jobbsøkertips

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Jobbsøk handler ikke om å slenge dritt på vifta

Jeg skriver en del om nettverk på disse sidene, hvor viktig det er å vite hvem man skal spørre og hvorfor man skal spørre akkurat dem, hva man skal spørre om og selvfølgelig hvorfor man spør om det man skal spørre om. Når jeg snakker og skriver om nettverk i de fleste fora som jeg befinner meg i, så kommer jeg ikke utenom LinkedIn hvor jeg selvfølgelig slenger inn en ørliten digresjon som handler om min misnøye med alle sukkerspinnerne som er i ferd med å ødelegge dette verktøyet med tull og tøys. Jeg ser oftere og oftere at det finnes flere og flere som tror at nettverksbygging er det samme som å sende statusoppdateringer til de samme menneskene som de deler middagstips med på Facebook.
Nok om det.
Her om dagen fikk jeg en melding fra en jente som enkelte mener kan fortjene en direkte tilbakemelding. Jeg satt på et hotellrom i Praha og hadde hav av tid, tenkte tanken, men velger å legge den ut her til skrekk og advarsel til andre om at du ikke vil få respons fra meg på henvendelser som dette.

Hei Morten Besshø,
Jeg ser etter jobb og vet at du har et stort kontakt nett. Jeg har vedlagt min CV som viser at jeg har høy utdannelse og er kvalifisert for en rekke stillinger i HR, fint om du sender den ut i nettverket ditt.

Hilsen Chandra

Jeg vet at det finnes jobbsøkere som går på kurs hvor de får høre om høy aktivitet og viktigheten av å kunne selge seg selv og markedsføre seg i alle kanaler.
Jeg kaller det bullshit.
Det er som å slenge dritt på vifta og det er sånne ting som kan få meg til å bli gretten på enkelte jobbsøkere.
Seriøst.
Jeg pleier å innlede jobbsøkerkursene og karrieresamtalene med at du kommer deg inn i ny jobb i samsvar med omstendigheter, muligheter og begrensninger hvis du gjør som jeg sier. Vi må være enige om strategien, – hvis du kødder med den, så går det som det går og da kan jeg bli litt gretten hvis du krabber tilbake og griner over at verden er urettferdig.

Jeg kjenner en del mennesker, det er sånn det blir når man jobber med det som jeg jobber med, og de fleste – ikke alle – har en oppfatning av viktigheten av å be om hjelp og selvfølgelig være den som eventuelt kan hjelpe eller komme med noen gode råd som hjelper vedkommende videre, jeg tenker da på vissheten om at man ikke kan hjelpe med alt men at man kanskje kan hjelpe til med å henvise til noen som kanskje kan.
Men, – for det er alltid et «men» – og det handler om at man aldri må gi fra seg initiativet. En seriøs jobbsøker må ta eierskap i sin egen prosess, man kan ikke overlate noe til «eksperter» eller «veiledere» eller en eller annen som kjenner noen som kjenner noen, lene seg tilbake og tro at det er «noen» som jobber for at du skal komme deg videre.
Det er ditt ansvar.
Det er ditt ansvar å inkludere, bygge, vokse, vedlikeholde, du skal formidle budskapet, historien, følge opp og hele tiden være «på». Noen skjønner ikke dette, skjønner ikke dette med «hvem» og «hvorfor» og «hva» og alt det andre, kanskje fordi det finnes en del «vranglære» og «tvangstanker» rundt akkurat dette.
Vanskelig å si.
Det finnes ikke klare svar.
Vi snakker tross alt om mennesker.

Henvendelser som ligner på den som jeg fikk av Chandra blir som regel stoppet i spam-filterete mitt, men akkurat denne dagen valgte jeg å åpne vedlegget og så en CV som ikke fortalte meg noen verdens ting, hun hadde sprøytelakkert hele utdanningsløpet på den første siden og den andre inneholdt en rad fra rollen som instruktør på et treningssenter og et styreverv i borettslaget. Jeg er fristet til å gi kred for noen rader om at hun liker turer i skogen og kafebesøk med venninner, men minuspoeng for portrettbilde med solbriller. Nå skal det sies at det kan være at hun omsider vil bli vurdert som «kvalifisert» og ender opp som en feilansettelse hvis hun fortsetter å pøse på, hvis hun følger NAV-standarden for jobbsøkerprosesser og treffer en likesinnet som sorterer søkerbunkene etter nisser og troll på en CV.
Jeg kjenner noen av de, også.

Jobbsøkertips:
Gjør deg synlig i riktige kanaler med riktig budskap.
Det handler ikke om hvilken arena du bruker, men hvordan du formidler budskapet ditt på en måte som får mottakeren til å skjønne hva du kan bidra med.

Originalt uttrykk:
THE SHIT HITS THE FAN
– når noe som ikke oppfattes som spesielt bra kommer ut av sine proporsjoner

Anbefalt tekst:
Høy aktivitet måles ikke i antall prosesser


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Stjernekandidaten

Det hender at jeg får henvendelser fra lesere som lurer på om jeg kan komme med et godt eksempel på en søknadstekst, innspill til en åpen henvendelse eller hvordan jeg liker at en CV ser ut.
Hmm.
Rent umiddelbart får jeg dårlige vibber siden jeg vet om alt for mange som ikke tenker på at de havner i fella ved å kopiere gammel moro i stedet for å presentere seg på sin egen måte. Jeg vet om «karriereveiledere» og instruktører på jobbsøkerkurs som presenterer maler og regelverk som tar strupetak på kandidatens egen kreativitet. Det sier seg selv at det ikke er bra, men likevel, – jeg fikk lyst til å dele en henvendelse som dukket opp for en liten tid tilbake som respons på en teaser som jeg hadde lagt ut i nettverket mitt.
Den går sånn:

Hei Morten!
Jeg er en grafisk formgiver som er god på utforming og produksjon av materiell for print og digital i tillegg til at jeg har en kreativ legning som får mine kunder til å føle takknemlighet for at de trekker meg inn i idéfasen.
Jeg har god kunnskap innen de fleste relevante verktøy i tillegg til erfaring med det som skjer på trykkeriet. Når du klikker på LinkedIn-profilen min, så ser du en presentasjonsamling som viser noe av mitt arbeid.

Hilsen Agnes
LinkedIn-URL / Telefonnummer

Det luktet kaffe lang vei og dagen etter møttes vi på en av mine favorittsjapper for sånne formål, – jeg traff en jente som visste hvem hun var og hvorfor hun var der og som snakket varmt om sin erfaring og forståelse for fag og rolle hvor ulike referanser og preferanser ble eksemplifisert som perler på en snor.
Uoppfordret og med en god dose lidenskap og stolthet.
De kom ut helt av seg selv når hun snakket om seg og sitt.
Hun kjente rollen.
Hun kjente til og med hvordan den ble oppfattet av de andre, de som hun skulle jobbe med og mot og la ut om samspill og dynamikk og skapte en fred og ro som fikk meg til å lene meg tilbake og la det trekke inn mens jeg koste meg med kaffen min.

Jeg oppfattet henne som en stjernekandidat, en av de som ikke har latt seg tvinge på rygg hvor hun blir liggende å sprelle med alle labbene for å tilfredsstille de som mener at de vet hvordan man skal presentere seg i en jobbsøkerprosess.
Jeg avsluttet med å spørre hva hun gjorde i morgen.
– «Nei», nølte hun.
– «I morgen er det lørdag og da vil jeg vanligvis sove lenge før jeg kanskje tar meg en rusletur i skogen eller noe … på kvelden skal jeg jobbe … har en ekstrajobb på bar .. men jeg kan justere alt dette hvis du har noen alternative planer».
– «Du skal møte kunden min», svarte jeg.
– «Fint», smilte hun tilbake.

Gode rekrutteringsmennesker jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte.

Jeg pleier å si at det ikke finnes så mye hokus pokus i dette som handler om rekruttering, det lille som finnes er noe som jeg oppfatter som konstruert oppgulp fra sånne som frykter hvordan de skal forsvare en feit faktura mens det i virkeligheten handler om noe så enkelt som å finne en person som er riktig til rollen og i forhold til hele pakka. Det hender at jeg får spørsmål om hva jeg egentlig mener med «hele pakka», og dette er det som handler om kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon hvor de to siste handler litt om personlig egnethet som skal rime med rammer og omgivelser hvor man ikke kommer utenfor preferanser som er noe så enkelt som å sjekke hva man liker eller ikke liker.
Påstander om «urettferdighet» og «trynefaktor» dukker opp.
Det er helt vanlig.
Jeg svarer med å trekke på skuldrene og forteller at det hører med når man utfører arbeid som handler om en utvelgelse.
Noen skjønner ikke den, men det sier ganske mye om dem.
Det hører med til historien at jeg bare jobber for selskaper som jeg liker i motsetning til sånne som tror at de kan levere til alle bare prisen er riktig, det er derfor jeg setter meg litt nærmere for å virkelig finne ut hva som vil bli oppfattet som riktig eller ikke. Det er ikke jeg som skal jobbe med menneskene jeg finner, men de fortjener å kjenne meg igjen på lukta.

Den største utfordringen i dette faget er kunder som lider av beslutningsvegring og angst for å dra inn feil folk fordi man tror at det kan dukke opp en som er enda bedre i morgen eller dagen etter det. De liker å si at de ønsker å bli oppfattet som perfeksjonister, men de er egentlig feige. Når jeg presenterer en stjerne så forteller jeg at det er bedre å finpusse denne i stedet for å be om en hel stjernehimmel, noe som handler om å leve seg inn i rollen som rådgiver hvor det forutsettes at man klarer å skille ekte vare fra skvip som tynes ut med kunstige tilsettingsstoffer.

Morgendagen kom også denne gangen, men jeg brydde meg ikke om å sveve mellom denne stjernen og himmelen som hun skulle lyse opp, vet at det er mange mennesker i «min verden» som ser viktigheten av dette, men jeg stoler på at kunde og kandidat klarer å finne ut av det uten at jeg er med.
Jeg fikk en kort og konsis sms litt senere på dagen, – hun skal vi ha.
Litt senere på kvelden tok jeg en pils i baren hun jobbet på, og da hun bevilget seg en røykepause i bakgården fikk jeg hennes versjon.
That’s it.
Agnes begynner i sin nye jobb i mars.

Anbefalt lesestoff:
Unngå søknadstabbene!


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Jobbsøkertips – ikke la andre gjøre det du må gjøre selv!

Jeg ble tipset om bloggen til en jobbsøker med en kommentar om at denne muligens kunne ha noe for seg i forhold til et rekrutteringsprosjekt som jeg jobber med. Det viste seg at det ikke var en blogg, men en som hadde lagt ut en tekst på LinkedIn Pulse hvor hun presenterte seg selv for potensielle interessenter, – isolert sett en god ting og dette var en ganske god tekst.
– «Det er ikke jeg som har skrevet den», avslørte hun når jeg kontaktet henne for å sjekke stemningen.
– «Jeg har fått hjelp fra en kjempeflink karriereveileder som driver jobbsøkerkurs … han sa at vi burde legge på litt, og nå har jeg i hvert fall blitt lagt merke til».
Jeg fikk lyst til å spørre om hun forventet å få en stjerne på tavla på jobbsøkerkurset eller anerkjennende klaps fra klassekompisene sine. Jeg lot det være, men fortalte selvfølgelig at hun ikke var aktuell for noe av det som jeg jobbet med. Noen vil kanskje si at hun fortjener kred for at hun fortalte det selv, – jeg slapp jo å bruke unødvendig tid på henne. Jeg nøyde meg med å si at det er smart å presentere seg som seg selv og på sin egen måte og ikke glemme hvordan de lurer seg selv hvis de smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv.
Det blir bare tull og tøys.

Jeg treffer en del flinke folk som lurer på hvorfor det har blitt som det har blitt, hvorfor det har blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb. Jeg påstår at svaret kan vinkles ut fra påstanden om at det finnes alt for mange mennesker som skal mene noe om hva dette egentlig handler om.

Jeg ser at det er flere og flere jobbsøkere som får øynene opp for viktigheten av å presentere seg gjennom profesjonelle fora, det spiller i og for seg ikke hvilket fora bare det er relevant til nedslagsfeltet ditt.
Det er jo det seriøs jobbsøking handler om.
Det handler om å være der du må være og viktigheten av å kunne formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du mener at du kan. Da er det trist at det kommer flere og flere på banen som føkker opp denne muligheten for de som virkelig har seriøse intensjoner. Jobbsøk handler ikke om «salg» eller «markedsføring» og det er etter at de som tjener pengene sine på å si at det gjør det kom på banen at noe som er rimelig enkelt ble til noe som alt for mange ikke skjønner seg på.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så veldig begeistret for sånne som tror det er smart å industrialisere jobbsøkerprosesser, mest fordi det dreier seg om tull og tøys fra sånne som ser sitt snitt til å tjene penger på andres fornedrelse. Noe av det verste er de som tror det er smart å få andre til å «hjelpe til» med å klippe og lime et dokument som skal ligne på vinnerloddet, det spiller ingen rolle om det er en «profesjonell tjenestetilbyder» eller en venninne eller en nabo eller onkel.
Det går ut på det samme.
Det er like jævlig.
Med mindre du tilhører den kjedelige massen som tror at det handler om å bli sett av de som hevder at de jobber med mennesker men som i virkeligheten sitter på rævva og glaner på en skjerm som sorterer antikverte søknadsdokumenter etter tåpelige titler og nisser og troll. Kanskje de trekker deg inn til et intervju hvor de får seg til å spørre om dine dårlige sider før de resirkulerer deg til å bli en feilansettelse.

Jobbsøkertips?
Ikke la andre gjøre det du må gjøre selv.
Drit i de som tvinger deg til å spille på andres tvangstanker og valgte sannheter om hva som er riktig eller galt, de som ikke tør å være seg selv av falsk frykt for at de ikke passer inn i noe som de ikke vet hva er og som påvirkes til å konsumere industrialisert indoktrinering.
Vet du forresten hvem jeg oppfatter som verst?
Jo, det er de som har kommet fram til den delen av pensumet som handler om å «gjøre en forskjell».
Gjerne hauset opp av de som liker å snakke om «mangfold».
Drit i de som tror at de vet om smarte spørsmål som du kan bruke for å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Drit i de som sier at du må gjøre sånn eller sånn.
Drit i alt som ikke passer inn i hvordan du selv hadde tenkt å gjøre det i utgangspunktet, – og hvis det virkelig er sånn at du ikke vet hvordan du skal presentere deg som du er, så har du alvorligere utfordringer enn bare det som handler om å være jobbsøker.

Ta deg en croissant og en cafe au lait og nynn med til franske toner –
du får VANESSA PARADIS med «Joe le Taxi»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.