kandidatopplevelse

Du som ser verdien av å dele godbitene

Jeg har tidligere gått ut og bedt om innspill til gode historier rundt kandidatopplevelser fra jobbsøkere og deres erfaringer sånn generelt, – resultatet er stor respons til glede for meg og mine lesere og til flinke studenter som får gode grunnlagsdata til oppgavene sine. Nå går jeg ut på nytt og denne gangen ønsker jeg innspill fra virksomheter som vil dele sine historier fra egne rekrutteringsprosjekter som har toppet seg med en stjernekandidat som kan vise til et hull som arbeidsledig, – ikke minst med vissheten om at man ansetter noen på grunn av og ikke til tross for.
De som ikke skjønner den, kan slenge seg i veggen og klikke seg videre til noe annet …

Bare sånn for ordens skyld, – jeg bruker sjelden et begrep som «hull» og syns at det er latterlig at det fortsatt finnes rekrutteringsmennesker eller veiledere og rådgivere som fokuserer på det. Jeg oppfordrer jobbsøkere til å vekke vedkommende på den andre siden av rekrutteringsprosessen til live ved å fortelle at det er deres eget hull (les: deres egen utfordring) med tanke på at man ansettes på bakgrunn av å kunne noe som kan brukes til noe i et «her og nå-perspektiv» i tillegg til å være en figur som passer inn i hele pakka til arbeidsforholdet. Seriøse jobbsøkere klarer å bringe dialogen tilbake til det som virkelig betyr noe, noe som for øvrig er hovedfokus på det unike jobbsøkerkurset som vi arrangerer.

Jeg vil høre fra de som forstår seg på dette og som kan bekrefte at det faktisk er mulig, ikke fordi de ser seg tvunget til å tilfedsstille tåpelig tekst fra egen personalhåndbok om mangfold og åpenhet og inkludering og hva man ikke finner på å kalle det, heller ikke fra de som har kjøpt inn et «tilfelle» fra sosionomer som kler seg ut som jobbkonsulenter med varme vyer om praksisplasser som ikke er noe annet enn fargespill på excel-ark, ei heller fra sånne som jakter desperate dekker av CSR i tråd med verdigrunnlaget sitt, – gi meg en historie hvor dere har ansatt et menneske med rot i virkeligheten.

Mediene renner over med tekster fra sånne som krabber over målstreken på tross av tall og symboler og farger og andre uromomenter, som om de elsker å hive bensin på et bål av tvangstanker og valgte sannheter.
Jeg vil at flere skal si, – arbeidsledig so what?
Det betyr egentlig bare en ting, og det er åpenhet i forhold til nye og spennende muligheter.
Reinkarnasjon.
Kall det hva du vil.
Ja, jeg vet at det også betyr mas og pes og styr og stell – jeg treffer en del mennesker som griner av fortvilelse i stolen på den andre siden av bordet mitt – men det er ikke der fokuset skal ligge.
Da kan man like så godt grave seg ned …

Du som sitter og leser denne teksten, du som valgte å ikke klikke deg videre til noe annet ved det første avsnittet og som tror at du kan ha en historie som ligner på noe av det som jeg ønsker å skrive om, kan faktisk være en som mister jobben din til helgen.
God påske, liksom …
Du kan bli «en av dem» før du vet ordet av det, og jeg er rimelig sikker på at du syns det kan være litt kult eller i hvert fall litt mindre kjipt hvis det kan være mulig å legge en demper på all denne negativiteten som summer i omgivelsene til en seriøs jobbsøker.

Teksten din vil for øvrig komme ut i et profesjonelt fagforum, ganske kjekt å vite hvis du ser potensialet for litt positiv publisitet – hmm … egentlig skrevet med visshet om at jeg egentlig ikke er så begeistret for sånne som kjøper seg kred selv om overskuddet i dette tilfellet går til en god sak og ikke til et konsulentselskap.

Anbefalte tekster:
Hedvig
Når tåka letter

Du får FAIRGROUND ATTRACTION med «Perfect» – rett og slett fordi du fortjener det

Når prosess er viktigere enn resultat

Jeg nevnte for ikke så lenge siden at jeg hjelper noen studenter med en oppgave om rekrutteringsprosesser hvor de legger spesielt vekt på kandidatopplevelser og tilbakemeldinger. Det har kommet ganske mange innspill til et tema som berører mange, – trist at de som bør føle seg berørt ikke bryr seg …

Det er mye av det samme som går igjen og mange av de samme selskapene som slaktes. Ingen overraskelser, undersøkelser og forskning pleier jo som regel å gi de svarene man forventer. Jeg vet at det finnes en del mennesker som får seg til å slenge ut påstander om at kandidatopplevelser ikke kan oppfattes som subjektivt og argumentert bort med at jobbsøkere som ikke får jobben automatisk vil fremstå som negative.
God bedring.
Jeg kommer ikke på så veldig mye mer å si til dere …

Jeg søkte på en interessant stilling for en stund siden, og har selvfølgelig valgt å dele denne opplevelsen med mine nye venner, – her var det mye snacks, for å si det sånn.
Det første som slo meg med annonseteksten var den korte søknadsfristen.
Bra, tenkte jeg.
To uker er mer enn nok.
Minuspoeng for automatisk svar om at min henvendelse var mottatt, men tre uker senere fikk jeg en melding fra en som fortalte at jeg var en av de heldige utvalgte som de hadde plukket ut og som de ønsket å screene ytterligere før de bestemte seg for hvem de ønsket å invitere til et intervju.
Heldige utvalgte.
Deres ordlyd, som om kandidatene overlates til flaks?
Meldingen hennes inneholdt diverse småplukk med ordlyd og setningsoppbygging som fikk meg til å lure litt på mennesket bak, det var noen barnehageformaninger og forskjellige bekreftelser på at deres kommunikasjonsbehov var større enn mottakerens informasjonsbehov.
Googlesøk bekreftet traineespire.
Meldingen inneholdt ti spørsmål som antageligvis var ment for å sy sammen søknadsdokumenter mot deres egen kravspesifikasjon, men jeg stusset litt på at åtte av disse spørsmålene kunne leses fra det som jeg allerede hadde formidlet og som jeg antok var årsaken til at jeg var en av de heldige som fikk være med videre. Litt av hensikten bak en god tanke ble borte, – intervjuspørsmål på mail fungerer jo minst like bra når man skjønner at det kommer fra sånne som av en eller annen grunn får lov til å jobbe med ansettelser og som fokuserer mer på å stille forhåndsdefinerte spørsmål i stedet for å ha dialog og samspill.
Prosess er viktigere enn resultat.
Pensum på BI.
De to siste spørsmålene handlet for øvrig om lønnsforventning og tilgjengelighet. Jeg var med andre ord ikke så veldig imponert over ansettelsesprosessen deres, men valgte å tenke som så at det var en grunn til at de skulle ansette noen.
Minuspoeng for autoreply på meldingen meg med mine svar.
Hun var på reise og ikke tilbake før om to dager.

Deretter gikk det to uker før jeg fikk en massemelding som fortalte at de takket for min søknad og at de dessverre hadde fått veldig mange søkere. Jeg syns det er ganske utrolig at det finnes mennesker som beklager sitt eget arbeid, tror jeg nevner det i den samme teksten som jeg linker til lenger opp og er samtidig fristet til å legge til det som handler om dårlig rekrutteringskommunikasjon når de ikke klarer å spesifisere hvem de ser for seg i rollen med fokus på respektives beskrivelse av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og påfølgende evne til å tolke mottatt informasjon. Men for all del, – jeg svelget alt dette og kunne ikke gjøre annet enn å finne meg i at de hadde bestemt seg for å gå videre med noen andre som de mener har noe som ikke jeg har, jeg velger selvfølgelig å ikke underbygge en negativ kandidatopplevelse på bekostning av å se framover etter andre muligheter.

Jeg har for øvrig sett hvem som har gått inn i rollen, – en traineespire som kan fete opp sin tynne CV med sitt første gjennomførte rekrutteringsprosjekt og en god bekreftelse på at prosess er viktigere enn resultat.

Anbefalt lesestoff:
Beware of the Mystery Applicants

Musikksnutten under er hentet fra 1984 og en konsert i Nederland. Jeg var der i en alder av nitten år og som traineespire i livets skole, – du får TALK TALK med «Mirror Man / Does Caroline Know»

Re: Takk for din henvendelse, liksom …

Det bor en dame i den samme veien som jeg bor som hevder at hun jobber med noe av det samme som meg. Vi prater litt jobbeting når vi treffes på veien og da skjønner jeg fort at vi i hvert fall ikke deler oppfatning rundt hva karriereveiledning og jobbsøk går ut på.
Hun er mer på to-siders cv og viktigheten av blanke sko, hvis du skjønner hva jeg mener …
Hun er også en som benytter enhver anledning til å snakke om noen av de mange sertifiseringene hun har og som hun påstår er så bra når man jobber med disse tingene som vi jobber med.
Greit nok.
Det er fortsatt et fritt land.
Hun prakket på meg en bok en gang, like etter at jeg hadde en tekst i Aftenposten som handlet om at jeg oppfatter en del av disse rekrutteringsertifiseringene og coach-fjaset som falsk trygghet. Jeg syns det var en dårlig bok og sa det til henne når jeg leverte den tilbake uka etter.
– «Det er boken som alle leser», begynte hun.
– «I hvert fall en som alle bør lese …»
– «Hvorfor det?»
– «Forfatteren har forsket på faget i mange år, samlet data fra internasjonale undersøkelser og …»
– «Nettopp», avbrøt jeg.
– «Masseprodusert svada som ikke tar hensyn til enkeltmennesket og som underbygger tvangstanker og valgte sannheter om hva som er riktig og galt?»
– «God bok», bekreftet hun.
Jeg gadd ikke å strekke den lenger.

Noen bare har det.
Sånn er det.
Noen tror det er mulig å lese seg opp og gjøre seg til for å bli noe som ligner på de som bare har det.
Frisk luft med bikkja kan gjøre samme susen …
Anyways, – jeg er likevel bra nok når hun trenger hjelp og nå har hun kommet seg inn i arbeidsledighetskøen, tiltaksarrangøren som hun jobbet for hadde kommet dårlig ut fra en anbudsrunde med NAV og da sto hun der som arbeidsledig med behov for dagpenger når hun selv ikke kunne være veileder på jobbsøkerkurs.
Ganske paradoksalt.
Det er imidlertid som en følge av dette at hun har fått øynene opp for mine råd, ikke noe som er riktig eller galt, for all del, men et ganske godt råd til en seriøs jobbsøker er å gjøre seg synlig i alle kanaler og være offensiv i forhold til en åpen henvendelse mot sin definerte målgruppe.
Dette var tydeligvis ikke hennes sterke side.
Dette var faktisk totalt fremmed for henne, noe som jeg nesten syns var litt skremmende med tanke på at det sitter jobbsøkere på kursene hennes som kan gå glipp av mange muligheter.

Etter litt fram og tilbake med strategi og aktivitetsplanlegging, så traff jeg henne på nytt for noen dager siden.
– «Nei», begynte hun.
– «Åpen henvendelse var et dårlig tips …»
Hun fulgte opp med å fortelle at hun rett og slett ikke kunne forstå at det var noe poeng å kontakte virksomheter som ikke har behov.
Det var ingen som hadde svart på henvendelsene hennes en gang.
Det var da jeg spurte om hun hadde sluppet eierskapet og stilte seg i rekken av jobbsøkere som slenger inn en søknad og venter på at det skal skje noe i den andre enden.
– «De har antageligvis ikke behov», gjentok hun.
Jeg skal spare dere for resten av praten, den blir kanskje litt for intern, men jeg nevner at jeg finner det litt betenkelig at et menneske i hennes posisjon ikke er kjent med alternative muligheter og mekanismer som trigger tilfeldighetene og omstendighetene og hele pakka som inkludereres i dette store samlebegrepet som kalles arbeidsliv og karriere.
Betenkelig.
Men så slår det meg også hva de tenker på i den andre enden av hennes spesifikke jobbsøkerprosess, – eller hva de ikke tenker på er kanskje en bedre måte å si det på. Jeg nevner i andre tekster at det finnes alt for mange selskaper i bemanningsbransjen som har en tendens til å ende opp som tapende part når det kommer til kandidatopplevelser, men i hennes tilfelle så handler det faktisk om virksomheter som har fokus på nettopp jobbsøkere og deres opplevelser.
Det er kjerneområdet deres.
Betenkelig.
Svært betenkelig.
Eller er det virkelig sånn at det sitter folk også i disse virksomhetene som ikke vet bedre?
Betenkelig?
Ja, svært betenkelig.
Vi har ikke behov, så da driter vi i det.
Nå skal det sies at jeg ikke vet ikke hvordan hun har formulert seg i søknadsdokumentene sine eller om strategi og aktivitetsplanlegging ble gjennomført som planlagt, men dog …

Jeg har dristet meg til å fortelle henne om jobbsøkerkurset som jeg drifter sammen med en bransjekollega som også vet hva det egentlig handler om, men så trodde hun først at jeg var i ferd med å tilby henne en jobb og det ble helt feil.
– «Nei», smilte jeg.
– «Du skal være kursdeltaker på lik linje med de andre flinke menneskene som har innsett at de er godt på vei men som mangler de siste bitene, det lille ekstra fra oss som vet hva som skjer gjennom hele jobbsøkerprosessen, mekanismene og tilfeldighetene og omstendighetene og hele pakka … alt dette som handler om å gjøre den lille forskjellen i en jobbsøkerprosess, hvordan du skal formidle kunnskap og erfaring til riktig målgruppe … for ikke å glemme at du vil skjønne hvorfor du aldri må slippe eierskapet til din egen prosess».
Nja.
Hun var veldig usikker på det, og jeg valgte å ikke fremprovosere hennes behov.
Takk.
Takk, men nei takk …

Hvis du kjenner noen seriøse jobbsøkere som fortjener litt mer enn tipsene og rådene som renner over i det som finnes av karrieresider, så skal du videreformidle info om «Det unike jobbsøkerkurset» – driftet av folk som er godt kjent med hva som skjer på alle sidene av bordet i en ansettelsesprosess og som klarer å snakke om det på en måte som får andre til å skjønne hva det dreier seg om.

– «Behov – i likhet med sult og tørst – endres over tid …»
Morten Besshø // Karriereverkstedet

Ønsker deg en god helg, – tenk fine tanker og gjør noe med dem.
Du får GEORGE MICHAEL med «Father Figure»

Kandidatopplevelsesundersøkelsen

Jeg har noen i flinke folk i nettverket mitt som har laget en undersøkelse som skal kartlegge hvordan det oppleves å søke jobb hos norske bedrifter, et interessant påfunn som forhåpentligvis kan gi resultater som kanskje kan få arbeidsgivere til å tilpasse søknadsprosessen til ønskene fra de som søker. Det er nemlig ikke sånn at alle rekrutteringsprosesser er preget av respekt, åpenhet og integritet …


Jeg var initiativtaker til noe lignende tidligere, vi forsket på dårlige stillingsannonser og oppfølging og tilbakemelding i jobbsøkerprosesser hvor det var et par selskaper i bananabransjen som skilte seg ut i negativ forstand, – ikke overraskende er dette aktører som er ganske synlige og som ønsker å fremstå som aktive på sosiale medier.
Noen tror at det er nok.
Noen tror at det holder med å signalisere et ønske om å fremstå som ett eller annet.
Det er det ikke.
Det er nevnt med vissheten om at dette er en slags uskyldig talemåte eller en populær fremstillingsform, men på den annen side så kan det gjemme seg noe langt mindre uskyldig i et omdømmespråk som forteller at det ikke har så mye å si hvem du er bare du fremstår som noe bestemt. Det er som om et omdømmespråk undergraver et seriøst arbeid med etikk og verdier og moral siden det handler om å være og ikke om å fremstå.
Det er ikke bra.

Jeg arrangerte en samling i helgen hvor jeg hadde en stor gruppe med jobbsøkere tilgjengelig, de var selvfølgelig svært begeistret for denne kandidatopplevelsesundersøkelsen hvor det fine med disse menneskene er at de har en rimelig høy søknadsfrekvens. Det var imidlertid en fyr som tok opp et viktig poeng ved å stille et spørsmål om hvor subjektivt denne undersøkelsen vil vise seg, han mente at en jobbsøker som ikke fikk jobben ville fremstå som negativ.
– «Nei», poengterte jeg.
– «Der tar du tar feil … hvis du lar resultatet av din egen innsats påvirke inntrykket ditt, så har du ikke skjønt noen ting … det er nemlig ikke alt som handler om deg».
– «Hva … mener du?»
– «Dette handler om hvilken opplevelse du har fått rundt hele jobbsøkerprosessen, den handler om inntrykk og mennesker og hele pakka som påvirker en jobbsøkerprosess … du kan like så godt snu på det og tenke på hva som skjer hvis du får en jobb som du ikke passer til … bare fordi resultatet gikk din vei der og da, så forteller det at prosessen ikke kan ha vært god, skjønner du?»
– «Nei», nølte han.
– «Jeg blåser i prosessen så lenge jeg får jobben, det er jo det eneste som betyr noe …»
– «Selv om du er en feilansettelse og må rykke tilbake til start?»

Jeg vet at det finnes noen som lurer på hva som ligger bak min definisjonsdifferanse på en «jobbsøker» og en «seriøs jobbsøker», og denne fyren er et godt eksempel på akkurat dette. Han er for øvrig av den typen som vifter med begreper som urettferdighet og mavefølelse og trynefaktor og annet pjatt når han griner i mediene for at han ikke en gang kommer på intervju til jobber som han mener at han er kvalifisert for.
Jeg har snakket med han før.
Jeg har sagt at dette med å være kvalifisert inkluderer veldig mye mer enn å ha et tall på et vitnemål.
Nok om det.
Glem han og flytt fokus på de andre som var med, de som kjenner seg igjen i viktigheten av å kunne identifisere seg med arbeidsgiveren sin. Det er nettopp dette som er poenget med employer branding, noe som kan oppfattes som «fine ord» for en seriøs jobbsøker som finner ut at det er alt for mange virksomheter som jobber med dette i lukkede møterom, gjerne basert på innspill fra en nyutdannet spire fra HR og en merkebevisst markedsperson som har fått med seg en ekstern konsulent som alibi når de presenterer et resultat for ledelsen hvor de forteller at det kan være smart å fremstå som sånn eller sånn mens de i virkeligheten ikke har filla peiling på hvordan de faktisk blir oppfattet av mannen på gata. Fine setninger blir printet fra Powerpoint, rammet inn og hengt på veggen og klippet inn i stillingsannonsene av mennesker som ikke en gang har vært på gulvet og snakket med sine egne ansatte.
Det sier seg selv at det ender opp med å bli fjas.
Det blir nesten som disse bedriftene som hviner av lykke når de topper sånne lister over selskaper som forteller at «alle» har lyst til å jobbe der eller de som gnir seg i hendene når de får en gedigen søkermasse.
Jeg kaller det dårlig rekrutteringskommunikasjon.

Employer branding handler om å bygge sterke relasjoner til eksisterende og potensielle ansatte, det vil si hele reisen fra du hører om en virksomhet til du begynner å jobbe der, har det bra på alle måter og til og med velger å slutte med flagget til topps når den dagen kommer og du lever videre i rollen som en god ambassadør. Det er overraskende mange selskaper som ikke vet hvordan man bruker jobbsøkerprosessen til å utvikle sitt eget virksomhetsvaremerke, man får alt i fanget og klarer ikke en gang å se hva det er.
Er det mulig, liksom.
Ja, alt er mulig når man snakker om mennesker som egentlig burde jobbet med noe helt annet, spesielt de som sitter som rene ordremottagere og sjablongspikkere i bemanningsbransjen og som får seg til å kalle seg for «rådgivere» …
Grøss.

En jobbsøker tar med seg mer ut av en jobbsøkerprosess enn mange av de som skal ansette noen tenker over. Det kan være alt fra mismatch mellom innholdet i en stillingsannonse og hva man snakker om i den første introduksjonen til dårlig oppførsel i form av grill og drill på et eventuelt intervju.
Hvis man i det hele tatt kommer dit.
Det finnes nemlig litt for mange som grovsorterer en søknadsmasse basert på nisser og troll på en CV eller tåpelige tastetrykk i et digitalt rekrutteringsverktøy, enda flere som ikke gir tilbakemelding i det hele tatt og som ikke forstår hva som skjer når et menneske ser fram til et møte med et annet menneske.

En jobbsøker er morgendagens kunde, samarbeidspartner eller kanskje din fremtidige leder.
Tenk på den.
Tenk også på at det er du og ingen andre som kan være med på å påvirke hvordan en seriøs jobbsøker bør bli behandlet der ute, – klikk på bildet lenger opp og bruk et minutt på undersøkelsen.

Og du, – hvis du er lei av gode råd fra «eksperter» og «rådgivere» som ikke vet hva de snakker om og som har fått deg dit hvor du ikke helt vet hva du skal tro eller gjøre, så bør du bestille jobbsøkerboken min som gir deg motivasjon og innspill som hjelper deg på veien.