jobbsøkertips

The Flipside of Experience

Jeg ble invitert inn til en skole i forrige uke, servering av kaffe og kake og det er jo så nær «full pakke» som det går an å komme, – det var et par kollokviegrupper som hadde slått seg sammen og som ønsket at jeg skulle komme og si noen ord om utfordringene som venter på dem når de omsider kan fly ut av buret.

Jeg liker ikke jobbsøkertips, og det er en setning som jeg følger opp med å si denne selvfølgeligheten om at det ikke finnes noen mennesker i hele verden som kan introdusere deg selv bedre enn deg. Hvis du opplever at noen ikke liker deg og det som du kommer med, så er sannsynligheten stor for du heller ikke liker dem.
Da er det bare en ting å gjøre:
Drit og dra.

Deretter punkterer jeg jobbsøkertipsballongen og forteller at den sure lufta er blåst opp av sånne som tror de kan fortelle andre mennesker hva som er riktig eller galt når et menneske skal møte et annet menneske. Jobbsøking er ikke vanskelig i det hele tatt, – det skjønner du først når du holder deg langt unna de som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som toppes av «karriereveiledere» og «rådgivere» som forteller hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben».
Grøss.

Det er som litt kult med noe av dette, er at jeg treffer en del av de som har latt seg lure og da er det lett for en enkel fyr som meg å lure på hva som får mennesker til å legge seg på ryggen og gi seg ende over i alt dette griseriet.
Hvor er du i alt dette?
Et enkelt spørsmål, ikke sant?
Det er bare det at folk ikke tør å svare av falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt.

Jeg bruker den første fasen på kurs og foredrag til å snakke litt om disse bremseklossene som handler om alt fra «hull i CV» til alder og hudfarge og ikke minst oppfattelsen av mismatch i forhold til kompliserte kompetansekrav i stillingsannonser som er publisert av folk som ikke har peiling på hva som står der men som skriver at du gjerne må ringe dem hvis det er noe du lurer på og som sier det samme til alle de som får seg til å ringe for det har de lært på jobbsøkerkurs.
Hmm.
Kult med folk som ikke vet hva de skal spørre om til sånne som ikke vet hva de skal svare.
Hallo?
Det handler selvfølgelig om disse tingene som jeg kaller «valgte sannheter» og som allokerer tvangstanker som flytter fokus fra det eneste som betyr noe. Jeg syns for øvrig at det er ganske kjipt at et begrep som «rekrutteringskommunikasjon» er i ferd med å bli ødelagt av de samme menneskene som egentlig burde jobbe med noe helt annet, men det tror jeg er dekket så det holder i andre tekster.

I dag traff en en jente som hadde veldig lyst til å treffe meg og det tok ikke så lang tid før jeg lurte på om det var noen som kødder med meg. Det finnes jo noen som får seg til å si at hvis noe er for godt til å være sant så er det kanskje nettopp det.
The Flipside of Experience.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Man har optimalisert denne primalfunksjonen som heter «intuisjon».
Det begynte med en melding hvor hun viste til nevnte foredrag på skolen og så hadde hun googlet meg og sett at jeg ser etter en som kan fylle en rolle som hun følte at hun kunne identifisere seg med.
Hmm.
Denne jenta fortjener kred.
Denne jenta har skjønt poenget.

Jeg er alltid tidlig ute til møter, hater at noen må vente på meg og hun var av den samme ulla.
Jeg så henne med en gang, – en greie som ikke var så vanskelig i det hele tatt siden hun var den eneste som satt der og som reiste seg opp i det samme som hun så at jeg så henne.
Jeg så at kaffekoppen hennes var tom.
Jeg så røykpakken på bordet og to sneiper i askebegeret.
Jeg så at hun hadde sittet her en stund.
– «Koser meg i sola», smilte hun.
– «Fint å se deg og takk for at du ville se meg i dag … jeg ville ikke gå bort til deg på skolen når du hadde sagt det som du sa … dritbra … det du sa, mener jeg … og her er vi … hvor mye tid har vi?»
– «God tid», svarte jeg i det samme som jeg nikket mot serveringsdamen som sto i døra.
– «Påfyll?»
– «Ja, takk …»

Det er overraskende mange jobbsøkertips som handler om antrekk, og hvis noen får seg til å tvinge meg til å si noe om dette så sier jeg at det er så enkelt som at du har på deg det som du vil ha på deg i den aktuelle rollen. Når det er nevnt, så har jeg truffet mennesker som kommer fra noe annet eller som skal til noe annet etter møtet med meg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har sett det meste. Når det er nevnt, så har jeg aldri brydd meg noe særlig om hva folk har på seg eller hvordan de ser ut på håret eller om de har metall i ansiktet eller blekk på huden. Jeg bruker aldri noe skjema eller sånne tåpelige verktøy hvor jeg kan sette kryss i en firkant på et forhåndsdefinert skjemahelvete, men hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg satt kryss i rubrikken «full pakke». Hun satt foran meg i en hvit bluse som framhevet den lysebrune huden hennes, de svarte krøllene ble holdt bort fra ansiktet av et rastafarget skjerf og hånden som ristet ut en ny sigarett fra røykpakken viste konturene av noen mørke blekkstreker.
Hun så ut som en jente som var trygg i kaos.
Hun så ut som en jente som visste hvorfor vi var her.
Hun så ut som en som visste hva hun skulle si og som startet med en gjentagelse av setningen som jeg hadde lest i meldingen hennes, – hun identifiserte seg med beskrivelsen av den som skulle fylle rollen.
– «Jeg snakker flytende tysk», fortsatte hun.
– «Jeg er født i Tyskland … moren min er tysk … jeg er litt over gjennomsnittet interessert i tekstil og mote og er god til å designe nettsider som gir gode brukeropplevelser … jeg har nettopp sendt deg en link som viser arbeidene mine, venta til du kom for at du ikke skulle være påvirket av noe annet enn det som jeg har å si til deg og når du ser dette når du kommer hjem så ser du at jeg har jobbet for virksomheter som kunden din oppfatter som konkurrenter og det tror jeg kan være en bra ting».
Det ble en pause.
Serveringsdamen kom med kaffen.
– «Jeg har ingen bindinger og kan flytte til Berlin så snart jobben er min», fortsatte hun.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der.
Jeg vet bare at vi snakket lenge om disse tingene som hadde formet henne til den hun var akkurat nå, – disse tingene som handler om omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen av tilfeldighetene som gjorde henne interessant og presentabel for den som ser etter en som henne.
Det vil si meg.
Eller kunden min, men det skjønte du kanskje.
Noen timer senere satt jeg hjemme og tenkte på sånne som trenger intervjuskjema og verktøy og tester og analyser for å skjule at de ikke har peiling på hvordan de skal oppføre seg i møte med andre mennesker, sånne som ikke tør å vise åpenhet i møte med fremmede mennesker og som følgelig ikke får fremmede mennesker til å åpne seg tilbake, sånne som bruker tid og ressurser på å dokumentere arbeidet sitt med lange avhandlinger for å forsvare en feit faktura. Jeg hadde ringt til hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosjektet og sagt at jeg hadde funnet jenta som hun så etter, vi kjenner hverandre så godt at vi vet at det ikke er så mye mer å si om den saken.

Det finnes en drøss med mennesker som tjener pengene sine på å underbygge sin forakt for arbeidsmetodene mine, kamuflert med sin egen forherligelse av «kvalitetssikrede prosesser» og «sertifiserte medarbeidere».
Vet du hva jeg kaller det?
Falsk trygghet.
Jeg er så trygg i min egen rolle at jeg tør å si det.
The Flipside of Experience.
Det er der den kommer inn.
Budskapet mitt handler om at det er noe som du også skal være.
Trygg på deg selv.
Trygg i kaos.
Alt det andre kommer av seg selv.

Nei, jeg får vel legge på litt feit lyd sånn på tampen, – EN VOGUE, kanskje?


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

True To Life

Hun fulgte meg med blikket fra jeg kom inn døra og begynte på de sju skrittene mot disken hennes, jeg hadde for lengst sett at hun sto og svaiet rytmisk med overkroppen og nå så jeg også at hun beveget leppene til teksten fra tonene som smøyg seg ut av de svarte høyttalerne som hang i taket. Jeg fikk lyst til stoppe opp og bare stå der og se på henne og det fine samspillet mellom lyd og bilde.
Roxy Music.
True To Life.
Spor nummer ni fra denne skiva som ble sluppet i 1982 og som er en av de ti som jeg har sagt at jeg skal ha med meg på en øde øy, en sånn «listegreie» som var helt vanlig på en tid hvor en plate var en plate og en bok var en bok og sånt.
Og det var det jeg gjorde.
Stoppet opp, mener jeg.
Jeg så at gulvflisene var sjakkmønstret.
Jeg så at skyggen fra den store planten i vinduet tegnet et bevegelig mønsker på framsiden av den mørkerøde disken, så kakene på den nederste hylla og leste at dagens anbefaling var en Pacayalito fra Guatemala, hørte hvordan instrumentalpartiet i midten av låta nærmet seg slutten og visste hva som skulle komme.

There are complications
And compensations
If you know the game
Agitated in Xenon nightly
I’ll take you home again

Travel way downtown
In search of nothing
But the sky at night
And the diamond lady
Well she’s not talking
But that’s alright

Hun sto der og danset og var trygg og vakker i en hvit skjorte som virket litt for stor for henne, ermene var brettet opp og viste en svart tekst med arabiske tegn på den venstre underarmen.
Det var noe med blikket hennes.
Svarte øyne som gnistret bak brillene som hadde glidd litt ut på nesen slik at hun måtte skyve dem opp med pekefingeren, en ganske sjarmerende detalje som ble fulgt opp av en ny bevegelse som strøk det mørke håret bak ørene.
– «Den er fin», smilte hun.
– «Den er episk», nikket jeg tilbake og flyttet blikket mot den ene høyttaleren og var spent på neste låt eller om det kom en reklamepause eller en tilfeldig låt som ikke kunne måle seg med den som vi nettopp hadde hørt.
Den sto på repeat.
– «Skal jeg skippe?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Den tåler en runde til».
– «Mine egne favoritter», smilte hun.
– «Akkurat som kaffen og kakene …»
Det var som om hun minnet meg på hvorfor jeg egentlig var her, og litt senere spurte hun om jeg skulle ha med kaffen ut eller om jeg ville sitte her.
Valget var enkelt.
Valgene mine er som regel det.
– «Så», fortsatte hun da hun hadde satt seg ned ved siden av meg etter at hun hadde låst døra og sett trikken som dundret forbi de store vinduene, denne lyseblå boksen som passerte hvert tiende minutt og dro med seg alle menneskene som skulle til noe eller fra noe.
– «Kjedelig å være hjemme alene?»
– «Det går greit», smilte jeg.
– «Trives?»
– «Tror hun har det fint», nikket jeg.
– «Tenkte mest på deg», flirte hun.
Jeg svarte ikke.
Jeg ble bare sittende å se på henne og alle tegnene som bekreftet at hun digget jobben sin.

Jeg tror det er fire år siden jeg traff henne første gang, hun kom fra et annet jobbintervju som fikk henne til å bekrefte at hun egentlig ikke var klar for å snakke om det som vi egentlig skulle snakke om.
– «Det smaker bare surt», sukket hun.
– «Det smaker noe som … ja, det smaker i hvert fall ikke noe godt».
Jeg skulle til å si noe som handlet om ingredienser eller i hvert fall noe som lignet.
Hemmeligheten ligger i råvarene.
Jeg lot det være.
Jeg lot henne fortsette, mest på grunn av min egen visshet om hvor mange mennesker som kan ha godt av et karriereskifte og vissheten om at hun var en av mange som har disse greiene i kroppen sin, – dette som enkelte mennesker som tror at de sier noe som andre har godt av å høre på får seg til å kalle drømmer og fantasier og som forfører flinke folk til å la det være med å bare kalle det for drømmer og fantasier mens de fortsetter å leve med falsk frykt for å fargelegge et bilde fra en sjablong som er tegnet av andre.

Jeg flyttet blikket fra den tomme kaffekoppen og over på hånden hennes som hadde lagt seg på min, denne hånden som for lengst hadde løsnet seg fra klamme grep og tegnet sine egne linjer på et gammelt kart. Jeg tror det var i den første samtalen med henne at jeg sa det første gangen, – denne setningen som har blitt stående som en metafor i min rolle som guide og stifinner:
Man skal aldri være redd for å gå seg bort.
Det er da man kommer til steder som man aldri hadde funnet hvis man ikke hadde gått seg bort.


Musikken sier seg selv.
Du får ROXY MUSIC med «True To Life»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Jobbsøk handler ikke om å slenge dritt på vifta

Jeg skriver en del om nettverk på disse sidene, hvor viktig det er å vite hvem man skal spørre og hvorfor man skal spørre akkurat dem, hva man skal spørre om og selvfølgelig hvorfor man spør om det man skal spørre om. Når jeg snakker og skriver om nettverk i de fleste fora som jeg befinner meg i, så kommer jeg ikke utenom LinkedIn hvor jeg selvfølgelig slenger inn en ørliten digresjon som handler om min misnøye med alle sukkerspinnerne som er i ferd med å ødelegge dette verktøyet med tull og tøys. Jeg ser oftere og oftere at det finnes flere og flere som tror at nettverksbygging er det samme som å sende statusoppdateringer til de samme menneskene som de deler middagstips med på Facebook.
Nok om det.
Her om dagen fikk jeg en melding fra en jente som enkelte mener kan fortjene en direkte tilbakemelding. Jeg satt på et hotellrom i Praha og hadde hav av tid, tenkte tanken, men velger å legge den ut her til skrekk og advarsel til andre om at du ikke vil få respons fra meg på henvendelser som dette.

Hei Morten Besshø,
Jeg ser etter jobb og vet at du har et stort kontakt nett. Jeg har vedlagt min CV som viser at jeg har høy utdannelse og er kvalifisert for en rekke stillinger i HR, fint om du sender den ut i nettverket ditt.

Hilsen Chandra

Jeg vet at det finnes jobbsøkere som går på kurs hvor de får høre om høy aktivitet og viktigheten av å kunne selge seg selv og markedsføre seg i alle kanaler.
Jeg kaller det bullshit.
Det er som å slenge dritt på vifta og det er sånne ting som kan få meg til å bli gretten på enkelte jobbsøkere.
Seriøst.
Jeg pleier å innlede jobbsøkerkursene og karrieresamtalene med at du kommer deg inn i ny jobb i samsvar med omstendigheter, muligheter og begrensninger hvis du gjør som jeg sier. Vi må være enige om strategien, – hvis du kødder med den, så går det som det går og da kan jeg bli litt gretten hvis du krabber tilbake og griner over at verden er urettferdig.

Jeg kjenner en del mennesker, det er sånn det blir når man jobber med det som jeg jobber med, og de fleste – ikke alle – har en oppfatning av viktigheten av å be om hjelp og selvfølgelig være den som eventuelt kan hjelpe eller komme med noen gode råd som hjelper vedkommende videre, jeg tenker da på vissheten om at man ikke kan hjelpe med alt men at man kanskje kan hjelpe til med å henvise til noen som kanskje kan.
Men, – for det er alltid et «men» – og det handler om at man aldri må gi fra seg initiativet. En seriøs jobbsøker må ta eierskap i sin egen prosess, man kan ikke overlate noe til «eksperter» eller «veiledere» eller en eller annen som kjenner noen som kjenner noen, lene seg tilbake og tro at det er «noen» som jobber for at du skal komme deg videre.
Det er ditt ansvar.
Det er ditt ansvar å inkludere, bygge, vokse, vedlikeholde, du skal formidle budskapet, historien, følge opp og hele tiden være «på». Noen skjønner ikke dette, skjønner ikke dette med «hvem» og «hvorfor» og «hva» og alt det andre, kanskje fordi det finnes en del «vranglære» og «tvangstanker» rundt akkurat dette.
Vanskelig å si.
Det finnes ikke klare svar.
Vi snakker tross alt om mennesker.

Henvendelser som ligner på den som jeg fikk av Chandra blir som regel stoppet i spam-filterete mitt, men akkurat denne dagen valgte jeg å åpne vedlegget og så en CV som ikke fortalte meg noen verdens ting, hun hadde sprøytelakkert hele utdanningsløpet på den første siden og den andre inneholdt en rad fra rollen som instruktør på et treningssenter og et styreverv i borettslaget. Jeg er fristet til å gi kred for noen rader om at hun liker turer i skogen og kafebesøk med venninner, men minuspoeng for portrettbilde med solbriller. Nå skal det sies at det kan være at hun omsider vil bli vurdert som «kvalifisert» og ender opp som en feilansettelse hvis hun fortsetter å pøse på, hvis hun følger NAV-standarden for jobbsøkerprosesser og treffer en likesinnet som sorterer søkerbunkene etter nisser og troll på en CV.
Jeg kjenner noen av de, også.

Jobbsøkertips:
Gjør deg synlig i riktige kanaler med riktig budskap.
Det handler ikke om hvilken arena du bruker, men hvordan du formidler budskapet ditt på en måte som får mottakeren til å skjønne hva du kan bidra med.

Originalt uttrykk:
THE SHIT HITS THE FAN
– når noe som ikke oppfattes som spesielt bra kommer ut av sine proporsjoner

Anbefalt tekst:
Høy aktivitet måles ikke i antall prosesser


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken