mangfold

Brød og sirkus i mangfoldsdebatten

Jeg har arrangert en samling for flinke folk med etnisk minoritetsbakgrunn, et vanskelig begrep som er like vrient å skrive som å si, språk var jo mye enklere før de som tror at de har noe å lære bort til andre fikk mandat til å bestemme hva man skal si. Jeg fikk en forespørsel om jeg ville kjøre et opplegg for en gruppe mennesker som sliter med å komme seg fram som jobbsøkere, – jeg skal ikke skryte på meg en påstand om at jeg hadde en viss årsaksfornemmelse på forhånd, men jeg hadde faktisk en viss årsaksfornemmelse på forhånd og det var derfor jeg valgte å gjennomføre noe som lå tett opp mot et komprimert jobbsøkerkurs med utgangspunkt i de samme festlighetene som kan oppleves på mine ordinære jobbsøkerkurs.

Jeg er ikke tilhenger av presentasjonsmateriell, jeg kjører stand-up, men akkurat i denne settingen hadde jeg bestemt meg for å ha med noen skjermbilder hvor det første forteller følgende:
– «Jobbsøk handler om en ting, og det er å formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan».
That’s it.
Det er nesten som om jeg kan si takk for meg etter å vist fram dette skjermbildet, kanskje lagt inn noen minutter for å fortelle hva som egentlig står der før jeg kunne ha avsluttet med å si at nå er det opp til deg.
That’s it.
Det er bare det at det har vært alt for mange som har fått lov til å gå rundt i alt for lang tid og sutret over hvor jævlig vanskelig det er å søke jobber at det til slutt blir jævlig vanskelig og enda værre enn det når det toppes av de som fremstår som mangfoldsmessere.
Som et patetisk paradoks.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hvem vil begynne?»
Det kom en hånd her og en hånd der, jeg valgte den første og nærmeste, ingen vits i å gjøre enkle ting vanskelig, og lykken står den kjekke bi som det står skrevet.
Audentes fortuna adjuvat.
Fortune favors the brave.
Jeg skal ikke skryte på meg vissheten om at det skjer det samme hver gang, men det skjer det samme hver gang, vedkommende er preget av stundens alvor, noe som isolert sett ikke er så ille med tanke på at det er mye bedre å oppleve noe som føles kjipt her enn å oppleve noe som føles kjipt der selv om noe som eventuelt kan oppfattes som kjipt er en del av livet. Det som skjer er at vedkommende presenterer den samme leksa som viser til en eller annen høyskolegrad hvor jeg pleier å skyte inn at jeg ikke spør hvor du har lært det som du mener at du kan for deretter å gi en gjentagelse av hva som står på skjermbildet om at det handler om hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan. Denne gangen lot jeg vedkommende fortsette og lot meg ikke overraske over at hun uoppfordret slang på en velbrukt tvangstanke og en valgt sannhet:
– «Men så er det sånn at jeg ikke får jobb fordi jeg heter Leelawati og er mørk i huden».
Hun ble stående å se på meg som om hun ventet på fortsettelsen. Det ble noen sekunder som jeg er sikker på at hun opplevde som kjipe hvor jeg gjentok at det er bedre å føle at det er kjipt her enn å føle at det er kjipt der selv om det egentlig ikke betyr noen verdens ting at man av og til har kjipe følelser.
– «La meg stille spørsmålet på en annen måte», begynte jeg.
– «Hvorfor skal noen ansette deg?»
– «Jo», smilte hun.
– «Hvis dere ansetter meg, så tar dere samfunnsansvar og viser at dere bryr dere om mangfold».
Jeg trodde ikke at jeg hørte riktig.
Jeg kunne ikke skylde på dårlig norsk siden jenta snakket norsk som om hun ikke snakket noen andre språk, kanskje hun ikke gjorde det for alt jeg visste, men det betyr ingenting for denne teksten. Poenget er at hun plasserte seg selv i skyggen for alt annet som ikke betyr noe og presenterte et ferdigpugget manus som noen mener må være svaret på hvorfor hun ikke slipper inn i manesjen.

Jeg har sluttet å kommentere tåpelige tekster fra de som tjener blodpengene sine på minoritetsspråklige og nisser som speiler en sak på vegne av andre for å styrke sin posisjon som mangfoldsmesser i sukkerspinnfora. Det er ikke så rent sjelden at jeg lurer på hva som bor i sånne som gjør hva de kan for å opprettholde en debatt om et tema hvor tematikken selv skal fremstå som et ikke-tema, men det har nok en viss sammenheng med et ønske om å vise seg fram for å oppnå en eller annen personlig vinning.

Det finnes fortsatt virksomheter som slår seg på brystet når de har ansatt en som dekkes av denne påtatte samvittighetsgreia som nevner at «arbeidsstyrken skal i størst mulig grad gjenspeile mangfoldet i befolkningen, og det er et personalpolitisk mål å oppnå en balansert alders- og kjønnssammensetning og rekruttere personer med minoritetsbakgrunn».
Det finnes fortsatt mennesker som setter kaffen i halsen når jeg forteller at jeg syns dette er bullshit, det er spill for galleriet, – kall det hva du vil, bare ikke snakk om at det er setninger som dette som forsvarer deres fremtreden som en aktør som bryr seg.

En av kursdeltagerne kom bort til meg mens jeg sto utenfor og ventet på en venninne som skulle hente meg, hun takket for et bra opplegg og syns det var fint at jeg snakket på en helt vanlig måte.
Det var sånn hun sa det.
Jeg snakket på en helt vanlig måte.
– «Du behandlet oss som om vi var helt vanlige jobbsøkere», fortsatte hun.
– «Ja», smilte jeg.
– «Er dere ikke det, da?»
– «Jo», nølte hun.
– «Men man blir jo fort vant til å bli behandlet som noe annet … det er mye silkehansker og bortforklaringer, for å si det sånn … prøv å tenke positivt, liksom … begynner å kjenne NAV-språket etter noen måneder og da er det kult å høre en som gir inntrykk av å vite hva han snakker om og som vet hvordan man møter mennesker».

Jeg nevner i noen tidligere tekster at jeg har hatt noen morsomme dager på filmsett, og her om dagen dukket det opp en jente ved siden av meg med en store kaffekopper og enda større smil om munnen. Jeg trodde først at hun var ansatt i filmselskapet, men skjønte litt senere at hun var med som statist.
– «Jeg vet hvem du er», begynte hun.
– «Du er han som skriver».
Der fikk jeg den.
Jeg er han som skriver.
Jeg er mye annet også, men for henne så var jeg han som skriver.
Greit nok.
Hun presenterte seg som Lamina og det første som slo meg var at jeg ikke visste at det gikk an å hete noe sånt, men kanskje jeg hadde hørt feil.
Lamina er Animal baklengs.
Jeg ventet spent på fortsettelsen siden jeg visste at vi satt foran en ganske lang pause i filmingen.
Varm kaffe og pent smil.
En god start.
Hun begynte med å fortelle at hun sto på utsiden av arbeidslivet og at hun traff mange som forsøkte å servere tåpelig trøst med overbevisning om at det handlet om fargen i ansiktet hennes, inspirert av de som snakker om mangfold for å få flere disipler og alle aktørene som får midler fra det offentlige for å holde liv i tematikken. Hun viste til en tekst som jeg skrev for lenge siden – mangfold som sofapolitikk – og hvordan den hadde satt sine spor.
– «Der kjente jeg meg igjen», smilte hun.
– «Og jeg er langt i fra den eneste …»

Litt senere spurte jeg henne om hun kunne fortelle hva hun ville jobbe med, og da kom det – hele regla om hvem hun var og hva hun hadde gjort fram til nå og hva hun var god på.
– «Men du», smilte hun.
– «Jeg har ikke sagt dette til så mange siden det er først nå at jeg har bestemt meg for å sette ny standard for hvordan jeg formidler presentasjonen min … jeg leser bloggen din og har lest boken din, så du kan kanskje si at jeg er påvirket …»
– «Fint», nikket jeg.
– «Du er i hvert fall positivt påvirket, og det er forskjellen».
– «Nå skal du høre», fortsatte hun.
– «Jeg har vært jobbsøker i et halvt år … kanskje litt lenger, og så fikk jeg innkalling fra NAV om å møte på jobbsøkerkurs for minoritetsspråklige … jeg er født i Norge, jeg … jeg takket selvfølgelig nei, og da fikk jeg svar om at jeg ikke kunne forvente bistand fra NAV hvis jeg ikke aksepterte tilbudene deres … det var snakk om et saksbehandlerkurs med praksisplass og det var ikke måte på … dama hos NAV sa at dette var en kjempefin mulighet og at det var mange som hadde gått på dette kurset som fikk jobb hos bedrifter med fokus på mangfold … jeg sa nei og så valgte jeg å kutte ut hele NAV … og nå tjener jeg penger på statistoppdrag mens jeg søker på jobber i virksomheter som jeg selv er interessert i … hvorfor er det sånn?»
– «Godt spørsmål», svarte jeg kort.
– «Det har kanskje en sammenheng med dette populære fargespillet … sukkerspinn kommer ikke bare i rosa, vet du».
– «Hmm», nikket hun.
– «Men vet du hva som er værst?»
– «Værre enn det?»
– «Værre enn det», smilte hun.
– «Nei», nølte jeg og kunne selvfølgelig komme på noen skrekkeksempler, men ville høre hennes versjon av hva som kunne oppleves som værst.
– «Tenk at det fortsatt finnes virksomheter i dette landet som kompletterer fargekartet på bekostning av nedslagsfeltet sitt», begynte hun.
– «Hvem er det de ønsker å lure, liksom … hvem er det som ikke skjønner den virkelige årsaken til at en nyutdannet høyskolejente med indisk bakgrunn får jobb i NAV eller til og med i HR hos en virksomhet som trenger å krydre litt på omdømmet sitt … det sier seg selv at det har gått for langt når det er tredjepart som lider … stakkars brukere, sier jeg … bedriften får lønnstilskudd og kred og jenta kan dekke seks måneder på en CV med fine ord, ikke sant … dette bør du skrive om, Morten!»

Jeg visste at hun hadde et poeng, og jeg treffer ganske mange av de som blir flaue over sånne som syter og klager og flagger diskrimineringskortet så snart de får anledning og anledningen dukker jo opp både titt og ofte, jeg treffer flinke folk som ønsker å få en jobb basert på noe som rimer med virkeligheten og ikke som de som gjemmer seg bort i påvente av at journalistene kommer. Det er for øvrig ikke så lenge siden jeg fikk en gjestetekst fra en som var i prosess med et ledende bemanningsselskap med påfølgende personlighetstest hvor et at de innledende demografiske feltene skulle fylles med svaret på hvilken rase vedkommende hadde.
Skjønner du?
Jeg treffer en del av de som er lei av de som oppfordrer til fokus mot deres flerkulturelle bakgrunn og ikke hvem de faktisk er, takket være organisasjoner som får godt betalt for å forføre arbeidslivet med vås om bedre omdømme, lønnsomhet, innovasjon og konkurransefortrinn.
Brød og sirkus.
Debatten er forvrengt og ensporet mot patetisk politisk korrekthet og handler mer om at det er viktig med mangfold enn hvorfor det er viktig. Debatten er like tåpelig som de som gjør et poeng av å ha en kompis som er neger eller same eller homo eller at de kjenner en som har en bror som har fått seg dame fra Asia.
So what?
Sammenligningen er kanskje litt søkt, men det handler faktisk om det samme.

Dagens musikksnutt går til Rebia som har hatt funnet glede i spillelistene mine gjennom lange pauser, –
her kommer PETER GABRIEL med «Games Without Frontiers»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Kjerringpreik

Jeg fikk spørsmål på et intervju her om dagen hvordan jeg stilte meg til å rapportere til en kvinnelig leder, lot det ble en liten kunstpause mens jeg tok en slurk kaffe og forsøkte å se om det var tegn til en eller annen rykning i ansiktet til hun som hadde stilt spørsmålet.
– «Nei», svarte jeg når jeg skjønte at spørsmålet var ment seriøst.
– «Jeg har aldri brydd meg om symboler og tall eller farger når det kommer til utvelgeleseskriterier, syns spørsmålet ditt er tåpelig».
– «Tåpelig?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det spiller da ingen rolle om det er mann eller kvinne eller ung eller gammel bare vedkommende gjør jobben sin».
Det ble hennes tur til å ta seg en liten kunstpause.
Jeg tror hun måtte tenke seg om.
Det kunne se sånn ut.
Tanken slo meg hvordan det hadde vært hvis spørsmålet ble stilt av en mann, som om vår fellesnevner kunne påvirke et eventuelt oppfølgingsspørsmål fra den andre siden av bordet, en eller annen kommentar som kunne begrense stillheten som fulgte.
Jeg blåste den bort.
Tanken, mener jeg.
Jeg slo ikke akkurat stiften når jeg kom ut i frisk luft og solskinn. Det var et dårlig møte, og jeg tror ingen av oss skjønte en dritt av hva den andre snakket om.
Sånn er det noen ganger.
Det var ikke bare disse «mars og venus-greiene», men det var noe med hele pakka som ble helt feil for meg.
Det var noe med holdningene hennes, væremåten og hvordan hun snakket på.
Jeg likte henne ikke.
Det er mulig at hun er en god sjef, men jeg tror ikke hun kunne være en god sjef for meg og det er det som er viktig for meg og mine valg rundt hvem jeg ønsker å bruke tid på. Nå, sett i ettertid, så har jeg tenkt tanken på at hun ikke ville ha meg med på laget fordi jeg ikke er kvinne, ikke sånn at jeg dveler så mye med denne prosessen siden det var en dårlig prosess, dårlige ting som jeg ikke kan påvirke legger jeg til side for å kunne fokusere på det som jeg syns er bra og som jeg kan være en del av. Jeg har sett at hun er med i en av disse heiagjengene som skriker etter flere kvinner i styre og stell, en diskusjon som dukker opp hver gang en eller annen velrennomert aktør setter inn en ny mann i ledelsen.

Jeg kjenner en god del flinke kvinner som sitter i ledende posisjoner og som ikke ser poenget med å reise seg opp og si hvor de er. De har det bra som det er og det er kanskje derfor jeg liker å bruke tid sammen med dem.
Vi ler av de samme tingene.
De trenger ikke rope høyt for å grine til seg spalteplass med påstander om at arbeidslivet styres av menn som reproduserer seg selv, påstander som likes og kommenteres og underbygges av den samme syklubben som paradoksalt nok benytter sine egne valgte sannheter som viktigste motargumenter. Det som jeg syns er ekstra teit, er de som køler på med dette mangfoldsbegrepet som ikke er noe annet enn et begredelig begrep som ødelegger mer enn det hjelper siden det fokuserer på alt som er rundt og ikke det som er i midten, det som betyr noe og som ikke fyrer opp for tvangstanker og valgte sannheter.

Det er ganske lett å komme over tekster som handler om kvinner som forteller at de er så jævlig stolt av at de har kjempet seg fram til en eller annen jobb til tross for at de er kvinne, sånne som det er lett å anta er blant dem som lever livet sitt gjennom andre. Jeg syns det er mye kulere med mennesker som har kommet seg inn i en virksomhet og en jobb hvor de oppfattes som riktig i forhold til hvem de er og hva de kan og hvordan de bruker det som de kan.
Det er det som betyr noe.

Anbefaler en annen tekst som ligner litt på denne som du nettopp har lest, – den handler nesten om det samme bortsett fra at symbolene er byttet ut med farger:
Mangfold som sofapolitikk

Her kommer The Queen of Soul, – ARETHA FRANKLIN med «Rock Steady»

Mangfold som sofapolitikk

Jeg får en del henvendelser fra mennesker som lurer på om jeg kan skrive en tekst om ditt eller datt eller om sånn eller sånn, tekster som jeg mer eller mindre er inne på i noen av mine egne skriblerier når jeg fremmer mine meninger om mangt og som antageligvis er utgangspunktet for deres henvendelse. Jeg skal ikke si at jeg konsekvent svarer nei, men jeg spør hva som får dem til å gjemme seg bak andre med denne tafatte tvangstanken om at det er best å ikke si noe for da sier jeg i hvert fall ikke noe galt. Det blir som sofapolitikk, – de mener en ting når de sitter hjemme alene men det rimer ikke med det som de formidler i allmennheten.
Tenke tanken er en ting.
Si det er noe annet.
Jeg kaller dem pyser, rævslikkere og ja-mennesker

Jeg fikk en melding her om dagen fra en jente som argumenterte med at jeg hadde en kjent stemme med stor bærekraft.
Wow.
Hun viste til en tekst som handlet om heiagjengene til samlebåndstudentene og deltagelse i et program for jenter med flerkulturell bakgrunn og høy utdanning, eller utvanning som jeg kaller det, en greie som jeg er rimelig skeptisk til i utgangspunktet med tanke på at dette er yngleplass for tvangstanker og valgte sannheter.
Nå ville hun at jeg skulle skrive mer om de som har fokus på alt som er rundt og ikke det som er i midten.
Jeg spurte om hun ikke kunne skrive det selv, men det kunne hun ikke.
Det ville ødelegge alt.
Det var sånn hun sa det.
Alt.
Wow …
Jeg regnet med at det var dødfødt å foreslå en egen publisering på jobbsidene til Aftenposten eller noe, hun virket rimelig bestemt på at hun ville at noen andre skulle skrive den og dessuten så er det jo noe med dette som handler om at brodden blir borte hvis man ikke viser ansiktet sitt. Men for all del, det finnes ganske mange takknemlige «journalister» der ute som gladelig mottar informasjon som gjør det lettere for dem å gjøre jobben sin, kan være greit for å få saken sin plakaten men man må ikke glemme paradokset med at den kan miste troverdighet med tanke på kildebruk som ligner på «forskning viser» og «eksperter sier».
Nok om det.
Hun kunne fortelle at hun ikke tenkte på at hun har flerkulturell bakgrunn og var rimelig lei av å høre på mennesker som ba henne om å flagge deres sak på bekostning av sine egne forutsetninger for å lykkes på arbeidsmarkedet, alle disse tingene som handler om å presentere seg som riktig person. Hun var rett og slett flau over å lese tekster fra de som syter og klager og flagger diskrimineringskortet så snart de får anledning og anledningen forekommer både titt og ofte.
Det er lett å skylde på andre.
Hun følger sidene mine og sammenligner fargespillet med tallproblematikken og andre valgte sannheter som får folk til å rotte seg sammen for å enes om felles bortforklaringer, avsluttet med det lille sukket om at det finnes alt for mange mennesker som tror det er svar på alt, angret på akademiavalget sitt og nå skulle hun se seg om etter en ny retning.
Herlig.
Gjett hvem som får gratistimer …
Hun fortalte om en annen jente som også var lei av å føle seg som et offer hvor det var mer fokus på hennes flerkulturelle bakgrunn enn at hun faktisk kunne noe i tillegg til at hun kunne det lille ekstra, – det som handler om å formidle hvem hun er og hva hun kan og hva hun mener at hun kan gjøre med det hun kan for at de som hun snakker med ser verdien av å bruke tid på henne. Ja, hun har vært på kurs hos meg, men dette hadde hun med seg innenfra. Det er en forutsetning som det finnes alt for mange mennesker der ute som ikke tenker på når de presenterer alt tullet fra de som tror de vet hva som er riktig og galt og som konstruerer slimete svar på spørsmål som de selv ikke skjønner.

Jeg kjenner ganske mange mennesker med bakgrunn fra andre kulturer enn min egen, men sammen lager vi vår egen kultur. Det er ganske mange av dem som sier det samme når vi en sjelden gang kommer inn på noe av det som enkelte fremdeles får seg til å kalle diskriminering i arbeidslivet. De fleste, når jeg tenker ordentlig etter, – de er lei av heiagjengene som klistrer seg til gammel moro og som ikke vet at dette skaper mer kluss enn glede. Som en liten digresjon, så har jeg nettopp kommentert en tekst fra en som la ut på en lang ørkenvandring om hvordan virksomheten han jobbet for hadde ansatt en jente fra Afrika.
Seriøst.
Hva med å fortelle at hun ble ansatt på bakgrunn av å være riktig person til rollen?

– «Dersom du klarer å lede et mangfold på den riktige måten, så får du et bedre omdømme, økt lønnsomhet, mer innovasjon og større konkurransefortrinn …»
Jeg husker ikke hvor setningen kommer fra, men noterte den på et seminar en gang.
Jeg kaller det bullshit.
Jeg foretrekker å si at disse fire målene oppnås hvis du ansetter riktig person, – uavhengig av tall og symboler og form og farge.
Da snakker vi mangfold.

Naturtalenter eller skoletapere

Jeg har hatt gleden av å være sammen med flotte ungdommer som umyndiggjøres og stigmatiseres av et samfunn som hevder at de ikke passer inn, de som enkelte kaller skoletapere men som egentlig er naturtalenter som ikke vil tvinges inn i trange sjablonger. Dette er sterke mennesker som var mer eller mindre «på» fra første stund og som går langt utenpå de fleste av de som står på den andre siden og betrakter dem som skoletapere men som selv ikke klarer å skjule at de er så talentfokusert og topptrent og gjennomdrillet av påstander rundt hva som er riktig og galt i arbeidslivet at de ofrer identiteten sin for å tilfredsstille de som ønsker å få dem inn i trange sjablonger som de ikke har forutsetninger til å fylle.

Det er ikke så rent sjelden at jeg lurer på hvorfor det er sånn at det er samlebåndstudentene som får større heiagjenger enn naturtalentene, men vet jo innerst inne at folkene i disse heiegjengene er sånne som tror det er fint å vise til alle andre at de heier på de samme menneskene. CSR og talentjag handler jo mest om heiagjengen, men det er det ikke så mange som tør å si …

Talentjag og talentkonkurranser er for øvrig noe som får meg til å spy i likhet med traineeordninger hvor broilere som har fått stappet halsen full på høyskolen presenteres som gåselever på lukkede styrerom, de som i virkeligheten ikke vet hvordan og hvorfor de kan bli et verdifullt menneske i arbeidslivet, sånne som trenger hjelp for å være sikker på hvordan de skal sitte og hva de skal gjøre med hendene sine i et jobbintervju, de som ikke vet hvem de er når jeg spør eller som kan gjøre rede for hva de kan og hva de tror at de kan gjøre med det som de mener at de kan og som får øynene til å vrenge seg når noen forteller at doble mastergrader ikke er bevis på at de er smarte.
– «Jeg er jo kvalifisert», kommer det.
– «Jeg har en master i fnatt og fjas og ønsker å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres virksomhet».

Jeg blir like glad hver gang jeg treffer flinke folk som deler oppfatningen om at man ansetter noen på bakgrunn av hva man egner seg til, mennesker som også tør å si at de ikke er så veldig opptatt av mennesker som ønsker å gjøre en forskjell, men det får bli en annen sak.

Her om dagen traff jeg en hyggelig jente som har vært med på et program for jenter med flerkulturell bakgrunn og høy utdanning, eller utvanning som jeg kaller det, en greie som jeg er skeptisk til i utgangspunktet med tanke på at dette er yngleplass for tvangstanker og valgte sannheter. Hun kunne fortelle om et opplegg som hadde mer fokus på alt som er rundt enn det som er i midten.
– «Det er som du sier og skriver», fortsatte hun.
– «Det er jo det som er midten som er det viktige … innholdet, mener jeg».
– «Selvfølgelig», nikket jeg.
– «Alt annet er bare emballasje …»
– «Litt rart», fortsatte hun.
– «Jeg har egentlig aldri tenkt på at jeg har flerkulturell bakgrunn, jeg … der sitter det mennesker som ber meg om å flagge deres sak på bekostning av mine egne forutsetninger for å lykkes på arbeidsmarkedet, den som handler om å presentere meg som riktig person til jobben som jeg søker på …»
Hun er for øvrig ikke den eneste avhopperen, jeg har truffet flere og hver gang så slår det meg hvor lite bevisst de er rundt sin egen kompetanse og hva den eventuelt kan brukes til, kanskje på grunn av de som ødelegger instinktene deres ved å innsmigre seg tillit med å innprente dem om å fremstå som «kvalifisert» på bakgrunn av misbrukt tid på skolebenken, oppildnet av heiagjengen som trigges av dette sterke behovet for å vise at de er med på å dytte dem opp og fram og inn i roller som kanskje ikke rimer med forutsetninger.

Og er det ikke rart, – hver gang det blir en eller annen form for «debatt» rundt disse greiene så tenderer denne til å skli ut og handle om dette som er rundt og ikke dritten i midten, gjerne opphauset av nevnte heiagjenger hvor en eller flere «fremtredende» personer stjeler skjermplass når de finner snitt til å fortelle hvor opprørende det er å høre om flinke folk som ikke slipper til på grunn av samfunnsmessige strukturer og hva dem ikke klarer å lire ut av seg og så har man det gående.
Grøss.
Jeg oppfatter det for øvrig som litt paradoksalt at disse heiagjengene står med plakater som oppfordrer til mangfold i arbeidslivet, spesielt med tanke på at man ikke trenger å trykke lenge for å se hvem de virkelig er og hva de selv står for og hvem de menger seg med, men det får bli en annen sak.

– «Dersom du klarer å lede et mangfold på den riktige måten, så får du et bedre omdømme, økt lønnsomhet, mer innovasjon og større konkurransefortrinn …»
Jeg husker ikke hvor setningen kommer fra, men noterte den på et seminar en gang,
Jeg kaller det bullshit.
Jeg foretrekker å si at disse fire målene oppnås hvis du ansetter riktig person, – uavhengig av tall og symboler og form og farge.
Da snakker vi mangfold.

Jeg husker ikke hvordan jeg sa det på en av samlingene med de flotte ungdommene, men det var noe som lignet på spørsmålet som handler om hvem som er den virkelige skoletaperen, – de som vet hvem de er og som skjønner hvor de er og som skjønner at dette er et sted som de ikke vil være eller de som hverken vet hvem de er eller hvor de er eller hvorfor de i det hele tatt befinner seg der de er.
Naturtalentene tenner sine egne håp.
Det ligger i instinktene deres.
Naturtalentene tar seg sammen ved å stå i hovedrollen som seg selv uten støtte fra mediene som elsker å fyre opp for tvangstanker og valgte sannheter gjennom påfølgende debatter som allokerer flere klikk til glede for sponsorene sine, bensin på bålet som får flammene til å bli større og finere og alle vet at det er de fineste bålene som tiltrekker seg mennesker. Man vil jo ikke sitte alene å pirke i ulmende aske som en annen Askepott mens alle de andre danser av glede rundt et sprakende leirbål med ansikter fylt av latter og glede mens de synger «Tom Dooley», den eneste sangen de kan spille med sine tre grep. Deretter tar det en stund før flammene brenner hull i virkeligheten og det eneste man ser er insekter og gress …

Hang down your head, Tom Dooley
Hang down your head and cry

På tide å skifte ut gitarspilleren, kanskje?
Du får GUNS N’ROSES med «Sweet Child of Mine»