netthets

Dagens outfit og kos i sola

Du leser en fin overskrift som kanskje lager fine bilder i hodet ditt, – dette er en tekst som handler om de fine bildene som publiseres for å vise at man føler seg fin og har det fint, men som av og til blir misbrukt av noen som har helt andre hensikter.

Jente (20) har en venninne som uten samtykke har lastet ned hennes bilder fra ulike fotodelingstjenester og sosiale nettverk, redigert bildene ved å klippe inn utsnitt fra andre bilder, påført stygge tegninger og grisete ordspill av eksplisitt seksuell karakter og distribuert på pornografiske nettsteder og sosiale medier.
Bilder som er søkbare med image reverse.
Bilder som opprinnelig ble publisert av en uskyldig jente på tjue år som legger ut dagligdagse bilder på den samme måten som de fleste jenter i denne aldersgruppen, men som har en venninne som til og med har brukt hennes bilder i falske profiler på datingsider som definitivt ikke er datingsider for sånne som ser etter venner for livet.

Jente (20) er student og oppfattes som en typisk jente for sin generasjon, – påvirket av influencere og rosabloggere som fremstår som vår tids største idoler i tillegg til viktigheten av store vennelister på sosiale medier. Hun er interessert i klær og mote og ble introdusert for et filmproduksjonsselskap som så etter en ny jente til reklamefilminnspilling for kjente klesmerker, men kunne ikke benytte seg av henne basert på etiske regler rundt synlighet på sosiale medier og frykt for å bli identifisert med noe som de selvfølgelig ikke vil bli identifisert med. Bildene ble oppdaget ved en tilfeldighet av noen som ikke liker bilder som dette og som viste vilje til skadebegrensning. Det er imidlertid ingen som vet hvor mange som rakk å se på dem, – det være seg en prins i Arabia eller skumle menn med store tatoveringer i Albania eller noen av de som ser vedkommende i hennes daglige gjøremål. De ønsker selvfølgelig å slå hardt ned på dette, men jenta signaliserte raskt at hun ikke vil være med på anmeldelse eller være en del av dette hvis det blir sak. De har følgelig ingen fornærmet part, men sier at de retter sak på prinsipielt grunnlag.

Jente (20) var ikke interessert i å få vite hvordan hennes bilder er ødelagt og hvordan de ble oppfattet.
Dette skjer ikke meg, liksom.
Dette kan ikke være sant.
Hun sa kanskje ikke noe av det, men det er lett å forestille seg at hun kan ha gjort det og like lett som det er lett å bli overrasket over at jentas respons var preget med skepsis og liten vilje til å forstå at dette handlet om henne og hennes framtid.
Jente (20) valgte flukt foran fokus.
Jente (20) gir inntrykk av at det er viktigere med et høyt tall på en venneliste ute av kontroll.
Hvor mye er et «vennskap» egentlig verdt?
Er det verdt så mye at det gir deg kred for å vise til alle andre at dere er venner?
Jente (20) klarte ikke å forstå hvorfor jentene i filmproduksjonsselskapet ønsket å beskytte henne og bruke riktige kanaler for skadebegrensning, og det er kanskje derfor de valgte å informere om viktighet, fare og konsekvens ved å søke kontakt med kjæresten hennes som av ukjente grunner valgte å ikke respondere.
Det er kjæresten sin, det.
Det er mulig at han forsøkte å trøste henne på sin egen måte som kanskje er til større trøst for seg selv, men det blir bare en sleivete påstand fra ansatte i et filmproduksjonsselskap som viser at de har ekte hjerter i motsetning til de som begrenser sin egen hjertevarme ved å klikke på et ikon på sosiale medier.

Filmproduksjonsselskapet ble omsider kontaktet av faren til hun som har utført handlingene og som sa at anmeldelsen må trekkes tilbake med påstand om at dette er «harmløs moro» før han fulgte opp med å si at en anmeldelse kan gjøre det vanskelig for hans egen datter å få innreise til USA for videre studier.
Kan du tenke deg.
Harmløs moro?

Jente (20) presenterte innledningsvis et positivt inntrykk som fikk filmproduksjonsselskapet til å glede seg til å profilere henne profesjonelt som en vakker jente for hele verden, – en drøm for en jente i den alderen og potensiell inngangsbillett til en arena for hennes egne idoler. Selskapet fant en annen jente til de aktuelle rollene og saken kunne vært avsluttet med visshet om at dette er «harmløs moro» og et endret inntrykk av en naiv jente som ikke bryr seg om at en publisering på sosiale medier lever sitt eget liv i 8 sekunder før noen har gjort noe med den og gitt den et nytt liv som ikke nødvendigvis rimer med intensjonen. Hun kommer kanskje til å få vite mer om dem hvis hun blir gjenkjent og kontaktet av de som ønsker å være med på å betale studielånet hennes med korte møter i bil eller på hotell eller hvis hun har venner som forteller at de tilfeldigvis har sett bildene når de var på nachspiel hos en kompis av en venn som trener på det samme senteret. Kanskje det er det som får henne til å klikke seg inn og sjekke hvert eneste bilde med image reverse før hun lager vin av sine egne tårer som serveres til venninnene sine.

Don’t fear the enemy that attacks you,
but fear the fake friend that hugs you.

Bildene er ikke lenger søkbare med image reverse, men de ligger der ute som følge av alle som har kommentert og klistra på noen hjerter og stjerner. Skadebegrensningen kunne blitt utført av de som har et mandat og myndighet til å gjøre det som det er forventet av samfunnet at de må gjøre, – det er bare det at menneskene som tok saken i sine egne hender visste at de ikke kunne vente på at noen skulle ta seg tid til å snakke med dem, logge seg inn i ett eller annet system og bruke enda mere tid på tastetrykkene som får noen andre til å reise seg opp fra skrivebordet for å allokere ressursene som tror at de kan gjøre det som må gjøres.
De kunne ikke vente.
De kunne ikke vente når de visste at det finnes noen andre som taster noe helt annet.

Handlingsbeskrivelsene kan ha skjedd i Norge.
Handlingsbeskrivelsene kan ha skjedd i Sverige eller i Tsjekkia eller hvor som helst.
Handlingsbeskrivelsene er anonymisert for å unngå represalier mot filmproduksjonsselskapet som oppdaget bildene, men som likevel lot saken eskalere til et ønske om å iverksette en prosess som ligner på det som skjedde i den filmen med Jodie Foster hvor dem ikke kom noen vei med å anmelde voldtektsmannen, men som dro sak mot alle som heia. Det er bare det at mange av de som heia på de ødelagte bildene er sånne som alt for mange vet hvem er og som alt for mange liker og da koker det bort til noe som konkluderes som harmløs moro av sånne som misbrukte taletiden med forherligelse av fuck buddies, sugar daddies og idoler som driter seg ut på TV.
Dette er jo bare helt vanlig, liksom.
Dette er noe som dere ikke skjønner.
Ehh …
Veien videre er utsatt.
Veien videre har fått noen hindringer som ble lagt ut av sånne som bekrefter hvor små de er når de forsøker å gjøre seg store med påstander som skulle få jentene i filmproduksjonsselskapet til å fremstå som kriminelle når de bare forsøkte å redde livet til en jente typisk for en generasjon som kåtes opp til å lage mange spor som dokumenterer hvor lite de gjør.

Jente (20) har kanskje våknet og sier til seg selv at det bare var en vond drøm.
Det er en ny dag.
Det er en dag som kan fylles med mye fint uten at man trenger å ta bilde av det med mindre man ikke er så nøye på at bildene kan køddes med av noen som av ukjente grunner finner glede av å kødde med dem. Hun fremstår egentlig ikke som særlig smart, men hun har kanskje skjønt at hun bør rydde opp i vennelisten sin før hun seiler videre på sin egen bølge.
Et bilde sier mer enn tusen ord, ikke sant.
Jeg lurer på hva Sokrates hadde sagt.
Jeg lurer på hvordan Sokrates hadde blitt oppfattet hvis han hadde holdt det gående i disse dager, – han ble jo i sin tid oppfattet som en av de klokeste av de kloke.
Hmm.
Ungdommen nå til dags blir jo bare dummere og dummere jo lenger de går på skolen og jo mer de lytter til de som blir oppfattet som de klokeste av de kloke. Det er nesten som om jeg begynner å skjønne meg litt bedre på de som sier at verden går til helvete.
Nesten.

. . .

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri, – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Hva er galt med å være seg selv?

Jeg er med i en del brukergrupper, fagfora og sånne ting hvor man kan utveksle erfaring og kunnskap og meninger om mangt, de fleste krever brukernavn og da tenker jeg av og til på hva som egentlig ligger bak dette med at noen må ty til kreative krumspring rundt utformingen av brukernavn, jeg kan rett og slett ikke skjønne hva som er vitsen med sånne tåpelige fjasenavn som mange velger å kalle seg.
Hva er galt med å bruke sitt eget navn?
Hva er galt med å være seg selv?

Det finnes mange mennesker som er av den oppfatning at man bedre får fram meninger når man åpner for anonymitet hvor ingen stilles politisk, etisk eller rettslig ansvarlig – argumentert ved at man hverken skal bruke fancy tittel eller sosial status for å legge ekstra tyngde bak meningene sine. Mange av dem er de samme som ikke tør å mene noe annet enn sjefen eller en eller annen person som de er veldig opptatt av å vise til alle andre at de følger med på.

Det er ganske mange mennesker som ikke vet alt, og det er nesten like mange som tror de vet alt som de som er redd for å bli oppfattet som en som ikke vet alt. Jeg heier på de som ikke vet alt og som vet at det er mulig å spørre noen som kanskje vet litt om akkurat det som du der og da skulle ønsket at du visste litt om, noen av dem får seg til og med til å strekke den litt lenger og lærer seg noe av det selv.
Jeg regner med at du har hørt noen som snakker høyt om dette «kunnskapssamfunnet» …
Jeg regner med at du skjønner at det går litt ut på det samme.

Noen av dem er så redde for å bli satt i boks at de lager sin egen boks som de gjemmer seg i.
Noen av dem får seg til å med til å kalle dem ja-mennesker.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er mulig og du merker det på medarbeiderundersøkelser, strategisamlinger og andre tilstelninger hvor du vet at utfallet er bestemt på forhånd.
Du merker det på garderobepraten.
Du merker det i de fleste fora på nett hvor en eller annen ber om innspill og korrektur som skal tilrettelegge for muligheter til en lærerik meningsbrytning gjennom respons med en viss legitimitet.
Standarden settes ved å fremme anonymitet for å få fram virkeligheten.
Er det riktig?

Det hender at jeg treffer noen som lever seg så inn i samlivet med aliaset sitt at de bruker det på alternative steder utenfor den aktuelle brukergruppen, for eksempel bak en søknadsprosess hvor jeg innrømmer at jeg får en litt merkelig følelse når det dukker opp henvendelser fra @hot_mama eller @snuppa69 …
Jeg reagerer på dette.
Jeg reagerer faktisk så sterkt at jeg trykker på sletteknotten.
Noen kaller det flisespikking, mens det i virkeligheten dreier seg og identitet og selvinnsikt.
Eller mangel på sådan.
Det dreier seg som regel om mennesker som ikke har opplevd et liv uten digitale dumheter, så det er kanskje her det ligger, reaksjoner som «oops» og «omg» tyder på det ikke oppfattes som like seriøst …

Jeg heier på mennesker som tør å være seg selv, de som tør å si hvem de virkelig er og hva de står for i motsetning til de som møter opp med masker og fjas og som ikke tør å si noe av frykt for å si noe galt.
Sammenligningen er søkt, sier noen.
Sammenligningen er helt grei, svarer jeg og sier samtidig at jeg ikke har så mye til overs for de som hverken kan stå for sine egne meninger eller som kan komme med noen meninger i det hele tatt.
Hold kjeft, så sier du i hvert fall ikke noe galt.
Grøss.
Jeg har til og med truffet noen som hevder at det er først når de gjemmer seg bak noe annet at de er seg selv, og det er i og for seg ganske skremmende.

Det finnes også en del mennesker som antageligvis føler at de lever så kjedelige liv og må ty til alternative arenaer for å si og gjøre det som kommer innenfra, the call of the wild, lurer på hva som egentlig skaper denne trangen etter å finne et hemmelig sted hvor de kan leve et liv som en helt annen.
Som en flukt.
Som en pause.
Som en spenning.
Som et argument for å slippe å leve hele livet som en som de innerst inne ikke ønsker å være.
Sammenligningen kom fram på et seminar hvor vi snakket om dette med mennesker som ofrer identiteten sin for å passe inn, de som konstruerer en annen person på bekostning av seg selv med håp om at det kan gi bedre respons eller bedre vilje til å få fram det som de virkelig ønsker å få fram eller hva det er. Mye av dette henger faretruende sammen med den store økningen av mennesker som lever livet sitt gjennom andre, – da tenker jeg på det virkelige livet og ikke det virtuelle.

Jeg kan finne på å spørre «hvem er du» på et intervju og må stille det samme spørsmålet i ulike versjoner før det går opp for kandidaten at jeg ikke ønsker å vite hvem du forsøker å være men hvem du er.
Hvis du ikke får aksept for å være deg selv med alle dine plusser og minuser, så vil du slite med dette hver jævla dag og det handler ikke bare om at det kan løses ved å være «tilpasningsdyktig» og «endringsvillig» …
Jeg traff en fyr i forrige uke, en som jeg er i ferd med å få inn i en ny lederposisjon og som har følt at han kommer til kort når han treffer nisser og troll som borer i et hull som følge av at han valgte å slutte i den forrige jobben sin.
– «Jeg passet ikke inn», sier han.
– «Jeg kan sikkert si at de ikke passet til meg, men det går jo ut på det samme».
Han valgte å slutte, han sa takk for seg og dette klisset finner jeg meg faen ikke i.
Det gir respekt.
Det gir tyngde til integritet og identitet.

Det som er feil på et sted er riktig på et annet.
Det er det mange som ikke skjønner seg på.

Det virker som om det bor en frykt i mange mennesker om at rekrutteringsmennesker som meg finner ting om deg på nettet som du kanskje ikke vil at jeg skal finne. Jeg sitter med sånne ting hver eneste dag når jeg samler informasjon om kandidater som jeg trekker inn i mine rekrutteringsprosjekter, peker lang nese til de som mener at det er urettferdig og usaklig og hva de ikke kommer med, vern om privatlivets fred, liksom.
Grøss.
Noen blir tatt ut på grunn av en eller annen mening om mangt, men enda flere blir tatt inn på grunn av det.
Det er det mange som ikke tenker på.

Gode kandidater prøver ikke.
Gode kandidater har det i seg.

Det er trist at det finnes så mange som ikke tør å stå fram for noe, men mindre det er en eller annen kjendis som griner i mediene og gir et ansikt til noe ekkelt eller trist eller som får seg til å sutre over en patetisk livstilsykdom etter å ha levd livet sitt som en annen, da kommer de andre krypende etter med rosa hjerter som det etter hvert blir så mange av at en eller annen nisse finner ut at man skal gå i fakkeltog eller streike eller noe annet i stedet for at man kan stikke fingern i jorda eller aller helst se seg selv i speilet.

Spennende debatt, ikke sant?
Nesten like spennende som de som hevder at de har startet jakten på det uperfekte og som snart vil stå fram i mediene og presentere hvor perfekte de har blitt …