeg satt og nikket, ikke på grunn av Robbie Williams, men det var som om hun begynte å snakke på en annen måte hvor kvinnestemmen til andre kvinnestemmer forandret seg til en kvinnestemme som snakket til en lydhør forsamling som på et foredrag, hun reiste seg opp og brukte armene, hele kroppen når jeg tenker etter, pekte på noen av de andre og slapp enkelte knips, litt sånn schmakk schmakk som fremkallte bilder av politikere og lederskikkelser for tilhørerne. Jeg tenkte at jeg hadde fått en alliert, og så fram til min egen tid. Det er rart med det, det er alltid en som må begynne, ikke nødvendigvis for å sette en standard selv om det ofte er sånn det blir, men de påfølgende to innspillene ble noe som lignet.
Kred for innspill.
Litt lavere karakter for innhold og presentasjon.
Det skulle komme en som satt settingen i kontrast, hun var ny i gruppen og brukte noen minutter på å fortelle om seg selv og hva hun mente var hennes største utfordringer hvor de fleste av oss fanget opp hva som var den virkelige utfordringen:
Hun snakket om sånne ting som ikke er interessant i en gruppe.
Jeg.
Meg.
Mitt.

Det ble min tur og jeg valgte å holde meg til dette med nettverk og historiefortelling i tillegg til viktigheten av å nullstille seg foran hver eneste jobbsøkerprosess, det som kan være feil et sted kan være riktig et annet.
Det er små marginer.
Size matters.
Jobbsøking handler om mye mer enn en søknad på en side og en CV på to, med bilde og uten hull, og det er nettopp sånne tiltak som som dette som er med på å underbygge kreativitet og nye muligheter. Jeg tipset dem om å etablere en gruppe på LinkedIn og Facebook, fikk høre at tanken hadde streifet dem men at det var tungt å komme i gang.
Mest med tanke på ansvarsfordeling og vedlikehold.
De finner sikkert ut av det.
Jeg avsluttet med å si at dette var en gruppe som fortjente et videre liv, jeg sa det på den måten siden jeg regnet med at målsettingen var at alle ønsket seg ut i jobb, men poengterte at de ikke måtte forveksle betydningen av nettverk som en arena hvor de sitter og syr vrangborder for å sikre sin videre arbeidskarriere. Det hadde vært en av dem som snakket varmt om å dra hverandre inn i jobber.
Det var sånn hun hadde sagt det.
Jeg forsøkte å spille inn dette med å ha et bevisst forhold til å bygge og ikke minst vedlikeholde nettverkene sine, litt usikker på om jeg kom fram, men jeg poengterte at man ikke må la tankene spinne på bekostning av at rekrutteringsprosjekter spiller på andre faktorer. Jeg fortalte til og med at jeg får en drøss av henvendelser på LinkedIn fra mennesker som tror at jeg sitter med skuffen full av muligheter og at jeg kan hjelpe dem inn med å rulle ut den røde løperen.
Sorry, jenter.
Det er ikke sånn det funker.

Det er viktig å dele, men man må huske på at det som er bra for en kan være dårlig for andre. Det er ikke alt som passer for alle, men det er viktig å ta til seg det man kan og sile ut det som ikke passer og så får man smake seg til med man finner på sin egen hylle. Du har sikkert vært en sted hvor du har spis noe som er digg og så har du bedt om oppskriften, det er mange som gjør det og som tror at det er lett å kopiere.
Det er det ikke.
Det er noe som heter forutsetninger og omstendigheter.
Det er det mange som glemmer.

Jeg var den første som gikk.
Jeg er festbrems.
Nei, jeg så det ikke på den måten, men lever med vissheten om at det er lurt å kjenne sin besøkelsestid på alle arenaer man ferdes på. Dessuten er belønningen for kveldsjobb uvurderlig med tanke på tolv nye og spennende kontakter på LinkedIn.