kandidatopplevelsesundersøkelser

XXX

Jeg fikk en melding her om dagen som minnet meg på en stillingsannonse som jeg søkte på for lenge siden, husker ikke hvor lenge siden det var bortsett fra at jeg oppfatter det som lenge siden selv om det kanskje bare var for et halvt år siden. Det var et engasjement i en offentlig etat, en interessant prosjektstilling hvor de ønsket å tiltrekke seg en person med solid erfaring fra arbeidslivet, godt nettverk med kunnskap om rekruttering og HR og kommunikasjon, marked og muligheter.
Den må jeg søke på, tenkte jeg og flyttet tankene til handling og startet arbeidet med å punche meg gjennom en rævva søknadsprosess med dårlig verktøy med mye tasting. Automatisk tilbakemelding om at søknaden var mottatt kom som en massehenvendelse etter søknadsfristens utløp, en søknadsfrist som for øvrig var ganske lang, – jeg kan ikke fatte og begripe hva som får enkelte virksomheter til å legge lange tidsfrister og hva som får noen til å mene at det er bra for å få flere kandidater med i prosessen.

Tre uker senere kom det en melding med innkalling til intervju. Jeg syns for øvrig at «innkalling» er et ganske sterkt begrep i slike sammenhenger, det passer kanskje når man skal til avhør og styremøter og sånne ting men ikke når man skal bli kjent med mennesker som man har et ønske om å passe sammen med i et forhold hvor man er mer sammen enn hva man er med sine øvrige bekjentskaper.
I hvert fall i våken tilstand.
Det var en kort og automatisert melding med tid og sted, og uka etter gjennomførte jeg et speed-intervju på tjue minutter.
Prikk.
Hvis søknadsprosessen var rævva, og det var den jo, så var intervjuprosessen enda værre. De fortalte at de hadde fått så mange søkere og ønsket å snakke med så mange som mulig. Jeg tenkte jeg skulle si at det var fordi de hadde en rævva søknadsprosess som ikke la forholdene til rette for at flinke folk kunne presentere seg på en ordentlig måte og følgelig skille seg ut i den store massen deres. Jeg sa det ikke på den måten, men sa det på en måte som underbygget min egen kunnskap om rekruttering og kommunikasjon, marked og muligheter, første runde er trang og da må man stake opp der man kan.
De første femten var presentasjon av stillingen og utfordringene som lå til grunn for opprettelsen av denne.
Ting som seriøse jobbsøkere setter seg inn i på forhånd.
De påfølgende fem var mine.
Det var det.
Det satt en kar i et hjørne som sa fra når det var ett minutt igjen, her var det ikke slingringsmonn og han tok skikkelig seriøst på jobben som det femte hjulet på vogna.
Likt for alle, ikke sant.
De fire som satt på den andre siden av bordet rettet seg opp som i takt før de så på hverandre og sa at dette hadde vært en god prat. Deretter gikk det lang tid, nærmere bestemt et halvt år, før det omsider tikket inn følgende melding:

Vi takker for din interesse, og informerer om at xxx er tilsatt i stilling som Rådgiver i NAV Tiltak.
Lykke til videre.

Med vennlig hilsen
Arbeids- og velferdsetaten

Jeg henger meg opp i at de skriver xxx, det er ikke jeg som har anonymifisert en eller annen som ble foretrukket i stedet for meg. Det kan selvfølgelig tenkes at vedkommende ikke ønsker å være synlig på offentlige søkerlister, men da burde de formulert seg på en helt annen måte. Dette ble bare teit og tåpelig og ganske paradoksalt for en rolle som forutsetter sterk synlighet. Denne gangen var det riktignok et navn i avsenderfeltet selv om vedkommende var ukjent, de tabbet seg ut ved å bruke andre ressurser i begynnelsen og slutten av prosjektet i forsøk på å fokusere på det som er i midten, når jeg googlet henne så fant jeg en student i praksisplass som samlet data fra det dårlige rekrutteringsverktøyet deres og kopierte noen setninger i et påkrevet felt og trykket på send. Jeg regner med at hun fulgte en eller annen mal som hun ikke visste hva hun egentlig skulle gjøre med.
Det kunne se sånn ut.
Det var da jeg bestemte meg for å gjøre noe som jeg aldri pleier å gjøre og noe som jeg heller ikke er så begeistret for å snakke om når noen spør om hva som er riktig eller galt når valget er tatt og man tror at det er mulig å lære noe av prosessen, – jeg valgte å gi en direkte tilbakemelding på egen kandidatopplevelse:

Dette var da en usedvanlig uprofesjonell tilbakemelding å sende fra seg?
Hvis dere forsvarer de tre kryssene med den tilsattes ønske om å ikke fremstå på offentlige søkerlister, så har dere definitivt gjennomført en feilansettelse med tanke på arbeidsoppgavene som ligger i denne rollen hvor nettopp synlighet står sentralt.

Denne teksten oppsummerer den dårlige ansettelsesprosessen deres og stiller seg i rekken av negative kandidatopplevelser fra NAV.

Med vennlig hilsen
Morten Besshø

Jeg forventer egentlig ikke noe svar, jeg vet jo at dette ligger langt utenfor hennes mandat med mindre hun får seg til å videresende meldingen til noen som sitter litt lenge inn i korridoren.

Jeg har nevnt i tidligere tekster at jeg «samler» på gode historier om kandidatopplevelser for studenter som skriver oppgave om temaet, denne konkrete historien kom litt for sent til deres innlevering men på den annen side så har vi alt for mange som ligner. Jeg treffer en del mennesker som av en eller annen grunn får lov til å ta ansvar for rekrutteringsprosesser og som får seg til å slenge ut påstander om at kandidatopplevelser ikke kan oppfattes som subjektivt – argumentert bort med at jobbsøkere som ikke får jobben automatisk vil fremstå som negative.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når mennesker får lov til å gjøre noe som de egentlig bør holde seg langt unna.
Kandidatopplevelser handler om hva de får med seg gjennom hele jobbsøkerprosessen, det handler om inntrykk og mennesker og hele pakka som påvirker totalopplevelsen. Jeg sier til de som får seg til å presentere påstander som den ovenfor at du like så godt kan snu på det og tenke på hva som skjer hvis du får en jobb som du ikke passer til, – bare fordi resultatet gikk din vei der og da, så forteller det at prosessen ikke kan ha vært god.
Skjønner du?

XXX er i andre sammenhenger sammenlignbart med et eller annet som smaker vondt eller noe som man ikke liker å snakke om, – det er med andre ord ganske lett å se sammenhengen …

Anbefalt lesestoff:
Når begynnelse og slutten ødelegger det som kunne vært i midten
Når prosess er viktigere enn resultat
Stor søkermasse betyr dårlig rekrutteringskommunikasjon

Det hjelper å virvle opp litt støv …

Jeg har lagt merke til at det har dukket opp en del nye karrieretips i ulike medier som trekker fram viktigheten av å være seg selv når man presenterer seg i rekrutteringsprosesser, det kan virke som om det er flere som omsider har fått øynene opp for at det bare er en ting som funker når det kommer til dette med å skille seg ut og fremstå som unik i søknadsmassen.
Ha!
Velkommen etter …

Det paradoksale er at noen av disse tipsene kommer fra virksomheter som er kjent for sin nedlatenhet mot kandidater som ikke presser seg inn i de tåpelige sjablongene deres, – det er kanskje lov å håpe at de har kommet over den eneste fasiten som funker, og det er virkeligheten. Jeg håper også at det bunner i fornuft og ikke bare som et resultat av slett arbeid med påfølgende feilansettelser selv om de pårørende kan ha godt av å bli irettesatt fra de eneste som de tar seg bryet med å legge seg på ryggen for. Jeg har til og med sett en tekst fra et selskap som jeg kjenner mest for å bunne kandidatopplevelsesundersøkelser som handler om viktigheten av god oppfølging til jobbsøkere som viktig bidrag til et positivt virksomhetsvaremerke.
Herlig!
De som følger med på mine sider, vil kanskje legge merke til at det ikke kommer et grøss, og det skyldes at jeg er en type som kan ha lett for å la historie være historie og at det er lov å lære av sine feil samtidig som jeg må innrømme en viss overraskelse over å se hvem som får seg til å trykke på likerknappene og som til og med får seg til å dele tekstene.
Men for all del.
Velkommen etter!

Det hjelper å virvle opp litt støv, og jeg er kjent som en fyr som for lengst har skrellet av meg disse sperrene som tipser meninger om mangt. Jeg får en del kule tilbakemeldinger når jeg formidler tekster i en ledig balanse av alvor og humor med vissheten om at det funker ganske bra for å utfordre tvangstanker og valgte sannheter. Jeg vet at jeg provoserer fram en del refleksjoner, og gleder meg til verden blir et litt bedre sted å være for seriøse jobbsøkere som alt for lenge har sett seg tvunget til å leve i skyggen av sitt virkelige jeg.

Så da er det vel bare å vente på at noen av de virkelighetsfjerne veilederne som av en eller annen grunn har fått lov til å drifte jobbsøkerkurs våkner opp og ser lyset som avslører støvet som senker seg mot gulvet?