karrieremuligheter

Klar for nye utfordringer, sier du?

Jeg treffer en del jobbsøkere som ordlegger seg på den måten at de ønsker nye utfordringer, av og til lurer jeg på hvordan de definerer «utfordringer» siden det ofte viser seg at de ønsker seg inn i virksomheter på bakgrunn av noen eksisterende greier hvor den virkelige utfordringen begrenser seg til å passe inn i det som allerede er der.
Kjedelig, med andre ord.
Kjedelig.
Jeg kan spørre hvorfor de velger å slutte der eller der, og da kommer begrepet som på ryggmargsrefleks:
– «Jeg er klar for nye utfordringer!»
Som om det sier alt, som en bekreftelse på ett eller annet karrierejag, kanskje fordi det finnes en del karrieretips der ute som messer om viktigheten av å komme seg videre, vokse og bli større, det er kanskje derfor det finnes så mange jobbsøkere som trekker fram dette begrepet, nesten som en slags bekreftelse på at de er en av dem som velger karriere foran alt annet, de vet at spørsmålet kommer og da har de lært at dette kan være et smart svar når det ikke finnes så mye annet å si.

Her om dagen traff jeg en dame som sa rett ut at hun var møkka lei, hun sa det på en sånn måte med hele seg at jeg var nødt til å tro på henne og jeg trodde på henne.
– «Vet du», begynte hun etter å ha stumpet sigaretten i askebegeret, kastet et raskt blikk mot sidebordet før hun lente seg over bordet og la hånden sin på min, så meg inn i øynene og sa at hun var møkka lei av en virksomhet som forsøkte å tette hullene i skroget med unge jenter med hestehaler og meget pluss i Excel og Powerpoint og ikke så veldig mye annet.
– «Jeg tror jeg dauer», fortsatte hun og lente seg tilbake i stolen.
– «Jeg må ut …»
Det finnes en del mennesker som sier at man ikke skal snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin.
Det skal være så politisk korrekt at det grenser tett opp til noe som man kan bli kvalm av.
Denne dama sa det som det var og sa det på en måte som bekreftet hvordan hun ikke ville ha det og som ble liggende som et slags fundament for hvordan hun ønsket å ha det i sin fremtidige rolle. Noen vil sikkert mene at det finnes mange måter å si det på, men det er ikke er så mye som slår et krystallklart budskap. Nå skal det sies at jeg er en fyr som tåler å høre det og som har denne evnen til å møte mennesker på en måte som får dem til å si tingene som de er, men dog.
Det handler egentlig om trygghet, når du finner roen så er det lettere å si det som det er.
Nesten som fulle folk.
Uten sammenligning for øvrig …

Jeg blir faktisk litt overrasket over at det finnes mange som tar dette «søker nye utfordringer-begrepet» for god fisk når det ofte viser seg å være råtten fisk. Jeg anbefaler at man serverer råvarene med en gang og sier det som det er, gjør det til en greie som styrker deg selv og din identitet og integritet. Dersom du tåler det selv, så skal ikke du være den som må lide for at personen på den andre siden av prosessen din ikke skjønner at livet dreier seg om ganske mye annet enn rosa sukkerspinn og tommel opp for de påtatte positive tingene. Du må samtidig huske på at det er din jobb som seriøs jobbsøker å flytte fokus fra alt som ikke betyr noe for deg og ditt mot det som er viktig og som viser styrkene dine.
Hvis du ikke trives et sted, så betyr ikke det at du ikke kan trives på et annet.
Hvis du ikke liker et menneske, så er sannsynligheten stor for at vedkommende heller ikke liker deg.
Finn på noe annet.

Det som var litt ekstra kult med denne dama som satt på den andre siden av det runde kafébordet i en bakgård i Oslo sentrum, var at hun solgte seg inn i den aktuelle rollen ved å duse seg litt ned. Hun hadde fått med seg ganske mye i løpet av karrieren sin og jeg vet om mange som ville falt for fristelsen for å kalle henne overkvalifisert og takk men nei takk.
– «Jeg er ikke bare møkka lei av selskapet jeg jobber i», smilte hun.
– «Jeg er ikke så begeistret for arbeidsoppgavene, heller … jeg ønsker ikke å fortsette med alle de tingene som jeg gjør i dag, jeg … nå vil jeg plukke bort en del av arbeidsoppgavene og fokusere på det som jeg selv syns er morsomt å jobbe med og det er de tingene som du presenterer i denne aktuelle rollen … det er det som på en måte har blitt min utfordring, for å si det sånn … eller for de som sitter på den andre siden, som om det ikke er legitimt å ville trappe ned på organisasjonskartet eller flytte seg sidelengs … utfordringen overføres til de som jeg skal jobbe sammen med eller den som skal bli min fremtidige leder, de tror at jeg er sånn eller sånn og skal ha det sånn eller sånn, som om pakka blir for stor, hvis du skjønner hva jeg mener».
Jeg nikket.
Jeg skjønte veldig godt hva hun mente.
– «Det er en kjedelig tendens i samfunnet at alt skal vokse», fortsatte hun.
– «Som om oppfattelsen av hva som er bra er preget av vekst … alt skal bare vokse, og det går til slutt ut over kjernen i tingene … det handler om særpreg, ikke sant».

Man skal som nevnt ikke snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin. Det er jo det som blir sagt, man skal forsøke å holde en nøytral og positiv tone.
Noen får seg til å si at det kan slå tilbake på dem selv.
Hva så?
Hvis det er noen som tror at du er vanskelig å jobbe sammen med fordi du tør å si fra, så er det faktisk deres problem hvor din utfordring er å underbygge troverdighet og tillit i forhold til din egen historie.
Hvis du ikke skjønner den, så kan du slenge deg i veggen.
Jeg snakket med en «ekspert» en gang som mente at de som snakker negativt om tidligere arbeidsgivere ikke er lojale og at de med stor sannsynlighet vil gjøre det på nytt.
Det grenser til en valgt sannhet, spør du meg.
Husk at det som regel er en grunn til at man kan oppfattes som negativ og en sak har flere sider. Det kan være kjedelig å få en uformell referanse med feilaktige innspill på noe som du kunne ha dementert på eget initiativ. Hvis jeg hører en eller annen si noe som ligner på at vedkommende ikke trivdes eller noe annet som grenser tett opp til noe som kan oppfattes som negativt for enkelte, så spør jeg hva det var som gjorde at vedkommende oppfattet det på den måten, mest for å sjekke om det er i samsvar med det miljøet som jeg har gjort meg kjent med i virksomheten som vi sitter og snakker om.
Det er i det hele tatt ganske enkelt.
Det handler om å vite at vi tross alt snakker om mennesker.
Husk at noe som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet, – jeg får ganske mange bekreftelser på at dette er noe som er ganske vanskelig å forstå for mennesker som tror på alle de som tjener pengene sine på å selge samlebåndsjablongene sine.

Jeg er kjent for å si det som det er eller som det oppfattes, og da spør jeg selvfølgelig rett ut når jeg treffer mennesker som ordlegger seg på denne måten om hva de egentlig mener, og veldig ofte så spretter returen inn i boksen som er merket med et virksomhetsvaremerke eller spennende tittel. Alternativet ligner på noe som høres ut som at de ønsker å få bruke mer av seg selv og sin kunnskap, noe som grenser tett opp til stagnasjon og det er egentlig noe helt annet. Jeg tror at de som velger å spille utfordringskortet er identiske med sånne som har manuspugget svarene på dette som handler om dårlige sider.
Negative sider.
Forbedringsområder.
Kall det hva du vil, det går ut på det samme.
Det er din jobb som seriøs jobbsøker å få samtalen inn på det som betyr noe for den aktuelle rollen, alt som handler om omstendigheter og forutsetninger, rammer og retningslinjer og begrensninger og hele pakka som berører det eventuelle arbeidsforholdet som dere sitter og snakker om.
Husk at det er fullt mulig å ta eierskap i sine egne utfordringer.

Den norske bokmålsordboka definerer begrepet «utfordring» som følger:
– noe som krever kamp, hardt arbeid (for å overvinnes).

Du får SADE med «Nothing Can Come Between Us»

Trøst på timesbasis

Det er ganske interessant å se hvor mange tekster som dukker opp som følge av alt maset med studenter som griner i mediene. Jeg legger merke til at det er flere journalister som begynner å få øynene opp for den andre siden – for det er jo sånn at alle saker har flere sider – og jeg har fått noen henvendelser fra noen av dem som har vært inne og snust på mine sider og ønsker å lage noe ut av det.
Det er bra.
Eller, det er jo egentlig ikke det, men det er bra at det kanskje kan skrives noe som andre kan ta lærdom av. Jeg syns selvfølgelig også at det er litt interessant å se hvordan noen av de andre velger å gjøre det, og NRK har en tekst som forteller om unge mennesker som betaler flere tusen kroner for karriererådgivning.
Det er bra.
Det er ikke bra at de betaler så mange penger, men det er bra at de velger å snakke med noen andre enn de som henger i skjørtene sine.

Jeg ser også at det er flere som får øynene opp for at det er litt for mange spesielle valgmuligheter, og vår eminente kunnskapsminister er ute og lover en kraftig innstramming på badestudier. Musikk i mine ører, spesielt når det ramses opp studier som hverken kan begrunnes med kvalitet eller god bruk av skattebetalernes penger. Jeg syns han godt at han kunne brukt argumentet med at det ikke finnes noe i den andre enden i stedet. Det er uansett et bedre argument enn «kvalitet» som ikke kan måles i denne sammenhengen, ikke minst med tanke på at det forutsetter en større vilje fra studentene og den virker jo rimelig fraværende, spør du meg …
Nok om det.
Verdens rikeste land har latt det grønne gresset vokse seg til en jungel av karrieremuligheter, og paradoksalt nok har dette som man kanskje burde se på som noe bra blitt til noe som bare skaper kaos og forvirring. Teksten i NRK legger til at det handler om identitetspørsmål og status hvor det faktisk finnes studenter som går så langt som å grave dypt i lommeboka for å finne ut hvor speilet står.
Liten digresjon, men jeg fikk lyst til å gi litt kred til journalisten for denne setningen:
«Sola skinner, fuglene kvitrer og på fanget har hun fremtiden i sine hender».
Fremtiden hennes er en omfattende analyse som beskriver hennes egenskaper og evner etter at hun har brukt en time av livet sitt til å snakke med en karriererådgiver som har funnet ut hva hun passer til og en bekreftelse på at hennes neste studievalg blir et smart valg for fremtiden.
Hun må ha snakket utrolig fort.
Jeg er nesten fristet til å tro at de må ha snakket i munnen på hverandre, også. Ikke minst med tanke på at de har rukket å få med en utskrift av en omfattende analyse, men det kan jo tenkes at de har fått hjelp til dette fra noen på bakrommet.
Det er bra.
Det er i hvert fall fine ord, nesten fristet til å si «kostbare», men vet at det ikke nødvendigvis er noen naturlig sammenheng mellom pris og kvalitet.

Intervjuobjektet er for øvrig et kronksempel på noen av de som jeg pleier å skrive om på disse sidene, de som har valgt en retning, tatt opp fag, skjønt at det blir feil og går innom litt forskjellig.
Det som jeg kaller nisser og troll på en CV.
Noen vil kanskje stille spørsmål om det hadde vært lurt om hun hadde kostet på seg denne timen for lenge siden, og mange vil sikkert mene at svaret sier seg selv. På den annen side så er det summen av alt dette som hun har opplevd som har fått henne dit hun er.
Det må man ikke glemme.

Den aktuelle karriererådgiveren forteller at hun har veiledet mange rådville ungdommer og at det er flere årsaker til at unge i dag er så usikre bortsett fra den viktigste som de fleste er enige i:
Det er for mange studier å velge blant.
Det som hadde vært fint, når hun først hadde trynet sitt i media, var om hun benyttet anledningen til å rette skytsen mot noen av disse utdanningsinstitusjonene som langer dopet sitt i full offentlighet.
Hun skal imidlertid ha kred for å bekrefter dette som mange ungdommer ikke liker å høre:
De er «mainstream».
De følger hverandre, og vil gjerne dra til samme by som kompisen sin.
Jeg har truffet noen av dem, og får et trekk på skuldrene når jeg spør om hvorfor de mener at de valgte feil.
– «Alle andre dro dit … jeg ville ikke være alene …»
Noen ganger lurer jeg på om vi snakker om de samme tingene.
Festen på fredagskvelden eller framtidsplanene.

Men så, dere.
Grøss.
Regelmessige lesere legger merke til at jeg setter «grøsset» før selve teksten, men kanskje jeg legger til et grøss på slutten, også. Lenger ned i teksten kan man lese om en fyr som jobber med ferdigstilling av studie- og emneplaner til masterprogrammet i karriereveiledning.
Ha.
Enda en masterplan.
Det eneste som mangler nå, er at man tilrettelegger for å dra inn noen av disse som i utgangspunktet er usikre på hva de skal velge. Det vil jo ta seg bra ut, blir litt som når den blinde leier den døve, eller hvordan det var.
Grøss.
Han slenger litt bensin på bålet med å si at utdanning handler om hvem de ønsker å være, og at det er derfor utdanning blir et identitetsspørsmål. Det blir ikke noe særlig bedre når han hevder at den økende usikkerheten i utdanning henger sammen med en politisk og samfunnsmessig utvikling.
Ehh …
Vent og se, snart blir det en industrialisering av dette også. Jeg skal nok klare å komme meg ut av bransjen før den tid, om jeg så må finne en karriereveileder som skal ha betalt for å vise meg veien til døra …