linkedin

Gjør deg litt synligere på LinkedIn

Jobbsøkerkursene mine handler mye om viktigheten av nettverk og det som jeg på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke, – da tenker jeg ikke på noen av disse dilterne som publiserer tull og tøys for å tilfredsstille andre eller for å vise heiagjengen sin at de tilfredsstiller de samme menneskene, men hvordan du kan bruke sosiale medier og ikke minst LinkedIn for å gjøre deg synligere for potensielle arbeidsgivere.

LinkedIn er det viktigste verktøyet for å holde kontakt med flinke folk og sjekke ut hva «sånne som meg» tenker og hva vi ser etter, hva som er smart og hva som kanskje ikke er like smart. Jeg vet at det finnes noen som liker å dele tekster som handler om hvordan man kan gjøre seg synlig gjennom andre kanaler som twitter og facebook, men det er bare småtteri i forhold til et profesjonelt verktøy som LinkedIn.

Jeg får en del oppfølgingsspørsmål om jeg kan arrangere et eget LinkedIn-kurs, men er litt usikker på om jeg får «lov» til å arrangere kurs, – jeg tenker da på tillatelse og godkjenning sentralt fra LinkedIn og om de er sånne sertifiseringsfanatikere.
Greit nok.
Jeg kan kalle det noe annet.
Jeg kan kalle det «foredrag» eller «workshop».
Jeg har for øvrig kontaktet noen som er enda flinkere enn meg for å sjekke ut denne formaliteten.
Men svaret er ja.
Dette skal jeg gjøre.
Nå skal det jo sies at jeg har gjort dette en del ganger tidligere i andre sammenhenger, pakket inn sammen med noe annet, noe som har gitt mange bekreftelser på viktigheten av å formidle hvordan man bruker verktøy for å begrense sølet.

Nå skal det sies at jeg er rimelig klar på at du ikke skal møte opp her med troen på at det er dette som gjør at det plutselig løsner i jobbsøkerprosessen din. De som kjenner meg, vet at jeg er ganske påståelig med tanke på at tiltak aldri skal bli et mål i seg selv, – du skal være klar over at «sånne som meg» skjønner hvem som har gått på jobbsøkerkurs og skjønner hvem som har fått noen gromme LinkedIn-tips, for å si det sånn.
De som ikke skjønner det kan slenge seg i veggen og håpe at effekten forlenger levetiden deres.
Husk at positiv opptreden på et intervju kombinert med riktige uttrykk og gode karakterer ikke sier en dritt om hvor «flink» du er til å utføre en jobb.

Nettsidene til Karriereverkstedet vil oppdateres med aktuelle tider og steder selv om jeg regner med at fanen som henger øverst på siden – jobbsøkerkurs – kommer til å fylles med relevant info.
Nok om det.
Her kommer THE CURE med «Lullaby»

Relasjonsvedlikehold og opprydding

Jeg rydder litt i nettverket mitt i enkelte rolige stunder, en viktig jobb som må gjøres en gang i blant. Jeg tenker mest på de som jeg ser at det er på tide å ta opp tråden med, de som det begynner å bli en stund siden jeg har snakket med, sånn på ordentlig. Hvis du opplever at det begynner å bli litt rolig på arbeidsmarkedet, så er det en god tid for en kaffe her og en kaffe der. Dette er noe som er enda viktigere for deg som er seriøs jobbsøker, – du har sikkert fått høre fra de som du ønsker å etablere kontakt med at de ikke har tid til å treffe deg.
Vel, nå begynner de å få god tid …

Når jeg snakker om nettverk og relasjonsbygging og de tingene der i relevante fora som jeg opplever som viktig å frekventere, så kommer jeg raskt inn på LinkedIn. Jeg blir fremdeles overrasket når jeg treffer mennesker som enten jobber med noe som forutsetter gode nettverk eller de som ønsker å jobbe med noe som forutsetter gode nettverk men som ikke er på LinkedIn.

Jeg rydder også på den måten at jeg rett og slett gjemmer bort noen av kontaktene mine, det høres kanskje litt brutalt ut, men det kommer en tid hvor man ikke lenger har noe mer å bidra med ovenfor hverandre eller at det blir litt for mange tidstyver.
Sånn er det bare.
Nå skal det sies at jeg har veldig mange kontakter, men dog.
Jeg sletter de ikke for da mister jeg jo tilgangen til deres nettverk, men jeg setter de på «hide» – en god funksjon som gjør at jeg kan kvitte med med noen av de som slipper regelmessige statusoppdateringer som handler om sånne ting som gjør seg bedre på intetsigende kanaler. Jeg syns for øvrig at det er litt synd at et profesjonelt forum som LinkedIn er i ferd med å bli invadert av Instagramfanatikere. Hvis du ikke vet hvordan den funksjonen funker, så bør du lære deg det så du slipper søppel på veggen din.
Definisjonen på «søppel» er det for øvrig du selv som bestemmer.
Og du, ikke si det til noen men det er ingen som ser at du foretar dette grepet, i hvert fall ikke før vedkommende etterlyser noen «likes» eller «sukkerspinnkommentarer» fra deg …

People-on-puzzle-pieces_flipped

Det vil alltid være noen som gir inntrykk av å være mer opptatt av å forsøke å vise seg fram for andre i nettverket sitt enn å komme opp med noe nyttig og da må man foreta noen kommunikasjonsgrep.
Jeg snakker om kildetips.
Her om dagen hadde jeg et kort møte med et resultat av dette, det var den andre gangen på kort tid hvor en tilsynelatende troverdig kilde presenterte gull som ikke var noe annet enn svevestøv.

Jeg var som vanlig tidlig ute, fant et ledig utebord i solen og ble sittende med noen sosialantropologiske selvstudier i påvente av at hun skulle dukke opp. Damen ved nabobordet satt med datteren sin på fanget, jeg hadde vinket til henne når jeg kom og fått noen smil i retur som bevis på at jeg var godkjent.
Fra datteren, mener jeg.
Avtalen min klokket inn sin velkoreograferte entre, holdt hånden mot hodet som for å signalisere at hun hadde en samtale på øret med noen som hun oppfattet som viktigere enn meg, jeg hadde sett profilbilde på LinkedIn og visste hvem jeg skulle se etter for å komme henne i møte.
Hun lignet i hvert fall litt.
Virkeligheten korrigerer bedre enn Photoshop.
Jeg hørte bruddstykker av en samtale som var av det slaget som man kan høre når jentene sitter på t-banen og slarver, den påfølgende samtalen oss i mellom var for øvrig ikke så mye å skrive om.

Kaffekoppen min var tom da jeg kjente at det nappet i låret mitt, det var den lille jenta fra nabobordet som hadde dristet seg bort til meg og bekreftet tillit ved å vise fram en av lekene sine, en rosa plastikktelefon med blinkende lys, jeg tok den i mot og trykket på den røde tasten som jeg visste ville gi fra seg ringelyd når jeg trykket på den, lot det ringe to ganger før jeg sa «hallo» og la inn en kort samtale med Byggmester Bob før jeg avsluttet praten og ga tilbake telefonen til en takknemlig og stolt krabat som fortet seg tilbake til moren sin.
Svevestøvet kikket på meg, jeg tror hun ventet på at jeg skulle si noe smart men jeg lot det være.
– «Så», begynte hun nølende.
– «Var det … var det en slags test?»
– «Test?»
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg tenkte at … kanskje du skal teste hvordan jeg reagerer eller noe sånt … uforutsette hendelser, ikke sant … jeg har nemlig lest om proffe rekrutteringsmennesker som legger inn tester i intervjuet for å sjekke reaksjoner og responser og sånt … vi har øvd på dette på skolen når vi har intervjutrening, det er mange rekrutterere som benytter seg av ulike metoder for å predikere adferd».
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Dette var ikke noe annet enn en viktig telefon …»

No matter how old you are or no matter how bad-ass you think you are, if a toddler hands you their ringing toyphone, you answer it …
– Dave Chapelle

Jeg har blitt kjent med en dyktig dame som heter Donna Serdula – hun er eksepsjonelt god på LinkedIn og har en nettside med gode tips som du definitivt bør gjøre deg kjent med.
Men du, – ikke glem virkeligheten.
Sånn på ordentlig.

Du får DON HENLEY med «Boys of Summer»

Jobbsøkertips – lag dine egne referanser

Jeg nevner en rekke steder på disse sidene og i ulike karrierefora hvor jeg beveger meg at det er viktig for seriøse jobbsøkere å gjøre seg synlig i alle kanaler. Jeg nevner det fordi jeg treffer en del mennesker som gremmes eller skjemmes eller er redd for at andre skal tro og mene noe om dem i en verden som har blitt regulert til en plass hvor det finnes noen som mener at det ikke er så smart å skille seg ut, – paradoksalt nok de samme menneskene som liker å republisere tekster om de som finner drømmejobben ved å printe søknadstekster på juicekartinger og sende ut bildeserier på Instagram …

Du må finne din greie.
Du må finne ut hva som passer deg og ditt.

Jeg snakker mye om eierskap og forankring og hvorfor det ikke holder å sitte og glane på stillingsportaler og slenge inn en søknad når en eller annen har punchet inn en tekst som rimer med noe som du tror du kan, ofte til mennesker som hevder at de har et godt nettverk og følger opp med det obligatoriske spørsmålet som handler om hvorfor i all verden de ikke bruker nettverket sitt. Noen svarer at de ikke vil mase – eller spamme – og litt senere så forteller de at mennesker i nettverket deres ikke går av veien for hverken å publisere bilder av maten som de skal spise eller sure tær på badestranden.
– «Det er jo noe annet», sutres det.
– «Nei», svarer jeg kort.
– «Spinn deg et nytt nettverk …»
Deretter sklir jeg inn på dette som handler om referanser, disse menneskene som alt for mange tror er en sjef eller en leder men som egentlig handler om hvordan du kan gjøre deg synlig i kanaler som målgruppen din befinner seg i.

Det handler om å treffe de som du bør treffe.
Det handler om å kunne fortelle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.

Det er ikke den som du snakker med i denne fasen som skal ansette deg, det er ikke her du skal briljere med alt du har lært at det kan være smart å si på et jobbintervju, men det er her du forteller at du ser etter en ny jobb og så får du vedkommende til å spr det glade budskap i sitt eget nettverk.
Vel og merke hvis du har en god historie.
Vel og merke hvis du forholder deg til troverdighet, tillit, takt og tone.

Vis at du kan faget ditt.
Vis at du er glad i faget ditt.
Vis at du er deg selv, – skap din egen merkevare.

De som er kjent med meg og mitt har kanskje lagt merke til at jeg av og til legger ut en snutt på LinkedIn hvor jeg skriver noen ord om en eller annen i nettverket mitt som ser etter noe nytt, jeg linker inn profilen deres og ser hvor raskt budskapet sprer seg utover.
Det funker.
Det funker fordi jeg har et nettverk med flinke folk som skjønner hva dette går ut på.
Det funker fordi dette er innhold fra mennesker som klarer å formidle hvem de er og hva de kan, – av og til så kliner de til med litt snert som virkelig får en eller annen der ute som de ikke vet hvem er til å fatte interesse for dem. Og er det ikke rart, – det er jo dette mennesket som du egentlig ikke vet hvem er som kan avgjøre om du er kvalifisert eller ikke.
Du, – som sier at du har en god CV …
Du, – som lager god søknadstekst i Times New Roman på tre kvart side …
Du, – som har dobbel master eller erfaring som toppleder eller diplom som årets selger …

Men av og til å går det galt, et av disse innspillene gikk noen runder i nettverket mitt og endte opp i fanget hos en dame som er ansatt som rekrutteringsansvarlig hos en ledende aktør med nedslagsfelt som var midt i blinken for den konkrete jobbsøkeren. Hun sendte meg en melding hvor hun fortalte at de ikke kan ta kandidater fra andre rekrutteringsselskaper som de ikke har avtale med og ba meg om å slutte å sende slike salgsfremstøt.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når det finnes mennesker som ikke vet hva de jobber med.
Til hennes forsvar, så har hun en LinkedIn-profil med åttifire kontakter som ikke er relevant for eget fagfelt.

Jeg blir nesten litt skremt når det finnes mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som ikke ser verdien av nettverk og som ikke skjønner at arbeidet deres handler om menneskelige relasjoner, at man må tro på de samme tingene og være trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte …

Men du, – hva er egentlig en god referanse for en seriøs jobbsøker?
Jo, det er en person som kan spille deg inn i jobbsøkerprosessen din eller dytte deg opp og fram. Det er ikke nødvendigvis en tidligere sjef eller leder som du har snakket med på sommerfesten og som til nød kan bekrefte at du har vært ansatt i avdelingen hennes i det og det tidsrommet. En god referanse for en seriøs jobbsøker er en som kjenner deg fordi du har vært åpen og ærlig, en som kan bekrefte hvem du er og hva du kan og som skjønner hvordan du bruker noe av det som du mener at du kan.
Tenk på dette neste gang du sier at du har et godt nettverk …

Anbefalte tekster:
Referanser i glass og ramme
Hvordan vil du bli husket?

Bananabransjen

Jeg nevner flere steder på disse sidene at det er vanskelig å komme med anbefalinger eller bortforklaringer for hvem som er gode og hvem som ikke er like gode i bananabransjen, eller bemanningsbransjen som det egentlig heter, men de som følger med på disse sidene vet at jeg pleier å skrelle det ned til en enkel setning om at det er menneskene som jobber der som gjør forskjellen.
Det handler om preferanser.
Det er din jobb som jobbsøker å finne ut hvem som gir inntrykk av å skjønne hvem du er, hva du kan og hvor du vil, og da må du også huske på at du ikke kan nøye deg med en anbefaling fra en venninne som bare er SÅ fornøyd og har fått drømmejobben liksom.
Bra for en kan være dårlig for en annen.
Anbefalinger er det samme som referanser, og referanser har en tendens til å henge sammen med egen opplevelse, en person kan ha fått jobb gjennom et drittselskap fordi vedkommende var på rett sted til rett tid og vips så vil vedkommende anbefale selskapet til andre som kanskje ikke opplever det samme.

Jeg tror ikke det er så mange jobbsøkere som bryr seg om hva som skjer i kulissene i bemanningsbransjen, fokuset er rettet mot å få en interessant jobb og så går man videre. Jeg har likevel lyst til å dele noen tanker fra en diskusjon på LinkedIn hvor vi kommenterer dette som handler om etiske spilleregler, et ganske kompleks tema som handler om alt fra hvordan mennesker i bemanningsbransjen oppfører seg og hvordan de bør oppføre seg, både i forhold til kandidater og kunder og til hverandre, men så vet jeg at vi snakker om mennesker og da finnes det ulike definisjoner på riktig og galt.
Noen sier til og med at det ikke finnes noe som er riktig eller galt.
Målet helliger middelet.
Det blir som å diskutere ideologi, det finnes mange mennesker som tror at en bestemt ideologi vil seire eller bli borte av seg selv, hurra for fornuften liksom, nesten som disse eventyrene om de gode og de onde.
Det er feil.
Ideologier er ikke en sum av meninger eller standpunkter som man bare kan argumentere bort. Det handler om noe som omgir oss, vi lever i dem og fortolker våre omgivelser og handlinger gjennom dem, det er bare det at det finnes en del mennesker som begrenser seg selv til å nøye seg med å følge de som står bak ideologien eller som trigges av utfallet som kan føre til en form for egen vinning.

Jeg tror at en jobbsøker er glad til hvis han eller hun får en jobb som oppfattes som riktig, vedkommende bryr seg ikke om oppdraget er rappet fra et annet bemanningsselskap eller om kandidatprofilen er stjålet fra en eller annen base. Hvis noen ringer deg og presenterer en spennende mulighet, historien sitter og du er klar og kunden er klar og alt annet er også klart, så er det bare å kline til.

Bruk Fairtrade som et eksempel, rettferdig handel skal sikre varenes produsenter et minstemål av rettigheter.
Noen er veldig gira på sånne ting, og enda flere gir blaffen.
En banan er en banan.

Vi har fokus på å være seriøse, og da mener jeg «være» og ikke «fremstå som», og diskuterer etablering av et forum som kan ha en oppdragende effekt og på sikt provosere fram et skille mellom de som fremmer ryddighet og etiske regler fra de som driter i det så lenge de får pengene sine.
Det er i hvert fall en god tanke.
Det finnes noen som refererer til kvalitet og kvalitetskontroll og som mener at det kan være bra med en eller annen form for sertifisering, men jeg vet om ganske mange i denne bransjen som vifter med denne falske tryggheten uten at de egentlig vet hva de driver med. De flinkeste menneskene jeg har truffet har lært faget gjennom det virkelige livet, supplert med en dose fra Kardemommebyloven og dette ubestemmelige som kalles «sunn fornuft».

Fairtrade er som nevnt et relevant eksempel, men jeg ser for meg en base eller et oppslagsverk eller kall det hva du vil som kanskje ligner på Tripadvisor eller denne oppdragsreferansegreia til Finn.no. Utfordringen ligger i om det er noen som tør å legge inn en negativ opplevelse av frykt for å bli oppfattet som sutrete, nesten på den samme måten som enkelte bransjekollegaer vil oppfatte oss som en gjeng med en annen agenda som ligner på de som ønsker debatt for egen vinning. Det er sikkert noen som har begynt å gløtte litt på denne diskusjonen og som enten skjelver i buksene eller tenker sitt om hvilke duster vi er som setter i gang noe sånt.
Jeg velger det siste …

Det er ikke lett å finne ut hvem som bestemmer hva som er bra og hva som er dårlig, hva som er riktig eller galt og hva som i det hele tatt er poenget hvis resultatet blir som ønsket.
En banan er fortsatt en banan.
Jeg velger som regel de gule, de som er sånn passe myke og som gir meg det nødvendige tilskuddet.
Jeg har for øvrig fått mye skryt for banankaken min, en oppskrift som har smakt seg fram og hvor hemmeligheten ligger i å plukke de bananene som har blitt enda mykere enn de som jeg vanligvis kjøper når jeg bare skal spise dem som energitilskudd og fysedemper, de som er i ferd med å bli brune, de som er ekstra saftige og klissete.
Mmmm.


Denne teksten hadde før øvrig ikke vært mulig uten innspill fra Erik, Edgar, Eirin og Carl Eric.
Jo, en ting til – jeg legger ut oppskriften på banankaken min, så slipper jeg alle henvendelsene i etterkant.

100 g smør
150 g sukker
2 egg
4 bananer, gjerne de som er i ferd med å bli brune
225 g hvetemel
2 ts bakepulver
0,5 l melk

Mos bananene og bland alt sammen i en stor bolle.
Hell røra i en kakeform.
Stekes midt i ovnen på 180 grader i ca 1 time
– kommer an på ovnen din, sjekk litt før siden kaka er best når den er litt seig …