jobbsøker

The Flipside of Experience

Jeg ble invitert inn til en skole i forrige uke, servering av kaffe og kake og det er jo så nær «full pakke» som det går an å komme, – det var et par kollokviegrupper som hadde slått seg sammen og som ønsket at jeg skulle komme og si noen ord om utfordringene som venter på dem når de omsider kan fly ut av buret.

Jeg liker ikke jobbsøkertips, og det er en setning som jeg følger opp med å si denne selvfølgeligheten om at det ikke finnes noen mennesker i hele verden som kan introdusere deg selv bedre enn deg. Hvis du opplever at noen ikke liker deg og det som du kommer med, så er sannsynligheten stor for du heller ikke liker dem.
Da er det bare en ting å gjøre:
Drit og dra.

Deretter punkterer jeg jobbsøkertipsballongen og forteller at den sure lufta er blåst opp av sånne som tror de kan fortelle andre mennesker hva som er riktig eller galt når et menneske skal møte et annet menneske. Jobbsøking er ikke vanskelig i det hele tatt, – det skjønner du først når du holder deg langt unna de som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som toppes av «karriereveiledere» og «rådgivere» som forteller hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben».
Grøss.

Det er som litt kult med noe av dette, er at jeg treffer en del av de som har latt seg lure og da er det lett for en enkel fyr som meg å lure på hva som får mennesker til å legge seg på ryggen og gi seg ende over i alt dette griseriet.
Hvor er du i alt dette?
Et enkelt spørsmål, ikke sant?
Det er bare det at folk ikke tør å svare av falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt.

Jeg bruker den første fasen på kurs og foredrag til å snakke litt om disse bremseklossene som handler om alt fra «hull i CV» til alder og hudfarge og ikke minst oppfattelsen av mismatch i forhold til kompliserte kompetansekrav i stillingsannonser som er publisert av folk som ikke har peiling på hva som står der men som skriver at du gjerne må ringe dem hvis det er noe du lurer på og som sier det samme til alle de som får seg til å ringe for det har de lært på jobbsøkerkurs.
Hmm.
Kult med folk som ikke vet hva de skal spørre om til sånne som ikke vet hva de skal svare.
Hallo?
Det handler selvfølgelig om disse tingene som jeg kaller «valgte sannheter» og som allokerer tvangstanker som flytter fokus fra det eneste som betyr noe. Jeg syns for øvrig at det er ganske kjipt at et begrep som «rekrutteringskommunikasjon» er i ferd med å bli ødelagt av de samme menneskene som egentlig burde jobbe med noe helt annet, men det tror jeg er dekket så det holder i andre tekster.

I dag traff en en jente som hadde veldig lyst til å treffe meg og det tok ikke så lang tid før jeg lurte på om det var noen som kødder med meg. Det finnes jo noen som får seg til å si at hvis noe er for godt til å være sant så er det kanskje nettopp det.
The Flipside of Experience.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Man har optimalisert denne primalfunksjonen som heter «intuisjon».
Det begynte med en melding hvor hun viste til nevnte foredrag på skolen og så hadde hun googlet meg og sett at jeg ser etter en som kan fylle en rolle som hun følte at hun kunne identifisere seg med.
Hmm.
Denne jenta fortjener kred.
Denne jenta har skjønt poenget.

Jeg er alltid tidlig ute til møter, hater at noen må vente på meg og hun var av den samme ulla.
Jeg så henne med en gang, – en greie som ikke var så vanskelig i det hele tatt siden hun var den eneste som satt der og som reiste seg opp i det samme som hun så at jeg så henne.
Jeg så at kaffekoppen hennes var tom.
Jeg så røykpakken på bordet og to sneiper i askebegeret.
Jeg så at hun hadde sittet her en stund.
– «Koser meg i sola», smilte hun.
– «Fint å se deg og takk for at du ville se meg i dag … jeg ville ikke gå bort til deg på skolen når du hadde sagt det som du sa … dritbra … det du sa, mener jeg … og her er vi … hvor mye tid har vi?»
– «God tid», svarte jeg i det samme som jeg nikket mot serveringsdamen som sto i døra.
– «Påfyll?»
– «Ja, takk …»

Det er overraskende mange jobbsøkertips som handler om antrekk, og hvis noen får seg til å tvinge meg til å si noe om dette så sier jeg at det er så enkelt som at du har på deg det som du vil ha på deg i den aktuelle rollen. Når det er nevnt, så har jeg truffet mennesker som kommer fra noe annet eller som skal til noe annet etter møtet med meg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har sett det meste. Når det er nevnt, så har jeg aldri brydd meg noe særlig om hva folk har på seg eller hvordan de ser ut på håret eller om de har metall i ansiktet eller blekk på huden. Jeg bruker aldri noe skjema eller sånne tåpelige verktøy hvor jeg kan sette kryss i en firkant på et forhåndsdefinert skjemahelvete, men hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg satt kryss i rubrikken «full pakke». Hun satt foran meg i en hvit bluse som framhevet den lysebrune huden hennes, de svarte krøllene ble holdt bort fra ansiktet av et rastafarget skjerf og hånden som ristet ut en ny sigarett fra røykpakken viste konturene av noen mørke blekkstreker.
Hun så ut som en jente som var trygg i kaos.
Hun så ut som en jente som visste hvorfor vi var her.
Hun så ut som en som visste hva hun skulle si og som startet med en gjentagelse av setningen som jeg hadde lest i meldingen hennes, – hun identifiserte seg med beskrivelsen av den som skulle fylle rollen.
– «Jeg snakker flytende tysk», fortsatte hun.
– «Jeg er født i Tyskland … moren min er tysk … jeg er litt over gjennomsnittet interessert i tekstil og mote og er god til å designe nettsider som gir gode brukeropplevelser … jeg har nettopp sendt deg en link som viser arbeidene mine, venta til du kom for at du ikke skulle være påvirket av noe annet enn det som jeg har å si til deg og når du ser dette når du kommer hjem så ser du at jeg har jobbet for virksomheter som kunden din oppfatter som konkurrenter og det tror jeg kan være en bra ting».
Det ble en pause.
Serveringsdamen kom med kaffen.
– «Jeg har ingen bindinger og kan flytte til Berlin så snart jobben er min», fortsatte hun.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der.
Jeg vet bare at vi snakket lenge om disse tingene som hadde formet henne til den hun var akkurat nå, – disse tingene som handler om omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen av tilfeldighetene som gjorde henne interessant og presentabel for den som ser etter en som henne.
Det vil si meg.
Eller kunden min, men det skjønte du kanskje.
Noen timer senere satt jeg hjemme og tenkte på sånne som trenger intervjuskjema og verktøy og tester og analyser for å skjule at de ikke har peiling på hvordan de skal oppføre seg i møte med andre mennesker, sånne som ikke tør å vise åpenhet i møte med fremmede mennesker og som følgelig ikke får fremmede mennesker til å åpne seg tilbake, sånne som bruker tid og ressurser på å dokumentere arbeidet sitt med lange avhandlinger for å forsvare en feit faktura. Jeg hadde ringt til hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosjektet og sagt at jeg hadde funnet jenta som hun så etter, vi kjenner hverandre så godt at vi vet at det ikke er så mye mer å si om den saken.

Det finnes en drøss med mennesker som tjener pengene sine på å underbygge sin forakt for arbeidsmetodene mine, kamuflert med sin egen forherligelse av «kvalitetssikrede prosesser» og «sertifiserte medarbeidere».
Vet du hva jeg kaller det?
Falsk trygghet.
Jeg er så trygg i min egen rolle at jeg tør å si det.
The Flipside of Experience.
Det er der den kommer inn.
Budskapet mitt handler om at det er noe som du også skal være.
Trygg på deg selv.
Trygg i kaos.
Alt det andre kommer av seg selv.

Nei, jeg får vel legge på litt feit lyd sånn på tampen, – EN VOGUE, kanskje?


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Dette skal du gjøre med et hull i CV

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om «hull i CV» og det er fordi jeg ikke ser poenget med å skrive noe om det, men så havnet jeg i dialog med en jente som var veldig påståelig på at det som handlet om å avdekke huller i CV var en av hennes sterkeste sider.
Grøss.
Nå skal det sies at hun var ansatt som «senior rekrutteringsrådgiver» og lampa lyser når jeg treffer folk som identifiserer seg med titler. Når det er nevnt så jobber hun i en virksomhet som ligger i bunnskiktet for kandidatopplevelser, og sett i ettertid så var jeg kanskje litt slem mot henne.
Men men.
Det får hun tåle.
Hun var veldig interessert i å høre hvordan jeg lærte jobbsøkere å snakke om det og skjønte ikke hva jeg mente når jeg sa at jeg ikke lærer jobbsøkere noen verdens ting bortsett fra hvordan de skal bli flinkere til å snakke om seg selv og sitt. Jeg er ikke så veldig begeistret for mennesker som tror de kan servere jobbsøkertips til andre voksne mennesker, for å si det sånn.
– «Seg og sitt», snøftet hun.
– «Det handler om å få jobben da».
– «Nei», svarte jeg raskt.
– «For det første så er det ikke noe som handler om å få en jobb med mindre du vil bli en feilansettelse, og for det andre så handler det om at det er dette med seg og sitt som skal passe med omgivelsene og omstendighetene for den aktuelle rollen i den konkrete virksomheten».
Jeg så at hun ikke var med.
Jeg så mitt snitt til å trykke litt til.
Noen ganger så er jeg bare sånn og dette var en av de gangene.
Men men.
Det får hun tåle.
– «Men dette med hull», fortsatte jeg.
– «Det er bare en ting man kan gjøre med et hull i en CV, og det er å drite i det».
Det kom en rar lyd fra munnen hennes.
Jeg hørte ikke hva hun sa eller om hun sa noe i det hele tatt.

Når jeg har en kandidat på den andre siden av meg og mitt så er jeg interessert i det som handler om vedkommende her og nå. Hva han eller hun gjorde eller ikke gjorde for fem år siden eller hvor vedkommende kan ha fått med seg noe som han eller hun mener er noe som kan komme til nytte i den aktuelle rollen er faktisk revnende likegyldig.

Hvis du er så dust at du legger fokus på sparkelmasse så flytter du fokus bort fra deg selv og din egen kunnskap og personlighet, – akkurat på den samme måten som de som skryter av en skole eller smører på med et ansettelsesforhold fra en virksomhet som enkelte oppfatter som kjent.

Du er den du er – akkurat nå – og du har en historie som har blitt formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som ser etter en som deg og som vil være sammen med en som deg.
Alt som ikke handler om «oss» er faktisk ikke interessant i det hele tatt.
Det er summen av hele deg som skal få meg til å se et bilde som skal passe inn med mitt eget bilde av den aktuelle rollen og som er det beste argumentet for at jeg aldri har foretatt en eneste feilansettelse.
Summen av hele deg.
Det er det jeg vil ha.
Jeg blåser i hvordan du har kommet fram til svaret.
– «Men», fortsatte hun i det jeg trodde hun hadde blitt kvalt i sin egen boble.
– «Det er vel interessant å vite hva vedkommende bærer på?»
– «Bærer på?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det kan jo være noe som ikke er bra, mener jeg».
Jeg så på henne.
Lenge.
Det var egentlig ikke så lenge, men jeg tror hun oppfattet det som lenge.
Fire sekunder eller noe sånt.
Fem, kanskje.
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Hvorfor vil du vite det hvis vedkommende er klar for alt som handler om det som skal skje nå?»
– «Ehh», nølte hun.
– «Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener».
– «Du», sa jeg og merket en endring i tonefallet mitt.
– «Jeg skjønner jævlig godt hva du mener og det er at sånne som deg blir sittende og søke etter dritt og vil finne den i likhet med alle andre som søker etter dritt og hvor definisjonen på dritt er alt som du ikke ønsker å se og som du bruker som argument når du ikke vil deale med sånne som ikke er like glatte og blankpolerte og falske som deg selv».

Så folkens, – hvis dere treffer folk i jobbsøkerprosessene deres som er opptatt av «hull i CV» så vet dere at dette er feil sted. Og for å understreke så kan man jo lure på hva som får dem til å dra deg inn til et intervju når de allerede har grini seg til å få søknadsdokumentene dine og likevel har lyst til å snakke med deg.
Vet du hvorfor?
De har ikke noe annet å snakke om.

Du får M PEOPLE med «Don’t Look Any Further», – bare fordi du fortjener det.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Avslag

Noe av det kjipeste som finnes for en jobbsøker er et avslag. De blir selvfølgelig vant til det, men det er like kjipt hver gang. Vel og merke de som får noen tilbakemelding i det hele tatt, da. Det syndes utrolig mye på denne fronten hvor det fremdeles råder en viss usikkerhet om hvem som er værst i klassen, – bemanningsbransjen eller de som av ulike grunner har fått ansvar for rekrutteringsprosessen i store virksomheter som paradoksalt nok har en tendens til å skrive varme ord om humankapital.
Humankapital.
Grøss.
Jeg kan ikke tenke meg et værre ord.
Men avslag skal ut når avslag skal ut, og selv om jeg sjelden og nesten aldri jobber på den måten at jeg forventer noe som enkelte oppfatter som formelle søknader, så hender det at noen melder seg på gjennom nettverkstips og får seg til å sende inn det ene og det andre og da sender jeg selvfølgelig ut noen ord tilbake.
Skulle bare mangle.

Det finnes jobbsøkere som tror det er mulig å tolke eller analysere et avslag, – når jeg treffer noen som forteller at de gjør det, så spør jeg hvorfor og da svarer de som regel at det er noe de har lært på kurs.
Kan du tenke deg.
Noen følger oppfordring fra en venn eller venninne, – dette må du ikke finne deg i, liksom.
Urettferdig.
Diskriminerende.
Du er jo kvalifisert.
Jobbsøkeren har det kjipt og gjør det kjipere for seg selv uten å vite det.
Avslaget kommer som regel fra en «noreply at bullshit dot com» og det er selvfølgelig fordi avsenderen ikke vil stå fram og som merkelig nok får jobbsøkeren selv til å lage støy som kanskje kan få en eller annen til å ønske velkommen som søker en annen gang.
Registrer CV i basen vår, liksom.
Grøss.

Jeg sendte den første til en jente som hadde skrevet en melding hvor hun lurte på om hun skulle søke.
Der var sånn hun skrev det.
Jeg lurer på om jeg skal søke.
Hun hadde lagt ved en CV som ikke sa meg noen verdens ting bortsett fra at hun var søt på bildet, men det er jo ikke derfor jeg ansetter folk. Jeg skrev tilbake at hun får si fra når hun er ferdig med å lure og at hun kunne sende meg noen ord om hva hun mener at hun kan og hvordan hun kan tenke seg å bruke noe av det som hun mener at hun kan i den aktuelle rollen.

Melding nummer to gikk til en jente som listet opp en drøss med krav, en jente som signerte seg som «Senior Rekrutteringsrådgiver» uten at jeg kunne se noen verdens ting som underbygger en sånn tittel og nevnt med visshet om at jeg aldri har vært særlig begeistret for titler og langt mindre mennesker som identifiserer seg med dem. Jeg skrev som sant var at kravene hun stilte var urimelige og spesielt urimelige i forhold til hva hun hadde tenkt å ta med seg inn i prosessen.
Men hun skal ha kred for å blåse ut alle lysene på første forsøk, da.

Melding nummer tre gikk til en jente som skrev at hun var litt usikker på hva jobben gikk ut på og at hun oppfattet det som spesielt vanskelig siden jeg ikke listet opp noen kvalifikasjonskrav.
Jeg lister aldri opp kvalifikasjonskrav.
Hun la ved en glattbarbert CV med flekker fra høyskolen.
Hun fikk en kort melding hvor jeg skrev at jeg ikke oppfatter henne som kvalifisert.

Den fjerde og siste gikk til en jente som skrev at hun ville gjøre noe helt annet og hadde kommet så langt at hun omsider hadde funnet ut hva hun kunne tenke seg å forsøke seg på, hun hadde til og med lagt ved en anbefaling fra en veileder på jobbsøkerkurset hun var på, en som mente at han kjente meg og mitt og som var rimelig klar på at vi ville passe fint sammen. Jeg har aldri hørt om han før, men det trenger selvfølgelig ikke bety noe. Det er bare det at det ikke er jeg som skal jobbe sammen med henne, det er kanskje denne vissheten som mangler hos de fleste som hevder at de jobber med noe av det samme som meg, – det er mulig at hun passer sammen med meg for det virket som om hun hadde gjort mye kult i tillegg til at hun forstod viktigheten av å stå i rollen som historieforteller.
Hun skal jeg bruke til noe annet.
Jeg skrev ikke det til henne, jeg syns det er viktig å holde prosessene fra hverandre siden alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
Men jeg skal ringe henne i morgen.
Da tror jeg hun blir glad.
Jeg kom til å tenke på en fyr som viste meg et avslag som han syns var så bra, det var nesten sånn litt personlig og greier, tror det var ordene han brukte og som nesten var i ferd med å få han til å sende en melding tilbake for å takke, han måtte bare spørre meg først om jeg syns det kunne være en smart ting å gjøre.
Jeg viste han meldingen som to andre på det samme kurset hadde fått og vist meg like før.
– «Åja», sukket han.
– «Ja», svarte jeg kort og spurte om han skulle ha påfyll i kaffekoppen.

Et av de bedre jobbsøkertipsene som finnes er at du skal holde deg unna jobbsøkertips.
Hvilket paradoks.
Finn din greie og gjør det.
Bare gjør det.
Hvis du ikke vet hva som er «din greie» så skjønner du i hvert fall hvor du skal begynne. Og du, – sannsynligheten for at greia di ikke rimer med greia deres er stor og hvor kult er det kke når du finner ut det med en gang og slipper å bruke tid på bullshit.

Jeg er sikker på at du husker når du sto klistra mot veggen og tvang blikket mot dansegulvet hvor du så på han eller henne – stryk det som ikke passer – og var sur og bitter for at han eller henne danset med han eller henne etter at vedkommende nettopp hadde sagt nei til deg.
Da er det bare å begynne å drekka, liksom.
Alternativt gi faen.
Noen mener at de to tingene handler om det samme, men det gjør det ikke.

Teksten er tastet inn på verandaen hvor jeg sitter i sola og hører på naboen som spiller musikk mens hun støvsuger, – lenge siden jeg har hørt denne og derfor deler jeg den med deg.

TONY JOE WHTE.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Dere som opplever lang publiseringsfrekvens på disse sidene for tiden, skal vite at jeg skriver på noen helt andre plattformer og da har jeg ikke tid til å være her så ofte.
Ny bok på gang :)