organisasjonsutvikling

Daukjøtt i feil farger

Jeg hadde lagt et palmeblad foran et nytt kapittel i den tykke romanen fra Jan Kjærstad og hadde nettopp bestilt en Singha i strandbaren. Jeg visste at de to som hang ved siden av meg var norske, begge hadde trøyer med synlig firmalogo og jeg visste også at det virket rimelig uprofesjonelt når to lederskikkelser snakket om arbeidsgiveren sin i åpent landskap.

Jeg hadde truffet de kvelden i forveien. Truffet og truffet, de spiste middag på nabobordet og da hadde jeg fått med meg en del om en forestående organisasjonsendring, eller i hvert fall en plan om en forestående organisasjonsendring, og hvordan de så for seg at hele selskapet måtte ta noen nye grep.
Det var sånn de hadde sagt det.
– «Vi må ta grep».
Det er noe med to glade gutter i fuktige badebukser og ølboks i hånda som bygger opp en viss … ja, jeg vet egentlig ikke hvilket ord jeg ser etter og skal heller ikke dvele så mye ved akkurat det av frykt for at jeg kommer ut av det. Jeg hørte hvordan de snakket om ting som berørte bedriftskultur og dårlig omdømme, rekrutteringsstrategi og navneskifte og hvordan de skulle bli kvitt daukjøttet.
Det var sånn de sa det.
Daukjøttet.
Det kom en betenkt mine fra han ene som fingret med nettbrettet sitt, han hadde tydeligvis lest noe som hadde satt seg fast og tok en slurk av ølboksen før han snudde seg mot havet som om han gjorde seg klar til å si noe smart.
– «Solskjær er klar for Cardiff …»
– «Seriøst?»
– «Står på VG», bekreftet han.
– «Faen …»
– «Er ikke det bra, da?»
– «Hva faen er Cardiff», snøftet han andre.
– «Møkkalag …»
– «Han ser det vel som et skritt på veien», forsøkte han første, han med nettbrettet som hadde fått med seg julens viktigste nyhet fra hjemlandet.
– «Moyes i United får ikke sitte lenge med de resultatene han viser, og da ligger veien klar for Ole Gunnar som har fått litt pondus fra Cardiff».
– «Ja …», nølte han.
– «Det skulle ikke vært plass til sånne lag, vet du … de har ikke noe der å gjøre med de store gutta … det blir ikke seriøs motstand, det blir sånn som Haugesund og sånt …»
– «Haugesund tok bronse, da …»
– «Ja, samma det … Sarpsborg, da … det blir bare daukjøtt …»
– «Er det ikke Cardiff som har problemer med tilhengerne sine … leste noe om en fyr som reddet hele sjappa fra å gå på dunken og så fikk han bare dritt … folk skjønner seg ikke på ledelse, vet du … business … det skal være takken for at skuta kan seile videre …»
– «Ja …»
– «Nei, skal man bade litt, da … kan jo ikke bare stå her og svette når man er på ferie …»
Jeg fulgte de med blikket bortover sanden, litt sånn Pompel og Pilt, før jeg snudde meg mot min venn på den andre siden av bardisken, vi hadde blitt kjent gjennom dette språket som flest mennesker i verden har felles, fotball, og han spurte meg om hvorfor jeg viste så liten interesse av å mingle med landsmenn. Jeg tar ikke detaljene i denne teksten, kommer sikkert i et annet innlegg, men vi klarte på et eller annet vis å få tvinnet inn noen sammenligninger om identitet og tilhørighet.
– «Den største utfordringen til Solskjær», begynte han.
– «Det er ikke bare å berge plassen, men berge tilhengerne … eller få dem tilbake på sin side».
Jeg nikket og husket tilhengernes frustrasjon over at deres nye eier bestemte at laget ikke lenger skulle spille i sine blå drakter som de hadde gjort i over hundre år, men nå skulle de bli røde for det var en farge som han mente at alle de andre gode lagene spilte med og da måtte de gjøre det samme.
– «Et lag uten tilhengere er ikke lenger noe lag», fortsatte han.
– «Akkurat som næringslivet», smilte jeg.
– «Det er menneskene som gjør forskjellen …»
Kultur og tradisjon ble byttet ut med fordommer og overtro.
Det vil si mangel på forankring i virkeligheten.
Same shit, new wrapping – sjargong som beskriver at et produkt ikke er nytt, men at logo, navn eller design endres for å skjule det faktum at produktet er det samme som før.
Ja ja, jeg har sansen for Ole Gunnar Solskjær men tar ikke av før han sender gutta på banen i riktige farger.
Det hadde vært noe.

Det skal bli spennende å følge med på dette selskapet framover. Jeg kjente en jente som jobbet der en gang og det er ikke første gangen de svir av noen kroner på ny logo og nye farger og noen setninger som skal fortelle hele verden at de har blitt så mye bedre, husker at jeg var med på en sommerfest hvor jeg la merke til hvordan mange av de ansatte presenterte seg som «en som hadde vært med siden de var ditt og datt» og «en som var med på flyttelasset fra fnitt og fnatt» og at det nesten ikke var noen som fortalte hvor de faktisk jobbet. Det er jo et lite sykdomstegn i seg selv og rimer ganske godt med min påstand om at ingen organisasjoner er bedre enn menneskene som er med. Uten sammenligning for øvrig, men jeg var på et møte i forrige uke med en aktør som jeg kjente fra før under et annet navn og spurte hva som gjorde dem annerledes nå.
Det kom ikke noe svar.
Eller, det kom et svar men det kom etter lang grubling og litt fnis og fjas og det er ikke bra.
Jeg liker å snakke om dette med å kunne identifisere seg med arbeidsgiveren sin – spesielt med tanke på at det er her du tilbringer mesteparten av livet ditt, i hvert fall i våken tilstand – og jeg blir like overrasket hver gang over hvor mange mennesker i sentrale posisjoner som ikke klarer å presentere virksomheten sin.
Det skal komme rett ut.
Scmack.
Scmack.
Det skal være et budskap som kommer fra hjertet og som det er lett å si og da tenker jeg ikke på sånn vissvass om kjærlighet og annet kliss for det er det jo ikke så lett å snakke om, men et kort og konkret budskap som spretter ut på refleks. Det blir for øvrig akkurat på den samme måten som når en seriøs jobbsøker får en mulighet på en alternativ arena og har tjue sekunder på å fortelle hvem man er. Her fikk jeg lyst til å slenge inn en digresjon om min yngste datter som kommenterte disse reklameinnspillene som popper opp før en sending og lurte på hvorfor stemmen bak plakaten sier så mye på en side og nesten ingen ting på en annen.

Været presenteres av hundreogåtti dått NO, nummeropplysning på nett og mobil
… og Apollo.

Poenget går til Apollo selv om 180 skal ha kred for å være litt bedre enn Svea Finans som har plakaten sin før Sporten og hvor man nesten kan høre hvordan oppleseren lengter etter et pustehull mellom alle de vanskelige ordene som han tydeligvis ikke skjønner bæret av.
Det handler om identitet og merkevarebygging.
Det handler om kultur og kultur skal treffe, rett og slett fordi det er det som skiller deg fra en annen og som blir konkurransefortrinnet ditt.
Det handler om noe annet enn daukjøtt i feil farger.

Men folkens, det er endelig fredag og de som følger med på disse sidene vet at det er en tid for alt og fredag er en god dag for å … ja, jeg er nesten fristet til å si at du skal få på deg noen fine farger og riste daukjøttet, men det ville kanskje ikke tatt seg så bra ut, så da kan jeg heller fortelle at jeg skal være DJ i kveld og regner med å fylle dansegulvet med denne:



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Kulturnytt

Enkelte medier har over en lengre periode hatt en greie med norsk kultur og spørsmålet om den er verneverdig.
Jeg syns hele greia er tåpelig.
Debatten, mener jeg …
Kulturminister Hadia Tajik (AP) har blitt utfordret til å definere «norsk kultur» og det er en utfordring hun ikke vil ta.
Jeg heier på Hadia.
Det er umulig å definere kultur som noe annet enn den brede forståelsen om at det handler om «måten vi lever på». Kulturen formes av menneskene som befinner seg i den og er et sett med normer og regler, holdninger og verdier som er gjeldende hos en viss gruppe mennesker – utviklet over tid.

Dersom du og jeg hadde strandet på en øde øy så hadde vi med tiden etablert en eller annen form for kultur. Du mener ditt og jeg mener datt og etter en tid hadde ditt og datt regulert seg selv og ting hadde antageligvis funket ganske greit. Utfordringen dukker opp når det kommer en flåte drivende med tre nye mennesker …

Jeg nevner et annet sted på disse sidene at jeg jobber med spennende ting som får mennesker til å funke sammen med andre mennesker. Dette inkluderer selvfølgelig kultur og visjon og verdier – noe som ofte forsømmes når man snakker om ansettelsesprosesser og organisasjonsutvikling hvor man kan oppleve at enkelte mennesker rett og slett ikke passer inn. Jeg sier ikke at du skal ta med deg resultater fra CT-scanning eller EKG for å vise hva som bor i hjernen din eller hjertet ditt, men jeg nevner det som et eksempel på at det faktisk finnes mennesker som tror det bare er å slenge et papir på bordet og være fast bestemt på at de er den jeg vil ha.
Noe av det kan sikkert tilpasses.
Noe kan ikke det.
Noe av dette fører uansett til at man må foreta valg.
Når du søker på en jobb så har du et ansvar for å gjøre deg kjent med hva slags kultur som kjennetegner bedriften, om du identifiserer deg med denne eller har mulighet til å være med på å påvirke. Det er snakk om et sett med gjensidige forventninger som på en eller annen måte skal tilpasses.
Noen ganger går det.
Noen ganger går det ikke.
Husk at det begynner med deg selv …

Det er minst like viktig å tenke på at en kultur vil være i kontinuerlig endring ettersom nye mennesker kommer til og setter sitt preg på den.
Takk og pris.
Det er nesten som når lufta er i ferd med å gå ut av festen og det dukker opp en busslast med feststemte mennesker, da rydder man plass i stua og skrur opp lyden på anlegget.

Det finnes dessverre noen mennesker som fremdeles tror at vi har en nasjonal verdipakke som er spesielt verneverdig – man kan lure på om noen av disse er de samme som ikke kommer seg gjennom dagen uten en dobbel latte eller nachos på en fredagskveld.