jobbsøker

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?
Godt spørsmål, ikke sant?
Det finnes en drøss med apper og innovative rekrutteringsløsninger som skal få det til å virke enkelt samtidig som det finnes en drøss med folk som tjener penger på å si hvor vanskelig det er og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg har skrevet en liten bok om disse greiene, – tohundreogsekstifire sider med bokstaver som ikke er satt sammen på den måten at de fremstår som jobbsøkertips, men snarere som en slags transkribering fra noen av de mange samtalene som jeg har hatt med jobbsøkere og de som sitter i den andre enden av jobbsøkerprosessen din i tillegg til en del av mine egne opplevelser og oppfatninger.

Det var en jente på slippfesten som sa noe som jeg syns var ganske kult, – jeg husker ikke ordrett hvordan hun sa det, men det var noe som ligner på at den handler om greier som får alt sammen til å stå fram i et litt klarere lys og gjør det lettere å se det som man skal se.
Hmm.
Alternativet er enkelt.
Alternativet er å lukke øya og høre på alle tipsene som får deg til å ligne på alle de andre som har gått på kurs for å lære seg hvordan man skal skille seg ut og gjøre en forskjell.
Grøss.

Jeg har ventet noen dager med å legge ut en snutt på sosiale medier om at denne boken er klar, og det er basert på et morsomt eksperiment for å se hvor mange som følger med eller som vet at det har vært noe som de burde følge med på når jeg allerede har signalisert at boken er klar.
Jeg har sett at noen av dere antageligvis har fått det med seg.
Jeg har sett at noen av dere allerede har bestilt den med visshet om at den vil ligge i postkassen deres når påskeferien er over.
Noen av dere var på slippfesten og så kan det jo være at noen av dere har fått referat fra noen som var der.
Noe sånt.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er en bok som inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppfatte som støtende.
Det er jo min historie, ikke sant.
Det er med andre ord akkurat sånn som det skal være når det er du som skal fortelle historien om deg selv og ditt på et språk som bekrefter din integritet og identitet.

Hvis du klikker på kaffesølet så kommer du til bestillingsiden.


Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

2018 – nytt år og nye muligheter

Jeg får en del meldinger fra folk som etterlyser ny kurskalender fra Karriereverkstedet, – svaret mitt er at jeg driver med så mye annet som er morsomt, og derfor har jeg ikke prioritert tidfesting av dette.

Året går mot slutten og nytt år betyr nye muligheter, – det er i hvert fall det mange folk sier og spesielt sånne som trenger en eller annen form for markering når de skal begynne med noe eller slutte med noe.
Folk er rare.
Det kan også bety nye muligheter for deg som er lei av gnål fra sånne som kanskje burde gå tilbake til det som de egentlig burde drive med, – litt usikker på hva det er, men regner med at de vet det selv.
De er jo karriereveiledere, liksom.
På en måte.
De liker i hvert fall å si at de er det.
Jeg tror det var på denne tiden i fjor at jeg sa at 2017 skulle bli et hvileår, og når jeg ser tilbake på året som snart går mot slutten så kan jeg ikke akkurat si at jeg har jobbet meg ihjel selv om jeg likevel har ansatt noen flinke folk her og der og møtt en del kule karakterer som har funnet nye linjer. Jeg har litt lyst til å strekke det litt lenger, men har likevel ikke tenkt å glemme noen av de tingene som gir meg anledning til å leve livet som jeg gjør og derfor har jeg laget en foreløpig plan:

Det ultimate jobbsøkerkurset reiser til Praha med 8 deltagere i januar, og dette er selvfølgelig fullbooket. Det kommer en greie som ligner, og det er en langhelgesamling på Bornholm med 8 deltagere i mai og her kan det se ut som om det er noen ledige plasser.

Sommerkampus på Håøya er dritkult og jeg skal sette opp en helgesamling i slutten av juni og i slutten av august for 10 deltagere.

De ordinære tirsdagskursene og torsdagskursene som initierte alle de andre greiene er foreløpig ikke tidfestet, men hvis du ønsker å komme i betraktning så sender du en snutt og kommer på liste.

Som om ikke det er nok, så finnes det en rekke mennesker som forslår at jeg burde inkludere «walk and talk» rundt Nøklevann på listen min, – en tur på åtte kilometer i fantastisk natur.
Nei.
Det er en eksklusiv greie som er forbeholdt noen spesielt utvalgte.

Jeg liker egentlig ikke å si oppleggene mine er det eneste som funker, men siden det er så mange andre som sier det så kan det kanskje være noe i det. Du finner det du egentlig trenger å vite på nettsiden til Karriereverkstedet – hvis du ikke gidder å klikke deg inn dit, så kan jeg kort fortelle at opplegget mitt handler om det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess og det er rekrutteringskommunikasjon. Folk som messer om viktigheten av søknadsdokumenter og stillingsportaler og intervjutrening misbruker tiden din.

Jeg har aldri vært noe særlig motivert av kred, og det er kanskje noe sånt jeg kan finne på å svare hvis jeg skulle forville meg inn i en situasjon hvor en eller annen spirrevipp som later som om jobben deres er den samme som min skulle finne på å spørre om når vedkommende har kommet dit på det forhåndsprogrammerte intervjuskjemaet sitt som handler om dårlige sider.
Grøss.

Jeg har med andre ord en foreløpig plan for det nye året, men mye kan skje underveis. Det er mange folk som glemmer sånne ting, – de er så fokusert på mål og retning og tull og tøys at de lukker øya for alt annet som kan være noe som er enda finere.
Jeg tror det har sammenheng med at folk går for lenge på skolen.
Det eneste som jeg er sikker på er at jeg kommer til å fortsette med å slenge meldinger og sparke litt her og der til sånne som føkker opp tilværelsen for seriøse jobbsøkere, – enten det dreier seg om nyutdannede HR-spirer med master i hersketeknikker og bedrag eller sånne som tjener blodpengene sine på å pushe «verktøy» til sånne som trenger å skjule sin manglende kunnskap om hva rekruttering egentlig handler om.
Og Great Place to Work, selvsagt.
Arbeidsmarkedet er ikke et realityshow.

Men nå er butikken stengt.
Jeg kommer tilbake i 2018.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

The Flipside of Experience

Jeg ble invitert inn til en skole i forrige uke, servering av kaffe og kake og det er jo så nær «full pakke» som det går an å komme, – det var et par kollokviegrupper som hadde slått seg sammen og som ønsket at jeg skulle komme og si noen ord om utfordringene som venter på dem når de omsider kan fly ut av buret.

Jeg liker ikke jobbsøkertips, og det er en setning som jeg følger opp med å si denne selvfølgeligheten om at det ikke finnes noen mennesker i hele verden som kan introdusere deg selv bedre enn deg. Hvis du opplever at noen ikke liker deg og det som du kommer med, så er sannsynligheten stor for du heller ikke liker dem.
Da er det bare en ting å gjøre:
Drit og dra.

Deretter punkterer jeg jobbsøkertipsballongen og forteller at den sure lufta er blåst opp av sånne som tror de kan fortelle andre mennesker hva som er riktig eller galt når et menneske skal møte et annet menneske. Jobbsøking er ikke vanskelig i det hele tatt, – det skjønner du først når du holder deg langt unna de som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som toppes av «karriereveiledere» og «rådgivere» som forteller hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben».
Grøss.

Det er som litt kult med noe av dette, er at jeg treffer en del av de som har latt seg lure og da er det lett for en enkel fyr som meg å lure på hva som får mennesker til å legge seg på ryggen og gi seg ende over i alt dette griseriet.
Hvor er du i alt dette?
Et enkelt spørsmål, ikke sant?
Det er bare det at folk ikke tør å svare av falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt.

Jeg bruker den første fasen på kurs og foredrag til å snakke litt om disse bremseklossene som handler om alt fra «hull i CV» til alder og hudfarge og ikke minst oppfattelsen av mismatch i forhold til kompliserte kompetansekrav i stillingsannonser som er publisert av folk som ikke har peiling på hva som står der men som skriver at du gjerne må ringe dem hvis det er noe du lurer på og som sier det samme til alle de som får seg til å ringe for det har de lært på jobbsøkerkurs.
Hmm.
Kult med folk som ikke vet hva de skal spørre om til sånne som ikke vet hva de skal svare.
Hallo?
Det handler selvfølgelig om disse tingene som jeg kaller «valgte sannheter» og som allokerer tvangstanker som flytter fokus fra det eneste som betyr noe. Jeg syns for øvrig at det er ganske kjipt at et begrep som «rekrutteringskommunikasjon» er i ferd med å bli ødelagt av de samme menneskene som egentlig burde jobbe med noe helt annet, men det tror jeg er dekket så det holder i andre tekster.

I dag traff en en jente som hadde veldig lyst til å treffe meg og det tok ikke så lang tid før jeg lurte på om det var noen som kødder med meg. Det finnes jo noen som får seg til å si at hvis noe er for godt til å være sant så er det kanskje nettopp det.
The Flipside of Experience.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Man har optimalisert denne primalfunksjonen som heter «intuisjon».
Det begynte med en melding hvor hun viste til nevnte foredrag på skolen og så hadde hun googlet meg og sett at jeg ser etter en som kan fylle en rolle som hun følte at hun kunne identifisere seg med.
Hmm.
Denne jenta fortjener kred.
Denne jenta har skjønt poenget.

Jeg er alltid tidlig ute til møter, hater at noen må vente på meg og hun var av den samme ulla.
Jeg så henne med en gang, – en greie som ikke var så vanskelig i det hele tatt siden hun var den eneste som satt der og som reiste seg opp i det samme som hun så at jeg så henne.
Jeg så at kaffekoppen hennes var tom.
Jeg så røykpakken på bordet og to sneiper i askebegeret.
Jeg så at hun hadde sittet her en stund.
– «Koser meg i sola», smilte hun.
– «Fint å se deg og takk for at du ville se meg i dag … jeg ville ikke gå bort til deg på skolen når du hadde sagt det som du sa … dritbra … det du sa, mener jeg … og her er vi … hvor mye tid har vi?»
– «God tid», svarte jeg i det samme som jeg nikket mot serveringsdamen som sto i døra.
– «Påfyll?»
– «Ja, takk …»

Det er overraskende mange jobbsøkertips som handler om antrekk, og hvis noen får seg til å tvinge meg til å si noe om dette så sier jeg at det er så enkelt som at du har på deg det som du vil ha på deg i den aktuelle rollen. Når det er nevnt, så har jeg truffet mennesker som kommer fra noe annet eller som skal til noe annet etter møtet med meg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har sett det meste. Når det er nevnt, så har jeg aldri brydd meg noe særlig om hva folk har på seg eller hvordan de ser ut på håret eller om de har metall i ansiktet eller blekk på huden. Jeg bruker aldri noe skjema eller sånne tåpelige verktøy hvor jeg kan sette kryss i en firkant på et forhåndsdefinert skjemahelvete, men hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg satt kryss i rubrikken «full pakke». Hun satt foran meg i en hvit bluse som framhevet den lysebrune huden hennes, de svarte krøllene ble holdt bort fra ansiktet av et rastafarget skjerf og hånden som ristet ut en ny sigarett fra røykpakken viste konturene av noen mørke blekkstreker.
Hun så ut som en jente som var trygg i kaos.
Hun så ut som en jente som visste hvorfor vi var her.
Hun så ut som en som visste hva hun skulle si og som startet med en gjentagelse av setningen som jeg hadde lest i meldingen hennes, – hun identifiserte seg med beskrivelsen av den som skulle fylle rollen.
– «Jeg snakker flytende tysk», fortsatte hun.
– «Jeg er født i Tyskland … moren min er tysk … jeg er litt over gjennomsnittet interessert i tekstil og mote og er god til å designe nettsider som gir gode brukeropplevelser … jeg har nettopp sendt deg en link som viser arbeidene mine, venta til du kom for at du ikke skulle være påvirket av noe annet enn det som jeg har å si til deg og når du ser dette når du kommer hjem så ser du at jeg har jobbet for virksomheter som kunden din oppfatter som konkurrenter og det tror jeg kan være en bra ting».
Det ble en pause.
Serveringsdamen kom med kaffen.
– «Jeg har ingen bindinger og kan flytte til Berlin så snart jobben er min», fortsatte hun.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der.
Jeg vet bare at vi snakket lenge om disse tingene som hadde formet henne til den hun var akkurat nå, – disse tingene som handler om omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen av tilfeldighetene som gjorde henne interessant og presentabel for den som ser etter en som henne.
Det vil si meg.
Eller kunden min, men det skjønte du kanskje.
Noen timer senere satt jeg hjemme og tenkte på sånne som trenger intervjuskjema og verktøy og tester og analyser for å skjule at de ikke har peiling på hvordan de skal oppføre seg i møte med andre mennesker, sånne som ikke tør å vise åpenhet i møte med fremmede mennesker og som følgelig ikke får fremmede mennesker til å åpne seg tilbake, sånne som bruker tid og ressurser på å dokumentere arbeidet sitt med lange avhandlinger for å forsvare en feit faktura. Jeg hadde ringt til hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosjektet og sagt at jeg hadde funnet jenta som hun så etter, vi kjenner hverandre så godt at vi vet at det ikke er så mye mer å si om den saken.

Det finnes en drøss med mennesker som tjener pengene sine på å underbygge sin forakt for arbeidsmetodene mine, kamuflert med sin egen forherligelse av «kvalitetssikrede prosesser» og «sertifiserte medarbeidere».
Vet du hva jeg kaller det?
Falsk trygghet.
Jeg er så trygg i min egen rolle at jeg tør å si det.
The Flipside of Experience.
Det er der den kommer inn.
Budskapet mitt handler om at det er noe som du også skal være.
Trygg på deg selv.
Trygg i kaos.
Alt det andre kommer av seg selv.

Nei, jeg får vel legge på litt feit lyd sånn på tampen, – EN VOGUE, kanskje?


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet