karriereveileder

Pandoras Box

Jeg traff henne i kjelleren, ikke bokstavelig, men som et uttrykk som beskriver at hun var langt nede. Vi satt på et langt hyggeligere sted hvor hun fortalte at det ikke var noen ting som funket, det var det samme hver gang hun sank ned i stolen på et stilrent møterom med granskende blikk fra vedkommende på den andre siden av bordet, fortell om deg selv og fortell hvorfor du har søkt på denne jobben.
Det var da det skjedde.
Det var da det stoppet opp.
Jeg gjør en kort historie litt kortere ved å fortelle at det dreier seg om emballasje og alt dette som henger sammen med en konstruert tillit til alle de som står foran en forsamling og forteller hvordan ting skal gjøres og hva som er riktig og galt, hun fortalte at hun ikke klarte å sortere alle rådene fra mennesker som ikke kjenner mekanismene i arbeidslivet og dynamikk i sosiale relasjoner.
Hun klarte ikke å være seg selv og trodde at det var hun selv det var noe galt med.

Jeg fikk en historie om en vanskelig tid med høye krav fra mennesker som hindret hennes egne valg for vekst.
Hun var bare en liten brikke.
Hun var et ja-menneske som sa nei til seg selv.
Jeg la merke til at hun brukte begrepet «komfortsone» i mange av setningene sine, dette merkelig begrepet som skal beskrive en sinnstilstand som setter ord på følelsen av å gjøre noe som er litt kjipt og som får en del mennesker til å diagnostisere seg selv, som om det er veldig viktig å forstå alle tankene som surrer rundt i topplokket, ett av disse ordene som har sneket seg inn i språket og som oppleves som en fluktkommentar som skal få alle til å nikke forståelsesfullt når du forteller at du skal gjøre noe som du gruer deg til, som om det er en stor bragd å slite seg ut av tvangstrøyen.

Det finnes noen som tror at dette som handler om å utvide komfortsonen sin handler om å gjøre de tingene som du alltid har drømt om eller til og med perfeksjonere deg i noe som du har lyst til å bli god på.
Det er feil.
Det handler om å gjøre det motsatte.
Det handler om å utfordre deg selv i forsøk på å bli bedre kjent med dine begrensninger og forutsetninger og til og med komme så langt at du klarer å leve med dem. De som følger med på mine sider og de som kjenner meg på en eller annen måte, vet at mitt beste tips når det kommer til dette som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt handler om å være seg selv.
Da kommer man langt.
Det er faktisk mulig å komme langt og til og med litt lenger hvis man er villig til å gjøre seg kjent med baksiden og ikke minst vite at denne baksiden er en del av deg.

Det finnes noen som hevder at komfortsonen er klaustrofobisk og hindrer oss i å leve. Det er da det begynner å bli litt skummelt, spesielt med tanke på at det finnes en del mennesker som tjener pengene sine på å tvinge andre til å flytte grenser og gjøre ting som de egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg er sikker på at du har vært på en samling hvor dere har hørt på en fjellklatrer som har gått opp på et fjell og tjener mange penger på å snakke om det når han eller hun kommer ned igjen.
Nå kan du prøve.
Særlig.
Jeg var på et seminar en gang hvor det var forventet at alle skulle svømme gjennom et hull i isen, det var ikke så mange som tenkte at hensikten med øvelsen var å gi kred til instruktøren for at han hadde fått oss til å flytte grenser og komme ut av komfortsonen. Jeg tror ikke at det er sånne ting som gjør et menneske til en bedre leder eller får mennesker til å bli mer glad i de andre menneskene som man har rundt seg, men hva vet vel jeg bortsett fra at jeg syns det er mange mennesker som gjør tåpelige ting for å synliggjøre seg selv.

Hun ble litt overrasket når jeg ga henne en liten eske, den var fint innpakket med blå sløyfe og full av sånne tynne flak som man bruker når man pakker inn glass, jeg hadde lagt i litt bobleplast og når hun hadde tatt bort alt dette, så var esken tom.
– «Eh», nølte hun.
– «Hva skal jeg gjøre nå?»
Hun hadde åpnet pakken og viste at hun var rimelig fornøyd med seg selv, men også at hun ikke skjønte oppgaven.
Jeg spurte hva hun så.
– «Den … er tom?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Den er like tom som mange av menneskene jeg treffer i et intervju … de stiller opp med pynt og fjas og tror at det er dette som skal være avgjørende for om jeg liker dem eller ikke … det er bare det at det ikke er sånn det funker når det ikke samsvarer med det som jeg forventer å finne».
Hun rettet seg litt opp i stolen, strakk seg etter koppen med varm kakao og tok en prøvende slurk.
– «Hvordan ser esken din ut?»
– «Jeg … har ikke med meg noen eske … sa du at jeg skulle ta med en eske?»
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg har ikke sagt noen ting, men det virker på meg som om du hele tiden lar deg styre av hva andre sier eller forventer at du skal gjøre … det er du som er esken … den er et bilde på din identitet».
Hun smilte.
Det skjedde noe med øynene hennes.
Hun tok en ny slurk med kakao og lente seg tilbake i stolen, trakk ned glidelåsen i boblejakka og viste seg som en jente som var tryggere når hun kunne kle seg ned i stedet for å kle seg opp, nesten ikke sminke, bare litt rundt øynene og med ansiktet i en slags glans som fikk henne til å stråle.
Et øyeblikk virket det som om det gnistrende blikket hennes låste seg i mitt.
Det var som om vi satt og speilet oss i hverandre mens vi utvekslet tanker.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Fortell om deg selv».

Vi hadde bord ved vinduet og kunne se ut på den første snøen som var i ferd med å legge seg. Turen fra t-banestasjonen hvor vi hadde truffet hverandre hadde ikke vært på mer en tjue minutter, men tid nok til at vi fikk plassert hverandre.
Det var hun som snakket mest.
Det var hun som var på hjemmebane, og de fleste vet at det er lettere å spille sitt eget spill med publikum i ryggen.

På veien tilbake fikk hun navn og nummer på en dame som jeg kjenner i bemanningsbransjen, en klok dame som har levd og som fortsatt lever og som vet at det er mulig å si nei til en del av de tingene som livet kan presentere.
– «Du skal på intervju i morgen», fortsatte jeg.
– «Du skal treffe henne klokka ni, og da skal du være deg selv og ikke den som du tror at hun forventer å være».
– «Hva … forventer hun?»
– «Hun forventer at du er deg selv».
– «Klokka ni», smilte hun.
– «Det … er tidlig».
– «Det er det som er poenget», nikket jeg.
– «Hvis du noen gang får anledning til å velge tid, så velger du en tid som er så tidlig som mulig … da rekker du ikke å gå hele dagen og gruble og pakke inn og pakke opp og pakke inn igjen til du har glemt hva det er som pakkes inn … skjønner du?»
Hun nikket.
Tre dager senere, det er endelig fredag og hun ringte for å fortelle at hun skal inn i et vikariat på mandag.
Seks måneder med mulighet for fast ansettelse, et sånt oppdrag som man ikke skal snakke så høyt om fordi det finnes noen som syns det er urettferdig at enkelte får særbehandling ved å slippe inn bakveien …

Private Dancer

Vibeke Hammer Madsen i Virke skriver i Ukeavisen Ledelse om hvor viktig det er å tenke nytt for å få flere mennesker i jobb. Hun ønsker den aktuelle «trygderevolusjonen» velkommen ved å slippe til flere aktører som kan bistå folk med å få en jobb som rimer med eventuelle forutsetninger og begrensninger. Jeg er fristet til å legge inn noen rader om at sosionomene i NAV bør holde seg langt unna ting de ikke har peiling på, spesielt dette med hva som rører seg i arbeidslivet og hvorfor det rører på seg som det gjør. Dagens lovverk begrenser private aktører med kompetanse og ikke minst kapasitet, systemet er så tregt som det går an å bli med seige anbudsrunder mellom tiltaksarrangører som i prinsippet ikke er noe annet enn et spill for galleriet mellom aktører som tvinges til å selge skinnet før bjørnen er skutt.

Det er ikke så mange som vet at menneskene som jobber for de som leverer disse tjenestene sitter på dårlige kontrakter og arbeidsvilkår. NAV kjøper kurs for over sekshundre millioner kroner hvert år uten å vise interesse for rammevilkårene til de som skal gjennomføre det daglige arbeidet. Man er fristet til å tro at NAV burde være opptatt av ryddige arbeidsforhold, men tiltakseksjonen svarer at de er kjent med at det stort sett dreier seg om innleie på tidsbegrensede kontrakter. Jeg nevner i en rekke tekster på disse sidene at ingen selskap er bedre enn menneskene som befinner seg der, og i den sammenhengen så kan man risikere at det som funket på et kurs ikke vil funke på det neste.
Det er med andre ord tilfeldigheter som skiller det ene fra det andre.
Det er menneskene som gjør forskjellen.

Det er ikke så lenge siden Aftenposten hadde en tekst som kunne fortelle at mange av disse kursene reduserte sjansen for å få jobb. Det vises til forskning som bekrefter at mange personer med nedsatt arbeidsevne ville klart seg bedre uten noe tiltak i hele tatt.
NAV svarte i kjent stil at de ikke vet hva de bruker mye penger på …
Funnene bekreftet at det kan være direkte «kontraproduktivt» å sende mange deltagere på kurs, det vil si at dette virker negativt på muligheten kursdeltagerne har til å få jobb. Forskerne har ikke gått inn i årsakene til at enkelte tiltak fungerer, men vi som kjenner baksiden sitter med noen av svarene.
NAV er selvfølgelig ikke enig i at kursene ikke har noen effekt, noe annet skulle jo tatt seg ut.
De mener at kursene holder arbeidsledige i aktivitet fremfor ikke å gjøre noe.
De bidrar til å holde køene nede.
Ehh …
Den samme forskningsrapporten viser ulik praksis ved forskjellige NAV-kontorer og en stor mangel på kunnskap om hva som faktisk virker. Den viser at denne kunnskapen er «ikke-eksisterende», og hevder at beslutninger foretas på oppfatning, gjetning, personlig erfaring og hva som er enklest å få til.
Grøss.
Det blir en ørlite paradoks at NAV forteller om et økende fokus på resultat og kvalitet. Den røde kluten bør kanskje viftes litt bedre når rapporten konkluderer med svak styring ved NAV-kontorene, men nå skal det sies at selveste Riksrevisjonen har kommet på banen med krav om å styrke veilederkompetansen, kunnskapen om arbeidsmarkedet og ledelseskompetansen ved NAV-kontorene.

Jeg kjenner en del flinke mennesker som jobber eller har jobbet på denne måten, noen kjenner jeg ekstra godt siden det inkluderer meg selv, mennesker som jobber prosjektbasert siden tiltaksarrangørene ikke kjenner sin egen arbeidsmengde, noen er paradoksalt nok arbeidsledige som mottar dagpenger fra NAV når de selv ikke hjelper andre på veien til ny jobb. Dette er ikke nytt for tiltaksseksjonen som svarer at det ikke er noe galt i å være jobbsøker, kanskje litt programforpliktet til å si akkurat det, men de forholder seg til de ressursene som de ulike leverandørene presenterer i sine anbud og forutsetter at de er kvalifiserte, uten tanke på om disse menneskene faktisk kommer til å jobbe der når anbudsrunden omsider er klar.
Sannsynligheten er stor for at man kjøper katta i sekken …
Leverandørutvelgelsen baseres på en prosentvis fordeling hvor prisen tar førti prosent av kaka, resten er basert på noe som de velger å definere som «kvalitet» hvor kvalitet er synonymt med tidligere resultater levert av mennesker som antageligvis ikke jobber der lenger.
Det betyr at det eneste som betyr noe er pris, og det sier seg selv at det går ut over leveransen.
Det betyr også at de som settes til å realisere NAV-reformen med å få flest mulig ut i arbeid ikke har forutsigbarhet på mer enn seks måneder. Det som også er interessant, er at mye av rekrutteringen inn til de ulike tiltaksarrangørene kommer fra mennesker som har deltatt på kursene, godt kamuflert som «praksisplass» og «lønnstilskudd» som betyr lave kostnader for leverandøren og gode priser for NAV.

Jeg er stor tilhenger av alternative arenaer som kan gi økt fokus på utfordringene som seriøse jobbsøkere støter på og vissheten om at det er viktig å ha noen å sparre med. Familie og venner er greit for trøst og en klapp på skulderen, men det blir med det. Jeg er tilhenger av tilrettelegging for steder hvor man kan treffes og utveksle erfaring, ulike opplevelser og oppfatninger og husker at jeg for noen år siden var i dialog med NAV for å sjekke interessen for å la Karriereverkstedet få lov til å levere en slik tjeneste, ikke nødvendigvis som konkurrent til jobbsøkerkurs men mer som et sted som kunne funke som en slags drop-in. Jeg vet at dette er et savn, spesielt med tanke på at det er mange seriøse jobbsøkere som ønsker profesjonelle samtaler med noen som har erfaring fra arbeidslivet i stedet for å bli henvist til jatting fra en sosialkurator som messer om en god søknad på en side og CV på to og viktigheten av å tenke positivt.
Grøss.
Det handler om bruk av kreative virkemidler for å hjelpe andre til å treffe gode yrkes- og karrierevalg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Det kom også noen antydninger om at jeg ønsket å utnytte egen posisjon når jeg inviterte til dialog rundt sosialt entreprenørskap rettet mot en virksomhet som paradoksalt nok handler om jobbsøk og karriereveiledning.

Jeg syns synd på enkelte jobbsøkere, noen klarer seg selv og får lov til å klare seg selv og det er bra, men det finnes alt for mange flinke mennesker der ute som legges i fanget på mennesker som ikke forstår mekanismene i det virkelige arbeidslivet, frisører og spinningsinstruktører med brevkurs i coaching.

Jeg fikk en forespørsel rett før sommerferien fra en som refererte til at de hadde min «profil» i systemene sine, jeg kjente hverken han eller bedriften han ringte fra men har vært så lenge i dette faget at jeg vet at ulike «profiler» ligger tilgjengelig for mange av disse selskapene som sender inn sine anbud, noe som vil si at ulike veiledere og instruktører kan være tilgjengelig for den leverandøren som vinner anbudsrunden med NAV, stå foran en forsamling og messe om viktigheten av en god bedriftskultur og være glad for at det ikke er speil på veggene så de slipper å se seg selv.
Jeg spurte om vi skulle treffes.
Nei.
Vi har ikke tid til det.
Vi vet at du er god.
Vi holder kontakt.
Jeg vet ikke om de vet at jeg vet vet at de har fått oppdraget og har satt inn noen som antageligvis er litt rimeligere, det er jo prisene som styrer og da må frustrerte jobbsøkere ta til takke med en «veileder» som kommer rett fra skolebenken og klarer å holde seg unna arbeidsledighetskøen ved å få en jobb som er litt bedre enn å servere pausemusikk på et callsenter …

Jeg husker min første kontrakt med en av disse tiltaksarrangørene, jeg gikk inn for trehundre per time og vissheten om at man ikke får betaling for nødvendige forberedelser og oppfølging hvor rapportering og fjas gikk på bekostning av god og viktig dialog med deltagerne. Det gikk ikke lang tid før jeg fant «kollegaer» som gikk rundt og surmulte og grein seg til noen ekstra kroner per time, det var så mye dritt i gangene at jeg hoppet av etter to uker. Jeg tror aldri jeg har følt meg så feig men på den annen side så var det fint vær med blå himmel og strålende sol.
Jeg fikk beskjed om å gå bakveien så ingen av kursdeltagerne skulle se meg.
Dette var veldig viktig for denne kursleverandøren.
Vi trengte vel ikke å lage noe støy.
Vi trengte vel ikke å innrømme at sannheten svir, det er mine ord, men på den annen side så ville jeg bare bort så fort som mulig for å slippe å stå og lyve foran en forsamling som jeg faktisk hadde rukket å bli litt glad i med å dele mine tanker om hvordan vi sammen kunne finne veien tilbake til en bedre tilværelse.

Jeg er egentlig ikke en feig type.
Jeg hopper fra tiern og hjelper fremmede som er i nød på gaten.
Jeg gjør en del andre ting også, men det trenger jeg ikke nødvendigvis skrive om her.
Jeg snakker ganske direkte til de som kommer til meg for å be om råd og innspill, den som er med på leken må tåle steken, og jeg er frekk nok til å smake på min egen medisin. Når sant skal sies, så tror jeg nok at det er dette som underbygger mine egne resultater, jeg vet hva som skal til og at det er en fordel å ha vært i den skogen som du viser fram på kartet. Jeg kjenner stubber og steiner, vet hvor de fine badeplassene befinner seg og kan til og med røpe noen snarveier.

Det kom en annen aktør på banen like etter, de klinte til med trehundreogfemti kroner i timen for at jeg skulle gjennomføre klasseromskurs alene, selvfølgelig med vissheten om at anbud mot NAV inkluderer tre faste instruktører.
Takk for tilliten, liksom.
– «Vi får se om vi finner noen i egne rekker, kanskje du kan trekke opp noen fra publikum …»
Det var noe sånt som ble sagt.
Det var greit for meg, klarer med ganske godt alene og er sjelden så syk at jeg må være borte fra jobb.
Det var et valg.
Kontraktsfestet arbeidstid reduserer mulighetene til å stille opp for deltagere som har private hensyn som forutsetter en viss fleksibilitet.
– «Hvis du skal gjøre noe utenfor arbeidstiden, så er det din egen business».
Det var noe sånt som ble sagt en gang jeg hadde satt det på en agenda. Da er det jo et lite paradoks at det er de samme menneskene som forventer at man skal stille på dugnad når man skal klippe og lime nye tilbud på anbudsforespørsler, det forventes en viss interesse for en intensjon om å sikre vår videre eksistens, må vite. Da står man der og må velge mellom en forankring basert på tvang eller om det er lurt å se etter de grønne skiltene som viser veien til nødutgangen.

Jeg husker en tekst i Klassekampen som tok for seg denne rovdriften på de som leverer disse tjenestene. Dårlige kontrakter og arbeidsvilkår er gjennomgangstonen, og jeg kjenner en del flinke mennesker som kan tenke seg å gå ut med historiene sine, det er bare det at mediene renner over at tekster med jobbsøkere som griner for at de ikke får drømmejobben.
Det er mange som mener at faren for å bli oppfattet som en av dem er stor.
Det vil de ikke.
De vil ikke stigmatiseres som noen av disse sytepavene som har latt seg forføre av dårlige studiekataloger som tilrettelegger for utdanningsinflasjonen, tar doble mastergrader men som glemmer at man ikke får undervisning i hvordan man selv må ut for å fortelle om sin eksistens til potensielle arbeidsgivere, klamrer seg til papirene sine og tror at de snakker for seg selv, får ikke jobben som de fikk høre om når de tråkket rundt på en karrieremesse og velger å ta opp fag for å forbedre karakterene sine.
En ond sirkel.

Jeg skal treffe en av dem i neste uke, hun ble skviset ut fra en av disse aktørene når selskapet fikk røde tall.
Hun passet ikke inn.
Det var det som ble sagt.
Det var ikke noe mer å si om den saken.
Jeg oppfattet henne som en som var godt likt og som utfylte besetningen med en alternativ bransjekompetanse og en «mykere» tilnærming mot kursdeltagere som ikke forstod viktigheten av ansvar og eierskap til sin egen prosess. Det finnes nemlig en del mennesker som settes på kurs av NAV og som oppfatter at de er der fordi NAV sier at de skal være der. Det finnes til og med ansatte hos NAV som ikke vet forskjellen på de ulike tiltakene, noe som fører til at man havner på feil tiltak eller flyttes fra tiltak til tiltak. En arbeidsledig på tiltak fargelegges i interne rapporter som en person som ikke registreres som arbeidsledig, og dette medfører at de offisielle ledighetstallene blir feil. Man kan lure på hvorfor, det burde vel være en kjent sak at det er smartere å legitimere behovet for flere aktører i stedet for å tilrettelegge for «konkurranse» mellom de ulike leverandørene.
Men hva vet vel jeg.
Jeg er da ingen sosionom.
Jeg er bare en Private Dancer.

Eureka – noen ord om gode råd

Drammens Tidende har en god tekst som handler om en jente som har brukt to år på å bekymre seg over hva hun skal studere. Nå har hun omsider fått snakket med en som vet hva han snakker om, det er nemlig ikke så dumt å snakke med flinke folk og be om råd når man står fast med noe.

Den profesjonelle yrkesveilederen Alf Merkesdal mener yrkesveiledning i større grad bør ha fokus på magefølelse og at faget bør komme sterkere inn på et tidligere stadium enn det gjøres i dag.
Takk.
Teksten peker på alle disse som ikke vet hvilken vei de skal velge og de er det ganske mange av, jeg skjønner de godt med tanke på alle valgene som ligger foran dem, og i tillegg er det mange av de som tror vet hva de skal velge men som finner ut litt senere at de valgte feil.
Man glemmer at det er noe som heter forutsetninger.
Man glemmer at det ikke er alle som kan bli hva som helst.

Jeg treffer en del lignende tilfeller, og jeg får meg noen ganger til å spørre om hva som har tatt så lang tid eller hva som gikk galt til de som valgte feil.
De fleste svarer at de ikke visste hvem de skulle snakke med.
De har snakket med venner, noe som stort sett vil si likesinnede, og de har snakket med en eller annen studieveileder i det samme bygget som heller ikke vet hvordan det ser ut der ute i den virkelige verden.
Det sier seg selv at det ikke bidrar til så mye opplysning.

Jenta som brukte to år på å bekymre seg forteller om drømmene sine og viser at hun ikke vet hvordan hun skal gå fram for å finne veien, hun ønsker å jobbe med noe hun liker og trekker fram at lønnen ikke er det viktigste.
Det er sånne mennesker som egentlig fortjener kred og som flere burde stå med nøkkelen klar for å åpne døra for, ikke fordi hun brukte så lang tid på å bekymre seg, for all del, men fordi hun spiller inn tanken på et verdivalg, det er bare det at ingen står og venter på sånne i døra fordi det er mer behagelig med et system som tilrettelegger for at alle skal stå på det samme samlebåndet.
Det spiller liksom ingen rolle hva som ligger i den andre enden.
Eller hva som ikke ligger der, er kanskje bedre å si.
Det er jo bare å ta opp fag …
Vi liker ikke å snakke om forutsetninger.
Vi liker ikke å snakke om at det ikke er alle som kan bli hva som helst.
Skolen trenger flere som skjønner hvordan det ser ut på utsiden for å begrense antallet som griner i mediene noen år senere fordi ingen vil ansette dem. Det er her studieveilederne kommer inn, eller burde kommet inn, mennesker som paradoksalt nok gjør en så dårlig jobb at de lager arbeid til de som jobber som karriereveiledere i den andre enden.
Hmm.

Det spiller liten rolle hvilken vei du går hvis du ikke vet hvor du skal. Dette er et sitat som jeg bruker ganske ofte når jeg snakker med mennesker som av en eller annen grunn har lyst til å finne seg ny arbeidsgiver.
Jeg tror det opprinnelig kommer fra Alice i Eventyrland.

Alice møter katten i veikrysset.
Alice spør hvilken vei hun bør velge.
Katten svarer at det spørs hvor hun skal.
Alice svarer at det vet hun ikke.
Katten svarer:
– «Da spiller det heller ingen rolle hvilken vei du tar …»

Det finnes heldigvis noen som vet at det er lurt å spørre flinke mennesker om råd før de legger ut på tur, og i sammenheng med sitater for mennesker som av ulike årsaker har lyst til å finne fram til noe så pleier jeg å referere til Fjellvettregel nummer 5:

Lytt til erfarne fjellfolk.
Fjellfolk med erfaring og lokalkunnskap kan gi deg nyttig informasjon.
Lytt til hva de har å si og still gjerne spørsmål om veivalg og terreng.

Man må ikke glemme at man først må spørre seg selv før man kan spørre andre:
Hva vil jeg med spørsmålet mitt?
Jeg treffer en del jobbsøkere som gir inntrykk av at de ikke har gjort seg opp noen tanker om dette, men slenger ut et rop hvor det kun er deres eget ekko som kommer i retur. Dette gjelder i stor grad også disse som tydeligvis har hørt at det kan være lurt å be om råd men som i iveren etter å tilfredsstille de som sier at det kan være lurt å be om råd glemmer at det bør ligge en viss dose med konsentrasjon i spørsmålet.
Man stiller som regel et spørsmål for å få et eller annet svar, men når det er snakk om spørsmål som bikker over til et ønske om tips eller råd så har det en tendens til å ende opp med et svar som skaper en drøss med nye spørsmål.
Man glemmer at man først må spørre seg selv før man kan spørre andre.
Man må stille seg selv et spørsmål om hva jeg vil med spørsmålet mitt og om jeg er klar for å takle svaret som vil komme.

Den profesjonelle yrkesveilederen Alf Merkesdal driver med verdibasert veiledning der andre driver med interessebasert veiledning. Han forteller at man kan ha interesse for noe som kan føre til et yrkesvalg, men at det er de dype følelsene bak som er av virkelig betydning.
– «Ungdommen sitter selv med svaret, men de må lære seg å stole på magefølelsen. Det er lett å bli forvirret av råd fra foreldre, venners valg eller trendyrker. Istedenfor bør man fantasere og kjenne etter hvordan det vil føles å gå inn i de forskjellige yrkene».
Sa jeg takk?
Takk.

Spin-off fra fagplanen

Jeg pleier ikke å fortsette på innleggene mine fra dag til dag, men akkurat i dag fikk jeg lyst til å komme med en liten etterslenger fra teksten i går. Jeg har nemlig fått noen henvendelser fra karriereveiledere som kjenner seg igjen og føler seg låst i rigide systemer.
Hvor går legen når legen er syk?
Trekker tannlegen sine egne tenner?
Jeg svarte en av dem at hun kanskje burde finne på noe annet – om ikke en annen jobb, så kanskje i en annen luft.
Ja, men det er jo så fint her …
Trygt og godt.
Dessuten så kjenner jeg til det meste her.
Jeg spør hvem hun jobber for – om det er seg selv eller de hun skal veilede og har ikke hørt fra henne siden.

En annen person kommenterer dette med egne valg og tipset om at man ikke skal gå for trendene og er ofte usikker på hvor stor gjennomslagskraft en karriereveileder har.
Jeg er litt usikker på hva hun mener med det siste, men får ikke svar da jeg sender henne en snutt. Rollen som karriereveileder skal vel strengt tatt ikke ha noen gjennomslagskraft, men skal komme med subjektive betraktninger om arbeidslivet og hvordan studiekompetansen kan overføres fra teori til praksis.
Gjennomslagskraft?
Jeg fikk en henvendelse fra en student som hevdet at karriereveilederne bare skapte forvirring, hun var enig i min påstand om at det var mye å velge mellom men mente at det ble enda vanskeligere når de skulle høre på karriereveilederne.
Ehh …
Jeg har ikke rukket å svare på denne, enda.
Nå har jeg riktignok ikke vært så mye på utdanningsinstitusjoner i det siste med unntak av sporadiske foredrag, men det har vel ikke blitt så galt at elevene er fullstendig fritatt for å tenke selv?

Bare så det er sagt, så ønsker jeg ikke å framstå som stigmatiserende – jeg kjenner nemlig et par dyktige studenter som sikkert kommer til å få noe positivt ut av utdannelsen sin, men som innenfor alt annet i den virkelige verden så er det ytterpunktene som setter standarden.
Uten sammenligning for øvrig, men jeg kom til å tenke på noe som jeg fikk med meg fra et seminar hos NAV.
De lagde telefonmanus til jobbsøkere.
De lagde oversikter over spørsmål som kandidater kunne få på jobbintervju.
Grøss.

Jeg har sansen for de som går rett ut i jobb – jobben henger nok ikke sammen med studiene, men jeg tror det kan være lurt å ta seg en pause for å bli bedre kjent med seg selv og ikke minst andre mennesker og hvordan det egentlig ser ut i den virkelige verden.
Det er lett å låse seg fast etter noen år på skolen.
Forsvaret.
Bedre utdannelse får du ikke i Norge.
Nok om det.
Jeg er som kjent ikke tilhenger av spin-offs, men siste ord er nok ikke skrevet om dette i denne bloggen.

Dagens karrieretips er at du først må finne ut hvor du skal – på en eller annen måte – før du trasker ned på perrongen og hiver deg på et tog.

Musikktipset er KLF med ”Last Train to Transcentral”