lederfilosofi

Tanker om ledelse fra en raddis

Aftenposten har en god tekst om ledelse i dag, – det er serien «Livet på toppen» hvor de har kommet fram til Aslak Sira Myhre som er en fyr som jeg har stor sans for.
– «Jeg er veldig skeptisk til folk som sier at de vil bli ledere …»

Jeg har møtt en del ledere gjennom et langt arbeidsliv, og de beste lederne har vært disse som har dette ubestemmelige inni seg som gjør at de klarer å få med seg mennesker.
Det er jo det som er poenget med hele rollen.

Jeg er ikke redd for å si at jeg ikke liker all denne industrialiseringen som preger et utdanningsmarked som tror det er mulig å dyrke fram disse menneskene – eller talentene, som de liker å kalle dem – ledelse er ikke et fag eller et yrke, og Myhre forteller at litteratur om ledelse ikke står så høyt i kurs på Litteraturhuset. Jeg skjønner han godt, og deler synspunktet om at ledelse ikke er en generell teknikk som kan læres.
– «Å være atten år og ville bli leder, er for meg like innholdsløst som å ville bli rik …»

Det oser respekt av en fyr som har klart å lede en gruppe som er kjent som anarkister med et rimelig anstrengt forhold til ledere. Han forteller at det handlet om å vinne dem, han snakker om tillit og byr på seg selv med å bekrefte at han er relativt kjent som en konfliktorientert person i det offentlige rom og tilsvarende konfliktsky privat, to sider av en personlighet som møtes i lederrollen. Han forteller at han ser hva som må gjøres for at ting skal virke, begrunnet med egen kunnskap om området og faget som kjennetegner menneskene som skal ledes mot noe.

Det finnes mange mennesker som leser bøker med piler og symboler og bokser, tekster som er produsert i lukkede rom av mennesker som ikke forstår seg på menneskelige relasjoner.
Bruk tiden på noe annet, sier jeg. Kom deg ut og treff mennesker som funker med andre mennesker, de som står fram og peker i den riktige retningen og som sier noe som ligner på kom igjen, folkens – vi skal dit, og så begynner han eller hun å gå mot målet.
Det, mine venner – det er ledelse.

Jeg holdt en foredrag i går for en flott gjeng med mennesker som har brukt et år av livet sitt i grønne klær for å forsvare alt vi har og alt vi er. Jeg avsluttet med å si at de skulle ignorere en del av de formaningene som snart vil dukke fra sånne som tror de sitter med kartet som viser terrenget på den andre siden, den som de har vært med på å forsvare og som domineres av mennesker som ikke ser verdien av et papirløst samfunn.
Du husker historiene fra teltet.
Du husker historiene fra skyttergropene.
Du vet hvordan du skal pakke sekken din og vet at det er trygt å snu ryggen til laget når du skal dekke en annen flanke.
Du vet hva du skal gjøre når det smeller.
Du vet hvem du vil ha med deg i krigen.

Men, poengterte jeg.
Det skal ganske mye til for å ignorere noen av de formaningene, men dere skal vite at de kommer.
Det er da dere skal tenke på hvem dere er.

Uten noen som helst sammenligning for øvrig, – her er Alina Baraz:

Redningsmannen

– «Ja, Morten», begynte han, denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem, noen ganger lurer jeg på om han sitter i buskene og venter på at det skal dukke opp en eller annen som han kan snakke med, om alt mellom himmel og jord og alle de andre tingene. Jeg vet ikke hva han snakker om med alle de andre som han møter på sin vei, eller omvendt, de som møter han på sin vei, men når han treffer meg så er det fotball.
– «Tom Nordlie er klar for Sandnes-Ulf, hva tror du om det?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Jeg følger ikke så mye med på hva Sandnes-Ulf gjør, jeg … de ligger i bunn av tabellen og jeg har tippet dem på nedrykk … da regner jeg med at tipset ryker».
– «Ryker?»
– «Hvis det er noen som kan redde en klubb som ligger så utsatt til, så er det Tom Nordlie», fortsatte jeg og satt fra meg bæreposene fra matbutikken.
– «Tror du det?»
– «Ja».
– «Redningsmannen slår til igjen, mener du?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Nå vet jeg at Tom Nordlie ikke er så begeistret for å bli presentert som redningsmann, greit at han har gjort gode grep i andre klubber i samme situasjon, men han er først og fremst en type som har denne evnen som gjør at han klarer å få laget til å funke på begrenset tid og budsjett … jeg syns han er en type som det norske næringslivet kan lære veldig mye av … skulle gjerne sett han i en lederposisjon hos noen av de sidrompa bedriftene som dominerer fjellbygda vår».
– «Så redder han Sandnes-Ulf, da», fortsatte han.
– «Og så får han ny kontrakt og fyken neste sommer … det er jo vanlig, er det ikke?»
– «Jo», smilte jeg.
– «Han har nok ikke vært noe særlig lenger enn to sesonger i samme klubb, jeg tror at det skyldes av det finnes folk i styre og stell som mener at han tar stor plass … en plass som de vil ha selv … styre og stell, mener jeg … men på den annen side så kjører han på med en ganske enkel suksessoppskrift som funker hver jævla gang, og det er dette som handler om motivasjon og innsats og alle de tingene der … har ikke tall på hvor mange dusteforedrag jeg har vært på med sånne avdanka idrettsfolk som snakker om følelsene når de sto på pallen og alle de tingene som ligger bak, historier som er helt fjernt for vanlige folk men som likevel betaler dyrt for å se og høre … Tom Nordlie, derimot … han snakker til deg på et språk som du skjønner og som du identifiser deg med, og hvis du ikke skjønner det så får han deg til å skjønne det».
– «Det», nikket han og holdt opp en pekefinger.
– «Det var egentlig … jævlig godt sagt».
– «Ja», nikket jeg.
– «Du har sikkert hørt han snakke på TV, da skjønner du hva jeg mener».
– «Ja … jo, du har rett i det».
Og så ble han stille.
Jeg kan ikke huske at han har blitt det før, jeg måtte som regel finne på ett eller annet for å komme løs, alt fra poteter som koker og barnevakt som skal hjem og bil som skal hentes på verksted før stengetid og sånne ting.
Jeg husker første gangen jeg traff han, ikke Tom Nordlie men denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem, jeg hadde vært på fotballkamp og lusket hjem med skjerfet i hånda etter nok et tap, da spratt han ut av buskene og tema var satt for lenge siden.
Sånn ble vi kjent.
Sånn har det fortsatt.
Jeg skal ikke se bort i fra at det var på den tiden at nettopp Tom Nordlie var trener for det laget som jeg heier på, det gikk egentlig ikke så bra, men det betyr ikke noe for denne teksten.
Stillheten varte ikke lenge.
Det var kanskje bare en liten kunstpause.
Det var kanskje varmen.
– «Nå», fortsatte han.
– «Vært å handlet?»

Noen ganger så detter jeg litt ut, kommer ikke på noe å si og så blir jeg stående å høre på alt og ingenting, mest det siste, før jeg står og venter på det rette ordet eller omstendigheten som får tankerekken på plass og minner meg på at jeg har et annet liv og denne gangen ble jeg reddet av nabojenta som seilte opp på siden av meg som en deilig sommerbris.
– «Morten», smilte hun.
– «Jeg trenger deg».
Jeg vet at det kan finnes noen som vil mene at det vil være feil for en mann i sin beste alder å skrive noe sånt som at nabojenta er griselekker eller noe som ligner, men noen ganger så dukker det opp en slags usynlig boble mellom to menn som ikke kan forklares på noen annen måte enn noe som enkelte kan oppfatte som et begrep som virker litt ekkelt. Det er ikke sånn ment, for all del, men jeg bruker det som en slags uttrykksforsterker for å visualisere settingen.
Jeg kan tenke meg at hun er atten år, kanskje hun er tjue, ligner litt på Meg Ryan med sånn smal overleppe og lys bustefrisyre, en sånn jente som man forbinder med sol og sommer og blomstereng, timotei og snekke på Sørlandet og bunad på 17. mai. Nå sto hun så tett inntil meg at en liten bevegelse fra meg ville gjøre settingen rimelig frapperende, i hvert fall for denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem og som antageligvis var i ferd med å konstruere dagens sladderhistorie i den varme hjernen sin, hun var kledd i en hvit topp som klistret seg litt til deler av kroppen som fremdeles var våt etter en dusj gjennom hagesprederen, noe jeg fikk vite litt senere i og med at det var noe av dette hun trengte hjelp til, hagesprederen, men det spiller i og for seg ingen rolle for denne teksten.
Hun fikk meg ut av settingen, og det var det viktigste.
Jeg var redningsmannen hennes, men egentlig var det omvendt.
Nok om det.

Jeg kan godt sitere noen gullkorn fra godeste Tom Nordlie når jeg kjører fotballforedraget mitt, og husker en tekst jeg leste om at han oppfatter filosofien sin som at man skal være «kontrollert sinnsyk». Det er nesten ikke grenser for hvilke følelsemessige utspill han kan komme med i arbeidet med å få flinke folk til å funke med andre flinke folk. Mye av det som oppfattes som tull og tøys og spontane utbrudd har en dypere mening, det handler om en form for psykologi som overfører ord og handlinger som kan ligne på en slags startgass.
Han har vel nevnt det i et intervju, også.
Han er et menneske som bevisst spiller på hele følelsesregisteret.

– «Glede, sinne eller frustrasjon … jeg holder ingen ting tilbake … og det er viktig, jeg mener det er essensielt at folk er seg sjøl og at de tør å være det».

Jeg tror som nevnt at det norske næringslivet kan lære mye av han, ikke minst alle disse kjedelig medarbeiderne som vasser rundt og som ikke tør å være seg selv av frykt for at det skal bli oppfattet som upassende.
Det er best å ikke si så mye, for da sier jeg i hvert fall ikke noe galt.
Det er ganske mange av dem der ute.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Jeg håper ikke det er deg.

– «Når jeg var i Kongsvinger så satt alle gutta og deppa med hodet så dypt mellom beina at hvis Glomma hadde gått over sine bredde så hadde de drukna alle sammen …»

Han forteller i et intervju at han oppfatter seg selv som en type som kan være så røff at folk ikke tør å si noe, noe som kan være en utfordring for spillerne, men så lenge du er ærlig i alt du sier og gjør så håper og tror jeg at spillerne virkelig føler den friheten de har til å være seg selv.
Det er ganske godt sagt.
Det finnes sikkert noen som kan si noe lignende om meg.
Uten sammenligning for øvrig.

Det handler litt om at man må forberede seg på det uventede, et setning som egentlig er ganske misvisende men som ofte brukes om mennesker som har denne egenskapen som han besitter.
Noen syns det er spennende med sånne mennesker.
Noen syns at det ikke er bra i det hele tatt.
Jeg tilhører nok de som mener at det er spennende, og jeg har sansen for mennesker som tør å utfordre de som er rundt seg for å få til dynamikk, samspill, produktiviet og verdiskaping.
God ledelse handler ikke om å være autoritær, men å være en autoritet.
God ledelse handler om å få laget til å vite hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det, en greie som i noen tilfeller kan få noen og enhver til å stille spørsmål om det finnes tvil blant de ansatte.
Det gjør det.
Det har jeg sett på mange arbeidsplasser.
Jeg bare jobber her, jeg.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Jeg håper ikke det er deg.

– «Selv om du er sjef og setter agendaen så må du klare å vise at du er et menneske … du må ufarliggjøre det å vise følelser, og derfor bruker jeg mye tid på å komme under huden på folk siden det er viktig for meg å forstå de individene jeg jobber med …»

Han sier mye som jeg liker å høre.
Han sier også at han stoler på mavefølelsen, intuisjon handler jo om tidligere erfaring.

Sandnes-Ulf ligger på bunn av tabellen.
Hvis jeg skal være litt stygg, så kan jeg godt si at jeg driter i hvordan Sandnes-Ulf kommer til å gjøre det, ikke sånn at jeg hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
Det gjør jeg aldri.
På den annen side, så heier jeg på Tom Nordlie og da vil det sikkert være noen som mener at det er det samme som å heie på laget med tanke på sammenhengen.
Nei, det funker ikke sånn.
Jeg vet at det høres selvmotsigende ut, men jeg har jo skrevet en tekst om Ronny Deila på disse sidene, også.
Bare sånn for å ha sagt det, liksom …

– «For å slanke meg, så måtte jeg innse at jeg var feit …»

Jeg har for øvrig ikke gitt opp håpet om å se Tom Nordlie som landslagstrener.
Det hadde vært noe, det.
Redningsmannen.

Dill og dull med sjefen

Jeg har lest en fersk undersøkelse fra Proffice som forteller at norske ledere er alt for opptatt av å bli likt av sine ansatte. Det er faktisk så mange som 9 av 10 som mener at det er viktig at medarbeiderne liker dem, men som ikke ser det paradoksale i sine medarbeideres frustrasjon over manglende generelle lederegenskaper.
Det er ikke bra.
Jeg vet om noen som vil bli leder fordi de liker å være leder.
Det er et feil utgangspunkt.
Det er i tillegg alt for mange som mener at det er en selvfølge at alle skal involveres i alt og mene noe om det meste, det sier seg selv at det kan føre til mye søl. Det kan nesten virke som om det har blitt en trend at vi skal framstå som så demokratiske som mulig, mens virkeligheten viser at dette ikke skaper annet enn beslutningsvegring og dill.
Alle skal si sitt.
Også når de ikke har noe å si.
Vi må snakke sammen, helst opprette en komite eller en gruppe hvor alle kan få brukt sin stemme, det skal helst oppnås konsensus for å få til noe i stedet for å skjære gjennom og si at vi gjør det sånn.
Det finnes noen som kaller det en myk og relasjonsorientert lederstil.
Det finnes heldigvis også noen som kaller det sinker, trenering og tafatthet.
Det er overraskende få som ønsker å fremstå som autoritære, og noen finner det rimelig å stille spørsmål om hvordan det egentlig er mulig å få ting gjort.
Det er nemlig det som er den viktigste rollen til en leder.
Det handler om å skape resultater og verdier gjennom andre.

Det finnes undersøkelser som bekrefter at den største årsaken til at mennesker velger å slutte i et selskap henger sammen med et dårlig forhold til sin leder. Det er kanskje på tide at noen av dem bør redefinere hva de egentlig mener med «forhold», men det er det ikke så mange som tør å snakke om.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Det viser seg også at flat selskapsstruktur fører til tidkrevende byråkrati.
Det er nesten som et paradoks, er det ikke?
Undersøkelsen viser også at halvparten av de ansatte mener at lederen mangler faglig tyngde, mens 1 av 3 hevder at lederen ikke har respekt blant sine ansatte, noe som begrunnes med at det oppfattes som forvirrende når lederen blir kompis med de ansatte og skaper en usikkerhet på hvor grensene går.

Jeg har jobbet i noen selskaper hvor en av mine roller har vært å fordele en del av de personalfaglige tingene ut i linjen, en ganske utakknemlig oppgave siden det er mange som ikke takler overgangen fra å være en kompis til å bli en overordnet.
– «Vi er jo venner på Facebook …»
– «Og så», svarer jeg da, og skjønner at det er mange som ikke tør å viske ut grensene mellom profesjonalitet og fjas.

Materialet fra Proffice beskriver en økende grad av kravstore medarbeidere som har fått rykte på seg for å være illojal mot arbeidsgiveren og motsetter seg hierarkiske organisasjonsstrukturer. De er mer opptatt av relasjoner enn resultater og krever at de blir involvert og lyttet til. Proffice antyder at det finnes en del ledere som har tatt dette til etterretning og at konsekvensen er en oppmykning av lederstilen.
Det kan sikkert funke på noe steder.
Undersøkelsen mener at dette er en konsekvens av en generell digitalisering som har endret måten vi tenker og leder på, avstander har blitt kortere, relasjoner tettere, privatlivet mindre og prosesser åpnere. Det finnes noen som mener at alle ansatte skal få mene noe og at det er lov å være uenig, for all del, en flatere og mindre autoritær lederstil har kommet for å bli men da må man også være villig til å ta til seg hva som skjer når sjappa går dårlig.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Det er jo derfor vi har fagforening, er det ikke …
Nå er den dyktige kunnskapsministeren vår ute med slakterkniven for å skrelle bort en del unødvendige studieplasser, og da er det kanskje lov å håpe at han tar en sving innom noen av disse som lurer folk til å tro at man kan lære å bli en leder over et par semestre?

Ta deg en kjappis før frokost

Aftenposten har en greie med hva suksessfulle ledere gjør før frokost.
Overskriften kribler litt.
Jeg ser for meg en kjappis i dusjen eller hanky panky på kjøkkenbenken, men det sier kanskje mer om meg enn hvordan disse menneskene velger å styre livene sine …
Jeg har med andre ord en helt annen lederstil og lederfilosofi siden jeg får kabalen min til å gå opp på en annen måte. Dette er ledere som trenger alternative øvelser og stearinlys for å møte dagens utfordringer, de er avhengig av å utnytte tiden, morgentimene er tydeligvis ikke noe unntak og teksten forteller hvordan de guffer på med testosteron som definisjon på en god start på dagen, underbygget av en forskningsrapport hvor det kommer fram at det å være i en «power position» – det vil si løpe med armene over hodet – gir et ganske bra kick.
Hun sier ikke «kick».
Det er mitt ord.
Kunstnerisk frihet.
Kall det hva du vil.
Teksten forteller om viktigheten av arbeidsfri sone når de kommer hjem, en av dem strekker den litt lenger og forteller at det er en overlevelseskunst å ikke jobbe hjemme, man må være tilstede mentalt slik at dagen ikke blir fyllt av stress og en av dem deler til og med et triks som er å prate med seg selv.
Det kommer mer.
Jeg foreslår at du leser selv og er forberedt på at gjennomgangstonen er struktur og stram agenda.
Det er vel her det kan være passende å legge inn et «grøss».
Jeg er sikker på at jeg kunne ha gjort det en rekke steder tidligere.
Dette er en tekst som hyper opp «lifestyle» og «mindfulness» og «kvalitetsstid» – selv om ordene ikke presenteres direkte.
Jeg legger inn et lite «grøss» til, jeg.
Jeg oppfatter teksten som en slags forherligelse av disse profilene og vet at det finnes en del som har dem som forbilder.
Noen må jo sørge for at verden går framover …

Om noen år skal vi lese om de samme menneskene.
Da er de utbrent eller smittet av en eller annen livstilsykdom.

Her er DONNA SUMMER med «She Works Hard For the Money» – foreslår at den spilles høyt og i power position.