karriereskifte

True To Life

Hun fulgte meg med blikket fra jeg kom inn døra og begynte på de sju skrittene mot disken hennes, jeg hadde for lengst sett at hun sto og svaiet rytmisk med overkroppen og nå så jeg også at hun beveget leppene til teksten fra tonene som smøyg seg ut av de svarte høyttalerne som hang i taket. Jeg fikk lyst til stoppe opp og bare stå der og se på henne og det fine samspillet mellom lyd og bilde.
Roxy Music.
True To Life.
Spor nummer ni fra denne skiva som ble sluppet i 1982 og som er en av de ti som jeg har sagt at jeg skal ha med meg på en øde øy, en sånn «listegreie» som var helt vanlig på en tid hvor en plate var en plate og en bok var en bok og sånt.
Og det var det jeg gjorde.
Stoppet opp, mener jeg.
Jeg så at gulvflisene var sjakkmønstret.
Jeg så at skyggen fra den store planten i vinduet tegnet et bevegelig mønsker på framsiden av den mørkerøde disken, så kakene på den nederste hylla og leste at dagens anbefaling var en Pacayalito fra Guatemala, hørte hvordan instrumentalpartiet i midten av låta nærmet seg slutten og visste hva som skulle komme.

There are complications
And compensations
If you know the game
Agitated in Xenon nightly
I’ll take you home again

Travel way downtown
In search of nothing
But the sky at night
And the diamond lady
Well she’s not talking
But that’s alright

Hun sto der og danset og var trygg og vakker i en hvit skjorte som virket litt for stor for henne, ermene var brettet opp og viste en svart tekst med arabiske tegn på den venstre underarmen.
Det var noe med blikket hennes.
Svarte øyne som gnistret bak brillene som hadde glidd litt ut på nesen slik at hun måtte skyve dem opp med pekefingeren, en ganske sjarmerende detalje som ble fulgt opp av en ny bevegelse som strøk det mørke håret bak ørene.
– «Den er fin», smilte hun.
– «Den er episk», nikket jeg tilbake og flyttet blikket mot den ene høyttaleren og var spent på neste låt eller om det kom en reklamepause eller en tilfeldig låt som ikke kunne måle seg med den som vi nettopp hadde hørt.
Den sto på repeat.
– «Skal jeg skippe?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Den tåler en runde til».
– «Mine egne favoritter», smilte hun.
– «Akkurat som kaffen og kakene …»
Det var som om hun minnet meg på hvorfor jeg egentlig var her, og litt senere spurte hun om jeg skulle ha med kaffen ut eller om jeg ville sitte her.
Valget var enkelt.
Valgene mine er som regel det.
– «Så», fortsatte hun da hun hadde satt seg ned ved siden av meg etter at hun hadde låst døra og sett trikken som dundret forbi de store vinduene, denne lyseblå boksen som passerte hvert tiende minutt og dro med seg alle menneskene som skulle til noe eller fra noe.
– «Kjedelig å være hjemme alene?»
– «Det går greit», smilte jeg.
– «Trives?»
– «Tror hun har det fint», nikket jeg.
– «Tenkte mest på deg», flirte hun.
Jeg svarte ikke.
Jeg ble bare sittende å se på henne og alle tegnene som bekreftet at hun digget jobben sin.

Jeg tror det er fire år siden jeg traff henne første gang, hun kom fra et annet jobbintervju som fikk henne til å bekrefte at hun egentlig ikke var klar for å snakke om det som vi egentlig skulle snakke om.
– «Det smaker bare surt», sukket hun.
– «Det smaker noe som … ja, det smaker i hvert fall ikke noe godt».
Jeg skulle til å si noe som handlet om ingredienser eller i hvert fall noe som lignet.
Hemmeligheten ligger i råvarene.
Jeg lot det være.
Jeg lot henne fortsette, mest på grunn av min egen visshet om hvor mange mennesker som kan ha godt av et karriereskifte og vissheten om at hun var en av mange som har disse greiene i kroppen sin, – dette som enkelte mennesker som tror at de sier noe som andre har godt av å høre på får seg til å kalle drømmer og fantasier og som forfører flinke folk til å la det være med å bare kalle det for drømmer og fantasier mens de fortsetter å leve med falsk frykt for å fargelegge et bilde fra en sjablong som er tegnet av andre.

Jeg flyttet blikket fra den tomme kaffekoppen og over på hånden hennes som hadde lagt seg på min, denne hånden som for lengst hadde løsnet seg fra klamme grep og tegnet sine egne linjer på et gammelt kart. Jeg tror det var i den første samtalen med henne at jeg sa det første gangen, – denne setningen som har blitt stående som en metafor i min rolle som guide og stifinner:
Man skal aldri være redd for å gå seg bort.
Det er da man kommer til steder som man aldri hadde funnet hvis man ikke hadde gått seg bort.


Musikken sier seg selv.
Du får ROXY MUSIC med «True To Life»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

This could be Heaven or this could be Hell

Det er en kjent sak at de fleste mennesker velger å slutte på grunn av sjefen, alternativt miljø og omgangstone og visjon og verdier eller mangel på sådan, ting som henger sammen når alt kommer til alt, og når det kommer til dette som handler om «smarte intervjuspørsmål» så å lurer jeg på hvorfor det ikke er flere som undersøker hva slags lederstil som kjennetegner vedkommende som sitter foran seg i et intervju.
Nei.
Det er det ikke så mange som tenker på.
Det er mye viktigere å få jobben.

Jeg treffer en del av dem som sliter litt med å finne veien inn i nytt miljø etter å ha sett seg lei av tull og tøys hos arbeidsgiveren sin, det er ikke så rent sjelden jeg spør om de kan komme med eksempler på hvem de ser opp til som leder, mest for å få en slags pekepinn på hvordan de betrakter lederrollen med håp om at jeg kan unngå å trykke på knotter som får dem til å gå i den samme fella på nytt. Det er mange som ramser opp statsoverhoder, Mandela er en gjenganger selv om de ikke har truffet han, en og annen politiker og noen konger og den vanlige norske bermen som det er så mange som vil vise at de heier på. Det er i det hele tatt ganske få som kommer opp med noe annet som ikke oppfattes som utopisk, også med vissheten om at spørsmålet er hypotetisk.

De vil som regel inn for å tilhøre noe etablert, eller noe som de tror er etablert, de vet ikke en gang om de som gjorde det etablert fremdeles befinner seg der eller om dette er mennesker som har gått over til noe annet eller om den aktuelle rollen i det hele tatt gir anledning til at de kommer til å få noe med hverandre å gjøre.
Det er som om det oppleves som et slags krav, – dette vil jeg være en del av.
Det er i det hele tatt ganske få som tenker at de skal inn for å kunne påvirke eller utfordre.

Jeg har fått dette spørsmålet selv, og da nevner jeg Petter Stordalen. Jeg liker helhetstankegangen hans, at alle ansatte er like viktige, og spesielt dette som handler om hva han tenker når han skal ansette noen, – han ansetter alltid folk som er bedre enn seg selv.

«Nordic Choice hadde aldri blitt til det som det er i dag om vi ikke alltid jakta på de folka som kan det jeg ikke kan, og som kan utfylle organisasjonen vår … jeg simpelthen elsker å møte folk som kan noe jeg ikke kan, jeg ønsker å bli utfordra … hver dag … nye ideer og kunnskap begeistrer meg …»

De har fokus på at det er fellesskapet som utgjør det sterkeste konkurransefortrinnet, og kulturbygging er en lederbeslutning som ble forankret for lang tid siden – kulturbygging med fokus på «bygging».

Jeg savner flere aktører som tenker sånn, eller som tør å tenke tanken på at de kanskje skal begynne å tenke sånn bare de kommer i gang og kanskje kan få inn noen som kan begynne å stake opp litt.
Det er et scenario som jeg ser i min egen krystallkule.
Det er min «drømmejobb».
Det er i hvert fall en av dem.
Jeg er sikker på at hvis Petter Stordalen hadde ringt meg i morgen, eller i dag eller hvilken som helst dag, og spurt om jeg vil jobbe hos han, så tror jeg at jeg hadde stilt spørsmål til meg selv om dette i det hele tatt hadde vært noe for meg, tingene er på stell og funker som faen. Men for all del, ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der og mennesker kommer og går.

Jeg trigges av de som har mye ugjort, og kjenner flere som rynker på nesa når jeg nevner NAV som en potensiell arbeidsplass, et sted med ansatte som har utfordringer som de ikke vet om og som heller ikke bryr seg om det som de ikke vet om for det har de kanskje ikke godt av, noe må det jo være men jeg vet ikke hvordan de tenker eller om de tenker på det i det hele tatt.
Nei, Morten.
Ærlig talt, der går det jo ikke an å jobbe.
Der hadde du brent deg opp raskere enn du rekker å si pffft.
Ha, tenk at jeg nevner Nordic Choice og NAV i samme tekst, men tenk om NAV kunne se og lære og ta til seg noe av det som Petter Stordalen har fått til.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Her har vi våre ferdigspikkede sjablonger hvor alt som renner utenfor går i det store sluket.

De snakker om «trygderevolusjon» og «reform» og mye annet svada som bare er ord som skal sikre deres egen eksistens for å vise at det er noe på gang, ett eller annet som ingen vet hva er og som aldri kommer til å bli noe annet enn bare ord.

Utfordringen ligger selvfølgelig i menneskene. Jeg skriver «selvfølgelig» siden ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der, hvis det mot formodning er noen som forsøker å yppe seg, så får de tidsnok høre hvordan vi gjør det her i huset.
Jeg kjenner flere som har forsøkt seg.
Nei.
Det er ikke sånn vi gjør det her, sier hylekoret som hverken har peiling på hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det eller hva som skjer hvis de gjør det.
Vi må få inn noen som kan sørge for at det ikke skjer så mye.
Vi må få inn noen som kan sørge for at vi kan fortsette som før.
Vi.
Sånn er vi.
Jeg lurer på hva Petter Stordalen hadde gjort hvis han hadde fått en drømmedag hos NAV.
Samlet inn alle romnøklene, kanskje.
Sjekka dem ut en etter en.
Han sier jo selv at han ikke hadde fått til en dritt hvis han ikke hadde fått tak i alle de flinke folka som jobber sammen med han og som alle er med på å gi gjestene sine positive opplevelser som gjør at han kan selge de bæra han har. Det begynner med deg sjæl og det vet Petter Stordalen, han har vært der selv, ikke på NAV, men i den fasen hvor han visste hva som skulle til.

Jeg snakker en del om kultur og verdier og holdninger på arbeidsplassen, skriver litt om det også, og bruker en del tid på det som kalles rekrutteringskommunikasjon.
Begge veier.
Det er jo der det begynner, og de fleste vet at det er lurt å begynne i den riktige enden.
Rekrutteringskommunikasjon handler om å tiltrekke seg riktig kandidat og ikke x antall søkere. Det finnes mange jobbsøkere som er veldig gira på å finne ut hvor mange som har søkt på den samme stillingen, noe som kanskje har en sammenheng med denne tåpelige konkurransetankegangen som skyldes «eksperter» som til stadighet messer om hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
Det finnes noen som viser til at det kan ha betydning for selvfølelse og annet svada, den skal liksom vokse dersom man konkurrerer med x antall andre mens det i virkelighetene ikke er noe annet enn taperens trøst. Det blir det samme fra den andre siden når en eller annen gjøk påfører et søkertall i avslagsbrevet som skal bekrefte hvor tiltrekkende de er og hvor flinke de har vært til å sile ut den beste av de fleste.

Jeg fikk et brev her om dagen, jeg har søkt på en stilling i NAV (!), en stillingsannonse som var så spisset og kompleks at det luktet internrekruttering lang vei. Det sto at de hadde totalt 188 gode kandidater, jeg driter i hvor mange de hadde siden jeg ikke fikk være med, men jeg stusser likevel på antallet.
Ikke faen om det finnes 188 gode kandidater til denne rollen.
Jeg fikk lyst til å be om søkerlista, vi prater jo om en offentlig aktør og da kan man få denne hvis man spør, men jeg gidder ikke senke meg til et lavmål som får meg til å bli oppfattet på samme måte som de som griner i mediene for at de føler seg urettferdig behandlet, man kan jo lure på om de som føler seg forbikjørt eller overkjørt har det godt med seg selv hvis de «vinner» en sak og får jobben som de mener at de har «krav» på. Det er sikkert dødskult å gå på jobb når man vet at de andre menneskene på arbeidsplassen ikke liker deg eller ser deg som en trussel.
Det er sånn jeg har det nå.
Jeg vet at jeg hadde blitt en trussel, og legger ikke to pinner i kors for å si det som det er.
Jeg vet hvordan de har det.
Jeg vet hvordan de vil ha det.
Tenk om Petter Stordalen hadde gitt faen i sine egne ansatte, bare latt dem sitte og schlafe i de kule sofagruppene sine og ikke gløttet på et øyelokk når en sliten gjest spør hvor han kan finne dobørsten.

DASS2

Jeg regner med at den gode kandidaten har sittet i rollen en lang stund allerede, en person som har tråkket rundt i gangene på praksisplass eller som vikar for en som er langtidssykmeldt, for de er det mange av, en som er «en av oss» og som hverken ypper til at det kan skje noe eller som oppfattes som en trussel for de som vil at alt skal fortsette som før.
Hemmeligheten ligger i å skjule sin manglende virksomhetsforståelse med å lyse ut stillingen fordi noen har skrevet i et eller annet regulativ at det er sånn det skal være.
Snakk om å kødde med seriøse jobbsøkere.
Snakk om å kødde med de som har lyst til å gjøre en forskjell og som vet hva som skal til, de som har peiling på hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det og hva som skjer hvis de gjør det.
Jeg vet hvor dobørsten er.
Jeg vet hvordan den skal brukes og er heller ikke redd for å bruke den.


.

Anbefalt tekst:
Private Dancer

Det går så det griner …?

Jeg snakket med en hyggelig dame her om dagen som signaliserte behov for bistand med en forestående omorganisering. Hun presenterte et selskap med høy trivsel og lav turnover som var i ferd med å nå en skummel fase av tilfredshet.
Hun ser konturene av et fall.
Hun tar jobben sin seriøst, og jeg anbefalte henne å legge inn en ny linje i deres omstendelige liste med personalgoder:
Vi skal hjelpe våre ansatte med å komme seg ut av selskapet og videre i sin karriere.

Jeg treffer alt for mange mennesker som når dette punktet i arbeidskarrieren – noe som kan sammenlignes med en slags dekadanse, og vi diskuterte sammenligningen med romerrikets fall – kanskje litt ambisiøst for enkelte, men der og da klarte vi å finne ganske mange likhetstrekk.

De fleste velfungerende sivilisasjoner har mye å takke rommeriket for, men det er heller ikke til å stikke under en stol at dets eksistens var bygget på et fundament av erobring med påfølgende produksjonsutvikling, noe som i og for seg ikke er så ulikt hvordan det er i dag med store selskaper som bryter seg inn i fremmede samfunn for å melke kuene og skvise svampene deres, men når konsekvensen er at det blir flere konsumenter enn produsenter så vil det til slutt bli tomt og da går det galt med menneskene som sitter midt i dritten.
Romerrikets fall kastet Europa materielt sett omtrent tilbake til prehistorisk tid. Noe av årsaken forklares med interne stridigheter i ledelsen og uenighet i veivalg, noe som resulterte i feilprioriteringer og feil fokus fra en ledelse som i stedet burde sørge for videreutvikling av fornuftige strategier for rikets ve og vel. Menneskene ble mer og mer opptatt av å digge seg selv, og slutten er jo en ganske trist og tragisk fortelling om hvordan vår verdensdels største imperium går under og etterlater arenaen til en horde med usiviliserte bander på et lavere sivilisasjonstrinn.
Også kalt våre forfedre …

Sometimes in life you feel the fight is over,
And it seems as though the writings on the wall,
Superstar you finally made it,
But once your picture becomes tainted,
It’s what they call, the rise and fall

Det er helt naturlig for et menneske å søke noe nytt.
Sånn har det vært siden tidenes morgen.
Jeg husker en arbeidssøkende dame på et kurs som brukte begreper som «gjenfødelse» og «fokus på nye muligheter» – positive uttrykk som kjennetegner en som kommer i en situasjon som tillater at man bruker tid og ressurser på å tenke nytt, og det er jo mye bedre å gjøre smarte ting i livet i stedet for å råtne bort eller kjede seg på en arbeidsplass hvor du faktisk tilbringer mesteparten av livet ditt.
Dette er ditt ansvar, men de fleste mennesker har faktisk en slags iboende uvilje mot å redde seg selv fra dekadansen. Dersom arbeidsgiveren ser dette før deg og faktisk velger å sette inn denne ekstra linjen i den tvangsforede oversikten med personalgoder, så er dette noe som bør hylles.
Det er dette som kalles å ta sine ansatte på alvor.