lederutvikling

Termodynamikkens første hovedsetning

Jeg kjenner noen som er sånn «nå skal vi faen meg ditt» og «nå skal vi faen meg datt» og så blir det gjerne litt mer «faen meg her» og «faen meg der» og så går det en stund og så skjer det ikke mer.
– «Skjer’a?»
– «Nei, va’kke så enkelt, gitt …»
– «Skulle ikke du faen meg fikse og rydde opp’a?»
– «Nja», nølte han.
– «Vi har lagt inn noen anmerkninger for neste vedtak og så kaller vi inn til et endelig beslutningsmøte mot slutten av måneden, eller den neste, vi har en god dialog og driver prosessen i henhold til eksisterende rammeverk, så … dette blir bra …»

Dette kan handle om revolusjonære rabulister som står på toppen av barrikadene og veiver med brennende bildekk og fillete flagg.
– «Kom igjen, folket … nå tar vi de svina!»
Dette kan handle om hvilken som helst opposisjonspolitiker eller ett eller annet opphauset talent.
Det kan også handle om han eller hun som endelig har blitt lagt merke til på arbeidsplassen for sin gode evne til å være et sosialt samlingspunkt, plutselig blir han eller hun invitert inn på styrerommet for å komme med innspill som strekker seg litt lenger enn vafler i kantina på fredag og flere bonger på julebordet.
Det er da det skjer.
Eller sagt på en annen måte, det skjer ikke noe.
Det er nemlig ikke så lett å puste når kvelertaket strammes.
Jeg lurer noen ganger på hvor det blir av denne positive energien som fyrer opp gode tanker, men vet at den ikke blir borte men at den går over i en annen energiform.
Det er termodynamikkens første hovedsetning.

Jeg snakket med en fyr her om dagen, han er klar for å finne seg ny jobb og denne gangen skal det ikke være noe sånt lederhelvete.
Det var sånn han sa det.
Han er glad i faget sitt og gjør det bra, han er en av de beste, men så skjedde det noe med han da arbeidsgiveren fant ut at han skulle få lederansvar. Kanskje det var et håp om at noe av energien hans kunne overføres til noen av de andre.
Han visste ikke.
Han fikk aldri høre noe.
Han fikk bare et opprykk.
Først ble han litt smigret, men det gikk ikke lang tid før han merket overgangen fra å være en hyggelig arbeidskollega, en som mange kom til fordi han var så flink, han var en av de beste, men så ble han sjef og måtte snakke på en annen måte.
Han begynte å snakke mer om selskapet enn om fag og kollegaer.
Han ble betraktet på en helt annen måte, det skjedde noe med gruppetilhørigheten og han merket at energien som pleide å summe gjennom landskapet endret form til noe som han ikke kjente igjen.
– «Hvor kan du tenke deg å jobbe?»
– «Vet ikke …»
– «Har du gjort deg opp noen tanker om hva du ser etter, tenker ikke nødvendigvis på selve rollen for jeg vet jo hva du kan og hva du er god for, men har du noen tanker om hvor du kan få brukt energien din på riktig måte?»
– «Nja», nølte han.
– «Jeg var vel litt flinkere til å se sånne ting før … vet ikke om det er jeg som har forandret meg eller om det er selskapene som jeg syns virket mer spennende før enn hvordan de fremstår i dag … kanskje det er en kombinasjon …»
Jeg nikket.
Jeg fikk nesten lyst til å notere noe på et papir, men tenkte at det ville virke formelt.
Vi satt med hver vår kaffe og kikket på menneskene rundt oss.
Mennesker i bevegelse.
– «Jeg vet at det kan høre litt rart ut», fortsatte han.
– «Men jeg syns det virker som om arbeidslivet har blitt så jævlig kjedelig … det er ingen som mener noe eller står fram med noe som får meg til å tenke at, ja, dette vil jeg være med på, her kan jeg bruke meg selv … det er store ord og … jeg vet ikke, lite substans …»
Jeg nikket igjen.
– «Jeg liker å jobbe», fortsatte han.
– «Jeg liker å fikle og ordne og gjøre det som jeg er god på».
Jeg fikk lyst til å nikke igjen, men tenkte at det får være grenser til å fremstå som en nikkedukke.
Det ligger liksom ikke for meg.
Det var kanskje derfor vi snakket sammen.
Stryk kanskje.
Det var derfor vi snakket sammen.
– «Jeg savner det å kunne gjøre jobben min i fred», fortsatte han mellom to slurker.
– «Jeg trenger ikke ha noen rundt meg som … som suger energien ut av meg og hele tiden maser om ditt og maser om datt, når er det ferdig, når kan jeg skifte farge fra rødt til gult og grønt … det er jo umulig å gjøre en god jobb når man hele tiden skal måle og rapportere og melde hit og melde dit … det blir faen meg bare … bare tull».

Jeg leste en tekst her om dagen som handlet om ansatte som teppebombes av møter, dynges ned av rapporteringskrav og prosedyrer som reduserer både autoritet og handlingsrom.
Det handlet mest om ledere, men det gjelder de fleste.
Det er misbruk av energi.
Jeg har nettopp lagt fra meg «Lederundersøkelsen» fra AFF som forteller at toppledere i bedrifter med over hundre ansatte bruker halvparten av arbeidstiden sin i møter. Det riktige tallet er for øvrig førti prosent, men det går opp i opp med omstendighetene rundt møtene. Det som jeg finner litt merkelig, paradoksalt, kall det hva du vil, er at jeg treffer en del mennesker som tydelig viser at de egentlig ikke er så interessert i å være med på alle møtene men er der fordi det er forventet at de er der.
– «Du vet jo hvordan det er», forsøker de med sånne fårete smil.
– «Det er en del av jobben … ja da, så … neida».
Særlig.
Det mases om stadig større behov for gode team for å løse utfordringer, noe som gir et økende behov for flere mennesker for å utføre de mest banale oppgaver som selvstendige individer kan utføre hvis de får lov til å gjøre jobben sin i fred, det baller på seg med møter for man må jo få vite hva alle de andre holder på med og hvor langt det har kommet og om de i det hele tatt har gjort det de skal og sånne ting.
Jeg har ansatt veldig mange flinke mennesker, og liker å se hvordan de kaster seg rundt og er så fulle av energi at det nesten bobler over.
Stryk nesten.
De er så fulle av energi at det bobler over.
Abelia stiller spørsmålet om vi har blitt travlere enn før, og det er en som svarer at vi har blitt travlere i den forstand at hjernen har flere ting den må forholde seg til. Hjernen er det viktigste produksjonsmiddelet, og da må vi forstå hvordan den virker og hvordan vi kan få mest ut av den. Det kreves en mye mer bevisst kompetanse og utøvelse av selvledelse fra oss i dag enn tidligere.
Hmm.
Jeg tror dette er noe som henger sammen med at det finnes litt for mange mennesker i arbeidslivet som ikke får endene til å møtes, det er som om det stopper opp når de ser hvordan alle ordene som ser så fine ut i bøkene blir så vanskelig å si når man i virkeligheten prøver å sette de inn i de riktige setningene. Noen av dem snakker om stress og noen skylder på stress, men når alt kommer til alt så er jo ikke stress noe annet enn energi som har samlet seg opp i et slags vakuum og som bare venter på det skal skje noe som får all denne energien til å forandre seg til en annen form.

Jeg treffer flere flinke mennesker som flyttes inn i nye roller som får dem til å henge med andre, de tvinger seg inn i et kunstig søk etter en falsk tilhørighet til en helt annen gruppe mennesker, ikke bare fordi de er i ferd med å bli utstøtt fra den gamle gruppen men fordi de ikke er sikre på om de takler overgangen. De søker likesinnede og ender opp med andre som er like usikre og så gjemmer de seg bort i møter.
Fritt for å skrive referat, liksom.
Særlig.
Du.
Du som var så flink.
Du som var en som mange så opp til.
Du som var den som sa det du mente fordi du mente det.
– «Kom igjen’a … nå skal vi faen med ta dem!»

Hilsen fra Sverige

Jeg husker at jeg skrev en tekst om denne patetiske utdanningsinflasjonen for en stund siden som viste seg å bli bekreftet av rapporter og statistikk fra både SSB og NHO. Jeg har skrevet om kompetansemas og karakterfjas og master disaster og stort sett konkludert med at dette er noe du kan sette en tykk og svart strek over dersom du ikke kombinerer det med personlig egnethet som gjør at du oppfattes som riktig i forhold til de omgivelsene som du skal bevege deg i.

Dagens ord er ikke ment som noen videreføring selv om det sikkert finnes noen som ser sammenhengen, men jeg fikk lyst til å klippe litt fra en svensk undersøkelse som styrker mitt mantra om viktigheten av at ansatte passer inn. Det er som vanlig Ukeavisen Ledelse som har pirret kompetanseløkene mine med å kopiere fra en tekst som forteller hvor fokuserte ledere er av formelle ferdigheter når de skal ansette noen at de glemmer å gjøre jobben riktig siden det først er i ettertid at de forstår at det viktigste er om personen passer inn i organisasjonen eller ikke.

Gapet mellom rekrutteringskriteriene og kriteriene for vurdering av kandidaten i etterkant ser ifølge denne undersøkelsen ut til å være stort. Dermed er det kanskje ikke så rart hvis lederne blir misfornøyde med de rekrutteringene de gjør.
Sukk …
Svenskene ligger litt foran oss, så det drøyer vel en stund for sannheten kommer fram til oss.
Jeg har for øvrig tatt meg fri i dag.

Ledere uten galskap

En av Norges beste fotballspillere gjennom tidene, Kjetil Rekdal, har kommentert i Dagbladet at dagens fotball-landslag mangler ledertyper.
Jeg er enig.
Jeg drister meg også til å mene at de fleste som har en viss interesse av norsk fotball er enig.

Kjetil Rekdal mener den viktigste årsaken er mangelen på ledertyper, disse som klarer å hente ut det lille ekstra og som enkelte oppfatter som gærninger.
Jeg syns det er ganske godt sagt.
Det er litt for mange pyser der ute som er mer opptatt av å fikse sveisen og vise fram tattisene, og det er ikke dette som avgjør ting i egen favør.

Trøkket er borte og Kjetil Rekdal mener at mye av årsaken ligger i en manglende galskap og tenning.
Vi har spillere som ikke tør å slippe seg løs, gjøre kreative ting og peise på.
Vi har spillere som er låst fast i et mønster og et system hvor frykten for å tape er sterkere enn viljen til å vinne.
Det er akkurat som i næringslivet.
De som har hørt foredraget «Livet er morsommere for oss som liker fotball» skjønner hva jeg mener.

Det nevnes i den samme teksten at kvaliteten antageligvis er der, men det hjelper ikke når man ikke klarer å knekke kodene som gjør at det tar litt fyr. Det er også en setning jeg benytter meg av når jeg messer i roller som handler om å få mennesker til å funke sammen med andre mennesker.
Det er som om det er en total mangel på denne ubestemmelige greia (les: ledelse og selv-ledelse) som gjør at man ikke klarer å hente ut det lille ekstra for at det skal gnistre og gløde.

Jeg savner kreativ galskap.

En leder er som regel et menneske som kan ta litt mer plass enn andre.
Det er greit.
Man trenger ikke være Steve Ballmer eller en av de mange andre ekstreme eksemplene som finnes der ute for å sørge for gjennomslag, men ledelse er noe som betyr at man skaper resultater gjennom andre. Det er ikke vanskeligere enn som så, og det er jo litt rart at ikke BI og sånne steder har det i pensumet sitt …
Nok om det.
Dersom du klikker på «ledelse» i stikkordskyen til venstre, så får du noen inntrykk av hva jeg mener.
En leder skal som nevnt ta litt mer plass en andre. Det ligger i en leders ansvar og mandat å ta den plassen, det blir litt sånn som «Kongen på haugen» for de av dere som er gamle nok til å huske den leken før formynderne og pedagogene og sosionomene kom på banen og ødela muligheten til å gi barn forståelsen av hva det handler om. Det er nemlig ikke alle som har mulighetene og forutsetningene til å være leder.
De kan gjøre noe annet.
Det er nok av oppgaver.

Jeg heier på Kjetil Rekdal, men ikke nok til at han bør ta over etter Drillo :)

The Viking Laws

Jeg har en plakat på kontoret mitt som jeg fikk av en jente som heter Marte.
Jeg har hengt den sånn at det er lett å se den, ikke bare for meg men for alle som er innom.
De fleste nikker samtykkende.

Det handler om en enkel form for ledelsesfilosofi, og det finnes sikkert noen som mener at den faktisk ble hugget i stein for en del år tilbake hvor nordmenn var kjent som et stolt handelsfolk.
Det finnes også noen som sier at det finnes en tid for alt, og man skal jo ikke så langt tilbake i tid hvor sivilisasjonens styre og stell befant seg i land som i dag preges av totalt kaos og mangel på ledelse. Vinden snur fortere enn man tror, og om noen år har det kanskje gått opp for noen og enhver at de trange skjortene som enkelte oppfatter som et lederverktøy begrenset tilfanget til luft i hodet og at det kanskje var derfor det gikk som det gjorde.
Det finnes jo noen som tror det er en forklaring på alt …
Vinden snur som nevnt fortere enn man tror, og da er det viktig å stå fram når det blåser som verst.
Husk at det kommer noen etter deg.

Be brave and aggressive
– Be Direct
– Grab all opportunities
– Use varying methods of attack
– Be versatile and agile
– Attack one target at a time
– Don’t plan everything in detail
– Use top quality weapons

Be prepared
– Keep weapons in good condition
– Keep in shape
– Find good battle comrades
– Agree on important Points
– Choose one chief

Be a good Merchant
– Find out what the market needs
– Don’t make promises that you can’t keep
– Don’t demand overpayment
– Arrange things so that you can return

Keep the camp in order
– Keep things tidy and organized
– Arrange enjoyable activities which strengthen the Group
– Make sure everyone does useful work
– Consult all members of the group for advice

.