karriereveileding

Quick Fix

Det hender at jeg treffer noen som forteller meg at de ikke ser behovet får å legge fokus på å være seg selv hverken i jobbsøkerprosessen eller i arbeidslivet sett under ett.
En jobb er en jobb.
Det er sånn de sier det, med mer eller mindre forskjellige ordlyder og bruk av ulike bokstaver.
Det er helt greit.
Det er det jeg svarer.
Det er bare det at jeg følger opp med å si at dette ikke gir grunnlag for et samarbeid som kan funke for oss og følger opp med å si at det er lenge siden jeg serverte formaninger om hvordan du må gå fram for å tilfredsstille de som som kjører rekrutteringsprosesser gjennom sjablonger.
Søknadsdokumenter sånn og sånn.
Times New Roman.
Passbilde øverst til høyre.
Null hull.
Alternativt som kopierte linjer i påkrevde felter i tåpelige rekrutteringsverktøy.
Blanke sko og fast håndtrykk.
Fokus på puggekunnskap og kanskje et svett smil hvis anledningen tillater det.
– «Jeg har en master i fnatt og fjas og ønsker å gjøre en forskjell i deres virksomhet …»
Det finnes mange som får jobb med denne taktikken.
Arbeidslivet renner over av dem.
Skal du være med, så heng på.
Det er som nevnt helt greit.
Det finnes mange som nevner at det er sånn det må være, så da må det vel være sånn.

Det finnes noen som mener at den jeg skal være på jobben ikke nødvendigvis er den samme som den jeg er når jeg virkelig har lyst til å være meg selv. Det er helt greit det, også, – en av mine bedre referanser til akkurat det er teksten som handler om han som jobber som t-banefører for å tilrettelegge rollen som bassist.
En tekst som jeg skrev før han ble t-banefører, men dog.
Nå er han det.
Legg merke til at jeg skriver «er», men vær like klar over at han er en sånn type som vet hva han skal si når han kommer i den situasjonen hvor praten kommer inn på hva man skal bli eller hva man jobber med eller hvor man jobber, disse forhåndsprogrammerte spørsmålene som dukker opp når et menneske introduseres for et annet på en arena hvor man tror det er påkrevet å vite noe om det som alt for mange mener er sammenlignbart med vedkommendes identitet og at arbeidslivet er bekreftelsen, selv om det ikke alltid er sånn at man nødvendigvis bryr seg men noe skal vi jo snakke om.
– «Jeg spiller bass», svarer han da.
– «Kult», svarer de fleste.

Jeg vet at jeg oppfattes som lunken til en del av de som konstruerer tips og råd basert på formler og maler som underbygger sine egne sjablonger, og de får holde på med sitt.
For all del.
Det sitter mange i den andre enden som vil at det skal være sånn og disse har funnet sammen og det er jo hyggelig for dem, likhetstrekkene er mange mot mye annet som man ser i en verden hvor sånne som tror de snakker om fremskritt ikke gjør så mye annet enn å gjøre tingene mye verre enn de virkelig er med håp om at det går an å tjene penger på det. Det er bare det at jeg svært ofte treffer mennesker som introduserer seg selv med å si at de har kommet til et punkt hvor det har gått opp for dem at det ikke nytter med Quick Fix når de vil gjøre det på den måten som gjenspeiler det som de selv velger og det som de selv vil bli identifisert som.
De vil ut av den trange sjablongen.
De vil ut av en rolle hvor de kjennetegnes som en av mange som er flittige med likerklikking på sosiale medier når de leser noe som handler om dem selv på en måte som de egentlig ikke vil innrømme som noe som handler om dem selv for da kan det jo være at de som de tror at det er lurt å henge med ikke vil henge med dem lenger. De forteller at de vil ut av alt det andre og tilbake til seg selv hvor utfordringen deres svært ofte ligger i manglende visshet om hva som egentlig ligger i det å være seg selv og ikke minst det som handler om å klare å sette ord på det. Det er da jeg pleier å si at det ikke finnes noe som heter Quick Fix og at det er noe som stort sett dreier seg om noe som kommer fra sånne som tror at det er mulig å få alt i fanget.
One Stop Shopping.
Noe som funker der funker ikke her, og mange refererer til noe som pleide å funke, de har kanskje ikke prøvd det selv men vet om noen som har fått det til å funke.
De har ikke bare skylapper.
De har hetta over hodet.
Bak fram.
Jeg vet også at mange av dem har lyst til å plugge inn øreproppene når jeg begynner å snakke, som om de lengter etter å strekke seg inn i stygge tights og en topp i grelle farger som matcher de raske stripeblinkene fra skolissene som er det eneste de ser når de forsøker å svette seg ut av sine egne skygger for å ligne mest mulig på de som de tror det kan være smart å ligne på.

Jeg innrømmer at mine sterkeste suksesshistorier kommer fra de som ser verdiene fra livets skole, den eneste utdannelsen som faktisk betyr noe i den virkelige verden, men av og til så treffer jeg på noen av morgendagens helter som forteller at de har lyst til å gjøre det riktig med en gang.
Det er da jeg spør hva de mener er riktig.
– «Riktig i dag kan oppfattes som noe helt annet i morgen …»
Det er som om det fortsatt er en godt bevart hemmelighet at omstendigheter og omgivelser og ikke minst tilfeldigheter er i kontinuerlig endring, paradoksalt nok så er det ekstra vanskelig å skjønne for sånne som velger endringsledelse på BI, men det er en annen sak. Det er som om dette som handler om falsifiserbare framskritt legger føringer som utfordrer de som skjønner at man av og til må ta en ekstra runde rundt kvartalet og vente på en tørketid som strekker litt lenger enn hva du opplever med Quick Fix. Jeg traff noen av dem i går kveld hvor jeg ble invitert hjem til en kollokviegruppe som ønsket kreative innspill fra en som visste hva han snakket om. Det var sånn de skrev det i den første meldingen og det var sånn de avsluttet det når de inviterte meg inn i nettverksgruppen sin på LinkedIn.
Sånt er jo hyggelig.
Da er det jo bare å håpe at noen av dem vil spole tilbake hvis de om noen år skulle bli forført til å delta på tåpelige talentkonkurranser …

Du får FEVER RAY med «When I Grow Up»

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Åpninger for morgendagens referanser

Jeg var innom en skole her om dagen for å hilse på flinke folk som jeg har jobbet med i løpet av semesteret, både som bidragsyter til oppgavene deres og i en rekke foredrag. Vi hadde nettopp kjøpt oss lunsj og kaffe og ruslet gjennom lange korridorer før vi stoppet utenfor et kontor hvor hun som jeg gikk sammen med gløttet inn og spurte om vi kunne hilse på, jeg hørte en del fram og tilbake og blablabla som fikk meg til å skjønne at tidspunktet ikke var perfekt men greit nok, skraping av stol mot gulv og et bustete hode med nerdebriller viste seg i åpningen med et smil som lignet på noe som Ivo Caprino kunne ha konstruert, det var antagelig ikke meningen av vi skulle hilse før det gikk opp for henne at jeg hadde strukket ut hånden.
Det slo meg at hun virket litt brydd, litt sitron i trynet liksom.
– «Karriereveileder», smilte hun med det samme konstruerte smilet som antageligvis hadde hengt seg litt opp.
– «Da har vi mye felles …»
– «Nja», svarte jeg med rynkemine og fortalte at jeg primært jobber med de som for lengst har kommet seg ut av skolebygningen og som har fått kjenne på det virkelige arbeidslivet, det er nesten ikke to sider av samme sak en gang.
– «Vi er kanskje i hver vår ende», fortsatte jeg og det var da min allierte venninne kom inn med dagens replikk:
– «Morten er en av dem som rydder opp etter sånne som deg …»

Tidspunktet var kanskje perfekt for denne meldingen, men som nevnt så var ikke tidspunktet for vår ankomst optimal i forhold til denne karriereveilederens egen agenda.
– «Det er en av de dagene», smilte hun og denne gangen la jeg merke til at smilet endret seg litt og ble nesten litt forlegent, nesten så jeg lurte på om hun refererte til dagene med røde prikker i kalenderen.
– «Jeg sitter og publiserer stillingsannonser», fortsatte hun.
– «Det er ganske mange av dem, og da tåler jeg ikke så mange avbrytelser».
– «Ahh», nikket jeg.
– «Dere skal ansette mange folk?»
– «Nei», sukket hun på en måte som fikk spørsmålet mitt til å virke tåpelig.
– «Jeg finner stillinger på ulike stillingsportaler som jeg legger ut på våre egne sider så studentene våre kan søke på dem … det er utrolig mange spennende stillingsannonser for tiden …»
Jeg ble stående å se på henne, som om jeg ventet på et tegn som kunne røpe at hun bare kødda.
Hun gjorde ikke det.
Hun var dønn seriøs.

Litt senere fikk jeg vite fra cheerleaderen min at dette var noe som var definert som vanlige oppgaver for veilederne på skolen, nesten som om de tvangsforet studentene med bekreftelser på hva de kunne oppfatte seg som kvalifisert for og som de selvfølgelig ble oppfordret til å søke på. Jeg svarte at det ligner litt på budskap som kommer fra ansatte i NAV som maler på seg mandat til å fungere som rådgiver.
– «Ikke rart i det hele tatt», flirte hun.
– «De kommer jo stort sett fra den samme ulla».
Jeg nikket, hadde tatt en bit av lunsjbaguetten med ost og skinke og en og annen agurk og paprikastrimmel.
– «Tenk deg», fortsatte hun.
– «Hun sitter og leter etter stillingsannonser som har ord og begreper som rimer med noe av det som står i studiekatalogen, som om kvalifiseringsbegrepet er synonymt med tiden som er brukt i lesesalene … hun skjønner ikke en gang at hun tar kvelertak på studentenes eget initiativ og ansvar … ha, du kan jo tenke deg hvor mye hjelp det er å få når vi ønsker å vite mer om overgangen fra skole til arbeidslivet».
– «Det virkelige livet», nikket jeg.
– «Ja», smilte hun.
– «Det virkelige livet som de ikke har vært en del av selv … dama har traska rundt i gangene her i fire år og tatt et brevkurs i coaching … kan du tenke deg … hvordan i all verden kan de tro at de har noe å bidra med når de ikke veit hvordan det ser ut der der ute?»
Jeg ristet på hodet.
Jeg visste det fra før, hadde hørt det ganske mange ganger og benytter de fleste anledninger til å vise misnøye med sånne som serverer akademisk pjatt som ikke har sammenheng med mekanismene i arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner, – ikke fordi jeg bryr meg så mye om dem men fordi jeg bryr meg ganske mye om de som forføres til å tro på hva de leser og hører i stedet for at de bruker tiden på å lære seg hvordan de skal formidle hvem de er og hva de kan og hva de mener at de kan gjøre med det som de påstår at de kan for en definert målgruppe som ser verdien av å bruke tid på dem.

Nå skal jeg arrangere jobbsøkerkurs for en gjeng med studenter som velger å finansiere et kursopplegg fra egen lomme siden skolen ikke gir anledning til å subsidiere profesjonelle tjenester fra utsiden.
Morgendagens ledere.
Morgendagens referanser.

Det er snart sommer, og når sommeren er over – for den er jo over før du vet ordet av det – så kan seriøse jobbsøkere som fortsatt ikke har funnet veien gjennom arbeidsmarkedsjungelen se fram til et utvidet tjenestespekter på kursfronten.
Følg med.

Mvh
Morten Besshø
– guide og stifinner gjennom arbeidsmarkedsjungelen / casting mot arbeidslivet

Anbefalte tekster:
Trykkfeil i studiekatalogen?
Personlig egnethet

Jungle Love

Jeg har ligget i et slags filantropisk vakum hvor tekst og tanker har fått flyte fritt mellom dagenes øvrige trivialiteter. Regelmessige lesere husker kanskje en tekst hvor jeg avsluttet med å melde mitt fremtidige fokus mot et bokprosjekt, og nå kan du snart få lese en alternativ bok som tar for seg de virkelige utfordringene i en jobbsøkerprosess.

Seriøse jobbsøkere vet at et rekrutteringsprosjekt inkluderer mye mer enn en søknad på en side og en CV på to, med bilde og uten hull, og vissheten om at det går an å fokusere på andre ting enn dårlige sider på et intervju, servert som akademisk pjatt fra «veiledere» som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet og som tror at man kan pugge seg til en formel for hvordan man kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben …
Grøss.
Det finnes sikkert noen som oppfatter meg som litt krass mot likesinnede, kanskje ikke en kul betegnelse å ha på seg, men jeg er ikke redd for å si at jeg er lei av sånne som republiserer gammel moro som for lengst har gått ut på dato, de som mediene får seg til å kalle «eksperter» når de presenterer noen av de triste skjebnene som trenger hjelp til å samle konglene sine for å klare seg gjennom dvalen. Det handler om å lytte til historiene fra mennesker som har vært i den aktuelle skogen i stedet for å se på gamle tegninger av rekker med trær.

For det første, så må du være klar over at de som du kan ha truffet på den andre siden av bordet i et jobbintervju ikke er karriereveiledere, noe som kanskje er det største motargumentet til de som maser om dette med at du skal ringe før du starter på jobbsøkerprosessen din, gjerne mens den pågår og selvfølgelig når du ikke har gått videre. For å si det veldig enkelt, så skal du være utrolig god på telefonen og ha sosiale ferdigheter som går langt utenpå gjennomsnittet hvis du skal få noe som helst ut av dette. Hvis du i det hele tatt er i tvil om du skal ringe eller ikke, så skal du selvfølgelig ikke ringe.
Seriøst.
– «Men hvem skal jeg tro på da, Morten?»
– «Kanskje du skal begynne med å tro litt mer på deg selv», svarte jeg kort.
– «Når du får bygget opp selvbildet ditt og gnidd litt på identiteten din, så blir det mye lettere for deg å skjønne noe av det som foregår rundt deg».
– «Han sa at jeg var bra og hadde gjort et godt inntrykk, men så fortsatte han med å si at jeg ikke ble funnet riktig til denne rollen … først er jeg bra og så er jeg ikke riktig».
– «Det er helt vanlig», innskjøt jeg.
– «Neste gang vil du sikkert høre noe helt annet …»
– «Jeg skal jo ikke tilbake dit?»
– «Jeg tenkte mest på neste gang som i neste gang du skal på et intervju», smilte jeg.
– «Og dessuten skal du ikke være så bombastisk med tanke på at du ikke skal tilbake dit … tenk at feilansettelser forekommer hele tiden, arbeidslivet er fullt av dem, og da kan det være lurt å ta initiativ til at det gode inntrykket opprettholdes ved å ta dette … tapet … med fatning, skjønner du?»
Hun nikket.
Jeg regnet med at hun skjønte noe av det jeg snakket om, mens forventningene om å ta tapet med fatning satt kanskje litt lenger inne.
– «Send en liten hilsen gjennom LinkedIn», fortsatte jeg.
– «Takk for prosessen og fortell at du ønsker å holde kontakt for eventuelle muligheter i fremtiden, det er bra».
– «Er ikke det litt … frekt?»
– «Frekt?»
– «Ja …»
– «Dette er nettverksbygging og det er det alt sammen handler om … husk at vedkommende har ett eller annet inntrykk av deg og det er et inntrykk som kan passe med noe annet som dukker opp i tilværelsen hans … da må du huske på å at du blir liggende i bevisstheten hans, ikke sant».
Hun nikket igjen.
– «Og denne bevisstheten er for øvrig noe helt annet enn en CV-base som de skryter av når de skal egle seg inn til nye kunder … det er du som må passe på at du oppfattes som varm og da må bryteren være vippet på … ikke sånn at du skal ringe og mase og henge rundt og sånne ting, men det dreier seg om å være synlig på en positiv måte».
– «Jeg er på LinkedIn».
– «Det er bra», nikket jeg.
– «Men husk at du ikke bare skal være der … du må delta i grupper og gjerne publisere innlegg og kommentarer som bekrefter at du har en viss interesse for faget ditt og at du står for noe … neste gang du er på et intervju så vil du treffe en person som har fokus på noe helt annet og det bør helst være noe som ligner på noe av dette som du viser deg fram som».
– «Det tar jo litt tid, da …»
– «Det», avbrøt jeg.
– «Det er et argument som du aldri skal bruke».
– «Det tar jo tid», forsøkte hun.
– «Se på det som en investering», smilte jeg.
– «Når du gjør en god og ryddig jobb med nettverket ditt, så trenger du ikke bruke tid på alle disse søknadsgreiene og hva og hvis og dersom du får spørsmål om ditt eller datt … mitt tips er i hvert fall at du ikke skal tro på de som kommer med formaninger om hva du skal øve på for å vinne intervjuet og hva som er smart å si og sånne ting … det eneste du skal øve på er din egen historie og hvis du ikke kjenner denne så vil jeg lure på hva du går på … ikke tro på de som sier at du skal selge deg inn, heller … selv om det bare er en frase så funker det også som en forsterker for denne konkurransetankegangen som ikke hører hjemme i rekrutteringsprosjekter, er du med?»
Det kom et nikk.
– «Jeg var på jobbsøkerkurs en gang», begynte hun.
– «Der snakket vi om intervjuspørsmål … vi hadde sånn intervjutrening og øvde på en del av spørsmålene som man kan få».
– «God dag mann, økseskaft?»
Hun smilte.
Det var kanskje et nikk der, også.
– «Det går ut på det samme», bekreftet jeg.
– «Man er så gira på å gi fra seg noen smarte svar at man ikke får med seg spørsmålene og etterpå sitter man og tørker svette og lurer på hva som gikk galt …»
– «Jeg vil jo gi et godt inntrykk», forsøkte hun.
– «Det er jo det som er poenget, er det ikke?»
– «Det er akkurat det», nikket jeg.
– «Men du kan likevel ikke bestemme deg på forhånd når du ikke vet hva du vedkommende på den andre siden av bordet vil at dere skal snakke om … det eneste du vet er at den personen som du skal snakke med har noen tanker om at det kan være noe med deg som vedkommende syns er bra og det er dette som du skal forsterke … da må du fortsette i det samme sporet og det betyr at du må holde deg til din egen historie som inneholder disse fire elementene som er det eneste som betyr noe … kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon … hvis dette ikke rimer med utgangspunktet til den andre, så er du feil og da må du skjønne at denne rollen ikke passer til deg».
Jeg la inn en pause for å sjekke om det kom et nikk, men det kom ingen ting.
– «Du må også huske på at det som kan oppfattes som feil på et sted kan være helt riktig et annet sted, og dette kan du bare finne ut hvis du er deg selv og holder deg til din egen historie … tro på deg selv».
Hun nikket.
– «Når du ber om råd», fortsatte jeg.
– «Så må du vite hvem som kan gi disse rådene, og da bør det være en forutsetning at dette er noen som kjenner mekanismene i arbeidslivet, ikke sant … mange mennesker som drifter sånne jobbsøkerkurs er sosionomer og pedagoger som aldri har vært i arbeidslivet og da sier det selv at det ikke er så my hold i disse rådene … du skal inn i en bransje som forutsetter at du snakker med en som kjenner denne bransjen, og da kan du ikke lytte til en veileder som bare har jobbet som spinninginstruktør ved siden av å ta et brevkurs i coaching … du kan kanskje få noen overfladiske tips om rammene rundt, men innholdet må du faktisk produsere selv».
– «Jeg … hører hva du sier …»
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Spørsmålet er jo om du skjønner noe av det?»
– «Ja …»
– «Ja som svar på at du skjønner noe av det?»
– «Ja … jeg tror det».
– «Dette var et bemanningsselskap, var det ikke?»
– «Jo …»
– «Du må huske på at mange av disse selskapene leverer en tjeneste som begrenser seg til at de gjennomfører en utvelgelse basert på gammel informasjon fra kunden sin, de lager en mal eller en sjablong hvor alle som havner utenfor ikke får bli med fordi de ikke har peiling på hva de har med seg … det er en stor forskjell på en rådgiver og en ordremottaker og det er sistnevnte som preger bransjen».
– «Jo», nikket hun.
– «Jeg husker at jeg spurte om noe … noe om faget … og da sa han at han skulle sjekke opp … regnet jo med at han skulle gjøre det, men det endte jo opp med at han sa at jeg ikke var riktig så da gjorde jeg ikke noe mer med det … tenkte ikke at det kunne være sånn, jeg».
– «Nei», bekreftet jeg.
– «Men sånn er det».

Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv, i hvert fall de som ikke inkluderer arbeid ved et samlebånd og de begynner det å bli ganske få av i dette landet. Det er heller ikke disse menneskene som har behov for karrieretips, for å si det sånn.
De klarer seg fint selv.
Din jobb som seriøs jobbsøker er å fokusere på innholdet, og hvis du er usikker på innholdet så bør du skamme deg. Når du kommer til et intervju, så er det som regel fordi noen liker innholdet. Det finnes jobbsøkere som fokuserer på skrift og linjeskift og bilder og bruker mer tid på å kamuflere seg i en søknadsprosess enn å vise hvor de faktisk befinner seg.

Du skal ikke øve på å si hva du ikke kan eller hva du ikke er god på eller hva du ikke har gjort og som kanskje har laget et lite hull, jeg er sikker på at du merker hvor dumt det høres ut når du sier akkurat det til deg selv.
Ikke bruk tid på dette.
Ikke gjør deg til en sånn patetisk manuspugger.
Poenget er nemlig så enkelt som at oppegående mennesker ikke går rundt og klager over ting som de mener at de kan bli bedre på og ting som de ikke kan og sånne ting.
De fokuserer på det som er aktuelt.
Her og nå.
Det er det som betyr noe.

Små ting og bagateller er ikke noe annet enn små ting og bagateller.
Ikke gjør det større enn det er.

Det regner i hovedstaden i dag.
Det begynner å bli litt kjøligere i lufta, også.
Da er det bra å køle på med litt funk.

Få meg ut av lese-modus … engasjer meg!

Jeg nevner i flere tekster at dette med standard søknad på en side og CV på to uten hull er rimelig antikvert. Jeg har fått noen kommentarer på akkurat dette som ligner på at det er jo sånn det er.
Jeg spør tilbake, – sier hvem?

Legg merke til hver gang mediene skriver om en eller annen som har gjort noe dristig på veien til ny jobb, det pleier ikke å handle om hvilken mal eller font som gjorde susen og heller ikke om det var et kult bilde.
Det handler om noe helt annet.
Det handler om noe som ingen har gjort før, men som kan virke så genialt enkelt at det grenser til det banale før røkla dukker opp og forsøker seg på noe lignende i troen på at det kanskje kan funke for dem, også.
Det gjør som regel ikke det.
Det går som regel bare en gang.
Jeg blir fremdeles overrasket over den totale mangelen på kreativitet fra en del jobbsøkere. Da tenker jeg mest på innholdet, selve historien og budskapet, og ikke om den er printet ut på en juicekartong eller som en bildeserie på instagram. Nå skal det også sies at mange spennende rekrutteringsprosjekter blir ødelagt av elektroniske rekrutteringsverktøy og sånne som har lyst til å jobbe med mennesker og sånt, men jeg lurer likevel på hvorfor det er så få som tør å stikke fram hodet og fortelle noen gode historier fra virkeligheten?

Jeg savner de som kan beskrive opplevelsene sine fra reiseveien, fortelle hva de har sett og gjort og gjerne krydre med spennende smaker og lyder som får meg til å rette meg opp i stolen.
Det eneste jeg ser er et omriss av en eksistens.
Det er som om alle tenker at de blir googlet uansett, det er jo det som blir sagt av alle disse som mener de har noe de skulle ha sagt, men det er ingen som forteller dem at man ikke googler alle.
Det kan virke som om det er det de tror.
– «Du trenger ikke skrive så mye, for de googler deg»
– «Jeg har skannet inn de gode papirene mine, så det skal mye til om de ikke sjekker opp meg»

Det virker som om de ikke opplever noe.
Det er mulig at de gjør det, men de klarer ikke fortelle om det og da er det lett å skylde på digitale medier hvor fingeren tilfredsstiller bedre enn tunga. Det virker heller ikke som om det finnes noen som opplever motgang og vissheten om at dette er noe av det eneste som kan gjøre deg litt sterkere.
Nei.
Da er det bedre med en energidrikk.
Jeg savner de som klarer å fortelle at de faktisk er i live, de som ikke flyter med strømmen og lukker øya for alt annet enn det som de gjenkjenner i QR.

Jeg syns også at det er litt skremmende at det popper opp fler og fler «eksperter» som forteller i mediene om hvordan man bør legge inn attraktive nøkkelord i tekstene sine for å bli funnet av trackingsystemene til de som ser etter flinke mennesker.
Snakk om rævkjøring …
Grøss.

Jeg har ikke tall på hvor mange søknadstekster og CV’er jeg kan ha lest gjennom en lang karriere som rekrutteringsrådgiver. Det har blitt en del, for å si det sånn og det er like kjedelig hver gang jeg setter meg ned i lesemodus og skummer gjennom den ene kopien etter den andre og konstaterer at kunsten å skrive en tekst som påvirker er utdødd. Det meste er så tørt og kjedelig at … ja, nesten fristet til å skrive at jeg ikke finner ord, men det ville kanskje bli oppfattet som litt for paradoksalt i denne sammenhengen. Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hva man ønsker å lese siden det virker som om de fleste tenker at en stillingsannonse ikke forventer noe annet enn et ekko.
Jeg savner snert.
Jeg savner jakten på den virkelig forskjellen, en forskjell som blir rimelig utvisket når de fleste har lært at de skal skrive om det i søknadstekstene sine uten at de viser hva de egentlig mener.
– «Jeg har en master i fjatt og fnas og ønsker å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres organisasjon»

Jeg er ganske lei av disse «innovative og lidenskaplige lagspillerne» som ikke en gang klarer å fortelle hvilken farge de har på drakta, de som er så redd for å skille seg ut at de gjemmer seg i sine egne skygger og finner det best å ikke si så mye av frykt for å si noe galt.
Nei.
Gi meg en som kan bekrefte et tankesett som har vokst ut av maler og trange sjablonger.
Det er ikke så vanskelig, og du kan godt få en morsom øvelse av meg:
Gå ut i frisk luft og finn fem gjenstander som beskriver deg, det er ikke lov å kjøpe noe eller få noe fra andre, men det handler om å komme seg ut av den trøtte sonen din og tenke nytt og annerledes med nye brikker som danner grunnlaget for historien du skal lage.