ledertalenter

Hva, – vil du ikke være sjef?

Jeg kom over en tekst på en svensk næringslivside som forteller at unge mennesker i Norden er minst interessert i å gjøre rask karriere og bli sjef. Det vises til en verdensomspennende undersøkelse på unges syn på lederskap.

Det første som slår meg når jeg leser en tekst som dette, er denne opphausingen av unge ledertalenter som renner over i det som finnes av norske karrieremedier, deretter tenker jeg at denne undersøkelsen er positiv lesing – hvis det er sant – siden jeg oppfatter lederskap som noe helt annet enn noe som kan måles i tall og symboler eller som man kan lese seg til.
Det handler om egenskaper.
Noen har det.
Noen har det ikke.

Ledelse og ledelsesfilosofi er så mangt, men den nest dårligste lederen etter min oppfatning er den flinke fagpersonen som «forfremmes» for å underbygge tittelkosmetikk og bling og boller og brus.
Den dårligste beskrives litt lenger ned.
Flinke folk klarer fint å gjøre jobben sin i fred, men så er det dessverre alt for mange av de som egentlig burde oppfattes som en feilansettelse som enkelte virksomheter paradoksalt nok sender bort på ulike «programmer» og «samlinger» med forventninger om at det er mulig å utvikle dem til å bli sånne som jeg oppfatter som de dårligste, de som har mer fokus på å etterleve sin egen sjefs forventninger for styring og måling til glede for dennes videreformidling til de som sitter enda høyere opp i systemet.

Evnen til å motivere og vilje til å inspirere og engasjere er kanskje de viktigste egenskapene for en sjef, men igjen, – hvis man har ansatte som ikke vet hva man skal gjøre på arbeidsplassen sin og hvorfor man skal gjøre det, så grenser det faktisk tett opp til en feilansettelse.
Det er alt for mange sjefer som bare er sjef og ikke noe annet.
På den annen side er det alt for mange flinke folk som har lederegenskaper, men som ikke slipper til …

Denne teksten som jeg refererer til ble fulgt opp med en kommentar fra en berte som syns det er bekymringsfullt at det ikke er flere unge som vil bli sjef før hun spurte hva man kan gjøre for å lokke dem inn i disse rollene.
Jeg valgte å legge inn en kort replikk:
– «Dum fråga, – varför ska någon lockas till något som de inte vill eller kan hända inte har förutsättningar för at lyckas med?»

Her kommer BOB MOSES med «First to Cry»

Hodelus og skrittsopp

Jeg hadde det samme ubesvarte anropet fire eller fem ganger på displayet, og en eller annen gang ut på dagen fikk jeg anledning til å svare på det ukjente anropet. Stemmen i den andre enden fortalte at jeg var vanskelig å få tak i og jeg kjente at jeg ble litt varm mellom ørene. Jeg tenkte telefonsalg eller sånn markedsføringspiss men valgte likevel å spørre hvem hun var og hva det gjaldt, var ikke noe spesielt skarp i stemmen eller noe sånt, men hun gjentok at hun hadde prøvd å få tak i meg i noen dager. Det var da jeg vurderte å si morn og morna og legge på men så refererte hun til noen mennesker som jeg kjenner ganske godt og som jeg liker ganske godt og at hun visste at jeg hadde et godt rykte og så lot jeg henne fortsette.
Jeg hadde kaffe.
Jeg hadde beina på pulten.
Jeg hadde tid.
Jeg hadde i hvert fall fem minutter, men så kjente jeg at jeg begynte å bli litt varmere mellom ørene da hun fortalte at hun ringte for å få tips i forbindelse med sitt søk etter unge ledertalenter. Det var da jeg valgte å rense stemmen og fortalte at jeg har bygget opp mitt gode rykte basert på min evne til å finne riktige mennesker uten noen form for kvotering. Jeg sa til og med at jeg ikke har noe behov for å bli assosiert med dette tøyset, litt usikker på om jeg brukte begrepet «tøys», kanskje jeg sa noe annet men sånn sett i ettertid så kan jeg sikkert godt ha sagt det.

Dette konseptet handler om et knippe mennesker som skal gjennom flere runder med tester og evaluering og referanser og sikkert litt annet som mange av disse organisasjonsutviklingsselskapene liker å briljere med når de skal forsvare tallene som står på fakturaene deres. Nå har det seg sånn at jeg aldri har latt meg påvirke av alderen til en kandidat, og ekskluderer ingen på grunn av et årstall i en CV. Grunnet til at jeg ikke liker dette spesifikke fjaset er denne forherligelsen av en forhåndsdefinert gruppe kvoterte mennesker hvor jeg mener at profesjonelle bransjefolk bør holde seg for gode for å motarbeide noen av sine egendefinerte fagetiske prinsipper. Samtidig er det vel heller ikke til å stikke under en stol at jeg ikke er så veldig begeistret for at en lederrrolle bør invitere forsøkskaniner til å sjonglere med sin manglende erfaring.

Man kan samtidig lese i E24 om noen som har etablert et nettsted for elitestudenter hvor kun de som har best karakterer slipper til – ment som et eksklusivt tilbud for de beste talentene for at hodejegere og bedrifter kan få tilgang til å søke etter kandidater mot betaling.
Ok, jeg slipper til et uttrykk som etter hvert har blitt rimelig utvannet på disse sidene:
Grøss.
Jeg støtter en av kommentarene som følger den aktuelle teksten om at dette minner om noe som ble forsøkt av noen som hadde litt dusere farger på skjortene sine for sytti eller åtti år siden. Tiden flyr, men menneskene virker ikke å bli noe særlig smartere når alt kommer til alt – spesielt ikke når vi lar oss diktere av at begrepet «smart» ikke kan bekreftes av noe annet enn et tall …