karriere

Tør du vurdere de nye kreftene?

Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – det var egentlig en bursdagsfest for KREM som i ti år har jobbet for et kreativt og mangfoldig arbeidsliv.
Sånn på ordentlig.
Ikke som sofapolitikk.
Jeg velger likevel å kalle det for et faglig arrangement selv om det både var bursdagssang og kake.
Jeg fikk gleden av å treffe nye og inspirerende mennesker, mennesker som jeg ikke kjente fra før siden det er det som jeg setter pris på når jeg møter opp på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – jeg er ikke blant dem som pliktskyldigst møter opp på de samme stedene for å treffe de samme menneskene som jeg har truffet mange ganger før for å snakke om de samme sakene som vi alltid pleier å snakke om, denne lekeplassen hvor vi kan gjemme oss bort i noe som hersker som et slags forlorent fellesskap, som om alle kjenner hverandre eller i hvert fall føler at de gjør det.
Sukkerspinnsymbiose.
Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, hvor jeg har truffet mennesker som blir en del av mitt nettverk til felles glede og inspirasjon og ikke minst innovasjon hvor sistnevnte er et begrep som jeg oppfatter som rimelig utvannet med tanke på at det har dukket opp så mange aktører som hiver seg på og vil ta del i en hype med håp om en eller annen vinning hvor de kan forherlige seg selv og sitt.

Vi fikk presentert et pilotprosjekt som har fått navnet «Unge for velferd» hvor formålet er å gi flinke folk i alderen 18-30 år muligheten til opplæring og trening i prosjektarbeid, kommunikasjon og salg for å skape en kortere vei til arbeid.
Hmm, tenker du.
Dette er vel ikke noe nytt?
Vel, hvis jeg legger til at dette drives av flinke folk som alt for mange definerer som skoletapere av sånne som ikke vet bedre og som tror at kvalifikasjoner er synonymt med tall og symboler på gradestokken, så skjønner du kanskje at dette er noe som kan defineres som noe nytt.
Jeg har visst om den en stund.
Jeg heier på dem.
Jeg heier på dem som oser varme og som ikke har behov for en gradestokk for å vise at de lever, de som har noe å si og som sier det i stedet for at jeg kan velge tryggheten ved å lene meg tilbake og dysse meg i søvn til tonene fra de som tror at søknadsdokumenter pyntet med fis og fjas og nisser og troll er en inngangsbilletten til glitterburene. Jeg rettet meg opp i stolen når en fin fyr snakket om viktigheten av å kunne presentere seg for nye virksomheter på en innovativ måte, jeg fikk lyst til å reise meg opp og applaudere når han snakket om viktigheten av å ikke føle seg tilfreds med å begrense mulighetene sine med å glane på en PC og slenge inn en søknad på en halv side og en CV på to, uten hull men med bilde øverst til høyre, skrevet i Times New Roman, når en eller annen som han ikke vet hvem er som han heller aldri vil få anledning til å møte finner det for godt å produsere en stillingsannonse som ikke fremstår som noe annet enn kopi av gammel moro.
Nå sa han det ikke på den måten, men det er sånn jeg oppfattet det.
Han fulgte opp med å si at han hoppet ut av videregående.
Dette var ikke noe for han.
Det hører med til historien at hun som hadde snakket før han, fortalte at hun hadde gjort det samme og som noen år senere satt som daglig leder i sitt eget selskap.
Herlig.

«Vi hadde et felles ønske om å prøve ut muligheten for å gi unge et sted å starte karrieren sin gjennom arbeidserfaring, anledninger til økonomisk uttelling, bedret nettverk og relevante referanser innenfor rammer som gir en målbar effekt både for bedriften og kandidaten på individ- og økonomisk nivå».

Dette handler om innovasjon, entreprenørskap og samfunnsansvar, – ganske fine ord som veldig mange virksomheter presenterer på nettsidene sine men som ikke er noe annet enn ord.
Det handler om å gjøre rommet litt større for å få et litt bedre resultat.
Det handler om å slippe til de som ikke er A4 med vissheten om at du får plass til mer på A3.
Du skal få anledning til å bli kjent med en aktør som tilbyr «det lille ekstra» og bruker dette begrepet på en helt annen måte enn det som skrives på nettsidene til de fleste andre som påstår at de tilbyr noe som kanskje kan oppfattes som annerledes enn alle de andre.
Jeg heier på dem.
Jeg tror på dem.
Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg er en fyr som oppfattes på en litt annen måte enn mange mennesker som presser seg inn i sko som ligner på mine.

Jeg har lyst til å dele dette med deg for at du også skal få muligheten til å vise dine visjoner, verdier og ditt samfunnsengasjement hvor bonusmaterialet er tilgang på god og kreativ arbeidskraft innen prosjektarbeid, kommunikasjon og salg. Du skal få en anledning til at det kanskje kan gå opp for deg at veldig mye av dette som alt for mange kaller høyere utdanning – eller utvanning, som jeg liker å kalle det – egentlig ikke handler om noe annet enn å lære seg hvordan man kopierer gammel moro. Det er derfor jeg har lyst til å invitere deg som jobber med rekruttering eller som kanskje sitter med ansvar for samfunnsansvar og som jobber med dette og for dette og ikke er blant dem som bare skriver om det og prater om det for å synliggjøre deg selv.
Bemanningsbransjen?
Talent Acquisition?
Du som har beslutningsansvar for det som handler om ansettelser i din virksomhet?
Sånn på ordentlig, liksom?
Ikke bare som et ord i den gamle stillingsbeskrivelsen din?
Du?

Gå inn i jula med gode tanker, og så vil jeg sende ut en oppdatert tekst med invitasjon til seminar, fagsamling, kall det hva du vil, når vi har kommet oss inn i det nye året. Da skal du få en greie som forhåpentligvis vil få deg til å åpne dørene for de som kan noe og ikke bare for de som tror at de kan noe.

Du får BROODS med «Bridges»

This could be Heaven or this could be Hell

Det er en kjent sak at de fleste mennesker velger å slutte på grunn av sjefen, alternativt miljø og omgangstone og visjon og verdier eller mangel på sådan, ting som henger sammen når alt kommer til alt, og når det kommer til dette som handler om «smarte intervjuspørsmål» så å lurer jeg på hvorfor det ikke er flere som undersøker hva slags lederstil som kjennetegner vedkommende som sitter foran seg i et intervju.
Nei.
Det er det ikke så mange som tenker på.
Det er mye viktigere å få jobben.

Jeg treffer en del av dem som sliter litt med å finne veien inn i nytt miljø etter å ha sett seg lei av tull og tøys hos arbeidsgiveren sin, det er ikke så rent sjelden jeg spør om de kan komme med eksempler på hvem de ser opp til som leder, mest for å få en slags pekepinn på hvordan de betrakter lederrollen med håp om at jeg kan unngå å trykke på knotter som får dem til å gå i den samme fella på nytt. Det er mange som ramser opp statsoverhoder, Mandela er en gjenganger selv om de ikke har truffet han, en og annen politiker og noen konger og den vanlige norske bermen som det er så mange som vil vise at de heier på. Det er i det hele tatt ganske få som kommer opp med noe annet som ikke oppfattes som utopisk, også med vissheten om at spørsmålet er hypotetisk.

De vil som regel inn for å tilhøre noe etablert, eller noe som de tror er etablert, de vet ikke en gang om de som gjorde det etablert fremdeles befinner seg der eller om dette er mennesker som har gått over til noe annet eller om den aktuelle rollen i det hele tatt gir anledning til at de kommer til å få noe med hverandre å gjøre.
Det er som om det oppleves som et slags krav, – dette vil jeg være en del av.
Det er i det hele tatt ganske få som tenker at de skal inn for å kunne påvirke eller utfordre.

Jeg har fått dette spørsmålet selv, og da nevner jeg Petter Stordalen. Jeg liker helhetstankegangen hans, at alle ansatte er like viktige, og spesielt dette som handler om hva han tenker når han skal ansette noen, – han ansetter alltid folk som er bedre enn seg selv.

«Nordic Choice hadde aldri blitt til det som det er i dag om vi ikke alltid jakta på de folka som kan det jeg ikke kan, og som kan utfylle organisasjonen vår … jeg simpelthen elsker å møte folk som kan noe jeg ikke kan, jeg ønsker å bli utfordra … hver dag … nye ideer og kunnskap begeistrer meg …»

De har fokus på at det er fellesskapet som utgjør det sterkeste konkurransefortrinnet, og kulturbygging er en lederbeslutning som ble forankret for lang tid siden – kulturbygging med fokus på «bygging».

Jeg savner flere aktører som tenker sånn, eller som tør å tenke tanken på at de kanskje skal begynne å tenke sånn bare de kommer i gang og kanskje kan få inn noen som kan begynne å stake opp litt.
Det er et scenario som jeg ser i min egen krystallkule.
Det er min «drømmejobb».
Det er i hvert fall en av dem.
Jeg er sikker på at hvis Petter Stordalen hadde ringt meg i morgen, eller i dag eller hvilken som helst dag, og spurt om jeg vil jobbe hos han, så tror jeg at jeg hadde stilt spørsmål til meg selv om dette i det hele tatt hadde vært noe for meg, tingene er på stell og funker som faen. Men for all del, ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der og mennesker kommer og går.

Jeg trigges av de som har mye ugjort, og kjenner flere som rynker på nesa når jeg nevner NAV som en potensiell arbeidsplass, et sted med ansatte som har utfordringer som de ikke vet om og som heller ikke bryr seg om det som de ikke vet om for det har de kanskje ikke godt av, noe må det jo være men jeg vet ikke hvordan de tenker eller om de tenker på det i det hele tatt.
Nei, Morten.
Ærlig talt, der går det jo ikke an å jobbe.
Der hadde du brent deg opp raskere enn du rekker å si pffft.
Ha, tenk at jeg nevner Nordic Choice og NAV i samme tekst, men tenk om NAV kunne se og lære og ta til seg noe av det som Petter Stordalen har fått til.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Her har vi våre ferdigspikkede sjablonger hvor alt som renner utenfor går i det store sluket.

De snakker om «trygderevolusjon» og «reform» og mye annet svada som bare er ord som skal sikre deres egen eksistens for å vise at det er noe på gang, ett eller annet som ingen vet hva er og som aldri kommer til å bli noe annet enn bare ord.

Utfordringen ligger selvfølgelig i menneskene. Jeg skriver «selvfølgelig» siden ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der, hvis det mot formodning er noen som forsøker å yppe seg, så får de tidsnok høre hvordan vi gjør det her i huset.
Jeg kjenner flere som har forsøkt seg.
Nei.
Det er ikke sånn vi gjør det her, sier hylekoret som hverken har peiling på hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det eller hva som skjer hvis de gjør det.
Vi må få inn noen som kan sørge for at det ikke skjer så mye.
Vi må få inn noen som kan sørge for at vi kan fortsette som før.
Vi.
Sånn er vi.
Jeg lurer på hva Petter Stordalen hadde gjort hvis han hadde fått en drømmedag hos NAV.
Samlet inn alle romnøklene, kanskje.
Sjekka dem ut en etter en.
Han sier jo selv at han ikke hadde fått til en dritt hvis han ikke hadde fått tak i alle de flinke folka som jobber sammen med han og som alle er med på å gi gjestene sine positive opplevelser som gjør at han kan selge de bæra han har. Det begynner med deg sjæl og det vet Petter Stordalen, han har vært der selv, ikke på NAV, men i den fasen hvor han visste hva som skulle til.

Jeg snakker en del om kultur og verdier og holdninger på arbeidsplassen, skriver litt om det også, og bruker en del tid på det som kalles rekrutteringskommunikasjon.
Begge veier.
Det er jo der det begynner, og de fleste vet at det er lurt å begynne i den riktige enden.
Rekrutteringskommunikasjon handler om å tiltrekke seg riktig kandidat og ikke x antall søkere. Det finnes mange jobbsøkere som er veldig gira på å finne ut hvor mange som har søkt på den samme stillingen, noe som kanskje har en sammenheng med denne tåpelige konkurransetankegangen som skyldes «eksperter» som til stadighet messer om hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
Det finnes noen som viser til at det kan ha betydning for selvfølelse og annet svada, den skal liksom vokse dersom man konkurrerer med x antall andre mens det i virkelighetene ikke er noe annet enn taperens trøst. Det blir det samme fra den andre siden når en eller annen gjøk påfører et søkertall i avslagsbrevet som skal bekrefte hvor tiltrekkende de er og hvor flinke de har vært til å sile ut den beste av de fleste.

Jeg fikk et brev her om dagen, jeg har søkt på en stilling i NAV (!), en stillingsannonse som var så spisset og kompleks at det luktet internrekruttering lang vei. Det sto at de hadde totalt 188 gode kandidater, jeg driter i hvor mange de hadde siden jeg ikke fikk være med, men jeg stusser likevel på antallet.
Ikke faen om det finnes 188 gode kandidater til denne rollen.
Jeg fikk lyst til å be om søkerlista, vi prater jo om en offentlig aktør og da kan man få denne hvis man spør, men jeg gidder ikke senke meg til et lavmål som får meg til å bli oppfattet på samme måte som de som griner i mediene for at de føler seg urettferdig behandlet, man kan jo lure på om de som føler seg forbikjørt eller overkjørt har det godt med seg selv hvis de «vinner» en sak og får jobben som de mener at de har «krav» på. Det er sikkert dødskult å gå på jobb når man vet at de andre menneskene på arbeidsplassen ikke liker deg eller ser deg som en trussel.
Det er sånn jeg har det nå.
Jeg vet at jeg hadde blitt en trussel, og legger ikke to pinner i kors for å si det som det er.
Jeg vet hvordan de har det.
Jeg vet hvordan de vil ha det.
Tenk om Petter Stordalen hadde gitt faen i sine egne ansatte, bare latt dem sitte og schlafe i de kule sofagruppene sine og ikke gløttet på et øyelokk når en sliten gjest spør hvor han kan finne dobørsten.

DASS2

Jeg regner med at den gode kandidaten har sittet i rollen en lang stund allerede, en person som har tråkket rundt i gangene på praksisplass eller som vikar for en som er langtidssykmeldt, for de er det mange av, en som er «en av oss» og som hverken ypper til at det kan skje noe eller som oppfattes som en trussel for de som vil at alt skal fortsette som før.
Hemmeligheten ligger i å skjule sin manglende virksomhetsforståelse med å lyse ut stillingen fordi noen har skrevet i et eller annet regulativ at det er sånn det skal være.
Snakk om å kødde med seriøse jobbsøkere.
Snakk om å kødde med de som har lyst til å gjøre en forskjell og som vet hva som skal til, de som har peiling på hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det og hva som skjer hvis de gjør det.
Jeg vet hvor dobørsten er.
Jeg vet hvordan den skal brukes og er heller ikke redd for å bruke den.


.

Anbefalt tekst:
Private Dancer

Jobb med mening?

Jeg treffer av og til på mennesker som ønsker å finne seg en jobb med mening. Da er det naturlig for meg å spørre hva de mener med «mening», og som regel så kommer det noe svada som bunner i en eller annen idealisme som av en eller annen grunn er fortrengt.
Det er jo egentlig ganske utrolig at mange mennesker ikke klarer å kommunisere med sine virkelige verdier, men på den annen side så dyrkes det jo fram en sjablongifisering i det norske arbeidslivet om at alle skal være like under en himmel full av stjerner og annet pjatt.

Det finnes mennesker som hevder at arbeid gir livet et innhold. Jeg tror det henger sammen med at de har kontakt med verdibildet sitt. Noen jobber fremstår som mer attraktive enn andre, og mye av dette har sammenheng med «godene». Det er mange som ikke klarer å skille mellom indre og ytre goder, og det har vært tider i mitt liv hvor jeg har fått en slags overdose av disse ytre godene. Når man er en respektert og anerkjent hodejeger så kommer man inn på steder og i miljøer som man kanskje ikke hadde kommet inn på hvis man ikke var en respektert og anerkjent hodejeger og jeg har hatt gleden av å treffe mange interessante mennesker, sånne som man ser på nyhetene og i debattprogrammer og selvfølgelig en del andre steder og så får man vite en del ting om mennesker som egentlig ikke betyr noe annet enn at man vet en del ting om mennesker og at det er noe som man ikke skal fortelle til andre.

Det finnes arbeid som har et større meningspotensial enn andre, og jeg har for lengst endret kurs fra en karriere som ville gitt ganske mange ytre goder men ikke så mange indre.
Stikkordet er idealisme og idealisme dreier seg om helt andre verdier.
Idealisme dreier seg for øvrig også om å akseptere at det finnes andre som drives av noe annet, og her innrømmer jeg at jeg sliter litt. Spesielt med disse som hevder at de egentlig ikke har noe behov for å arbeide, men at de kunne klart seg bra dersom de bare kunne leve.
Det er for øvrig disse som enkelte kaller idoler …

Det finnes også de som hevder at arbeidet er så mye mer tilfredsstillende i vår tid fordi man ha mer frihet.
Den er jeg litt usikker på.
Den vitner kanskje om en viss dekadanse og en bekreftelse på at arbeid har en helt annen betydning for mennesker i dag enn for bare noen år siden, for eksempel forskjellen på midlertidige jobber og faste jobber.
Jeg ser at dette blir visket ut, det er en debatt som mange på venstresiden er litt redd for å ta, men personlig så syns jeg det er ganske bra. Den viktigste forskjellen handler om jobbsikkerhet, det vil selvfølgelig si jobbsikkerhet for arbeideren og definitivt ikke arbeidsgiveren, men når man ser på hva arbeiderne faktisk gjør og hvor lenge de gjør det blir de faste jobbene mer midlertidig og omvendt.

Det er stort sett deg selv som må finne ut når det er på tide å finne på noe annet, men jeg er sikker på at du kjenner deg igjen i de viktigste argumentene:
– dårlig arbeidsmiljø
– vanskelig reisevei
– mangel på utfordringer eller variasjon
– jobben strider mot din personlighet eller integritet
– karrieremessig stagnasjon
– ledelsen, strategi eller visjon – eller mangel på sådan …

Vær klar over at din kompetanse og erfaring aldri kan vurderes isolert, men må ses i forhold til verdi og kultur, rammebetingelser og strategi. Det er også viktig å fokusere på at du søker deg til en ny jobb og ikke bort fra den du har. Det beste rådet man kan få, er at du må fokusere på arbeidsoppgaver du liker og la dette være utgangspunktet for ditt søk etter nye stillinger som passer med hva du ser i krystallkulen din. Husk at mange arbeidsgivere ikke nødvendigvis bare er på utkikk etter ekspertkompetanse, men ser etter en blanding av spisskompetanse og mer generelle ferdigheter som evne til å jobbe i team, evne til å forholde seg til store menger informasjon, takle tidspress, analytiske ferdigheter, gode skriveferdigheter, evne til å vurdere flere sider av en sak og så videre.

Jeg har arrangert jobbsøkerkurs for et utall mennesker med variert bakgrunn, og innrømmer fremdeles en viss overraskelse over at det finnes mange som rett og slett ikke bryr seg om kultur, normer og verdier på arbeidsplassen – spesielt etter å ha fått høre hvordan de selv velger sin omgangskrets og arenaer de ferdes på …

De fleste mennesker trenger uansett en viss klarhet på hva de ønsker med livet sitt og egen karriere – denne prosessen begynner med en kartlegging av hvordan man best kan rendyrke sine talenter og fokusere på hva som motiverer.

Det er lett å tenke titler, stillinger eller bransjer når vi skal vurdere egne karrieremål for framtiden. Det kan være at du ender opp med en spennende jobb, men sjansen er vel så stor for at du ender opp i en jobb som ikke er optimal for deg. Årsaken kan være at du rett og slett ikke er konkret nok med tanke på hva karrieremålene dine skal bestå av, og det kan derfor være lurt om du forsøker å snu det på hodet og forestille deg hvordan din framtidige arbeidsdag bør se ut.

Når man snakker om å bygge en karriere, så handler det ikke nødvendigvis bare om å klatre oppover – det kan være lurt å bevege seg sidelengs for å få en bredere plattform å stå på. Det kan også være fornuftig å bygge alternative karriereveier ved å tilegne seg erfaring på tvers og til siden. På denne måten kan du sikre mangfoldet i din kompetanse. Grunnen til at jeg nevner det, er rett og slett at en endimensjonal karriere kan by på utfordringer på et eller annet tidspunkt, og de som sprer seg ut over flere bransjer og funksjonsområder investerer i et større nettverk og muligheter. Nå er det sånn at sideveis forskyvning ikke nødvendigvis lønner seg økonomisk, men forsøk å se på det som en langsiktig investering.

Det er mange måter å definere karriere på, men tenk over at læring inkluderer repetisjon – på den måten kan steg ned og steg til siden oppfattes som like meningsfylt og byggende som en oppadstigende karriereplan.

Ja, jeg har en greie med TEARS FOR FEARS for tiden, – her er «Change»