karriereverkstedet

Slaver og horer og de andre

– «Men du», begynte hun da vi rundet hjørnet og klemte hånden min på den måten som hun pleier å gjøre når hun er klar for et sceneskifte.
– «Skal du ikke si hvordan det gikk på møtet?»
Jeg stanset, møtte de mørke øynene og dro det regnvåte håret hennes bort fra ansiktet før jeg flyttet blikket mot vanndråpen som hang i den ene øreflippen og ikke ville slippe taket.
Naturens bling.
Jeg hadde vært på middag med noen som ville at vi skulle finne på noe spennende, en virksomhet som snuser på nye forretningsområder og som vurderer snarveien med det som på nynorsk kalles dynamisk vekst.
Jeg burde holdt meg hjemme.
Jeg burde spist Grandis med Gullfuglen.

Plan A var ansettelsen av meg for å lede etableringen og drifte det videre på en måte som strider mot det meste av det som jeg selv opplever som morsomt.
Plan B var å kjøpe domenet mitt.
Plan C er jeg litt usikker på.
Vi kom ikke så langt.
Vi kom til Plan B før jeg takket for meg og sa at de kunne sende et tilbud, – jeg har likevel planer om å avslutte alt sammen og da kan det kanskje være greit å dra inn noen kroner som jeg kan sløse bort på sånne som trenger det mer enn meg.
Hva koster et domene?
Jeg har ikke peiling.
Prisen er bare et tall, men jeg liker ikke tanken på at noe som har vært mitt skal bli besudlet.
Besudlet?
Et merkelig ord, ikke sant?
Det høres ut som et sånt ord fra gamle dager, – et sånt ord som ikke finnes i språket vårt lenger og som får det til å stramme seg litt i brystet som om jeg ikke er så veldig klar for å høre ord fra gamle dager.
Besudlet.
Det minner litt om epler og druer og sånt som har ligget alt for lenge, men som ikke er helt ødelagt.
Man kan fortsatt spise dem.
Det blir nesten som når man ser en tidligere kjæreste med ny kjæreste.
Nesten.
Du ser det du ser og vet hva det smakte og lurer på hvordan den nye kjæresten opplever smaken som den samme smaken som du husker.
Jeg har navnene på en rekke virksomheter på min egen CV som jeg ikke vil vedkjenne meg i deres nåværende forfatning. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er jeg ikke en som er så opptatt av en CV, men poenget er at noe som en gang var fint ikke lenger er så fint i forhold til din egen definisjon på hva som er fint og da handler det ikke om hvordan tiden har behandlet fasaden.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
Det er menneskene som har skylda.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg er sikker på at du ikke tenker tanken på at det finnes noen som hater et menneske som du elsker. Jeg kan godt finne på å si at vissheten om at det faktisk finnes noen som ikke liker deg og det du står for er det beste tegnet på identitet og integritet og jeg sier det ganske ofte, men det er først når man ser tilbake på noe som var fint og som ikke lenger er fint at man begynner å tenke tanken på hva som egentlig gjorde det fint til å begynne med. Det blir som denne følelsen som ødelegger deg fullstendig når du er forelska, – det er ikke da du går rundt og tenker på hvor lenge dette skal vare, for å si det sånn.

Jeg nevner i en rekke fora at rekrutteringsbransjen domineres av daukjøtt og HR er ikke noe annet en pain in the ass, karriereveiledere består stort sett av nyutdannede sosionomer og yogainstruktører blandet ut med en og annen avdanka bruktbilselger hvor det kule er at mange av dem frekventerer de samme syklubbene hvor de kan sitte å tøyse og tulle om hvor gode de er til å dra inn kroner på andres fornedrelse. Jeg traff en dame en gang som sammenlignet min virksomhet med detox og da ble jeg først litt usikker siden jeg ikke har noe tro på detox.
Det er kvakksalveri.
Kroppen regulerer seg selv.
Du kan selvfølgelig tolke det som du vil, men jeg oppfatter at spykologenes inntog i arbeidslivet er enda et godt eksempel på at noe er galt.
Hun fulgte opp med å si at jeg gir selvhjelp mot sånne som av merkelige grunner har gitt seg selv et mandat til å selge slimete selvhjelpsmetodikk og da ble det plutselig litt mer interessant for meg å høre på henne og spesielt når jeg treffer så mange av dem som ikke fremstår som noe annet enn luft med opphav i dårlig ånde.

Jobbsøkere oppfordres til å la seg forføre av de som roper høyest og de som finner de fineste bildene i fremmede bildebaser, – dette patetiske begrepet som kalles «employer branding» og som i sin tid ble konstruert av HR med håp om å skjule sin manglende forretningsforståelse før de iverksetter sin «prosess» basert på «kvalitetssikrede metoder og verktøy» men som i virkeligheten ikke er noe annet enn et skjold som skal skjule deres manglende kunnskap om hva det egentlig handler om.
Legg til «mangfold», så er du der.
Det handler om å gjøre en forskjell, ikke sant?
Grøss.
Jeg sier til seriøse jobbsøkere at hvis du skulle være så uheldig å treffe sånne som snakker om humankapital, så bør du samle sammen tingene dine og løpe fort som faen.
Alternativt la tingene ligge med visshet om at det bare er ting.
Jobbsøkeren som «vinner konkurransen om drømmejobben» basert på sin evne til å kopiere gamle tekster og fremføre et rollespill med ansiktsmaske preget av gamle svettemerker blir definert som et «talent» og så går det ikke så lang tid før han eller hun skvises gjennom et introduksjonsprogram som fungerer på den sammen måten som en kjøttkvern hvor krydderpulveret gjør sitt for at ingen vil kjenne forskjell på smaken av okse, sau eller gris eller noe helt annet som du kanskje ikke vil vite hva er.

Tilbudet kom på mail etter to uker. Jeg hadde ingen interesse av å purre, men innrømmer at jeg ble litt overrasket over å lese en tekst som bekrefter hvor kåte de er.
Det er sånn det har blitt i arbeidslivet, ikke sant.
Det er sånne ting som du må tenke på når du skal velge om du vil fremstå som en slave eller en hore og når tiden bringer deg dit at du blir trukket ut som den spesielt utvalgte som skal ofres til gudene så hever du armene i glede over å få slippe ytterligere lidelse og ikke for å vise ydmykhet til noe som du ikke vet hva er og som det heller ikke er meningen at du skal vite.

Jeg er litt usikker på når jeg skal slette nettsiden og tilhørende grupper på sosiale medier og om jeg kommer til å slette noe av det i det hele tatt. Kanskje jeg nøyer meg med å gi tingene et nytt navn og la det skure og gå på den samme måten som de fleste virksomhetene i næringslivet.
Same Shit.
New Wrapping.
Bare være klar over at dette dustebegrepet «content marketing» ligger på den lange listen min over ord som jeg ikke bruker og det er ikke noe jeg nevner for at de som lager kø på utsiden bruker det, for å si det sånn.

Ser deg senere.
Kanskje.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.