karrierevalg

Drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom?

Jeg skriver en del om drømmejobben på disse sidene, den jobben som de fleste vet innerst inne ikke finnes men som er en greie som ligger litt bortenfor der du ligger og som er fin å strekke seg mot.
Noen sier at de har den, og det er jo bra. Mennesker som trives og som viser at de har det bra for alle de andre som er rundt dem, med mindre det skaper grobunn for misunnelse og det finnes jo noe av det der ute.
Dessverre.
Hvis du søker på google etter drømmejobben, så kommer du inn på forskjellige karrieresider som tipser deg om ditt og datt for at det kan bli deg som endelig kan lukke øynene og falle inn i den dype søvnen, karrieresider som skriver om veien og mulighetene og åpningene og alt annet som egentlig bare skaper ytterligere forvirring.
Det er håp for alle.
Du kan bli hva du vil.
Mange av disse karrieresidene trekker inn referanser fra noen av disse som tjener penger på å si at det handler om å gutse og stå på og kline til og gjerne gjøre litt mer enn det. Noen får seg til og med til å gulpe opp innspill som karaktergarantier og kunstig oppvarming av gradestokkene.
Jeg kaller det pisspreik.
Jeg mener at det ikke er håp for alle og at det ikke er alle som kan bli hva dem vil.
Jeg vet også at det høres rått og brutalt ut, men virkeligheten er faktisk ganske rå og brutal.
Det handler om forutsetninger, muligheter, omstendigheter og ikke minst begrensninger, skumle ord som enkelte betrakter som trusler og utfordringer som kan beseires hvis man gutser og står på og kliner til og gjør litt mer enn det.
Vær så god, sier jeg.
Lykke til.

Det var da faen til negativitet, tenker du kanskje.
Nei, svarer jeg.
Det handler ikke om det.
Det handler om å være realist.
Hvis målet ditt er å få drømmejobben må du fokusere på å bygge opp et renommé innen det aktuelle fagområdet, bli dyktig på hva du gjør og kommuniser dette i relevante fora. Du trenger ikke nødvendigvis gutse og stå på og kline til og gjøre så mye mer enn det.

Drømmejobben, sånn på ordentlig, handler om en ting og det er visjon og verdier. Observante lesere vil si at det er to ting, men i denne sammenhengen og i arbeidslivet generelt så er dette noe som hører sammen og som blir til en, men blås i det. Det finnes også noen som betrakter jobben sin som bare en jobb, og det er noe som jeg egentlig syns er litt trist, med mindre det er jobben som legger grunnlaget for at man kan holde på med alle de andre tingene som har en betydning for livet deres og da blir det noe annet. De som følger med på disse sidene husker kanskje en tekst som jeg skrev om han som hadde lyst til å kjøre t-bane, et godt eksempel på at drømmejobben har en tendens til å bli krysskoblet med en eller annen form for tilværelse eller tilstand, og det er kanskje dette som er med på å skape en viss forvirring som jeg begrunner med at et menneske beveger seg gjennom ulike faser gjennom hele livet. Man kan ha det bra i dag, for all del, men så dukker det opp noe som gjør at man får seg til å drømme om noe annet. Det er mange som ikke tenker på at drømmejobben rett og slett kan være en enkel modifisering av din nåværende stilling hvor du enten kan få noen nye utfordringer og muligheter eller at du kan fjerne noen av dem. Det virker som om det er enda flere som ikke tar seg tid til å finne ut hva drømmejobben virkelig innebærer, om det er å jobbe i en cocktail-bar eller på et gartneri eller kanskje som kunstmaler.

Jeg kjenner en dame som påstår at hun har drømmejobben, hun har en tendens til å snu seg litt bort når jeg minner henne på at veien har vært lang, ikke bare lang men jævlig lang, hun er en av dem som klappet sammen etter mange år med påtatt prestasjonspress som pushet henne fram og tilbake, sånne ting som man ikke skjønner før det er for sent og man overrasker seg selv med å grine i mediene og gir diagnosen et ansikt, for det pleier jo å være snakk om en eller annen diagnose, og så begynner man å jobbe som rådgiver med fast spalte i et magasin og regelmessige opptredener på Frokost-TV.
– «Jeg har det så fint», smiler hun.
– «Jeg har drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom».

Det er ganske mange der ute som tror at det finnes en drømmejobb og nesten like mange som tror at det finnes en drømmekandidat.
Disse ville for øvrig aldri passet sammen, hvis det er noen som tror det.
Drømmejobben finnes ikke, tro meg, men drømmekandidaten er en dyktig, nøyaktig, strukturert og selvgående person med en master i ett eller annet. Det er i hvert fall det som man skal fristes til å tro dersom man leser beskrivelsene fra de som tilbyr drømmejobben, men de vet jo ikke bedre, de vet ikke hva de snakker om siden de fleste for lengst burde være klar over at noe som presenteres som for godt til å være sant som regel ikke er noe annet enn tull og tøys.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen fra en som lurte på hva som er min egen drømmejobb.
– «Ja», nølte jeg.
– «Den er vrien …»
– «Du jobber jo med sånt», forsøkte hun.
– «Ja, men det er jo ikke ensbetydende med at jeg har drømmejobben for det … det hender jo at en lege blir syk, ikke sant?»
– «Lege?»
– «Bare et eksempel», ikke sant.
Jeg vet ikke om hun tok den.
Jeg har uansett, så lenge jeg kan huske, vært opptatt av å ha det morsomt på jobb og ikke minst sammen med menneskene som jeg har rundt meg, det er jo som regel de som skiller en god drøm fra et mareritt.
– «Tjene mest mulig og gjøre minst mulig?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Det er ikke min trigger, for å si det sånn …»
– «Men butikken går bra?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Men det har ingenting med det å gjøre … selv om jeg er sikker på at det finnes en del mennesker i konkurrerende virksomheter som mener at det er prisene mine som allokerer spennende oppdrag … jeg lar ikke prisen påvirke arbeidet mitt, for å si det sånn, og det som jeg syns er litt synd med denne bransjen er at det er alt for mange som ikke deler den oppfatningen … jeg tror det er noe av årsaken til at jeg har begynt å se meg rundt etter alternative roller».
– «Drømmejobben?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det er ikke riktig å kalle det drømmejobben … man våkner jo før man vet ordet av det, mener jeg».
– «Hvis du skulle beskrive drømmejobben, da?»
– «Jeg har snakket med noen mennesker og så bruker jeg sommeren til å tenke», smilte jeg.
– «Hva skal du jobbe med?»
– «Nå er det sommerferie», smilte jeg samtidig som sa til meg selv at det av og til kan være lurt å lytte til noen som kanskje ikke kjenner hele historien, de som klarer å oppfatte et inntrykk om hva man kan være god til og som kan føre tankene inn på noe helt annet.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg kan ha en tendens til å sammenligne arbeidslivet med verdens største idrett, og det finnet et uttrykk på fotballspråket som kalles «signalspiller», det er et menneske med en spesiell evne til å lese spillet, en som skjønner hvor ballen kommer og som vet hvor man skal sette inn presset og vinne ballen.
Det er meg.
Hvis forutsetningen er at jeg er på riktig lag, noe som jeg for øvrig er veldig opptatt av, så oppfattes jeg som lojal, oppofrende og god i gjenvinningsfasen i tillegg til at jeg har en ganske god pasningsfot. Jeg tror at en signalspiller er en av de som viser en entusiasme som smitter over på laget, en som får med seg de andre og starter presset for å få motstanderlaget i ubalanse. Jeg kan godt være denne krigertypen som ikke legger noe i mellom når ting står på spill, men på den annen side så har jeg kanskje utviklet meg til å bli en sånn som er bedre i garderoben enn ute på gressmatta.

Jeg er som nevnt en realist og er litt usikker på om det finnes noen der ute som trenger en sånn som sjelden får toppkarakterer på spillerbørsen, men hvis du vet om noen som verdsetter litt god funk i hverdagen så kan du tipse om at jeg er på free transfer og på utkikk etter nye lagkamerater …

Love runs out

Jeg snakket med en dame om dette med å være motivert i alle bauger og kanter for å gå inn i et rekrutteringsprosjekt.
En forutsetning, spør du meg.
Noe annet er rett og slett tullete.
– «Jeg har lyst på jobben», bekreftet hun.
– «Det er bare det at jeg ikke har lyst til å jobbe i det selskapet».
– «Det går jo ut på det samme», begynte jeg.
– «Jobben og selskapet henger jo sammen».
– «Ja», nølte hun.
– «Når jeg leser stillingsbeskrivelsen med oppgavene og rammene og alt sammen, så er det midt i blinken … spot on … men jeg klarer ikke å identifisere meg med selskapet og hva de står for og sånne ting».
– «Da skal du la være».
– «La være?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Du skal ikke være med på et rekrutteringsprosjekt hvis du ikke vil eller kan jobbe der, det er jo innlysende at det ikke kommer til å funke hvis det strider mot din personlighet eller integritet».
– «Jeg har så lyst på jobben, eller arbeidsoppgavene …»
– «Hører du ikke selv hvor dumt det høres ut?»
– «Dumt?»
– «Dumt».
– «Jeg tror jeg kunne gjort dette bra», fortsatte hun.
– «Dette er oppgaver som jeg kan og som jeg har lyst til å jobbe videre med … jeg er flink til dette».
– «Vet du», begynte.
– «Hvem skal du jobbe for?»
– «Tenker du på hvilket selskap det er?»
– «Det spiller egentlig ikke noen rolle hvilket selskap det er, men jeg ser jo at det er en logo på arket som du har foran deg … det er ikke det som er poenget, men det virker som om du gir inntrykk av at du bare skal jobbe for deg selv … hvis du ikke kan identifisere deg med selskapet så kan du heller ikke klare å jobbe der».
– «Det er et anerkjent selskap …»
– «Er det?»
– «Ja, er det ikke det?»
– «Det kommer an på øyet som ser», svarte jeg.
– «Jeg kan for eksempel ikke tenke meg å jobbe der, og det henger mest sammen med at jeg ikke er så begeistret for oljeboring og hvordan dette selskapet ødelegger naturen».
– «Det er jo et anerkjent selskap, de er jo ledende … et av de mest kjente … ja, de er jo store og sånt og det er mange som vet hvem de er …»
– «Er det sånne ting som styrer karrieren din?»
Hun svarte ikke.
Jeg tolket stillheten som et svar.
– «Hvis jeg jobber der … ja, for eksempel i et par år, da tror jeg at det kan være bra for mine videre muligheter et annet sted … hva mener du?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Dette er hva jeg kaller CV-pynting, noe av det som jeg pleier å snakke om i en intervjusituasjon hvor det er overgangene mellom de ulike arbeidsforholdene som er interessante, og da ønsker jeg et svar som skal verifisere et visst verdigrunnlag … en jobb som bare er en jobb for at det skal se bra ut er ikke bra … du må være klar over at mange av de store selskapene har en tendens til å sette skylapper på sine ansatte, jeg ser gang på gang hvordan unge mennesker med gull i selvsikkerhet er så overbevist om at de kan klare alt men tenker ikke på at de ikke kan ta med seg alle støttefunksjonene som de har blitt vant til, jeg ser til og med noen som sender henvendelsene sine fra jobbmailen sin i tro på at det gir kred med en fin adresse … ha, kan du tenke deg … men for all del, det finnes nok av de som lar seg blende av dette fjaset».
– «Jeg er arbeidsledig», fortsatte hun.
– «Jeg fikk sluttpakke og den tikker ut til sommeren, har kanskje ikke vært så aktiv som jeg burde …»
– «Nei», smilte jeg.
– «Det blir som regel sånn … ferie og fritid og troen på at det er fort gjort å få ny jobb … hvis du tenker deg at et gjennomsnittlig rekrutteringsprosjekt tar noen måneder, så skjønner du at tiden går fortere enn man tror».
– «Skjønner det, men det er litt for sent … nå er jeg snart arbeidsledig».
– «Du har jo vært arbeidsledig en stund allerede, da … du er jo arbeidsledig selv om du har sluttpakke».
– «Ja …»
– «Ja».
Det ble en ny stillhet.
Jeg tror hun tenkte.
– «Jeg syns du skal fortsette med å være arbeidsledig», fortsatte jeg.
– «Hva er det for et tips, liksom?»
– «Tror det er det beste tipset du kan få», smilte jeg.
– «Bruk tiden smart på å finne deg noe som du kan trives med, kanskje du til og med skal gjøre noe med søkekriteriene dine på Finn eller hvor du leter … bruk fritekstsøk og ikke se etter store overskrifter og pene bilder … »

Akademisk doping

De som følger med på mine sider er kjent med min forakt for karakterpress og puggekompetanse og nyutdannede som viser sin skuffelse når de ikke får drømmejobben som beskrives i falske studiekataloger. Mediene renner over av triste tekster som beskriver studenter som gjør alt og gjerne litt til for å presse seg inn i sjablonger og vrangforestiller, og VG har en interessant tekst som forteller om studenter som doper seg før eksamen. Morgendagens ledere legger skjul på at de må benytte seg av medikamenter for å takle stress og prestasjonsangst.

Det refereres til studentavisen Universitas som sammen med Norsk Studentorganisasjon har gjennomført en undersøkelse som forteller at 3 – tre – prosent av studentene har benyttet seg av prestasjonsfremmende legemidler.
Tre prosent er ikke mye.
Tre prosent er bare en liten dråpe, en liten dæsj eller en liten klype, sånn passelig, som mormor pleide å si når jeg var liten og jeg ville hjelpe til med å bake rundstykker og spurte hvor mye jeg skulle legge til av ditt eller datt uten at jeg ble noe klokere av et sånt svar bortsett fra vissheten om at hennes klyper ikke lignet på mine.
Tre prosent blir riktignok litt mer når tallene presenteres som en overføring fra den totale studentmassen og viser at mellom fem og ti tusen studenter bruker prestasjonsfremmende legemidler.
Det betyr ikke så mye hvor mange det er.
Det som betyr noe, er at det faktisk finnes noen i det hele tatt.

Lederen i NSO er overrasket over omfanget som lider av den pressede studiesituasjonen, han mener det er bra med konkurranse men ikke når den blir så hard. Han etterlyser en gjennomgang av akademisk doping og mener at vi trenger mer forskning på årsakene.
Hallo, jeg sitter på svaret.
Jeg regner med at det er flere som ikke kommer til å bli overrasket over at det er de som skriver ut disse legemidlene som kommer til å bli gransket og som får rutinene sine sjekket, ganske lett å tenke på når teksten har mer fokus på beskrivelsen av de ulike medikamentene enn å skrive om hvordan samfunnet har blitt når den oppvoksende generasjonen trenger dop for å hevde seg i grunnleggende daglige gjøremål.

Teksten forteller at det er mange som sliter med angst og uro, noe som beskrives som en velkjent problematikk ved å være student (!). Da er det lett å lure på hvordan denne angsten og uroen utvikler seg når de skal forlate den trygge lesesalen og ut i den virkelige verden.
Hmm.
På den annen side, så begynner jo arbeidslivet å renne over av degenererte dåsemikler som har smuglet ut varene fra lesesalen, så da er det kanskje ikke så farlig …

Dagens karrieretips til de som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, og de er det tydeligvis ganske mange av:
Velg en yrkesretning hvor du kan bistå mennesker med selvpåførte livsstilssykdommer.
Her ligger det mye butikk i årene som kommer.
Grøss.

Trøst på timesbasis

Det er ganske interessant å se hvor mange tekster som dukker opp som følge av alt maset med studenter som griner i mediene. Jeg legger merke til at det er flere journalister som begynner å få øynene opp for den andre siden – for det er jo sånn at alle saker har flere sider – og jeg har fått noen henvendelser fra noen av dem som har vært inne og snust på mine sider og ønsker å lage noe ut av det.
Det er bra.
Eller, det er jo egentlig ikke det, men det er bra at det kanskje kan skrives noe som andre kan ta lærdom av. Jeg syns selvfølgelig også at det er litt interessant å se hvordan noen av de andre velger å gjøre det, og NRK har en tekst som forteller om unge mennesker som betaler flere tusen kroner for karriererådgivning.
Det er bra.
Det er ikke bra at de betaler så mange penger, men det er bra at de velger å snakke med noen andre enn de som henger i skjørtene sine.

Jeg ser også at det er flere som får øynene opp for at det er litt for mange spesielle valgmuligheter, og vår eminente kunnskapsminister er ute og lover en kraftig innstramming på badestudier. Musikk i mine ører, spesielt når det ramses opp studier som hverken kan begrunnes med kvalitet eller god bruk av skattebetalernes penger. Jeg syns han godt at han kunne brukt argumentet med at det ikke finnes noe i den andre enden i stedet. Det er uansett et bedre argument enn «kvalitet» som ikke kan måles i denne sammenhengen, ikke minst med tanke på at det forutsetter en større vilje fra studentene og den virker jo rimelig fraværende, spør du meg …
Nok om det.
Verdens rikeste land har latt det grønne gresset vokse seg til en jungel av karrieremuligheter, og paradoksalt nok har dette som man kanskje burde se på som noe bra blitt til noe som bare skaper kaos og forvirring. Teksten i NRK legger til at det handler om identitetspørsmål og status hvor det faktisk finnes studenter som går så langt som å grave dypt i lommeboka for å finne ut hvor speilet står.
Liten digresjon, men jeg fikk lyst til å gi litt kred til journalisten for denne setningen:
«Sola skinner, fuglene kvitrer og på fanget har hun fremtiden i sine hender».
Fremtiden hennes er en omfattende analyse som beskriver hennes egenskaper og evner etter at hun har brukt en time av livet sitt til å snakke med en karriererådgiver som har funnet ut hva hun passer til og en bekreftelse på at hennes neste studievalg blir et smart valg for fremtiden.
Hun må ha snakket utrolig fort.
Jeg er nesten fristet til å tro at de må ha snakket i munnen på hverandre, også. Ikke minst med tanke på at de har rukket å få med en utskrift av en omfattende analyse, men det kan jo tenkes at de har fått hjelp til dette fra noen på bakrommet.
Det er bra.
Det er i hvert fall fine ord, nesten fristet til å si «kostbare», men vet at det ikke nødvendigvis er noen naturlig sammenheng mellom pris og kvalitet.

Intervjuobjektet er for øvrig et kronksempel på noen av de som jeg pleier å skrive om på disse sidene, de som har valgt en retning, tatt opp fag, skjønt at det blir feil og går innom litt forskjellig.
Det som jeg kaller nisser og troll på en CV.
Noen vil kanskje stille spørsmål om det hadde vært lurt om hun hadde kostet på seg denne timen for lenge siden, og mange vil sikkert mene at svaret sier seg selv. På den annen side så er det summen av alt dette som hun har opplevd som har fått henne dit hun er.
Det må man ikke glemme.

Den aktuelle karriererådgiveren forteller at hun har veiledet mange rådville ungdommer og at det er flere årsaker til at unge i dag er så usikre bortsett fra den viktigste som de fleste er enige i:
Det er for mange studier å velge blant.
Det som hadde vært fint, når hun først hadde trynet sitt i media, var om hun benyttet anledningen til å rette skytsen mot noen av disse utdanningsinstitusjonene som langer dopet sitt i full offentlighet.
Hun skal imidlertid ha kred for å bekrefter dette som mange ungdommer ikke liker å høre:
De er «mainstream».
De følger hverandre, og vil gjerne dra til samme by som kompisen sin.
Jeg har truffet noen av dem, og får et trekk på skuldrene når jeg spør om hvorfor de mener at de valgte feil.
– «Alle andre dro dit … jeg ville ikke være alene …»
Noen ganger lurer jeg på om vi snakker om de samme tingene.
Festen på fredagskvelden eller framtidsplanene.

Men så, dere.
Grøss.
Regelmessige lesere legger merke til at jeg setter «grøsset» før selve teksten, men kanskje jeg legger til et grøss på slutten, også. Lenger ned i teksten kan man lese om en fyr som jobber med ferdigstilling av studie- og emneplaner til masterprogrammet i karriereveiledning.
Ha.
Enda en masterplan.
Det eneste som mangler nå, er at man tilrettelegger for å dra inn noen av disse som i utgangspunktet er usikre på hva de skal velge. Det vil jo ta seg bra ut, blir litt som når den blinde leier den døve, eller hvordan det var.
Grøss.
Han slenger litt bensin på bålet med å si at utdanning handler om hvem de ønsker å være, og at det er derfor utdanning blir et identitetsspørsmål. Det blir ikke noe særlig bedre når han hevder at den økende usikkerheten i utdanning henger sammen med en politisk og samfunnsmessig utvikling.
Ehh …
Vent og se, snart blir det en industrialisering av dette også. Jeg skal nok klare å komme meg ut av bransjen før den tid, om jeg så må finne en karriereveileder som skal ha betalt for å vise meg veien til døra …