karrieretips

En jobbsøker kan ikke skylde på andre enn seg selv

Det er ganske lenge siden jeg sluttet å la meg overraske over mange av utfordringene som presenteres fra ulike jobbsøkere, alt fra hvordan de konsumerer fjaset fra alle «veilederne» som finnes der ute – og de er det ganske mange av – til hvordan de føler seg behandlet i søknadsprosessene sine. Det er lenge siden jeg begynte å si at det bare er et menneske i hele verden som kan ta ansvaret for jobbsøkerprosessen sin, og det er jobbsøkeren selv.
No matter what.
Det er nemlig sånn at det finnes alt for mange jobbsøkere som fokuserer mer på alt som er rundt enn det som er i midten.
Det vil si dem selv.
Det vil si at det blir som det blir når alle disse tingene som handler om systemer og prosesser og verktøy, plast og papir og samfunnsmessige strukturer og ett og annet menneske på motsatt side som ikke deler deres egen oppfatning av hverken kvalifiseringsdefinisjoner eller kompetansekrav, som nevnt alt som er rundt og som underbygger alle disse tingene som jeg bruker ganske mye tid på i mine egne kurs og foredrag:
Tvangstanker og valgte sannheter.

En jobbsøker kan ikke skylde på andre enn seg selv.
No matter what.
Du kan skylde på to ting, og det er din egen plan og strategi.
Eller mangel på sådan …
Du bør med andre ord skjønne at dette må utarbeides av deg selv i samsvar med dine egne forutsetninger og muligheter og til og med begrensninger. Hvis du bestemmer deg for å klage, så hjelper det ikke en dritt med mindre du ønsker å tilhøre tåpene som forherliger sånne som skal gi et ansikt til en sak hvor de i dette tilfellet griner i mediene og klager over at det er urettferdig når de har sent firehundreogsekstifire søknader uten en gang å komme til et intervju.

Insanity … doing the same thing over and over again and expecting different results …
– Albert Einstein

Jeg har jobbet med en del nyutdannede i den siste tiden og disse tingene som handler om overgangen mellom skolen og arbeidslivet, eller det virkelige livet som jeg kaller det, de som ikke får det som de tror er drømmejobben og som finner på en drøss med fluktkommentarer for å ha noe å skylde på når presset fra alle de andre og alt som er rundt begynner å gnage. Jeg nevner i en tidligere tekst at svaret på mye av dette kan kokes ned til to ting hvor det ene er så enkelt som at de søker på jobber som de ikke skal søke på.
Det andre er at de ikke er klar nok i budskapet sitt.
Så enkelt?
Ja, så enkelt.
Jeg treffer en del jobbsøkere som tror de kan bli litt smartere av å spørre og grave og undersøke og sjekke og synse og analysere og gruble og dobbeltsjekke og ikke minst klage til alle andre når – eller hvis – de får beskjed om at de ikke er med i prosessen.
Jeg pleier å spørre hva som er vitsen.
– «Jo», kom del nølende på et kurs her om dagen.
– «Jeg kan jo lære noe …»
Det er da jeg sier et kort og konsist «nei» før jeg følger opp med å spørre hva de forventer å lære. Svaret pleier som regel å bli forsterket med fakter og uttrykk som skal forestille at de syns det er et tåpelig spørsmål.
– «Da står jeg sterkere neste gang …»
– «Nei», svarer jeg kort.
– «Nei?»
– «Nei … du kan ikke lære en dritt og det er fordi alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv … noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være riktig på et annet … med mindre du søker på den samme stillingen i den samme virksomheten hvor den samme kontaktpersonen sitter på den andre siden av bordet … og heller ikke da skal du skvise deg inn i en fremmed sjablong for å konkurrere med deg selv og ditt … skjønner du?»

Imagination is more important than knowledge because knowledge is limited to all we now know and understand, while imagination embraces the entire world … and all there ever will be to know and understand …
– Albert Einstein

Jeg tror det var den samme jenta som rakk opp hånda litt senere og sa noe som kom fra et sted langt der inne og som er et sted som veldig mange glemmer å tenke på når leter etter steder hvor det kan finnes riktige ord.
– «Jeg har brukt opp mange år av livet mitt på en master som jeg ikke har brukt for …»
Jeg syns det er godt sagt.
Jeg sa det til henne, nesten som en slags bekreftelse på hennes egen tvangstanke, men det var før jeg gikk videre med å si at det er summen av hele pakka som definerer hvem du er og hva du står for.
– «Hvis du har valgt utvanning for å få et papir som du kan legge i plastmappa sammen med de andre søknadsdokumentene dine, så er det fullstendig bortkastet … men hvis du virkelig har lært noe så er det dette som du skal snakke om når du legger ut på en jobbsøkerprosess … det spiller ingen rolle hvor kunnskapen din kommer fra bare du vet hva den kan brukes til».
Jeg tror ikke hun skjønte seg på den kommentaren.
Jeg tror ikke det er noe sånt som står i studiekatalogene.
Jeg var litt usikker på om hun ville komme til å slippe taket, og bestemte meg for å trykke litt på et av kilepunktene som jeg vet at indoktrinerte jobbsøkere med litt for stor tillit til akadamiske karrieretips er i besittelse av.
– «Et godt eksempel», begynte jeg.
– «La oss si at den som gjennomfører ansettelsesprosessen ikke har peiling på det hun driver med og ansetter en som de ikke burde ansette … husk at feilansettelser ansetter feilansettelser … noen tror at det kan være smart å forsøke å finne ut om de gjorde noe galt eller sa noe galt eller om det er noe som de kunne gjort annerledes … noen går til og med så langt at de forsøker å finne ut hvorfor vedkommende ble valgt i stedet for dem selv, men poenget er at det ikke er sånn at det alltid finnes svar på dette spørsmålet og hvis du fornemmer noe som du tror kan gi et svar hvis du fortsetter med maset ditt, så finner du kanskje noe som sier mer om de andre og det som er rundt enn du gjør om deg selv og ditt … dette handler om de virkelige mekanismene i arbeidslivet og dette er noe som ikke rimer med de dårlige jobbsøkertipsene som finnes der ute … du skal bare gjøre en ting, og det er å komme deg videre».
– «Men hvordan kan jeg forberede meg på noe av dette?»
– «Det kan du ikke».
– «Kan jeg ikke?»
– «Nei … eller jo … du kan forberede deg på den ene måten som handler om alt det andre som du vil komme til å oppleve i livet ditt og det er å være forberedt på å møte alt som du ikke kan være forberedt på … always expect the unexpected».

Du får THE JACKSON 5 med «Blame it on the Boogie»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Catch 22 – eller høna og egget, om du vil …

Jeg treffer en del nyutdannede jobbsøkere som sliter med overgangen mellom skole og arbeidslivet.
Eller det virkelige livet, om du vil.
Det er nemlig sånn at det ikke er så veldig mange som får seg til å innrømme at det ikke ser ut på den måten som det beskrives i studiekataloger eller hvordan enkelte studieveiledere får seg til å si at det er, langt mindre hvordan den overkåte konsulentbransjen forfører med ledertalentkonkurranser og tåpelige traineeprogrammer som får tegneserieskribentene i E24 og DN til å legge flommen til side for en og annen dråpe.
Dette er med på å gi nyutdannede et urealistisk bilde av arbeidsmarkedet.
– «Jeg blir ikke vurdert til jobben fordi jeg ikke kan vise til erfaring …»
Den setningen har du sikkert hørt før.
Kanskje det er du som sier det.
Vet du hva jeg pleier å si?
Jeg sier to ting, og det ene er at du søker på jobber som du ikke skal søke på.
Det andre er at du ikke er klar i budskapet ditt og ikke tar ansvaret for rollen som historieforteller ved å tro at du har papirer som snakker for seg selv.
– «Jeg er jo kvalifisert …»

Jeg har driftet jobbsøkerkurs i en del år, og gjennomgangstonen blant mange av de som jeg treffer er mangelen på strategi.
Den kan du dele opp i fire punkter:
– Hva skal du gjøre?
– Hvordan skal du gjøre det?
– Hvem skal du snakke med?
– Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?

Summen av dette handler ikke bare om muligheter og omstendigheter, men like mye om forutsetninger og begrensninger.
Legg på to ting til:
– Fokus
– Ansvar og eierskap til din egen «prosess»

Hold deg unna «tips» og «råd» som handler om kosmetikk og emballasje. Fokuser på innhold, – jobbsøk handler om en ting, og det er å presentere hva du kan og hvordan du skal bruke det som du mener at du kan.

Jeg treffer mange flinke studenter som jobber ved siden av studiene eller som har ulike verv i frivillige organisasjoner, styre og stell, – tenk at dette har en stor overføringsverdi. Jeg er kjent for å strekke den litt lenger enn mange andre og legger gjerne til at man kan få med seg mye mer fra rollen som pizzabud eller bak disken på Narvesen enn hva du får ved å sitte i en svett lesesal og høre på en som messer fra dårlige kopier av gammel moro. Jeg treffer en del av disse som tror de har «blitt noe» etter endt studietid, de som ikke får drømmejobben og som tror at løsningen ligger i å ta opp fag for å forbedre karakterene sine.
En ganske ond sirkel.

En annen ting, – ikke vær redd for å profilere deg på digitale flater.
Gjør deg synlig.
Husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på ett sted vil inkludere deg på et annet.
Signalene dine skal være mer enn et ekko.
Du må fremstå som noe mer enn bare et omriss av en eksistens og så skal du være takknemlig for at det finnes en del mennesker der ute som rett og slett ikke liker deg. Sannsynligheten er stor for at det er gjensidig, og det styrker muligheten for at de som liker deg liker deg enda bedre.
De som ikke skjønner den, kan slenge seg i veggen.
Jeg skriver og snakker en del om LinkedIn, – det handler ikke om å «være» på LinkedIn, men du skal være aktiv i diskusjoner og grupper.
By på deg selv.
Vis at du kan faget ditt.
Vis at du er glad i faget ditt.

Denne teksten er publisert på karrieresidene til en høyskole, – regelmessige lesere vil antageligvis dra kjensel på deler av innholdet.

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Quick Fix

Det hender at jeg treffer noen som forteller meg at de ikke ser behovet får å legge fokus på å være seg selv hverken i jobbsøkerprosessen eller i arbeidslivet sett under ett.
En jobb er en jobb.
Det er sånn de sier det, med mer eller mindre forskjellige ordlyder og bruk av ulike bokstaver.
Det er helt greit.
Det er det jeg svarer.
Det er bare det at jeg følger opp med å si at dette ikke gir grunnlag for et samarbeid som kan funke for oss og følger opp med å si at det er lenge siden jeg serverte formaninger om hvordan du må gå fram for å tilfredsstille de som som kjører rekrutteringsprosesser gjennom sjablonger.
Søknadsdokumenter sånn og sånn.
Times New Roman.
Passbilde øverst til høyre.
Null hull.
Alternativt som kopierte linjer i påkrevde felter i tåpelige rekrutteringsverktøy.
Blanke sko og fast håndtrykk.
Fokus på puggekunnskap og kanskje et svett smil hvis anledningen tillater det.
– «Jeg har en master i fnatt og fjas og ønsker å gjøre en forskjell i deres virksomhet …»
Det finnes mange som får jobb med denne taktikken.
Arbeidslivet renner over av dem.
Skal du være med, så heng på.
Det er som nevnt helt greit.
Det finnes mange som nevner at det er sånn det må være, så da må det vel være sånn.

Det finnes noen som mener at den jeg skal være på jobben ikke nødvendigvis er den samme som den jeg er når jeg virkelig har lyst til å være meg selv. Det er helt greit det, også, – en av mine bedre referanser til akkurat det er teksten som handler om han som jobber som t-banefører for å tilrettelegge rollen som bassist.
En tekst som jeg skrev før han ble t-banefører, men dog.
Nå er han det.
Legg merke til at jeg skriver «er», men vær like klar over at han er en sånn type som vet hva han skal si når han kommer i den situasjonen hvor praten kommer inn på hva man skal bli eller hva man jobber med eller hvor man jobber, disse forhåndsprogrammerte spørsmålene som dukker opp når et menneske introduseres for et annet på en arena hvor man tror det er påkrevet å vite noe om det som alt for mange mener er sammenlignbart med vedkommendes identitet og at arbeidslivet er bekreftelsen, selv om det ikke alltid er sånn at man nødvendigvis bryr seg men noe skal vi jo snakke om.
– «Jeg spiller bass», svarer han da.
– «Kult», svarer de fleste.

Jeg vet at jeg oppfattes som lunken til en del av de som konstruerer tips og råd basert på formler og maler som underbygger sine egne sjablonger, og de får holde på med sitt.
For all del.
Det sitter mange i den andre enden som vil at det skal være sånn og disse har funnet sammen og det er jo hyggelig for dem, likhetstrekkene er mange mot mye annet som man ser i en verden hvor sånne som tror de snakker om fremskritt ikke gjør så mye annet enn å gjøre tingene mye verre enn de virkelig er med håp om at det går an å tjene penger på det. Det er bare det at jeg svært ofte treffer mennesker som introduserer seg selv med å si at de har kommet til et punkt hvor det har gått opp for dem at det ikke nytter med Quick Fix når de vil gjøre det på den måten som gjenspeiler det som de selv velger og det som de selv vil bli identifisert som.
De vil ut av den trange sjablongen.
De vil ut av en rolle hvor de kjennetegnes som en av mange som er flittige med likerklikking på sosiale medier når de leser noe som handler om dem selv på en måte som de egentlig ikke vil innrømme som noe som handler om dem selv for da kan det jo være at de som de tror at det er lurt å henge med ikke vil henge med dem lenger. De forteller at de vil ut av alt det andre og tilbake til seg selv hvor utfordringen deres svært ofte ligger i manglende visshet om hva som egentlig ligger i det å være seg selv og ikke minst det som handler om å klare å sette ord på det. Det er da jeg pleier å si at det ikke finnes noe som heter Quick Fix og at det er noe som stort sett dreier seg om noe som kommer fra sånne som tror at det er mulig å få alt i fanget.
One Stop Shopping.
Noe som funker der funker ikke her, og mange refererer til noe som pleide å funke, de har kanskje ikke prøvd det selv men vet om noen som har fått det til å funke.
De har ikke bare skylapper.
De har hetta over hodet.
Bak fram.
Jeg vet også at mange av dem har lyst til å plugge inn øreproppene når jeg begynner å snakke, som om de lengter etter å strekke seg inn i stygge tights og en topp i grelle farger som matcher de raske stripeblinkene fra skolissene som er det eneste de ser når de forsøker å svette seg ut av sine egne skygger for å ligne mest mulig på de som de tror det kan være smart å ligne på.

Jeg innrømmer at mine sterkeste suksesshistorier kommer fra de som ser verdiene fra livets skole, den eneste utdannelsen som faktisk betyr noe i den virkelige verden, men av og til så treffer jeg på noen av morgendagens helter som forteller at de har lyst til å gjøre det riktig med en gang.
Det er da jeg spør hva de mener er riktig.
– «Riktig i dag kan oppfattes som noe helt annet i morgen …»
Det er som om det fortsatt er en godt bevart hemmelighet at omstendigheter og omgivelser og ikke minst tilfeldigheter er i kontinuerlig endring, paradoksalt nok så er det ekstra vanskelig å skjønne for sånne som velger endringsledelse på BI, men det er en annen sak. Det er som om dette som handler om falsifiserbare framskritt legger føringer som utfordrer de som skjønner at man av og til må ta en ekstra runde rundt kvartalet og vente på en tørketid som strekker litt lenger enn hva du opplever med Quick Fix. Jeg traff noen av dem i går kveld hvor jeg ble invitert hjem til en kollokviegruppe som ønsket kreative innspill fra en som visste hva han snakket om. Det var sånn de skrev det i den første meldingen og det var sånn de avsluttet det når de inviterte meg inn i nettverksgruppen sin på LinkedIn.
Sånt er jo hyggelig.
Da er det jo bare å håpe at noen av dem vil spole tilbake hvis de om noen år skulle bli forført til å delta på tåpelige talentkonkurranser …

Du får FEVER RAY med «When I Grow Up»

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Det hjelper å virvle opp litt støv …

Jeg har lagt merke til at det har dukket opp en del nye karrieretips i ulike medier som trekker fram viktigheten av å være seg selv når man presenterer seg i rekrutteringsprosesser, det kan virke som om det er flere som omsider har fått øynene opp for at det bare er en ting som funker når det kommer til dette med å skille seg ut og fremstå som unik i søknadsmassen.
Ha!
Velkommen etter …

Det paradoksale er at noen av disse tipsene kommer fra virksomheter som er kjent for sin nedlatenhet mot kandidater som ikke presser seg inn i de tåpelige sjablongene deres, – det er kanskje lov å håpe at de har kommet over den eneste fasiten som funker, og det er virkeligheten. Jeg håper også at det bunner i fornuft og ikke bare som et resultat av slett arbeid med påfølgende feilansettelser selv om de pårørende kan ha godt av å bli irettesatt fra de eneste som de tar seg bryet med å legge seg på ryggen for. Jeg har til og med sett en tekst fra et selskap som jeg kjenner mest for å bunne kandidatopplevelsesundersøkelser som handler om viktigheten av god oppfølging til jobbsøkere som viktig bidrag til et positivt virksomhetsvaremerke.
Herlig!
De som følger med på mine sider, vil kanskje legge merke til at det ikke kommer et grøss, og det skyldes at jeg er en type som kan ha lett for å la historie være historie og at det er lov å lære av sine feil samtidig som jeg må innrømme en viss overraskelse over å se hvem som får seg til å trykke på likerknappene og som til og med får seg til å dele tekstene.
Men for all del.
Velkommen etter!

Det hjelper å virvle opp litt støv, og jeg er kjent som en fyr som for lengst har skrellet av meg disse sperrene som tipser meninger om mangt. Jeg får en del kule tilbakemeldinger når jeg formidler tekster i en ledig balanse av alvor og humor med vissheten om at det funker ganske bra for å utfordre tvangstanker og valgte sannheter. Jeg vet at jeg provoserer fram en del refleksjoner, og gleder meg til verden blir et litt bedre sted å være for seriøse jobbsøkere som alt for lenge har sett seg tvunget til å leve i skyggen av sitt virkelige jeg.

Så da er det vel bare å vente på at noen av de virkelighetsfjerne veilederne som av en eller annen grunn har fått lov til å drifte jobbsøkerkurs våkner opp og ser lyset som avslører støvet som senker seg mot gulvet?