jobbsøk

De som føkker opp arbeidsmarkedet

Det hender både titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som har skjønt at jeg jobber med spennende rekrutteringsprosjekter hos kule virksomheter og da mener jeg sånne virksomheter som er kule på ordentlig og ikke sånne som forestiller seg at de er kule med tåpelige forsøk på noe som de tror handler om «employer branding» eller ved å kjøpe kred gjennom dustete kåringer og konkurranser. Jeg kan for øvrig ikke tenke meg noe som føkker opp arbeidsmarkedet så til de grader som «Great Place to Work» og «karrierebarometere» og pleier å si at rekrutteringsfolk som tror på dette er rekrutteringsfolk som du skal holde deg langt unna.
Men blås i dem.
Det gjør i hvert fall jeg.
Forsøker, i hvert fall.
Det er ikke så enkelt siden de er over alt og får lov til å være over alt og gudene vet hvorfor, legg til alle som får seg til å kalle seg for «hodejegere» og som er hellig overbevist om at jobben deres handler om å hente noen ut fra et annet sted, så er du der. Det er dessverre sånn at det finnes alt for mange som tror at en eller annen som kanskje kan ha fått til noe på et sted kan få til det samme eller noe som ligner på et annet sted.
Som regel så gjør dem ikke det.
Noe som funker på ett sted kan suge som faen på et annet. Det blir nesten som ledere som tror at ledelse er et fag som kan utøves på den samme måten uansett hvor dem er og hvem dem er sammen med.
Grøss.
Noen av de som har blitt fora opp med disse vrangforestillingene føler seg kanskje forbigått eller noe sånt og det er kanskje ikke så rart når de maskerer seg så godt som de gjør og fremstår som noe helt annet enn hva som rimer med virkeligheten. Jeg vet egentlig ikke hva det er med dem bortsett fra at det er en grunn til at jeg ikke ofrer dem en tanke før de ber om at jeg skal overbevise dem om noe, – hvorfor skal jeg slutte her for å begynne der og en drøss med tull og tøys om snøen som falt i fjor.
Hva i all verden er det med sånne folk?

Jeg har vært på seminar med en del morsomme mennesker som deler min oppfatning rundt dette, mennesker som vet hva rekruttering handler om og som selvfølgelig har erfaring fra faget som de skal rekruttere til og som klarer å forestille seg hvem som passer inn i de aktuelle rollene i motsetning til kåte krumelurer som fokuserer på salg og mersalg og håp om å finne folk som kan skvises i sjablonger som de har spikka selv.
Det som på nynorsk kalles «kvalitetssikrede prosesser».
Grøss.
Eller seminar og seminar, fru Blom, – det var snarere en samling med folk som syns det er kult å jobbe sammen når vi først jobber sammen, og det hender at det er en som får seg til å legge fram argumenter som skal underbygge et ønske om at vi burde lage Europas kuleste rekrutteringsvirksomhet, som regel i denne overgangen mellom dagslys og skumring og gjerne over noen pils.
Nesten som fyllerør, med andre ord.
Nesten.
Grunnen til at vi er så gode som vi er på det som vi er så utrolig gode på er jo nettopp dette som handler om at vi jobber på den måten som vi gjør.
Uten regler.
Uten styring.
Flinke folk klarer å gjøre jobben sin i fred.
Flinke folk vet hvorfor de jobber med det som de jobber med.
Flinke folk bare gjør det.
Hos oss er det fritt fram og fritt fram i forhold til det som ligger foran oss her og nå, – vi vet at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som med hånda på hjertet kan si at de rekrutterer for fremtidig vekst eller som tør å si noe om den virkelige årsaken til hvorfor de tar seg bryet med å dra inn fremmede frukter når den eneste effekten bunner i et ønske om å sette farger på matbloggene sine.
De tror det er kult.
De tror de får klikk og klikk er viktig for klikkere i klikker.
Attracting the best talents for awesome companies.
Yeah, right …
Hvis det skulle henge noen over oss og si at vi skal gjøre sånn og sånn og gjerne i henhold til ditt eller datt eller nevnt som noe som nissene kaller «best practice», så hadde det gått til helvete. Eller helvete og helvete, fru Blom, – det hadde kanskje ikke gått så langt, men kanskje til et sted som ligner og som til og med kan ligne på sånne steder som huser de som egentlig burde jobbe med noe helt annet.

Mennesker ansetter mennesker og de som ikke har baller til å snakke med mennesker på den måten som man skal snakke med mennesker på bør ikke jobbe med mennesker. Mitt tips til jobbsøkere er å holde seg langt unna ansettelsesprosesser som styres av sånne som bekrefter at de ikke skjønner seg på rollen eller som ikke har klare bilder i hodet sitt av hvem den kan passe for.
Kanskje de løser floka med en test?
Nei, det gjør de ikke.
Trynefaktor og intuisjon derimot, – der har du «metode» og «verktøy» som kvalitetssikres av virkeligheten. Alt sammen bunner i det som kalles personlig egnethet og det er et «kvalifikasjonskrav» som man ikke lærer noe om på skolen.

Vi har til og med snakket om fremtidens arbeidsmarked, nevnt med den paradoksale vissheten om at det ikke er noen mennesker i hele verden som kan påberope seg noe som helst om morgendagen.
Meteorologer, kanskje.
De prøver, i hvert fall.
Du har sikkert lagt merke til at de som liker å snakke om sånne ting er sånne som egentlig snakker om seg selv og sin egen virksomhet, legg på en dæsj «innovasjon» og få DN til å publisere en tekst som de har skrevet selv, så nærmer du deg.
Det er da det er kult å ikke tilhøre en virksomhet.
Det er da man kan snakke litt løsere og friere og nevnt med vissheten om at vi snakker om det som vi opplever og det som vi opplever er hvordan økende bruk av selvstendige fagspesialister viser hvordan virksomheter kan fokusere på seg selv og sitt og gjøre det som de skal og hvor det mest nærliggende for sånne som oss er nedlatenhet i forhold til HR.
Vi liker ikke HR og det er ikke bare fordi HR ikke liker oss.
Vi liker ikke HR fordi vi vet at det ikke er så veldig mange virksomheter som egentlig trenger HR og i hvert fall ikke i sin nåværende form som oppsamlingspost for alle disse tåpelige BI-fagene som får HR til å fremstå som pain in the ass. Vi snakket til og med om «endringsledelse» og vet vel egentlig ikke hvorfor vi begynte å snakke om det, – antageligvis bare for moro skyld for det eneste man kan få ut av noe sånt er jo bare å le av det og vi liker å le og ha det hyggelig når vi jobber sammen og sånn sett så er vi faktisk ikke noe bedre enn alle andre som finner glede av å le av sånne som sklir og faller og går på trynet i søledammene.
Endringsledelse?
Det er et begrep som brukes når HR eller en leder har driti seg ut, gjerne ved å ansette feil mennesker og manglende evne til å behandle mennesker som mennesker.
Det er der det begynner.
Alt handler om menneskene som du har rundt deg.
Alt.
Lærer ikke sånt på BI, vet du.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Maskespill og lipsync

Når jeg arrangerer foredrag og jobbsøkerkurs og karrieresamtaler og sånne ting som jeg liker å holde på med, så har jeg fokus på en ting og det er deg. Jeg gjør ikke den feilen som alt for mange i denne bransjen som jeg befinner meg i gjør ved å tro at jeg har et slags mandat eller et verktøy som spyr ut en formel som kan fortelle hvem du er og hvem du skal være eller hva dette som handler om deg og ditt egentlig burde handle om.
Du er den beste til å vite hvem du er.
Da mener jeg både deg som står på utsiden av arbeidsmarkedet og vil inn eller deg som står på innsiden og vil over til noe annet – det handler ikke om noe annet enn din egen historie og hvordan du formidler opplevelsene dine til en definert målgruppe.
Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.
Det handler om deg.

Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg kan ha snakket med gjennom en lang karriere.
Jeg vet at det er mange som er opptatt av å telle, måle og analysere.
Jeg er ikke sånn.
Jeg har en lang liste i min egen samvittighet som strekker seg fra unge studenter som har valgt feil eller blitt lurt av falske studiekataloger og til seniorer som har blitt overbevist om at de har gått ut på dato. Her og der finner jeg en og annen innflytter og enda flere som er på feil sted i egen karriere og til riktig tid for arbeidsgiveren sin, de som blir kastet ut og som ikke vet hvor de skal gjøre av seg og som havner i klypene til de som finner sitt snitt til å utnytte dem til sin egen vinning.
Det har blitt laget ganske mange eventyr om historier som ligner …

Jobbsøkere har en tendens til å bli preget og påvirket av de som underbygger stigmatisering og umyndiggjøring, noe som konstruerer vrangforestillinger med «valgte sannheter» og «uklare trusselbilder». Dette er noe som jeg plukker fra hverandre på et tidlig stadium i møter med flinke folk som har havnet i et slags vakum hvor det er vanskelig å skille mellom hva man vil og hva man kan, noe som jeg strekker litt lenger med en dristig oppfordring om å slette alle tanker og forventninger om hva jobbsøkertips egentlig handler om.
Det handler om å foredle din egen identitet og gjøre deg i stand til å være «den som skiller seg ut» hvor det viktige stikkordet i den setningen er «å være» og ikke forsøke å fremstå som noe, alle disse tingene som egentlig ikke handler om noe annet enn emballasje …

Når jeg snakker om at du skal formidle denne historien hvor det er du og ingen andre som spiller hovedrollen i oppsettingen av ditt eget liv, så skal dette presenteres på en scene hvor det er samspill mellom fire T’er:
Troverdighet, tillit, takt og tone.
Det handler som nevnt ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.
Det handler som nevnt om deg, og da er du den beste til å vite hva det egentlig handler om.

Men vent litt, – det er jo ikke så jævlig enkelt. Det sitter noen i salen som skal se på forestillingen din, da tenker jeg på de som sitter i mengden og ikke familie og venner på første rad, de klapper jo uansett, men det er de som sitter i mengden som skal overbevises og det er klin umulig å vite hvordan de tenker, hva de ser etter og hvorfor de i det hele tatt befinner seg der de er.
Det er da det begynner å bli vanskelig.
Det er da det går opp for deg at det kan være lurt med maskespill og lipsync.
Det er da du forsøker å gjøre deg til.
Det er da du glemmer å være deg selv, fordi arbeidsmarkedet og alt du leser om jobbsøking bekrefter at publikum vil ha lunken listepop og brus og boller og bling. Hvis du skulle være så «heldig» at du får jobben, så er det ikke «du» som får den men denne andre, den som ikke er deg men den som du har forsøkt å late som du er. Det tar litt tid før det går opp for deg men du vet at hundre millioner fluer ikke kan ta feil, – bæsj er godt.
Jeg vet som nevnt ikke hvor mange mennesker jeg kan ha snakket med gjennom en lang karriere, men i mitt daglige virke så er det denne gruppen som er i flertall.
De som ikke har fått lov til å være seg selv.

Alternativet er enkelt siden det betyr at du ikke får jobben.
Du kommer ikke en gang til et intervju.
Sannheten svir.
Jeg kan tilby statistroller til alternative forestillinger og oppfordre til nye grep som får deg til å forsøke bakveien, men det hjelper lite når den som sitter på innsiden har lyst til å gjøre alt annet enn å se på deg. Vedkommende vil sikkert klappe på den første forestillingen din, men det er for å vise til alle de andre som sitter der at de klapper på de riktige stedene.
De er raske til å finne veien ut når sceneteppet senkes og lysene settes på.
Jeg traff en fyr en gang som mente at det var bra for sånne som meg.
God butikk, ikke sant.
Mye penger i sånne ting.
Jeg vet at han har mange likesinnende og gremmes ved tanken.

Akkurat nå har jeg en del andre ting som tar plass i hodet mitt og hjertet mitt, men når disse brikkene lander på ett eller annet sted, så skal jeg i gang med et nytt kurskonsept sammen med en bransjekollega som tenker i de samme baner som meg. Vi har rett og slett lyst til å revolusjonere jobbsøkerkursene og fortelle om det vi kan og det vi vet og hvordan jobbsøkere skal bli gode ambassadører for seg selv.
Jeg har allerede fått signaler om at det finnes aktører som skjelver i buksene.
Det er bra.
De kan kjøre sine gamle innspillinger i reprise og invitere de som ikke vet hva ansettelse av riktig person handler om, – de som ikke bryr seg om hvem som står på scenen …

Denne teksten er for øvrig skrevet som en form for terapi for meg i en vanskelig tid.
Takk for at du leser.

Du får QUEEN med «The Show Must Go On»

Emballasje og frakt

Jeg fikk et spørsmål fra en fyr her om dagen om det var vanlig å bruke Twitter i jobbsøk.
Jeg spurte hva han mente med «vanlig», men da kom han litt ut av det.
– «Twitter er ikke noe annet enn en kommunikasjonsform», begynte jeg.
– «Det spiller ingen rolle hva du bruker, bare du kommer fram».
– «Jeg leste om en som fikk jobb gjennom Twitter», fortsatte han.
– «Sikkert», svarte jeg og trakk på skuldrene.
– «Noen får jobb gjennom Facebook, også … andre får jobb gjennom en onkel eller en tante eller en nabo eller ved å rope høyt i skogen … hvor leste du dette?»
– «Det … var en sånt karrieretips fra et bemanningsselskap, en eller annen undersøkelse».
– «Ja», nikket jeg.
– «Det er en del av dem … karrieretips og bemanningsbransjen er for øvrig en dårlig match, her er det stort sett produktselgere som ikke løfter på rævva hvis det ikke gir utslag på bonusutbetalingen deres … og yngleplass for nyutdannede masterspirer … jeg er sikker på at hvis du kopiere noe av denne teksten inn i søkefeltet på google så kommer det fram x antall sider som har publisert akkurat det samme … det er jo ganske paradoksalt når bemanningsbransjen med sine verktøy og maler kommer med alternative rekrutteringsforslag og får seg til å vise til forskning og undersøkelser for å forsøke å legitimere at de vet hva de skriver om … nei, fokuser på innholdet, du … det er det eneste som betyr noe».

Jeg treffer en del seriøse jobbsøkere som forteller at de er ganske lei av alle disse formaningene som bare skaper fuzz og fjas, spesielt når det dreier seg om uttalelser fra de som ser sitt snitt til å forherlige sin egen virksomhet ved å skrive oppskrifter i kokebokstil som handler om alt fra hvordan man skal kle seg, hilse, se folk i øya og vise fram en god CV med et endelig mål om å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben. De fleste av dem er rimelig aktive på sosiale medier hvor de publiserer en drøss med klikkeforespørsler gjennom tekster som underbygger en del av disse «magiske tingene» som preger et rekrutteringsprosjekt.
– Hva er ditt beste tips for å skille deg ut i jobbsøkerbunken?
– Hva er det vanskeligste spørsmålet du har fått i et intervju?
– Dette er søknadstabbene!
Du har sikkert sett flere eksempler på noen av disse signalforsterkerne for tvangstanker og «valgte sannheter» som får jobbsøkere til å flytte fokus fra det eneste som virkelig betyr noe – dem selv og deres egen sanne historie.

Jeg oppfordrer til å bruke alle kanaler, men legger selvfølgelig til at du skal bruke kanaler som er tilpasset bransjen som du skal jobbe innenfor. Det virker som om en del av de som får seg til å publisere det meste av dette er mer opptatt av å vise seg fram enn å tenke tanken på at det sitter noen i den andre enden som ikke har forutsetninger eller muligheter til å suge til seg noe av dette.

Det eneste som betyr noe er innholdet i pakka.
Emballasje og frakt er uvesentlig.