nettverk

Relasjonsvedlikehold og opprydding

Jeg rydder litt i nettverket mitt i enkelte rolige stunder, en viktig jobb som må gjøres en gang i blant. Jeg tenker mest på de som jeg ser at det er på tide å ta opp tråden med, de som det begynner å bli en stund siden jeg har snakket med, sånn på ordentlig. Hvis du opplever at det begynner å bli litt rolig på arbeidsmarkedet, så er det en god tid for en kaffe her og en kaffe der. Dette er noe som er enda viktigere for deg som er seriøs jobbsøker, – du har sikkert fått høre fra de som du ønsker å etablere kontakt med at de ikke har tid til å treffe deg.
Vel, nå begynner de å få god tid …

Når jeg snakker om nettverk og relasjonsbygging og de tingene der i relevante fora som jeg opplever som viktig å frekventere, så kommer jeg raskt inn på LinkedIn. Jeg blir fremdeles overrasket når jeg treffer mennesker som enten jobber med noe som forutsetter gode nettverk eller de som ønsker å jobbe med noe som forutsetter gode nettverk men som ikke er på LinkedIn.

Jeg rydder også på den måten at jeg rett og slett gjemmer bort noen av kontaktene mine, det høres kanskje litt brutalt ut, men det kommer en tid hvor man ikke lenger har noe mer å bidra med ovenfor hverandre eller at det blir litt for mange tidstyver.
Sånn er det bare.
Nå skal det sies at jeg har veldig mange kontakter, men dog.
Jeg sletter de ikke for da mister jeg jo tilgangen til deres nettverk, men jeg setter de på «hide» – en god funksjon som gjør at jeg kan kvitte med med noen av de som slipper regelmessige statusoppdateringer som handler om sånne ting som gjør seg bedre på intetsigende kanaler. Jeg syns for øvrig at det er litt synd at et profesjonelt forum som LinkedIn er i ferd med å bli invadert av Instagramfanatikere. Hvis du ikke vet hvordan den funksjonen funker, så bør du lære deg det så du slipper søppel på veggen din.
Definisjonen på «søppel» er det for øvrig du selv som bestemmer.
Og du, ikke si det til noen men det er ingen som ser at du foretar dette grepet, i hvert fall ikke før vedkommende etterlyser noen «likes» eller «sukkerspinnkommentarer» fra deg …

People-on-puzzle-pieces_flipped

Det vil alltid være noen som gir inntrykk av å være mer opptatt av å forsøke å vise seg fram for andre i nettverket sitt enn å komme opp med noe nyttig og da må man foreta noen kommunikasjonsgrep.
Jeg snakker om kildetips.
Her om dagen hadde jeg et kort møte med et resultat av dette, det var den andre gangen på kort tid hvor en tilsynelatende troverdig kilde presenterte gull som ikke var noe annet enn svevestøv.

Jeg var som vanlig tidlig ute, fant et ledig utebord i solen og ble sittende med noen sosialantropologiske selvstudier i påvente av at hun skulle dukke opp. Damen ved nabobordet satt med datteren sin på fanget, jeg hadde vinket til henne når jeg kom og fått noen smil i retur som bevis på at jeg var godkjent.
Fra datteren, mener jeg.
Avtalen min klokket inn sin velkoreograferte entre, holdt hånden mot hodet som for å signalisere at hun hadde en samtale på øret med noen som hun oppfattet som viktigere enn meg, jeg hadde sett profilbilde på LinkedIn og visste hvem jeg skulle se etter for å komme henne i møte.
Hun lignet i hvert fall litt.
Virkeligheten korrigerer bedre enn Photoshop.
Jeg hørte bruddstykker av en samtale som var av det slaget som man kan høre når jentene sitter på t-banen og slarver, den påfølgende samtalen oss i mellom var for øvrig ikke så mye å skrive om.

Kaffekoppen min var tom da jeg kjente at det nappet i låret mitt, det var den lille jenta fra nabobordet som hadde dristet seg bort til meg og bekreftet tillit ved å vise fram en av lekene sine, en rosa plastikktelefon med blinkende lys, jeg tok den i mot og trykket på den røde tasten som jeg visste ville gi fra seg ringelyd når jeg trykket på den, lot det ringe to ganger før jeg sa «hallo» og la inn en kort samtale med Byggmester Bob før jeg avsluttet praten og ga tilbake telefonen til en takknemlig og stolt krabat som fortet seg tilbake til moren sin.
Svevestøvet kikket på meg, jeg tror hun ventet på at jeg skulle si noe smart men jeg lot det være.
– «Så», begynte hun nølende.
– «Var det … var det en slags test?»
– «Test?»
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg tenkte at … kanskje du skal teste hvordan jeg reagerer eller noe sånt … uforutsette hendelser, ikke sant … jeg har nemlig lest om proffe rekrutteringsmennesker som legger inn tester i intervjuet for å sjekke reaksjoner og responser og sånt … vi har øvd på dette på skolen når vi har intervjutrening, det er mange rekrutterere som benytter seg av ulike metoder for å predikere adferd».
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Dette var ikke noe annet enn en viktig telefon …»

No matter how old you are or no matter how bad-ass you think you are, if a toddler hands you their ringing toyphone, you answer it …
– Dave Chapelle

Jeg har blitt kjent med en dyktig dame som heter Donna Serdula – hun er eksepsjonelt god på LinkedIn og har en nettside med gode tips som du definitivt bør gjøre deg kjent med.
Men du, – ikke glem virkeligheten.
Sånn på ordentlig.

Du får DON HENLEY med «Boys of Summer»

Jobbsøkertips – lag dine egne referanser

Jeg nevner en rekke steder på disse sidene og i ulike karrierefora hvor jeg beveger meg at det er viktig for seriøse jobbsøkere å gjøre seg synlig i alle kanaler. Jeg nevner det fordi jeg treffer en del mennesker som gremmes eller skjemmes eller er redd for at andre skal tro og mene noe om dem i en verden som har blitt regulert til en plass hvor det finnes noen som mener at det ikke er så smart å skille seg ut, – paradoksalt nok de samme menneskene som liker å republisere tekster om de som finner drømmejobben ved å printe søknadstekster på juicekartinger og sende ut bildeserier på Instagram …

Du må finne din greie.
Du må finne ut hva som passer deg og ditt.

Jeg snakker mye om eierskap og forankring og hvorfor det ikke holder å sitte og glane på stillingsportaler og slenge inn en søknad når en eller annen har punchet inn en tekst som rimer med noe som du tror du kan, ofte til mennesker som hevder at de har et godt nettverk og følger opp med det obligatoriske spørsmålet som handler om hvorfor i all verden de ikke bruker nettverket sitt. Noen svarer at de ikke vil mase – eller spamme – og litt senere så forteller de at mennesker i nettverket deres ikke går av veien for hverken å publisere bilder av maten som de skal spise eller sure tær på badestranden.
– «Det er jo noe annet», sutres det.
– «Nei», svarer jeg kort.
– «Spinn deg et nytt nettverk …»
Deretter sklir jeg inn på dette som handler om referanser, disse menneskene som alt for mange tror er en sjef eller en leder men som egentlig handler om hvordan du kan gjøre deg synlig i kanaler som målgruppen din befinner seg i.

Det handler om å treffe de som du bør treffe.
Det handler om å kunne fortelle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.

Det er ikke den som du snakker med i denne fasen som skal ansette deg, det er ikke her du skal briljere med alt du har lært at det kan være smart å si på et jobbintervju, men det er her du forteller at du ser etter en ny jobb og så får du vedkommende til å spr det glade budskap i sitt eget nettverk.
Vel og merke hvis du har en god historie.
Vel og merke hvis du forholder deg til troverdighet, tillit, takt og tone.

Vis at du kan faget ditt.
Vis at du er glad i faget ditt.
Vis at du er deg selv, – skap din egen merkevare.

De som er kjent med meg og mitt har kanskje lagt merke til at jeg av og til legger ut en snutt på LinkedIn hvor jeg skriver noen ord om en eller annen i nettverket mitt som ser etter noe nytt, jeg linker inn profilen deres og ser hvor raskt budskapet sprer seg utover.
Det funker.
Det funker fordi jeg har et nettverk med flinke folk som skjønner hva dette går ut på.
Det funker fordi dette er innhold fra mennesker som klarer å formidle hvem de er og hva de kan, – av og til så kliner de til med litt snert som virkelig får en eller annen der ute som de ikke vet hvem er til å fatte interesse for dem. Og er det ikke rart, – det er jo dette mennesket som du egentlig ikke vet hvem er som kan avgjøre om du er kvalifisert eller ikke.
Du, – som sier at du har en god CV …
Du, – som lager god søknadstekst i Times New Roman på tre kvart side …
Du, – som har dobbel master eller erfaring som toppleder eller diplom som årets selger …

Men av og til å går det galt, et av disse innspillene gikk noen runder i nettverket mitt og endte opp i fanget hos en dame som er ansatt som rekrutteringsansvarlig hos en ledende aktør med nedslagsfelt som var midt i blinken for den konkrete jobbsøkeren. Hun sendte meg en melding hvor hun fortalte at de ikke kan ta kandidater fra andre rekrutteringsselskaper som de ikke har avtale med og ba meg om å slutte å sende slike salgsfremstøt.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når det finnes mennesker som ikke vet hva de jobber med.
Til hennes forsvar, så har hun en LinkedIn-profil med åttifire kontakter som ikke er relevant for eget fagfelt.

Jeg blir nesten litt skremt når det finnes mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som ikke ser verdien av nettverk og som ikke skjønner at arbeidet deres handler om menneskelige relasjoner, at man må tro på de samme tingene og være trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte …

Men du, – hva er egentlig en god referanse for en seriøs jobbsøker?
Jo, det er en person som kan spille deg inn i jobbsøkerprosessen din eller dytte deg opp og fram. Det er ikke nødvendigvis en tidligere sjef eller leder som du har snakket med på sommerfesten og som til nød kan bekrefte at du har vært ansatt i avdelingen hennes i det og det tidsrommet. En god referanse for en seriøs jobbsøker er en som kjenner deg fordi du har vært åpen og ærlig, en som kan bekrefte hvem du er og hva du kan og som skjønner hvordan du bruker noe av det som du mener at du kan.
Tenk på dette neste gang du sier at du har et godt nettverk …

Anbefalte tekster:
Referanser i glass og ramme
Hvordan vil du bli husket?

Gull eller glødende kull

Jeg treffer en del mennesker som ønsker ny jobb eller et miljøskifte eller som av en eller annen grunn befinner seg på utsiden av arbeidsmarkedet. Jeg treffer dem ikke bare sånn heisann hoppsann og kaffe her og der, men jeg treffer dem i settinger som gjør det lettere for oss å tro på de samme tingene og bli bedre kjent enn gjennom det som noen får seg til å kalle strukturert intervju som ikke er annet enn tjue forhåndsprogrammerte spørsmål og tjue manuspuggede svar. Jeg blir kjent med dem på en sånn måte at jeg vet hva de skal spise til middag og hva de har på nattbordet, – det vil si at jeg kjenner dem så godt at jeg finner det rimelig lett å anbefale dem til relevante relasjoner. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg jobber med videreutvikling av personlige merkevarer, men jeg tror at det ville være å ta i. Jeg sier heller at jeg driver med noe som jeg kaller foredling av deres egen identitet, en oppsummering som inkluderer forutsetninger, egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte kan være tøff å innrømme for enkelte selv om de forstår meningen når jeg snakker med dem på en måte som får dem til å skjønne det selv.

Jeg vet hvordan jeg skal se et menneske bak en CV og og vet hvordan jeg kan få et menneske til å fortelle hvem de virkelig er og hva de kan og hva de kan få til med det som de mener at de kan.

Rollen som karriereveileder er gull når det kommer til overføringsverdi til min andre rolle som hodejeger eller som en slags hub for flinke folk i nettverket mitt som sliter med å få tak i noe av det som jeg har på hylla.
Schmakk schmakk.
Vel, det er ikke alltid «schmakk schmakk» men de fleste går rett inn eller rett hjem fordi jeg har blitt like godt kjent med dem som jeg er kjent med kundene mine. Og bare så det er sagt, så sørger jeg for å bli så godt kjent med kundene mine at jeg vet hva som står på middagsbordet og ligger på nattbordet der også. Jeg nøyer meg ikke med kaffe i resepsjonen og et møte med en dåse fra HR som gir meg et ark med en gammel stillingsbeskrivelse i et sterilt møterom, for å si det sånn.

Jeg vet om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin.
Kan du tenke deg.
De gjør alt annet enn å snakke med mennesker som ikke allerede befinner seg innenfor sin egen boble, til og med mennesker som spilles inn gjennom et nettverk som de antageligvis skryter av på kundemøtene sine selv om de ikke har peiling på hva det kan brukes til bortsett fra at det både ser pent ut og høres bra ut.
På tide med et grøss, kanskje?
Grøss.
Når de endelig får seg til å snakke med noen så er det som regel fordi noen andre ber dem om å gjøre det. Deretter sorterer de store søknadbunker basert på nisser og troll og bekrefter resultatene med tjue spørsmål på et raskt møte etterfulgt av to telefoner til referanser som de potensielle feilansettelsene har valgt selv, vel og merke hvis de ikke klarer å overtale noen andre til å gjøre akkurat dette fordi det er så jævlig kjedelig.
Kan du tenke deg.
Eksemplet er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg er helt sikker på at du vet om noen.

Det finnes mennesker i denne bransjen som spør hva slags verktøy jeg bruker, hvilke baser og sånne ting.
Godt spørsmål.
Det finnes noen som spør hvordan jeg kan spille inn kandidater i andres prosesser uten å ta betalt for det.
Godt spørsmål, det også …
Liten digresjon, men jeg husker en fyr i et rekrutteringsselskap som mente at jeg føkka opp prosjektet hans med å spille inn en fyr over lunsjbordet, husker ikke alle detaljene bortsett fra at jeg leverte folk til andre avdelinger i et selskap som han ønsket å levere til, fikk et spørsmål i kantina fra en hyggelig fyr som lurte på om jeg kunne frembringe en god CFO og det kunne jeg jo.
Det rimte.
Det rimte også for en som jeg hadde snakket med noen uker i forveien, en som var klar for noe nytt.
Schmakk schmakk.

Jeg vet som nevnt om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin, mennesker som ikke vet forskjell på gull og glødende kull når de får noe nytt i fanget som ikke kommer ferdigkverna gjennom den trange sjablongen deres, mennesker som paradoksalt nok har et enormt behov for å gjøre seg selv og sitt synlig gjennom kanaler som de ikke skjønner hvordan de skal bruke.
Kan du tenke deg.
Jeg traff en dame senest i går som snuste på uformelle referanser i vårt felles nettverk, hun vet at jeg sier det som det er og det er derfor hun snakker med meg, – jeg forteller hva jeg mener og har for lengst forstått at jeg har en stemme som blir hørt. Noe å tenke på for deg som har lyst til å jobbe med mennesker men som har så jævlig mye å gjøre at du ikke har tid til å gjøre jobben din.
Husk at signaler går alle veier.

Anbefalte tekster:
Jobbsøkertips – hold deg unna HR-folkene
Jobbsøkertips – Snakk som et menneske til et annet menneske
Jobbsøkertips – sett filter på karrieretipsene
Du må selge de bæra du har

Starstruck

Jeg satt på en kaffebar i dag med en venninne som er ganske kjent, det var en stund siden vi hadde sett hverandre og settingen var å lufte noen tanker rundt et arrangement som ligger litt fram i tid.
Vi hadde en time sammen.
Vi hadde hver vår greie på hver vår kant og møttes på midten.
Det var da det dukket opp noen bekreftelser på dette som skjer med enkelte mennesker i møte med mennesker som har noe eller er noe som de selv har lyst til å få en bit av eller være en del av, – de blir starstruck og glemmer alt og alle som er rundt seg selv og sitt.
Selfie her og selfie der.
Autograf.
Spørsmål.
Bekreftelser på noe av det som jeg snakker om på jobbsøkerkurs og foredrag, den viktigste delen av hele greia som handler om presentasjon og historiefortelling i samsvar med Troverdighet, Tillit, Takt og Tone.

Troverdighet handler om å være trygg på hvem du er, hva du kan og hvor du vil. Hvis du mener at du kan noe, så må du mene noe om hva det kan brukes til og da snakker vi om presentasjon og historiefortelling, – det vil si at det er du som skal snakke og ikke papirene dine. Det som handler om Tillit sier seg selv, men det viser seg ofte at det er Takt og Tone og selvfølgelig mangel på dette som får det til å bli helt feil.

Takt og Tone handler egentlig om å kjenne sin egen besøkelsestid, det dreier seg ikke bare om muligheter og omstendigheter men også forutsetninger og begrensninger.
Her er det mange som synder.
Veldig mange.
Jeg treffer en del mennesker i ulike settinger som suger tak i meg og innleder med å si at de vil at jeg skal skaffe dem en ny jobb – en innledning som raskt blir fulgt opp med at de får seg til å tømme hele søplebøtta i fanget på meg i stedet for å invitere til en prat i andre omgivelser en dag det passer, som om det ikke finnes noen ting i hele verden som er viktigere og riktigere enn dem selv og som får dem til å glemme alt og alle som er rundt seg. Noen ganger holder det ikke med et blikk, et tegn eller et signal som hinter om at jeg sitter eller står midt i noe annet, noen ganger holder det ikke en gang å fortelle det på en klar og direkte måte.
Noe som får de til å tenke sitt.
Noe som er helt greit.
Noe som får meg til å tenke mitt, hvis du skjønner …

Seriøse jobbsøkere forstår at de ikke kan sitte og glane på en skjerm og vente på at en eller annen skal punche inn noen ord i en stillingsannonse som får deg til å slenge inn en søknad.
Seriøse jobbsøkere går ut og møter mennesker.
Seriøse jobbsøkere vet også hvem de skal møte og hvem de ikke skal møte og at dette skal sammenfattes i en strategi som underbygges av disse fire T’ene som jeg nevner lenger opp.

De fleste bransjer har eksempler på dette som handler om hvordan flinke fagfolk blir presset inn i et hjørne av en eller annen amøbe som ofrer sin egen nedverdigelse mot formaning om egen vinning.
Takt og Tone, folkens.
Grunnpilarer i nettverksbygging og -vedlikehold og selvfølgeligheter for mennesker som vet hvordan man skal oppføre seg i møte med andre mennesker.

Du får TOTO med «Pamela»