lederstil

Tanker om ledelse fra en raddis

Aftenposten har en god tekst om ledelse i dag, – det er serien «Livet på toppen» hvor de har kommet fram til Aslak Sira Myhre som er en fyr som jeg har stor sans for.
– «Jeg er veldig skeptisk til folk som sier at de vil bli ledere …»

Jeg har møtt en del ledere gjennom et langt arbeidsliv, og de beste lederne har vært disse som har dette ubestemmelige inni seg som gjør at de klarer å få med seg mennesker.
Det er jo det som er poenget med hele rollen.

Jeg er ikke redd for å si at jeg ikke liker all denne industrialiseringen som preger et utdanningsmarked som tror det er mulig å dyrke fram disse menneskene – eller talentene, som de liker å kalle dem – ledelse er ikke et fag eller et yrke, og Myhre forteller at litteratur om ledelse ikke står så høyt i kurs på Litteraturhuset. Jeg skjønner han godt, og deler synspunktet om at ledelse ikke er en generell teknikk som kan læres.
– «Å være atten år og ville bli leder, er for meg like innholdsløst som å ville bli rik …»

Det oser respekt av en fyr som har klart å lede en gruppe som er kjent som anarkister med et rimelig anstrengt forhold til ledere. Han forteller at det handlet om å vinne dem, han snakker om tillit og byr på seg selv med å bekrefte at han er relativt kjent som en konfliktorientert person i det offentlige rom og tilsvarende konfliktsky privat, to sider av en personlighet som møtes i lederrollen. Han forteller at han ser hva som må gjøres for at ting skal virke, begrunnet med egen kunnskap om området og faget som kjennetegner menneskene som skal ledes mot noe.

Det finnes mange mennesker som leser bøker med piler og symboler og bokser, tekster som er produsert i lukkede rom av mennesker som ikke forstår seg på menneskelige relasjoner.
Bruk tiden på noe annet, sier jeg. Kom deg ut og treff mennesker som funker med andre mennesker, de som står fram og peker i den riktige retningen og som sier noe som ligner på kom igjen, folkens – vi skal dit, og så begynner han eller hun å gå mot målet.
Det, mine venner – det er ledelse.

Jeg holdt en foredrag i går for en flott gjeng med mennesker som har brukt et år av livet sitt i grønne klær for å forsvare alt vi har og alt vi er. Jeg avsluttet med å si at de skulle ignorere en del av de formaningene som snart vil dukke fra sånne som tror de sitter med kartet som viser terrenget på den andre siden, den som de har vært med på å forsvare og som domineres av mennesker som ikke ser verdien av et papirløst samfunn.
Du husker historiene fra teltet.
Du husker historiene fra skyttergropene.
Du vet hvordan du skal pakke sekken din og vet at det er trygt å snu ryggen til laget når du skal dekke en annen flanke.
Du vet hva du skal gjøre når det smeller.
Du vet hvem du vil ha med deg i krigen.

Men, poengterte jeg.
Det skal ganske mye til for å ignorere noen av de formaningene, men dere skal vite at de kommer.
Det er da dere skal tenke på hvem dere er.

Uten noen som helst sammenligning for øvrig, – her er Alina Baraz:

Dill og dull med sjefen

Jeg har lest en fersk undersøkelse fra Proffice som forteller at norske ledere er alt for opptatt av å bli likt av sine ansatte. Det er faktisk så mange som 9 av 10 som mener at det er viktig at medarbeiderne liker dem, men som ikke ser det paradoksale i sine medarbeideres frustrasjon over manglende generelle lederegenskaper.
Det er ikke bra.
Jeg vet om noen som vil bli leder fordi de liker å være leder.
Det er et feil utgangspunkt.
Det er i tillegg alt for mange som mener at det er en selvfølge at alle skal involveres i alt og mene noe om det meste, det sier seg selv at det kan føre til mye søl. Det kan nesten virke som om det har blitt en trend at vi skal framstå som så demokratiske som mulig, mens virkeligheten viser at dette ikke skaper annet enn beslutningsvegring og dill.
Alle skal si sitt.
Også når de ikke har noe å si.
Vi må snakke sammen, helst opprette en komite eller en gruppe hvor alle kan få brukt sin stemme, det skal helst oppnås konsensus for å få til noe i stedet for å skjære gjennom og si at vi gjør det sånn.
Det finnes noen som kaller det en myk og relasjonsorientert lederstil.
Det finnes heldigvis også noen som kaller det sinker, trenering og tafatthet.
Det er overraskende få som ønsker å fremstå som autoritære, og noen finner det rimelig å stille spørsmål om hvordan det egentlig er mulig å få ting gjort.
Det er nemlig det som er den viktigste rollen til en leder.
Det handler om å skape resultater og verdier gjennom andre.

Det finnes undersøkelser som bekrefter at den største årsaken til at mennesker velger å slutte i et selskap henger sammen med et dårlig forhold til sin leder. Det er kanskje på tide at noen av dem bør redefinere hva de egentlig mener med «forhold», men det er det ikke så mange som tør å snakke om.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Det viser seg også at flat selskapsstruktur fører til tidkrevende byråkrati.
Det er nesten som et paradoks, er det ikke?
Undersøkelsen viser også at halvparten av de ansatte mener at lederen mangler faglig tyngde, mens 1 av 3 hevder at lederen ikke har respekt blant sine ansatte, noe som begrunnes med at det oppfattes som forvirrende når lederen blir kompis med de ansatte og skaper en usikkerhet på hvor grensene går.

Jeg har jobbet i noen selskaper hvor en av mine roller har vært å fordele en del av de personalfaglige tingene ut i linjen, en ganske utakknemlig oppgave siden det er mange som ikke takler overgangen fra å være en kompis til å bli en overordnet.
– «Vi er jo venner på Facebook …»
– «Og så», svarer jeg da, og skjønner at det er mange som ikke tør å viske ut grensene mellom profesjonalitet og fjas.

Materialet fra Proffice beskriver en økende grad av kravstore medarbeidere som har fått rykte på seg for å være illojal mot arbeidsgiveren og motsetter seg hierarkiske organisasjonsstrukturer. De er mer opptatt av relasjoner enn resultater og krever at de blir involvert og lyttet til. Proffice antyder at det finnes en del ledere som har tatt dette til etterretning og at konsekvensen er en oppmykning av lederstilen.
Det kan sikkert funke på noe steder.
Undersøkelsen mener at dette er en konsekvens av en generell digitalisering som har endret måten vi tenker og leder på, avstander har blitt kortere, relasjoner tettere, privatlivet mindre og prosesser åpnere. Det finnes noen som mener at alle ansatte skal få mene noe og at det er lov å være uenig, for all del, en flatere og mindre autoritær lederstil har kommet for å bli men da må man også være villig til å ta til seg hva som skjer når sjappa går dårlig.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Det er jo derfor vi har fagforening, er det ikke …
Nå er den dyktige kunnskapsministeren vår ute med slakterkniven for å skrelle bort en del unødvendige studieplasser, og da er det kanskje lov å håpe at han tar en sving innom noen av disse som lurer folk til å tro at man kan lære å bli en leder over et par semestre?

Ta deg en kjappis før frokost

Aftenposten har en greie med hva suksessfulle ledere gjør før frokost.
Overskriften kribler litt.
Jeg ser for meg en kjappis i dusjen eller hanky panky på kjøkkenbenken, men det sier kanskje mer om meg enn hvordan disse menneskene velger å styre livene sine …
Jeg har med andre ord en helt annen lederstil og lederfilosofi siden jeg får kabalen min til å gå opp på en annen måte. Dette er ledere som trenger alternative øvelser og stearinlys for å møte dagens utfordringer, de er avhengig av å utnytte tiden, morgentimene er tydeligvis ikke noe unntak og teksten forteller hvordan de guffer på med testosteron som definisjon på en god start på dagen, underbygget av en forskningsrapport hvor det kommer fram at det å være i en «power position» – det vil si løpe med armene over hodet – gir et ganske bra kick.
Hun sier ikke «kick».
Det er mitt ord.
Kunstnerisk frihet.
Kall det hva du vil.
Teksten forteller om viktigheten av arbeidsfri sone når de kommer hjem, en av dem strekker den litt lenger og forteller at det er en overlevelseskunst å ikke jobbe hjemme, man må være tilstede mentalt slik at dagen ikke blir fyllt av stress og en av dem deler til og med et triks som er å prate med seg selv.
Det kommer mer.
Jeg foreslår at du leser selv og er forberedt på at gjennomgangstonen er struktur og stram agenda.
Det er vel her det kan være passende å legge inn et «grøss».
Jeg er sikker på at jeg kunne ha gjort det en rekke steder tidligere.
Dette er en tekst som hyper opp «lifestyle» og «mindfulness» og «kvalitetsstid» – selv om ordene ikke presenteres direkte.
Jeg legger inn et lite «grøss» til, jeg.
Jeg oppfatter teksten som en slags forherligelse av disse profilene og vet at det finnes en del som har dem som forbilder.
Noen må jo sørge for at verden går framover …

Om noen år skal vi lese om de samme menneskene.
Da er de utbrent eller smittet av en eller annen livstilsykdom.

Her er DONNA SUMMER med «She Works Hard For the Money» – foreslår at den spilles høyt og i power position.