kvotering

Kjerringpreik

Jeg fikk spørsmål på et intervju her om dagen hvordan jeg stilte meg til å rapportere til en kvinnelig leder, lot det ble en liten kunstpause mens jeg tok en slurk kaffe og forsøkte å se om det var tegn til en eller annen rykning i ansiktet til hun som hadde stilt spørsmålet.
– «Nei», svarte jeg når jeg skjønte at spørsmålet var ment seriøst.
– «Jeg har aldri brydd meg om symboler og tall eller farger når det kommer til utvelgeleseskriterier, syns spørsmålet ditt er tåpelig».
– «Tåpelig?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det spiller da ingen rolle om det er mann eller kvinne eller ung eller gammel bare vedkommende gjør jobben sin».
Det ble hennes tur til å ta seg en liten kunstpause.
Jeg tror hun måtte tenke seg om.
Det kunne se sånn ut.
Tanken slo meg hvordan det hadde vært hvis spørsmålet ble stilt av en mann, som om vår fellesnevner kunne påvirke et eventuelt oppfølgingsspørsmål fra den andre siden av bordet, en eller annen kommentar som kunne begrense stillheten som fulgte.
Jeg blåste den bort.
Tanken, mener jeg.
Jeg slo ikke akkurat stiften når jeg kom ut i frisk luft og solskinn. Det var et dårlig møte, og jeg tror ingen av oss skjønte en dritt av hva den andre snakket om.
Sånn er det noen ganger.
Det var ikke bare disse «mars og venus-greiene», men det var noe med hele pakka som ble helt feil for meg.
Det var noe med holdningene hennes, væremåten og hvordan hun snakket på.
Jeg likte henne ikke.
Det er mulig at hun er en god sjef, men jeg tror ikke hun kunne være en god sjef for meg og det er det som er viktig for meg og mine valg rundt hvem jeg ønsker å bruke tid på. Nå, sett i ettertid, så har jeg tenkt tanken på at hun ikke ville ha meg med på laget fordi jeg ikke er kvinne, ikke sånn at jeg dveler så mye med denne prosessen siden det var en dårlig prosess, dårlige ting som jeg ikke kan påvirke legger jeg til side for å kunne fokusere på det som jeg syns er bra og som jeg kan være en del av. Jeg har sett at hun er med i en av disse heiagjengene som skriker etter flere kvinner i styre og stell, en diskusjon som dukker opp hver gang en eller annen velrennomert aktør setter inn en ny mann i ledelsen.

Jeg kjenner en god del flinke kvinner som sitter i ledende posisjoner og som ikke ser poenget med å reise seg opp og si hvor de er. De har det bra som det er og det er kanskje derfor jeg liker å bruke tid sammen med dem.
Vi ler av de samme tingene.
De trenger ikke rope høyt for å grine til seg spalteplass med påstander om at arbeidslivet styres av menn som reproduserer seg selv, påstander som likes og kommenteres og underbygges av den samme syklubben som paradoksalt nok benytter sine egne valgte sannheter som viktigste motargumenter. Det som jeg syns er ekstra teit, er de som køler på med dette mangfoldsbegrepet som ikke er noe annet enn et begredelig begrep som ødelegger mer enn det hjelper siden det fokuserer på alt som er rundt og ikke det som er i midten, det som betyr noe og som ikke fyrer opp for tvangstanker og valgte sannheter.

Det er ganske lett å komme over tekster som handler om kvinner som forteller at de er så jævlig stolt av at de har kjempet seg fram til en eller annen jobb til tross for at de er kvinne, sånne som det er lett å anta er blant dem som lever livet sitt gjennom andre. Jeg syns det er mye kulere med mennesker som har kommet seg inn i en virksomhet og en jobb hvor de oppfattes som riktig i forhold til hvem de er og hva de kan og hvordan de bruker det som de kan.
Det er det som betyr noe.

Anbefaler en annen tekst som ligner litt på denne som du nettopp har lest, – den handler nesten om det samme bortsett fra at symbolene er byttet ut med farger:
Mangfold som sofapolitikk

Her kommer The Queen of Soul, – ARETHA FRANKLIN med «Rock Steady»

Kjønnsdiskriminering?

… men apropos kvotering og gårsdagens tekst, – jeg har da mine svin på skogen selv om mine grisehistorier er av det myke slaget. Når jeg startet rekrutteringskarrieren min på midten av nittitallet så hadde jeg fokus på IT, og dette var jo en bransje som i lang tid var forbeholdt gutta.
Det bare var sånn.
Hver gang det dukket opp en kvinnelig kandidat – for dette var en tid hvor vi hadde respekt for proaktive jobbsøkere, må vite … – så var det armer og bein i bevegelse og stor rift om hvem som skulle få lov til å profilere henne siden vi visste at alle ville ha men alle kunne ikke få. Det er mulig at vi tenkte litt smartere før, vi var i hvert fall mer effektive på en effektiv måte, men jeg er sikker på at det er noen der ute som ikke skjønner seg på sånt.
Det virker litt rart å se tilbake på det, men det var ganske mange oppdragsgivere som var villige til å senke kompetansekravene sine hvis de kunne få inn en jente i avdelingen.
Vi snakket ikke om kvotering.
Vi visste vel ikke en gang hva kvotering var.
Seriøst.
Det er ikke mer enn sytten eller atten år siden.
Vi snakket om å gjøre jobben vår og visste hvordan vi skulle gjøre det.
Jeg husker en god kunde av meg hos en av de største, han sa tingene som de var og noe av det han sa kunne sikkert komme litt skeivt ut men sånn er det noen ganger. Jeg var på et oppfølgingsmøte og spurte hvordan det gikk med … ja, for enkelhetens skyld kan vi kalle henne Signe, og joda, han var fornøyd. Ikke bare med henne, men også med hvordan hun hadde påvirket kulturen i avdelingen.
– «Gutta gleder seg til å gå på jobben», smilte han.
– «Ja, ikke for det … vi har jo alltid hatt det hyggelig her, men det var som om det skjedde noe når Signe kom inn i avdelingen, gutta spiser penere i lunsjen … ja, bare det at de har begynt å ta seg lunsjpause i stedet for å spise sjokolade og coka ved pc’en, flere av dem har til og med begynt å variere litt i klesveien … ikke så mye fotballprat og drekka pule og sånt … »
Jeg nikket.
Jeg visste godt hvor jeg hadde han, men på den annen side så var det gjensidig.
Dessuten så var nok også Signe klar over det.
Verden er faktisk et litt bedre sted å være når man har det bra med hverandre, og av og til så betyr det at det er visse ting som man bare må sørge for at enkelte ikke får høre om.
Sånn er det bare.
Det er ikke vondt ment.
Det er snarere godt ment.
Det handler om å få tingene til å funke.
– «Jeg kan godt trenge en person til», fortsatte han.
– «Lars skal over på en annen avdeling, så da trenger jeg en erstatter …»
– «Nettverksovervåking», nikket jeg.
– «Vi skal lære henne opp», avbrøt han og da trengte vi ikke å snakke mer om den saken.
Jeg hadde en annen kunde hvor det var helt motsatt, det var et stort kundesupportsenter hvor det stort sett var jenter og der var de krystallklare på at de helst ville få inn en mann når de skulle rekruttere en ny person.
– «Litt for mye kakling», smilte han.
– «Trenger en som kan … en som kan balansere litt, hvis du skjønner hva jeg mener …»

Arbeidsmiljøloven forbyr forskjellsbehandling ved ansettelser på bakgrunn av kjønn, det er regulert i likestillingsloven, men i mange tilfeller dukker det opp noe som tvinger fram denne menneskelige egenskapen som handler om instinkt.
Noen går så langt som å si at det handler om overlevelse.
Noen går enda lenger og sier at denne utdøende egenskapen vil bli vår egen undergang.
Nok om det.
Jeg legger liv og død og krig og fred og sånt til side og går tilbake til ansettelsesprosesser som kort og godt handler om å få inn en person som oppfattes som «riktig» og «riktig i forhold til hva». Da nytter det ikke å komme med kvoteringspremisser og sjablonger og tvangstrøyer. Det er mulig at det er en godt bevart hemmelighet, men ansettelse av riktig person til riktig rolle handler om litt mer enn å sortere søknadsbunken basert på fine titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV. Det handler om å skjønne seg på mennesker og hvordan mennesker funker sammen med andre mennesker.
Sånn er det bare.
Det er sånne ting som tikker og går og reguleres av seg selv så lenge flinke folk får lov til å gjøre jobben sin i fred og til fordel for alle parter.
Det er ikke noe dramatikk i det.
Det lille som eventuelt måtte dukke opp og som føkker opp hele greia, er som regel oppkonstruert guffe og oppgulp fra de som legger seg ned og vrir seg i sitt eget ego med forventninger om at «noen» skal komme og ordne opp, gjerne etterfulgt av en eller annen vissen rosebusk som foreslår at løsningen ligger i en snarlig gjennomgang av rutinene …
Grøss.

Hodelus og skrittsopp

Jeg hadde det samme ubesvarte anropet fire eller fem ganger på displayet, og en eller annen gang ut på dagen fikk jeg anledning til å svare på det ukjente anropet. Stemmen i den andre enden fortalte at jeg var vanskelig å få tak i og jeg kjente at jeg ble litt varm mellom ørene. Jeg tenkte telefonsalg eller sånn markedsføringspiss men valgte likevel å spørre hvem hun var og hva det gjaldt, var ikke noe spesielt skarp i stemmen eller noe sånt, men hun gjentok at hun hadde prøvd å få tak i meg i noen dager. Det var da jeg vurderte å si morn og morna og legge på men så refererte hun til noen mennesker som jeg kjenner ganske godt og som jeg liker ganske godt og at hun visste at jeg hadde et godt rykte og så lot jeg henne fortsette.
Jeg hadde kaffe.
Jeg hadde beina på pulten.
Jeg hadde tid.
Jeg hadde i hvert fall fem minutter, men så kjente jeg at jeg begynte å bli litt varmere mellom ørene da hun fortalte at hun ringte for å få tips i forbindelse med sitt søk etter unge ledertalenter. Det var da jeg valgte å rense stemmen og fortalte at jeg har bygget opp mitt gode rykte basert på min evne til å finne riktige mennesker uten noen form for kvotering. Jeg sa til og med at jeg ikke har noe behov for å bli assosiert med dette tøyset, litt usikker på om jeg brukte begrepet «tøys», kanskje jeg sa noe annet men sånn sett i ettertid så kan jeg sikkert godt ha sagt det.

Dette konseptet handler om et knippe mennesker som skal gjennom flere runder med tester og evaluering og referanser og sikkert litt annet som mange av disse organisasjonsutviklingsselskapene liker å briljere med når de skal forsvare tallene som står på fakturaene deres. Nå har det seg sånn at jeg aldri har latt meg påvirke av alderen til en kandidat, og ekskluderer ingen på grunn av et årstall i en CV. Grunnet til at jeg ikke liker dette spesifikke fjaset er denne forherligelsen av en forhåndsdefinert gruppe kvoterte mennesker hvor jeg mener at profesjonelle bransjefolk bør holde seg for gode for å motarbeide noen av sine egendefinerte fagetiske prinsipper. Samtidig er det vel heller ikke til å stikke under en stol at jeg ikke er så veldig begeistret for at en lederrrolle bør invitere forsøkskaniner til å sjonglere med sin manglende erfaring.

Man kan samtidig lese i E24 om noen som har etablert et nettsted for elitestudenter hvor kun de som har best karakterer slipper til – ment som et eksklusivt tilbud for de beste talentene for at hodejegere og bedrifter kan få tilgang til å søke etter kandidater mot betaling.
Ok, jeg slipper til et uttrykk som etter hvert har blitt rimelig utvannet på disse sidene:
Grøss.
Jeg støtter en av kommentarene som følger den aktuelle teksten om at dette minner om noe som ble forsøkt av noen som hadde litt dusere farger på skjortene sine for sytti eller åtti år siden. Tiden flyr, men menneskene virker ikke å bli noe særlig smartere når alt kommer til alt – spesielt ikke når vi lar oss diktere av at begrepet «smart» ikke kan bekreftes av noe annet enn et tall …

Kvotering

Jeg har i diverse tidligere innlegg uttrykket og beskrevet min misnøye med kjønnskvotering i ansettelsesprosesser.
Jeg syns det er noe ordentlig tull og noe som bare forkludrer.
Jeg liker ingen form for kvotering, egentlig.
Nå kan man lese i Aftenposten at en del statlige virksomheter skal gjennomføre en forsøksordning med moderat kvotering av personer med innvandrerbakgrunn.
Jeg syns dette er noe forbanna piss.
Jeg vet at noen setter kaffen i halsen ved en sånn uttalelse – pass på at dere ikke spruter ned tastaturet før dere kommer drassende med rasismeparagrafer og ymse annet.
Jeg syns kvotering er noe forbanna piss fordi målet med en rekrutteringsprosess er å finne den som er riktig for stillingen. Uavhengig av kjønn, alder eller noe annet. Vi har til og med en lov i dette landet som skal passe på at det går riktig for seg, og dette forsøksprosjektet bryter vel egentlig med disse prinsippene. Og når jeg mener at det er noe forbanna piss, så mener jeg det like mye på vegne av kandidaten som går inn i rollen og som eventuelt må leve med vissheten om at han eller hun har fått jobben på grunn av kvotering og ikke fordi vedkommende er vurdert som riktig sammenlignet med en rekke andre gode kandidater.

Et sentralt spørsmål som vil komme opp er hvordan man skal differensiere mennesker med innvandrerbakgrunn.
Eller kvotere, for å bruke innspillernes eget begrep.
Gjelder det bare de som har en annen hudfarge?
Gjelder det bare muslimer?
Hva hvis man er lys i huden og muslim?
Gjelder det bare førstegenerasjon eller andre og tredje og så videre?
Gjelder det alle som ikke er europeiske eller kan man bli med hvis man er mørkhudet fra Frankrike?
Gjelder det for venninnen hans som også er fransk, men hverken mørkhudet eller muslim?
Hvem skal velges mellom en mørk afrikaner og en lys muslim?
Nei, dette blir ikke lett.
Jeg foreslår at man setter bort ansettelsesprosessen til noen som vet hva de driver med …

Kvotering rettet mot alder går ut på noe av det samme.
Det er like forkastelig.
Det gleder meg å kunne linke til en stor, tysk studie av alder og produktivitet fra det tyske arbeidsdepartementet som viser 45-49-åringer er noe mer produktive enn gjennomsnittet, mens arbeidstagere i alderen 20-24 år er noe mindre produktive enn gjennomsnittet.
Se det, ja …
Jeg finner det merkelig at en slik undersøkelse ikke får like mye fokus som ”unge ledere” og alle disse tåredryppende historiene om innvandrerne som ikke kommer på intervju fordi det er så mange fordomsfulle mennesker i næringslivet. Sutre.
Sutre.
De fleste statistikker og undersøkelser viser at det faktisk er denne gruppen – det vil si førtiåringene, uavhengig av kjønn og etnisk bakgrunn – som kommer dårligst ut og som faktisk sliter mest etter omstruktureringsprosesser og nedbemanning. Kanskje grunnen til at det ikke blir like mye fuss og røre rundt disse, er fordi de ikke senker seg til lavmålet med all denne sutringen fordi dette er den siste generasjonen med yrkesstolthet og moralske verdier?

Repetert til det kjedsommelige på disse sidene:
Vær deg selv og vær stolt av det.
Dersom du føler at du har ”gått ut på dato” så tenk over hvordan din unike kompetanse kan være overførbar til noe annet som du kan tenke deg å jobbe med.

Søk jobber som henger sammen med muligheter og forutsetninger – dersom du opplever at noen i den andre enden kødder med rettighetene dine så kontakter du VG eller TV2. Det hjelper deg ikke til å få jobben du søkte på, men du kommer sikkert til å få henvendelser fra mange andre som kjenner sin besøkelsestid og som vet å hive seg på …
Det var egentlig ment som en spøk, men du har sikkert sett flere av eksempler. For eksempel hun som sutret i media for ikke så lenge siden fordi alle de andre var så utrolig fordomsfulle – og helt sikkert misunnelige … jeg bare hallo, liksom – bare på grunn av at hun hadde deltatt i realityprogram på TV og fått høre at hun ble vurdert som feil i forhold til bedriftens verdier.
Stakkars jente.
Er det sånn vi skal ha det?

Mennesker ansetter mennesker, og mitt karrieretips er å snu det hele på hodet.
Seleksjon og konsentrasjon lar deg finne ut hvor du definitivt ikke vil ha noen glede av å jobbe.
Du finner det ut før det er for sent, før du velger å slutte fordi du ikke trives.
Arbeidsoppgaver er en ting.
Kultur er noe helt annet.
Og tro meg, en god kultur er vanskeligere å finne enn gode arbeidsoppgaver.

Her er SOUL II SOUL med «Back to Life»