karriereplan

Klar for nye utfordringer, sier du?

Jeg treffer en del jobbsøkere som ordlegger seg på den måten at de ønsker nye utfordringer, av og til lurer jeg på hvordan de definerer «utfordringer» siden det ofte viser seg at de ønsker seg inn i virksomheter på bakgrunn av noen eksisterende greier hvor den virkelige utfordringen begrenser seg til å passe inn i det som allerede er der.
Kjedelig, med andre ord.
Kjedelig.
Jeg kan spørre hvorfor de velger å slutte der eller der, og da kommer begrepet som på ryggmargsrefleks:
– «Jeg er klar for nye utfordringer!»
Som om det sier alt, som en bekreftelse på ett eller annet karrierejag, kanskje fordi det finnes en del karrieretips der ute som messer om viktigheten av å komme seg videre, vokse og bli større, det er kanskje derfor det finnes så mange jobbsøkere som trekker fram dette begrepet, nesten som en slags bekreftelse på at de er en av dem som velger karriere foran alt annet, de vet at spørsmålet kommer og da har de lært at dette kan være et smart svar når det ikke finnes så mye annet å si.

Her om dagen traff jeg en dame som sa rett ut at hun var møkka lei, hun sa det på en sånn måte med hele seg at jeg var nødt til å tro på henne og jeg trodde på henne.
– «Vet du», begynte hun etter å ha stumpet sigaretten i askebegeret, kastet et raskt blikk mot sidebordet før hun lente seg over bordet og la hånden sin på min, så meg inn i øynene og sa at hun var møkka lei av en virksomhet som forsøkte å tette hullene i skroget med unge jenter med hestehaler og meget pluss i Excel og Powerpoint og ikke så veldig mye annet.
– «Jeg tror jeg dauer», fortsatte hun og lente seg tilbake i stolen.
– «Jeg må ut …»
Det finnes en del mennesker som sier at man ikke skal snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin.
Det skal være så politisk korrekt at det grenser tett opp til noe som man kan bli kvalm av.
Denne dama sa det som det var og sa det på en måte som bekreftet hvordan hun ikke ville ha det og som ble liggende som et slags fundament for hvordan hun ønsket å ha det i sin fremtidige rolle. Noen vil sikkert mene at det finnes mange måter å si det på, men det er ikke er så mye som slår et krystallklart budskap. Nå skal det sies at jeg er en fyr som tåler å høre det og som har denne evnen til å møte mennesker på en måte som får dem til å si tingene som de er, men dog.
Det handler egentlig om trygghet, når du finner roen så er det lettere å si det som det er.
Nesten som fulle folk.
Uten sammenligning for øvrig …

Jeg blir faktisk litt overrasket over at det finnes mange som tar dette «søker nye utfordringer-begrepet» for god fisk når det ofte viser seg å være råtten fisk. Jeg anbefaler at man serverer råvarene med en gang og sier det som det er, gjør det til en greie som styrker deg selv og din identitet og integritet. Dersom du tåler det selv, så skal ikke du være den som må lide for at personen på den andre siden av prosessen din ikke skjønner at livet dreier seg om ganske mye annet enn rosa sukkerspinn og tommel opp for de påtatte positive tingene. Du må samtidig huske på at det er din jobb som seriøs jobbsøker å flytte fokus fra alt som ikke betyr noe for deg og ditt mot det som er viktig og som viser styrkene dine.
Hvis du ikke trives et sted, så betyr ikke det at du ikke kan trives på et annet.
Hvis du ikke liker et menneske, så er sannsynligheten stor for at vedkommende heller ikke liker deg.
Finn på noe annet.

Det som var litt ekstra kult med denne dama som satt på den andre siden av det runde kafébordet i en bakgård i Oslo sentrum, var at hun solgte seg inn i den aktuelle rollen ved å duse seg litt ned. Hun hadde fått med seg ganske mye i løpet av karrieren sin og jeg vet om mange som ville falt for fristelsen for å kalle henne overkvalifisert og takk men nei takk.
– «Jeg er ikke bare møkka lei av selskapet jeg jobber i», smilte hun.
– «Jeg er ikke så begeistret for arbeidsoppgavene, heller … jeg ønsker ikke å fortsette med alle de tingene som jeg gjør i dag, jeg … nå vil jeg plukke bort en del av arbeidsoppgavene og fokusere på det som jeg selv syns er morsomt å jobbe med og det er de tingene som du presenterer i denne aktuelle rollen … det er det som på en måte har blitt min utfordring, for å si det sånn … eller for de som sitter på den andre siden, som om det ikke er legitimt å ville trappe ned på organisasjonskartet eller flytte seg sidelengs … utfordringen overføres til de som jeg skal jobbe sammen med eller den som skal bli min fremtidige leder, de tror at jeg er sånn eller sånn og skal ha det sånn eller sånn, som om pakka blir for stor, hvis du skjønner hva jeg mener».
Jeg nikket.
Jeg skjønte veldig godt hva hun mente.
– «Det er en kjedelig tendens i samfunnet at alt skal vokse», fortsatte hun.
– «Som om oppfattelsen av hva som er bra er preget av vekst … alt skal bare vokse, og det går til slutt ut over kjernen i tingene … det handler om særpreg, ikke sant».

Man skal som nevnt ikke snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin. Det er jo det som blir sagt, man skal forsøke å holde en nøytral og positiv tone.
Noen får seg til å si at det kan slå tilbake på dem selv.
Hva så?
Hvis det er noen som tror at du er vanskelig å jobbe sammen med fordi du tør å si fra, så er det faktisk deres problem hvor din utfordring er å underbygge troverdighet og tillit i forhold til din egen historie.
Hvis du ikke skjønner den, så kan du slenge deg i veggen.
Jeg snakket med en «ekspert» en gang som mente at de som snakker negativt om tidligere arbeidsgivere ikke er lojale og at de med stor sannsynlighet vil gjøre det på nytt.
Det grenser til en valgt sannhet, spør du meg.
Husk at det som regel er en grunn til at man kan oppfattes som negativ og en sak har flere sider. Det kan være kjedelig å få en uformell referanse med feilaktige innspill på noe som du kunne ha dementert på eget initiativ. Hvis jeg hører en eller annen si noe som ligner på at vedkommende ikke trivdes eller noe annet som grenser tett opp til noe som kan oppfattes som negativt for enkelte, så spør jeg hva det var som gjorde at vedkommende oppfattet det på den måten, mest for å sjekke om det er i samsvar med det miljøet som jeg har gjort meg kjent med i virksomheten som vi sitter og snakker om.
Det er i det hele tatt ganske enkelt.
Det handler om å vite at vi tross alt snakker om mennesker.
Husk at noe som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet, – jeg får ganske mange bekreftelser på at dette er noe som er ganske vanskelig å forstå for mennesker som tror på alle de som tjener pengene sine på å selge samlebåndsjablongene sine.

Jeg er kjent for å si det som det er eller som det oppfattes, og da spør jeg selvfølgelig rett ut når jeg treffer mennesker som ordlegger seg på denne måten om hva de egentlig mener, og veldig ofte så spretter returen inn i boksen som er merket med et virksomhetsvaremerke eller spennende tittel. Alternativet ligner på noe som høres ut som at de ønsker å få bruke mer av seg selv og sin kunnskap, noe som grenser tett opp til stagnasjon og det er egentlig noe helt annet. Jeg tror at de som velger å spille utfordringskortet er identiske med sånne som har manuspugget svarene på dette som handler om dårlige sider.
Negative sider.
Forbedringsområder.
Kall det hva du vil, det går ut på det samme.
Det er din jobb som seriøs jobbsøker å få samtalen inn på det som betyr noe for den aktuelle rollen, alt som handler om omstendigheter og forutsetninger, rammer og retningslinjer og begrensninger og hele pakka som berører det eventuelle arbeidsforholdet som dere sitter og snakker om.
Husk at det er fullt mulig å ta eierskap i sine egne utfordringer.

Den norske bokmålsordboka definerer begrepet «utfordring» som følger:
– noe som krever kamp, hardt arbeid (for å overvinnes).

Du får SADE med «Nothing Can Come Between Us»

Hokus Pokus Filiokus

Jeg nevner i en rekke tekster og kurs og foredrag og stort sett over alt hvor jeg har anledning til å nevne noen av de tingene som jeg kan si ganske mye om at dette som handler om rekrutteringsprosesser og jobbsøk ikke er hokus pokus filiokus.
Jeg får stadige påminnelser om at dette er en feil oppfatning fra min side.
Jeg får stadige påminnelser om hvor vanskelig det er.
Det er så vanskelig at til og med forskere og vitenskapsmenn hiver seg på for å finne ut av det.
Jeg er fristet til å tro at toppen er nådd når jeg treffer de som bruker tid og penger på å utvikle verktøy og systemer til sånne som burde holde seg langt unna et fag som de tydelig viser at de ikke har forutsetninger for å arbeide med, sånne som underbygger alle disse vanskelighetene og mytene og fordommene med å tjene pengene sine på å selge løsninger til de som av en eller annen grunn velger å tro på påstandene om alle problemene og utfordringene og vanskelighetnene og mytene. Men det er likevel ikke de som er værst, de når ikke sofagrisene til knærne en gang, disse som sitter og heier på de som allerede er i full gang med å underbygge vanskeligheter og myter og fordommer, de som sørger for å holde liv i de som bruker tid og penger på utvikle verkøy og systemer til de som burde holde seg langt unna.
Snakk om en ond sirkel …

Jeg nevner også i det som finnes av tekster og kurs og foredrag at jeg syns oppriktig synd på jobbsøkere som fylles opp med så mye piss at de svetter gult, sånne som tvinges til å tolke tvangstanker fra de som tjener pengene sine på å underbygge valgte sannheter.
Det er ikke rart at man ønsker seg en trylleformel.

Jeg var på en samling i dag hvor jeg sto foran en gjeng med studenter som ikke var klar over at de for lenge siden burde ha gjennomført den enkle øvelsen med å spørre seg selv og ingen andre om hva de egentlig har lyst til å gjøre med livet sitt i stedet for å bygge puggekompetanse basert på subtile impulser.

Jeg hadde planlagt å snakke mest om overgangen fra skole til arbeidslivet og noen av disse omstendighetene som de kommer til å bli kjent med om ganske kort tid, flippet mellom rollen som rådgiver og veileder og fikk bekreftet og poengtert at behovet for en guide og stifinner, tolk og nyhetsformidler er større enn noen gang. Jeg ble nesten litt lei meg når en jente grep fatt i meg i en pause, hadde for lengst lagt merke til de store øynene hennes der hun satt i spenstposisjon og bare ventet på signalet som kunne åpne for spørsmålet som hun av en eller annen grunn ikke ønsket å stille i plenum.
– «Hvilken utdannelse vil sikre meg jobb i fremtiden?»
Hun var nesten helt innpå meg da hun forsøkte å låse blikket mitt, brune øyne som så litt slitne ut, det var nesten ikke avstand mellom oss da munnen slapp ut denne setningen som hadde danset rundt i kroppen hennes som en fargerik sommerfugl.
– «Hmm», svarte jeg kort mens jeg ikke gjorde nevneverdige forsøk på å redusere hastigheten på min ferd mot det lille rommet i enden av korridoren.
– «Trodde du snart var ferdig med utdannelsen din?»
– «Nja», nølte hun, munnbevegelsene var bedre enn lyden.
– «Man blir jo liksom aldri ferdig, da …»
– «Nei vel», svarte jeg og hørte at svaret mitt ikke ble oppfattet som det spørsmålet jeg ønsket at det skulle fremstå som, pekte på dodøra og sa at vi kunne snakke om dette når pausen var over og vi var tilbake i salen.
Tror du ikke at hun sto utenfor og ventet på meg.
Jeg har opplevd det før.
Jeg vet hvorfor de fleste som underviser og snakker til forsamlinger har egne pauserom, men på den annen side så pleier jeg å få ganske mye ut av å være sammen med de samme menneskene på en annen arena.
De som ikke skjønner den, kan slenge seg i veggen.

Hun gjentok spørsmålet sitt og følte antageligvis at hun ikke fikk det svaret som hun forventet å få, fulgte opp med to nye spørsmål som nesten var like ille:
– «Hvor er det mest penger å tjene og hvor kan jeg som kvinne gjøre en forskjell?»
Det var nesten så jeg trodde at hun skulle ta meg i hånden og leie meg bort fra min målbevisste ferd mot kaffemaskinen.
– «Vet du», begynte jeg i det jeg satt koppen på plass og trykket på kaffevelgerknappen, hørte den susende lyden og fortalte at hun begynte i helt feil ende.
– «Hva … mener du med det?»
– «Feil ende», gjentok jeg og trakk til meg koppen, tok en slurk og ventet på en ny reaksjon.
Den kom ikke.
Jeg spurte om hun ville ha kaffe og la merke til at hun fikk et slags forundret og tankefullt uttrykk i ansiktet. Det gikk opp for meg at hun tenkte, hun forsøkte i hvert fall, selv om hun var et såpass kort bekjentskap skjønte jeg at det var ganske problematisk for henne å tenke på noe annet enn det som hun allerede hadde bestemt seg for at hun skulle tenke på. Hun ble stående og dra fingrene gjennom håret, ned foran skuldrene og lukket øynene. Jeg tenkte at hun forsøkte å forestille seg noe der hun sto og tenkte, men brydde meg ikke om å finne ut av det.

Karriereplaner kan kategoriseres under tre overskrifter, – mennesker, ting og informasjon. Under hver av disse har du en drøss av sekkeposter som kan beskrive en eller annen rolle og ikke minst omstendigheter og preferanser som du identifiserer deg med. Du må finne din greie, og det er noe som stort sett handler om et resultat fra en verdibasert påvirkning i tett samspill med forutsetninger, egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte er veldig tøff å innrømme for de fleste. Det er da det kommer, – oppfølgingsspørsmålet som pleier å bli noe som ligner på at det er så vanskelig å få akkurat denne jobben.
– «Ja vel», svarer jeg da.
– «Hvis du tror det, så er ikke dette jobben for deg …»
Det er da det tar av.
Da kommer alle argumentene med «alt det andre» og «alle de andre», – alle tingene som underbygger fluktkommentarer og tvangstanker og som flytter fokus fra deg selv.
Skjønner du?
Det er ikke rart at man kan ønske seg en trylleformel …

Nei, hva skal man si.
Du får ROBERT PALMER med «Addicted to Love» og så kan du si hva du vil.