nettverk

Tett match og perfect fit

Jeg fikk en henvendelse fra en dame i nettverket mitt rett før jul, hun lurte på om jeg visste om en prosjektleder som ønsket å jobbe for en av landets beste arbeidsgivere.
– «Regner med at du har en litt bedre introduksjon enn det?»
– «Hva … mener du?»
– «Landets beste arbeidsgiver», flirte jeg.
– «Det forteller jo ingen verdens ting … finnes det virkelig folk som fortsatt går på noe av det fjaset der?»
– «Vel», smilte hun tilbake.
– «Tydeligvis ikke de som vi ønsker å få tak i».
– «De?»
– «Hva?»
– «Du sa de», gjentok jeg.
– «Skal du har flere?»
– «Nja», nølte hun.
– «Snarere en talemåte … de skal ha en senior prosjektleder som får ansvar for tunge anskaffelsesprosjekter». Hun begynte å fortelle om selskapet og utfordringene som lå i stillingen, det gikk ikke lang tid før jeg kunne matche beskrivelsen mot en bra mann som jeg hadde snakket med noen uker i forveien, han satt i sluttpakkemodus fra en identisk rolle uten karantene eller konkurranseklausul, spurte om hun ville at jeg skulle snakke med han selv for å sjekke interessen og introdusere han for rollen før vi kom fram til at det beste er at hun gjør det selv med en forsikring om at hun skulle oppføre seg pent.

Nå er hun tilbake på banen og spurte om jeg vet om flere. Jeg sa nei, og fulgte opp med å spørre om responsen fra han som jeg hadde spilt inn, jeg hadde i mellomtiden snakket med han og forstått at han hadde meldt seg på, men ville høre hennes versjon.
– «Nja», nølte hun.
– «Han er bra … veldig bra … han kan gjøre jobben … kunden min har truffet han og ting ser bra ut, men så er det sånn at de gjerne vil se flere med en tettere match mot kravene … ja, for å sammenligne».
– «Sammenligne?»
– «Ja …»
– «Eller for å bekrefte at vedkommende er så bra som han er?»
– «Går vel ut på det samme, gjør det ikke?»
– «Nei», poengterte jeg.
– «Du vet jo godt at det er to forskjellige ting … husker du når jeg snakket med deg om å treffe drømmetypen på byen, som en metafor … du kan ikke legge alt på is når du nesten er der og si et eller annet om at du ikke vil binde deg fordi du har tenkt å sjekke opp en ny drømmetype for å se om det kanskje er litt bedre … det handler faktisk om akkurat det samme».
– «Ja», flirte hun.
– «Men nå er det en gang sånn at det er det de vil … de vil ha flere kandidater inn i prosessen sin».
– «Hvem snakker du med?»
– «HR».
– «Bare HR?»
– «Nja, kandidaten fikk møte linjeleder og en annen fra avdelingen … litt usikker på om hun fra HR var med, men det virker som om det har vært en eller annen dialog på kammerset og der står vi».
– «Har du fortalt at det kan påvirke resultatet?»
– «Har prøvd».
– «Hva er det som får dem til å tvile på han de har fått?»
– «Tror ikke det er noe … de … virker fornøyd».
– «Har du vært for rask?»
– «Rask?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det kan jo være sånn at de tror at du bare har røsket fram noe og ikke gjort det arbeidet som de forventer i denne prosessen sin … jeg kjenner jo denne virksomheten fra før og har opplevd at de kan være litt mer fokusert på prosess enn resultat … husk at HR har en tendens til å oppleve sånne som oss som konkurrenter, og da sier det seg selv at det kan bli litt søl».
– «Jo …»
– «Jeg vet ikke om noen flere», fortsatte jeg.
– «I hvert fall ingen som når han til knærne … det finnes jo noen som sender inn B-gjengen for å forsterke inntrykket av den riktige, men det blir jo bare for dumt … dessuten kjipt for kandidatene».
– «Syns du jeg bør gjøre det?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», poengterte jeg.
– «Be dem ta et nytt møte med han for å styrke inntrykket … du kan selvfølgelig fortelle at du leter etter alternativer, men da kan de risikere at han glipper … i hvert fall hvis dette strekker ut i tid … rekruttering er ikke hokus pokus filiokus men en greie som styres og påvirkes av tilfeldigheter og omstendigheter og dette som ikke kan forklares på en annen måte enn som en slags x-faktor … si det som det er og at du har funnet en stjerne i nettverket ditt, det er jo tross alt det som de betaler for».
– «De har sagt at de ønsker å annonsere».
– «Nei …»
– «Jo».
– «Det har de jo gjort før?»
– «Ja», bekreftet hun.
– «Men da kom det ingen ting … de tror at det hadde noe med jula å gjøre …»
– «Tåpelig», sukket jeg.
– «Med mindre de skal ansette julenissen».
Det ble stille i den andre enden.
Jeg regnet ikke med at det var fordi hun vurderte å trekke selveste julenissen inn i prosessen sin.
– «Vet du», fortsatte hun.
– «Jeg kjører på med han vi har … forsøker, i hvert fall …»

Det finnes ingen sånne skapninger som «den perfekte kandidaten», og i disse dager hvor det er litt for mange som tror at de har et mandat til å presentere rekrutteringstrender for det kommende året så hadde det vært fint om flere kunne vise interesse for å fokusere mer på kandidatene.
Litt.
Det er jo ikke så mye å forlange.
Spesielt ikke når man vet hvor mye man har å gå på, mener jeg.
Det legges litt for mye arbeid i det som handler om å fylle en ferdigspikket sjablong og vrangforestillingen om at en pluss en i arbeidslivet blir to i stedet for å la den gode kandidaten få lov til å gjøre seg kjent med rammene og hvordan innholdet bør formes, ikke minst med tanke på vissheten om at en god kandidat kan ha større forståelse for passformen enn de som syr vrangbordene på innsiden.
Husk at stor søkermasse er identisk med dårlig rekrutteringskommunikasjon.

Anbefalte tekster:
Når kandidatene blir statister
Seriøse jobbsøkere er dine beste ambassadører
Tekster på kandidatenes premisser

Uten sammenligning for øvrig, – du får WOMACK & WOMACK med «Teardrops»

Somebody that I used to know

Jeg skriver en del om nettverk på disse sidene, hvor viktig det er å vite hvem man skal spørre og hvorfor man skal spørre akkurat dem, hva man skal spørre om og selvfølgelig vite hvorfor man spør om det man skal spørre om. Det er lurt å spørre flinke folk om råd før man legger ut i ukjent terreng, og i den sammenheng pleier jeg å referere til Fjellvettregel nummer 5:
Lytt til erfarne fjellfolk.
Fjellfolk med erfaring og lokalkunnskap kan gi deg nyttig informasjon.
Lytt til hva de har å si og still gjerne spørsmål om veivalg og terreng.

Jeg kjenner en del mennesker, det er sånn det blir når man jobber med det som jeg jobber med, og de fleste – ikke alle – har en oppfatning av viktigheten av å be om hjelp og selvfølgelig være den som eventuelt kan hjelpe eller komme med noen gode råd som hjelper vedkommende videre, jeg tenker da på vissheten om at man ikke kan hjelpe med alt men at man kanskje kan hjelpe til med å henvise til noen som kanskje kan.

Jeg har også nevnt viktigheten av å forvalte og ikke minst vedlikeholde nettverket sitt, og da er det lite som kan måle seg med LinkedIn. Jeg får en del henvendelser fra sånne som tror at det bare er å blåse på, nå er vi «venner» på LinkedIn og da skal jeg få mest mulig ut av vennskapet.
Det funker ikke sånn.
Jeg ser etter ny jobb, skaff meg en jobb.
Jeg overdriver litt med den ordlyden, men det er sånn teksten blir oppfattet.

En seriøs jobbsøker må ta eierskap i sin egen prosess, man kan ikke overlate noe til «eksperter» eller «veiledere» eller en eller annen som kjenner noen som kjenner noen, lene seg tilbake og tro at det er «noen» som jobber for at du skal komme deg videre.
Det er ditt ansvar.
Det er ditt ansvar å inkludere, bygge, vokse, vedlikeholde, du skal formidle budskapet, historien, følge opp og hele tiden være «på». Noen skjønner ikke dette, skjønner ikke dette med «hvem» og «hvorfor» og «hva» og alt det andre, kanskje fordi det finnes en del «vranglære» og «tvangstanker» rundt akkurat dette.
Vanskelig å si.
Det finnes ikke klare svar.
Vi snakker tross alt om mennesker.
Noen får jobb ved å skrive en lang setning på Facebook eller hundreogførti tegn på Twitter, andre får jobb gjennom en onkel eller en tante eller en nabo eller ved å rope høyt i skogen. Mulighetene er mange, så mange at det sikkert kan virke forvirrende, men det eneste som er sikkert er at budskapet og historien og hele pakka rundt deg og ditt må forankres på de rette stedene i kroppen din, hvis ikke så kan det bli feil og mye søl.
Feil bruk av verktøy kan ende i blodbad.

Jeg fikk en epost her om dagen, en jente som skrev at hun ikke hadde hørt fra meg etter at hun sendte en mail for fjorten dager siden.
Det sto «har du glemt meg?»
Seriøst.
Ikke «seriøst» som at jeg oppfatter hennes henvendelse som seriøs, men seriøst som et av moteordene som det er lett å putte inn i sammenhenger som man stiller seg litt tvilende til. OK, hun var kanskje seriøs, eller ønsket å bli oppfattet som seriøs, det er bare det at det er et langt sprik mellom dette som handler om hvordan man selv ønsker å bli oppfattet og hvordan man blir oppfattet i virkeligheten.
Seriøst.
Ja, seriøst.
Jeg fant tilbake til den første mailen hennes, den som havnet i spamfilteret mitt siden den var full av ukjente linker og vedlegg.
Hun skrev at hun hadde fått navnet mitt fra en navngitt person i nettverket mitt.
En helt grei intro.
Deretter klinte hun til med å fortelle at hun har en MBA som gjorde hun kvalifisert til en jobb i HR og nå ville hun inn i et navngitt selskap. Det er mulig at vedkommende i nettverket mitt antar at jeg kjenner noen som jobber i dette selskapet, jeg vet ikke hva de to har snakket om før hun kontaktet meg, men hun ba om navn på personer som jobber der og avsluttet med at hun hadde vedlagt sin CV.
Det eneste som manglet, var «koz og klemz» …

Jeg åpnet en CV som ikke fortalte meg noen verdens ting, jeg så riktignok at hun hadde sprøytelakkert hele utdanningsløpet på den første siden og at side to inneholdt en linje fra rollen som instruktør på et treningssenter og et styreverv i borettslaget. Jeg er fristet til å si at hun fortjener kred for å skrive at hun liker turer i skog og mark og kafebesøk med venninner, men gir henne minuspoeng for et portrettbilde med lue og solbriller.

Folkens, ikke gjør dette.
Dette handler ikke om nettverk.
Det kan være at hun klarer å «få» seg en jobb hvis hun fortsetter å pøse på, kanskje hun treffer en likesinnet som ikke tar seg bryet med å gjøre annet enn å grovsortere kandidatmassen etter nisser og troll på en CV.
Jeg kjenner noen av de, også.

Jeg har aldri «utnyttet» nettverket mitt. Jeg har aldri gitt fra meg noe som jeg syns det er ekkelt å ta på selv, mest for å få slippe eller for å vise at jeg er den du tror du har fått høre at jeg er.
Bruk av nettverk i en seriøs jobbsøkerprosess handler ikke om å dra hverandre inn i jobber.
Seriøst.
Seriøst som i «seriøst» …
Det er kanskje derfor mennesker i mitt nettverk vet at når det kommer noen fra meg som refererer uten å flashe, for det er også en viktig del av rekrutteringskommunikasjonen din, så har jeg tatt og følt på dem, ikke nødvendigvis fysisk, i hvert fall ikke i alle tilfellene, men jeg har fått en viss greie med at dette er noe som er bra, eller bra nok.
Noen som passer for deg og ditt, ikke som en påstand men som en forespørsel.
Tenk på den.

En annen ting med denne konkrete henvendelsen som jeg viser til, – hvis hun hadde giddet å jobbe litt med «prosessen» sin, så hadde hun funnet ut at dette konkrete selskapet som hun ville få jobb hos har gjennomført en omstilling hvor det meste av administrasjonen har blitt satt bort.
Lite å hente her, med andre ord.
Hvis hun hadde giddet å jobbe enda litt mer med prosessen sin så hadde hun funnet ut litt mer om meg, jeg er tross alt ganske lett å google, og da hadde hun skjønt hvordan hun kunne spisset budskapet sitt.

Gjør deg synlig i riktige kanaler med riktig budskap.
Det handler ikke om hvilken arena du bruker, men hvordan mottakeren konsumerer innholdet.
Tenk som en bruker og ikke som en annonsør.

Stein, saks, papir … noen ord om konkurransen i rekrutteringsmarkedet

Et spørsmål som jeg ofte får når jeg snakker om vikar- og bemanningsbransjen på kurs og foredrag og i gode samtaler, er selvfølgelig dette som handler om anbefalinger.
Svaret mitt er som regel nei.
Jeg kan ikke anbefale noen.
Jeg kan til nød fortelle hvem jeg kan ha fått en god erfaring fra og hvem som jeg ikke har fått det fra, men dette handler om preferanser og blir som regel feil for andre. Hvis du lurer på hvorfor, så er det selvfølgelig fordi hvert rekrutteringsprosjekt lever sitt eget liv – noe som tydeligvis er ganske vanskelig å forstå for mennesker som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy og cv-baser.
Grøss.
Jeg satt og snakket med en hyggelig fyr som vurderte å finne på noe annet etter mange år som leder i det samme selskapet, og da kom vi inn på noe av dette.
– «Jeg har lyst til å gjøre noe helt annet», smilte han.
– «Det er det som jeg føler er den største utfordringen til disse rekrutteringsekspertene som jeg snakker med, de henger seg opp i hva jeg driver med akkurat nå og ikke klarer å se noe annet … jeg får henvendelser fra den ene etter den andre som mener at de har en spennende mulighet for meg, det er tydeligvis at det er en egen jungeltelegraf i bransjen din siden jeg føler at jeg ikke har signalisert noe som helst, jeg har snakket med en og annen men det er mest for å ha en viss kontakt, ikke sant … det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ha en ny jobb akkurat nå, men det virker som om det ligger i kortene til en del av dem at her, her kan vi tjene gode penger … er det fortsatt sånn at dere fakturerer en viss prosent av brutto årslønn, eller er det en myte?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det finnes sikkert flere som fakturerer på denne måten, og med din årslønn på noen millioner så er det klart at det er lett å tenke tanken på rask profitt».
– «Ja, det kan jeg skjønne …»
– «Kan du?»
– «Ja, jøss». smilte han.
– «De ror jo inn en feit årslønn på ett oppdrag …»
– «Jeg syns det blir helt feil», avbrøt jeg.
– «Det er feil å kjøre fakturering basert på plasseringen på organisasjonskartet … som om det er det som tilrettelegger for et godt stykke arbeid … jeg lar ikke det merkantile påvirke min iver etter å finne det riktige hodet, for å si det sånn …»
– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Snakk med de som dekker den industrien som du vil inn i», svarte jeg kort.
– «Be om gode tips fra mennesker som du stoler på, dobbeltsjekk med nettsidene deres, de fleste legger ut navn på sine ansatte og da får du et lite innblikk i hva de har fått med seg og så tar du kontakt … det handler om å snakke med noen som skjønner språket ditt, ikke sant».
– «Det … det har jeg vel enda til gode å oppleve», smilte han.
– «Jeg snakket med en fyr i forrige uke, han refererte til tips her og tips der og sa en del riktige ting som handlet om hva jeg har gjort og sånn … noe som i og for seg ikke er noen hemmelighet og som kommer opp etter noen tastetrykk på google … ja, vi kan godt prate sammen, svarte jeg og ventet på et utspill fra kalenderen hans … og så ba han meg sende CV … det var da jeg valgte å gjenta noe av det han selv hadde sagt og spurte om ikke dette var noe han kunne videreformidle til oppdragsgiveren sin med tanke på hans rolle som rådgiver eller om det var sånn at han på død og liv måtte ha noe som materialiserte noe av det han gjorde … nei, da ble det stille i den andre enden, gitt … jeg valgte å si at han kunne glemme meg, jeg».
– «Ja».
– «Ja?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Det syns jeg var smart … det er så mange mennesker i denne bransjen som bør få høre det, og da er det ekstra kult at det kommer fra sånne som deg».
– «Grunnen til at jeg spurte i utgangspunktet», fortsatte han.
– «Tenker da på hvem som er bra og hva som skiller den ene fra den andre og sånne ting, er at jeg får ganske mange linker med … hva heter det, profesjonell rekrutteringsprofil eller noe sånt … finn din personlige rekrutterer, tror jeg det står og fremstår som en greie som antageligvis skal hjelpe rekrutteringsmenneskene til å markedsføre seg selv … når jeg klikker så får jeg opp en tekst som forteller at han eller hun ser etter kandidater sånn og sånn … hva er dette?»
– «Sier jo ikke en dritt», nikket jeg.
– «Nei», flirte han og slo ut med hendene.
– «Er det noen som virkelig må betale for å legge ut hva de jobber med … som om de tror at dette tiltrekker seg nye kunder eller kandidater, alle ser jo at det bare er svada og dårlig dummytekst …»
– «Jeg har testet det», nikket jeg.
– «Eller … vi testet det i samme slengen som vi slaktet vikarbransjen for en stund siden, dette med respons og søkerbehandling og utdanningskrav i stillingsannonser … jeg fikk en bekjent til å respondere på en sånn rekrutteringsprofil, og du kan jo tenke deg hva som skjedde?»‘
– «Legg inn cv’en din i basen så tar vi kontakt hvis og dersom og sånne ting?»
– «Yes …»

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistert for elektroniske rekrutteringsverktøy, cv-baser og «rekrutteringsrådgivere» som viser at de er mer opptatt av å fokusere på alt annet enn menneskene som de trekker inn i rekrutteringsprosjektene sine. Jeg nevner i en rekke tekster at jeg betrakter manisk bruk av en CV i et rekrutteringsprosjekt som rimelig antikvert, og tror at det er flere som får øynene opp for virkeligheten når disse verktøyene ikke gjør annet enn å tilrettelegge for at kandidatene kan framstå som en dårlig kopi med en profil som er tegnet etter en enda dårligere mal. Det er som om de som sverger til en god søknadstekst på en side og en CV på to, uten hull men med bilde, har en ting til felles og det er evnen til å lese en gjengivelse av egne skriblerier.
Stavekontrollert, ren tekst og ryddige avsnitt.
C/P er viktigste hjelpemidler når man skal blidgjøre følgesvennene til elektroniske rekrutteringsverktøy.
Det skal være raskt og brukervennlig.
Drit og dra, sier jeg.
Et rekrutteringsprosjekt inneholder viktige valg sett fra både bedriften og kandidatens side, og da er det umulig å servere en oppskrift eller mal på hva som oppfattes som brukervennlig eller effektivt eller hva man kan finne på å si i mangel av noe mer fornuftig å komme opp med. Det finnes ingenting som er mer avgjørende for å skille et menneske fra et annet enn personlig egnethet, og da må man kunne ta og føle på hverandre, bruke sansene sine. Elektroniske rekrutteringsverktøy funker ikke til noe bortsett fra at det kan være litt enklere å grovsortere data basert på nisser og troll eller andre faktorer som de leser om i eventyrbøkene sine. Den første henvendelsen til kandidatene er jo et ganske godt eksempel, og jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne hva som bor i mennesker som setter bort denne viktige delen av prosjektet til en sekretær, koordinator eller møtebooker eller hva man velger å kalle det.
Grøss.
Deretter gjennomfører de noe som de kaller et intervju basert på en liste med forhåndsdefinerte spørsmål som inkluderer noe om dine dårlige sider før de ber om to referansepersoner som helst bære være ledere.

– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Jeg sa jo det», svarte jeg kort.
– «Jeg sa at du skal snakke med de som dekker den industrien som du vil inn i, sjekk nettsidene deres og velg den som gir inntrykk av å ha noe til felles med deg selv».
– «Det … det er jo litt mas …»
– «Mas», sukket jeg.
– «Det er jo sykt når folk forventer at det skal gå raskere å finne ny jobb enn å finne nye sko …»
– «Det er jo et godt poeng», smilte han og slo kulepennen i glasset.
Pling.
– «Husk at det er menneskene som gjør forskjellen», fortsatte jeg.
– «Det er menneskene som jobber der som skiller de ulike selskapene fra hverandre … dersom noen fortalte deg for fem år siden at Firma X var bra, er sannsynligheten stor for at det som i sin tid gjorde Firma X så bra var et eller annet menneske som ikke finnes der lenger … dette må du tenke på og så må du droppe å ta til deg mye av dette fjaset som de legger i fanget på deg … store kunder og kontrakter og prosesser og vås … alle disse tingene som handler om alt annet enn deg selv … alt dette som du merker når du snakker med mennesker, og når du merker at du ikke kjenner noe så skal du gå videre … det er ingen som er der for alle».
– «Jeg har jo sittet og lest en del søknader selv», fortsatte han.
– «Inntrykket er at det finnes en del jobbsøkere som tror det funker på den måten at fire års relevant erfaring slår tre … dobbel master kverker artium, nesten som stein, saks, papir … det er som om søkerne tror at det sitter noen i den andre ender som haker ut sjekklista fra stillingsbeskrivelsen … sjekk, sjekk, sjekk … mens vi som sitter og leser det ene pjattet etter det andre i virkeligheten venter på å finne noe som virkelig river, de som du skjønner er genuint interessert i jobben når du leser mellom linjene og som nærmest kommer gjennom eteren når du ringer dem … ha, jeg husker at jeg fikk en henvendelse fra en sånn akademikerspire en gang, hun var dritsur og lurte på hvorfor hun ikke hadde kommet med i betraktningen når hun hadde alle kriteriene på stell, ikke sant … greia var at vi hadde googlet henne opp og sett skyggesiden hennes, ikke sant … husker at vi satt og lo når vi snakket om hvordan det hadde blitt om vi hadde fått en sånn inn i miljøet … nei takk … kan tenke meg at du treffer på mye rart … hvordan absorberer du dette?»
– «Jeg lar skvipet stå», smilte jeg og trakk på skuldrene.
– «Det er klart at det hjelper å ha klisterhjerne når det kommer til ansikter og navn, men det er ikke noe som jeg tar med meg på noen annen måte … sier som deg, nei takk».
Han nikket og slo kulepennen på nytt i glasset.
Pling.
– «Stein, saks, papir», fortsatte jeg.
– «Det er en metafor som er like gangbar for de som sitter på den andre siden av bordet, da».
– «Sa jeg ikke det?»
– «Virket for meg som om du viste til kandidatene», nølte jeg.
– «Den går like bra på begge sider», smilte han og plinget i glasset.
Pling.
– «Jeg husker du brukte en kul metafor en gang … eller, du gjør det jo ganske ofte, men jeg husker spesielt den hvor du dro inn sånne musikkreferanser … den teksten digga jeg … takt og tone, det er jo det som er greia, ikke sant?»
– «Det er fire», svarte jeg og tenkte at det var min tur til å plinge i glasset.
– «Du må ikke glemme troverdighet og tillit».
Pling.

Anbefalte tekster:
Få meg ut av lese-modus … engasjer meg!
Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen
… eller klikk på stikkordskyen i bunnen av siden, i dette tilfellet vil jeg anbefale denne

Velkommen til Karrieresiden på LinkedIn

Jeg nevner i en rekke innlegg at bruk av nettverk og ikke minst LinkedIn er viktige momenter i en jobbsøkerprosess. Nå har jeg valgt å etablere en gruppe på LinkedIn som respons på et savn etter et forum for mennesker som ønsker å servere karrieretips og som en nyttig «base» for de som ser etter nye utfordringer.

Jeg kommer til å invitere mennesker som kan vise til lignende erfaring som meg og som ønsker å dele sin kunnskap og erfaring med likesinnede, men poengterer at det skal være plass til alle med tanke på at en rolle som jobbsøker kan være din før du vet ordet av det …

Hvis du ikke er på LinkedIn, – shame on you …
Link til gruppen finner du ved å klikke på den grønne puslespillbrikken.

Du er min venn og fikk vite det først, men ikke la det bli en hemmelighet :)
Fortsatt god sommer!