outplacement

Gladnyhet til virksomheter som ser seg tvunget til å gå til oppsigelser av sine ansatte

Det hadde blitt en liten pause, praten hadde stoppet opp, jeg tok en kaffeslurk og kikket rundt i lokalet som fremdeles bar preg av at det fortsatt var tidlig på dagen.
Det var som om vi satt og smakte på insentivet.
Planen videre.
Om vi skulle begrense oss til det som vi hadde startet opp eller om vi skulle gjøre mer ut av det.

Jeg har arrangert jobbsøkerkurs sammen med Erik Falk Hansen, et konsept som er betalt av motiverte medmennesker som enten sliter litt med å finne veien tilbake til arbeidslivet eller som ser etter noe nytt. Tanken slår meg hver gang jeg innleder med tvangstankene om valgte sannheter i jobbsøkerprosesser og alle mytene om hva som alt for mange oppfatter som riktig eller galt, mennesker som av en eller annen grunn tror at det finnes fasitsvar på alt som handler om søknadsdokumenter og intervjuteknikker og håndtrykk og antrekk og som ikke legger skjul på at de tjener pengene sine på servere skremselspropaganda som underbygger frykt for at noen skal borre opp gamle hull i ny CV.
Grøss.
Tanken slår meg hvor mange som tror på dette.
Tanken slår meg hvor mange vi ikke når fram til.
Av og til tenker jeg til og med tanken på hvem jeg egentlig syns mest synd på, – seriøse jobbsøkere som fortjener at det rettes fokus mot det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess eller tafatte tusseladder som av en eller annen grunn har fått et mandat til å servere akademisk pjatt som ikke har forankring i det virkelige arbeidslivet.

Vi vet at nesten halvparten av deltagerne våre har deltatt på ulike omstillingsprogrammer gjennom tidligere arbeidsgiver, noen har til og med kommet så skeivt ut at de har deltatt på tiltaksprogrammer i regi av NAV.
Grøss.
Vi vet også at det er vanskelig å snakke varmt om seg selv og sitt uten at det kan finnes noen som oppfatter at vi viser nedlatenhet mot andre aktører ved å forherlige vår egen fortreffelighet. Resultatene våre snakker for seg selv, – et ganske paradoksalt utsagn fra meg som ikke er så veldig begeistret for mennesker som tror at papirer og rause referanser kan styrke sjansen for at de kan vinne konkurransen om drømmejobben.

Det hadde som nevnt blitt en aldri så liten pause, og de som kjenner oss vet at det er ganske sjeldent fra oss.
Det var jeg som brøyt stillheten.
Det var helt tilfeldig.
Det var egentlig dødt løp, men det betyr ingen ting for denne teksten.
– «Du», nikket jeg.
– «Vi gjør det».
Jeg tror for øvrig at det blir litt feil å si at resultatene våre så langt har vært over all forventning, og det er fordi vi tror på det vi gjør og vet hva vi snakker om. Vi har møtt en del mennesker som sitter og griner på den andre siden av bordet, mennesker som hverken blir sett eller hørt og som kommer til kort når de strekker seg mot den røde tråden som rulles ut av virksomheter som styres av mennesker som det er lettere å sammenligne med de som trådene kommer fra.
– «Ja», nikket Erik.
– «Vi gjør det …»

Nå skal vi henvende oss til bedrifter som ser seg tvunget til å foreta oppsigelser som stort sett bunner i kostnadsbesparelser, vi tilbyr en pakke som prismessig er unik i seg selv men som inkluderer vårt mantra om at det er innholdet som er det viktigste og det som definerer det unike.
Vi vet at prosess ikke er viktigere enn resultat.
Vi vet hva som funker.
Vi vet hvordan vi skal hjelpe bedrifter som forsøker å kjøpe seg god samvittighet til å stå inne for hvordan de ønsker å avslutte arbeidsforholdet til det beste for alle parter.
Det er mange som gjør det.
Det er mange som tilbyr noe som ligner.
Eller som sier at de gjør det.
Ja.
Det er riktig, men det er vi som drifter Det unike Jobbsøkerkurset.
Erik har laget en egen tekst som beskriver hele greia, jeg kopierer ikke inn alt som står der men oppfordrer i stedet til å følge denne linken.

Liten digresjon, men dog – her om dagen fikk jeg en melding fra en tiltaksarrangør som kunne fortelle at de hadde kommet over min CV og var glad for å kunne fortelle at denne var med i anbudsforespørselen deres.
That’s it.
Jeg kjente ikke avsenderen og har heller ikke akseptert at min CV skal slenge rundt og spesielt ikke gjennom selskapet han representerte.
Dette var en sånn dag hvor jeg hadde rævva full, og sånn sett så var tidspunktet optimalt.
For meg, vel og merke.
Han kontakter ikke meg igjen, for å si det sånn …
Jeg skal ikke påta meg rollen som initiativtaker til audit hos ulike tilbydere av tiltaksarrangement, men det er kanskje på tide at flere får øya opp for mangelfullt samsvar mellom anbudsdata og daglig drift. Det er mulig at det er en godt bevart hemmelighet at det ikke er de flinke folkene som velges når anbudene «vinnes» siden tiltaksarrangørene foretrekker arbeidsledige DM-selgere, spinninginstruktører og pedagoger for å sikre bedre inntjening på bunnlinjen. Noen strekker den til og med så langt at de benytter sine egne kursdeltagere i praksisplasser og da bør det ringe noen bjeller …

Gladnyhet til virksomheter som ser seg tvunget til å gå til oppsigelser av sine ansatte, – vi er her og nå kan vi skreddersy et opplegg for deg og dine.

Kontakt meg på mail – morten at karriereverkstedet.no – så avtaler vi en uformell og uforpliktende kaffeprat!

Historien henger i lufta

Jeg skrev en tekst i går som handlet om historien som sitter i veggene, og har fått en e-post fra en fyr som skrev at han hadde tenkt å legge inn en kommentar om at nye vegger kan gi plass til nye historier som kan fortelles med samme glød til de som kommer etter oss.
Han kan ha rett i det.
Tiden vil vise.
Det var bare det at i det samme øyeblikket tikket det inn en pressemelding fra HR om at selskapet hadde blitt kjøpt opp og at de ville stå foran en del omstillinger som kan oppfattes som vanskelig for enkelte.
Det var sånn han skrev det.
Det var sånn han hadde fått budskapet.
Det lå på intranettet.
Det var noe om de nye aksjonærene og deres krav og forventninger, gevinst og avkastning og resultatet av en tung prosess med gjennomgang av sine strategiske muligheter for et fremtidig marked.
Det var slutten på den historien.
Nå lå han og ventet på undergangen.
Han visste ikke hvordan det ville ende.
Han visste bare at det ikke ville ende godt.
Ingen nedturer ender godt.
Jeg spurte om han ville fullføre teksten sin siden han var så godt i gang, som en slags «gjesteblogger», men han svarte at jeg kunne få lov til å avslutte den med egne tastetrykk.
Ikke glem musikken, skrev han.
Smiley.

Jeg kunne høre at det var noen som spilte høy musikk. Jeg hørte bare bassen, umulig å høre hvilken låt det var, ikke engang hva slags type musikk det var, men det var som om denne bassen minsket ensomhetsfølelsen inntil lyden omsider ble skrudd av og jeg var tilbake i en stille og ensom verden.
Det gjorde vondt.
I hodet.
I armen.
Det gjorde vondt overalt, kroppen var vissen og jeg kom på at jeg ikke hadde fått i meg noe drikke på ganske lang tid. Jeg fylte et glass med vann og drakk, av en eller annen grunn tenkte jeg på noe jeg en gang hadde hørt at drukning var en smertefri måte å dø på, fylte et glass til og så på boblene som søkte seg mot overflaten og helte i meg innholdet mens jeg lurte på hva som hadde gått galt.
Alt hadde jo vært så riktig.
Det var selvfølgelig veldig feil, men feil kan noen ganger føles riktig selv om jeg aldri hadde følt at noe så feil var så riktig.
Det var ikke sånn de gode historiene skulle slutte.
På lerret og papir ville jeg vært helten og helten seirer til slutt.
Men dette var ikke på lerret eller papir.
Dette var virkeligheten, og jeg var ikke som de andre heltene.
Jeg var en helt som gjorde store feilvurderinger.
Jeg var en helt uten flaks.
Jeg var en helt med tvilsom moral, og slike helter er det ingen som liker.
Jeg kunne like gjerne vært en skurk.
Når alt kom til alt så var det kanskje det jeg var. Jeg hadde ikke lest skriften på veggen og sånn sett så var jeg i ferd med å gjøre meg til en kriminell i forhold til at jeg lot min egen historie bli visket bort.

Historiene er mange og kommer i forskjellige versjoner hvor hovedpoenget er den tomme følelsen av at de ikke har noe å bidra med, de er ikke gode nok eller de har gått ut på dato.
Det er ingen som lenger har behov for dem.
Dette er takken.
De graver seg ned og tar på seg en skyld for noe som de selv ikke kan lastes for.

De hadde kommet på en mandag.
De gikk fram og tilbake men det var ingen som skjønte hvor de gikk eller hvor de kom fra.
Det var tre menn som lignet på sånne menn fra reklamefilmene til Dressmann og Gillette og som jentene på regnskap hadde kåte drømmer om, like bak gikk en dame med kort skjørt og trendy akademikerbriller som minnet om karrierekvinnene som frembyr sine glitrende smil i optikervinduer eller annonser for kredittkort.
Det var fire stramme mennesker med stramme kropper og stramme smil som utstrålte kontroll.
Det var fire signaler om fare.
Forholdet gikk mot slutten.
Noen gikk før lyset ble slukket.
Noen snakket om å redde stumpene.
Vi må fighte.
De fleste vet at det bare er et dustete uttrykk med mindre man jobber som profesjonell kampsportsutøver, for det skal ikke være sånn at det er nødvendig å «fighte» på jobben. Det finnes sikkert noen fagforeningsfolk som rynker på nesa ved en sånn kommentar, kanskje til og med setter kaffen i halsen, men virkeligheten bekrefter at ansvaret må rettes mot hver og en i stedet for at man skal grine seg til smuler i et eller annet forlorent fellesskap.

Vi lar oss forføre.
Vi lar oss rive med av noe som frister, kanskje fordi vi ikke får det som vi har lyst på noe annet sted, utroskapet er et faktum og du blir den tapende part.
Sannheten svir.
Spørsmålene hoper seg opp og du blir svar skyldig.

Jeg vet om noen mennesker som påstår at de er flinke til den tekniske planleggingen og ikke minst gjennomføringen av prosessen, de juridiske betraktningene og valg av sluttpakker og ledertrening og alle disse tingene som hører med.
Utfordringene begynner i selve offentliggjøringen.
Det er da det kan være smart å vite litt om mennesker. Jeg tenker ikke nødvendigvis på psykologer eller sånne som tror de kan bla tilbake i masteroppgaven fra BI, men sånne mennesker som rett og slett har denne magiske evnen til å snakke med andre mennesker. Det handler om forståelsen av at historien ikke står skrevet i strukturerte kommunikasjonsplaner som er utformet fra en eller annen som har trening i endringsledelse, da er man bare like langt med tanke på at det er industrialiseringen som tar styringen og ikke menneskene.
Historien henger i lufta.

Jeg treffer en del av disse menneskene som har fått det røde krysset på excel-arket.
Jeg får høre det fra kilden.
Det er da det kommer.
Jeg hører om disse jævla HR-menneskene, pain in the ass, og dette helvetes maset hos NAV, pulten fylles med oppkast og sikkel og tårer og dritt.
Jeg kaller det imidlertid for noe annet, jeg kaller det for en null-samtale, og det er denne samtalen som vi later som ikke finner sted men som er der for at vi skal få blåst ut, selv om de fleste gjerne skulle ha gjennomført denne samtalen med de som de helst burde hatt den sammen med.
Det er en historie som sjelden blir fortalt.
Det er en historie som definitivt ikke skal sitte i veggene, men som kommer til å sveve i luften gjennom alle tider fordi ingen tør å fange den.

Historien går videre, men da må noen publisere den for fremtidige lesere. Alle vet at det bare er krigens vinnere som får lov til å innta talerstolen og fortelle hvem som oppfattes som terrorister.
Historien går videre.
Det finnes flere vegger der ute som lengter etter en ny plakat eller kanskje noen striper fra en sprayboks.
Noen kaller det hærværk.
Noen kaller det kunst.
Det kommer an på øyet som ser.

.

Aktivitetsplikt

Jeg leser om enkelte politikere som ønsker aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet.
Noen er sikkert stolte av å si det som de tror ingen andre tør å si.
Jævla snyltere og slabbedasker.
Det er valgkamp-politikk i et nøtteskall og sånn det har blitt i verdens rikeste land.
Saken bunner i en greie hvor det ble stilt krav til at en ung sosialhjelpsmottaker skulle møte på jobb hos en arbeidsmarkedsbedrift, han ønsket ikke dette av en eller annen grunn som ikke kommer tydelig fram, begynte å klage litt og fikk medhold. Jeg kjenner ikke hele saken, og aner ikke hvorfor han bestemte seg for å ikke utnytte denne muligheten, men det kan jo være så enkelt som at han ikke ønsker å forholde seg til mennesker som ikke vet hva de snakker om og de er det ganske mange av når man havner i denne situasjonen. Jeg har ved en rekke anledninger kommentert min misnøye med at disse omgivelsene kjennetegnes av mennesker som ikke skjønner hvordan mekanismene i arbeidslivet funker og kanskje han rett og slett har tatt noe av dette til etterretning.
De som står utenfor arbeidslivet treffer på dem ved en rekke anledninger.
Dessverre.
De som ikke har vært utenfor arbeidslivet skjønner seg antageligvis ikke på dette, men de fleste kan kanskje forestille seg hvordan det går når man leker med verktøy som man ikke behersker.
Det kan fort bli litt søl.
Jeg har jobbet såpass lenge med aktive arbeidssøkere at jeg vet hvordan disse surrealistiske opplevelsene påvirker tilværelsen deres, de fleste er topp motiverte mennesker som har blitt kuttet bort i nedbemanningsprosesser driftet av broilere med riktig stempel i rævva. De trenger noen småjusteringer og litt flikking her og der, litt smøring og startgass og kanskje et oppdatert kart som viser hvor de befinner seg og hvilken vei de bør velge for å finne veien tilbake. Av og til kan det dukke opp en eller annen skeiv skrue, en liten produksjonsfeil som det kanskje ikke er så veldig mye man kan gjøre noe med, men dette skjer i alle sammenhenger.
Sånn er det bare.

Arbeidsministeren i verdens rikeste land sier at aktivitetsplikt for sosialklienter fra dag én ikke er noe annet enn symbolpolitikk som ser pent ut på papiret.
Jeg er enig.
Det er trist at enkelte er så jævlig opptatt av det som ser pent ut på papiret i stedet for å se virkeligheten.
En sosialpolitisk talsmann fra opposisjonen siteres på at han mener stønadsmottagere skal ut i «lavterskelaktivitet» som snømåking, vedhugging, seniorhjelp, flyttehjelp og annet.
Hvis man nekter, blir det kutt i ytelsene.
Dersom han hadde snakket om straffedømte kriminelle så hadde jeg vært helt enig, men mennesker som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet trenger noe helt annet. NAV har selv bestemt at det er begrepet «aktiv arbeidssøker» som skal benyttes og da får man holde seg til det og kanskje slite litt mer for å få på plass riktige mennesker som kan knekke kodene, mennesker som har sovet utendørs og som kan bruke et kart og kompass. Alternativet vil resultere i mer byråkrati og er det noe vi ikke trenger i dette landet så er det nettopp det.

En annen ting som det er litt viktig å få med seg, er at dette velferdssystemet som man snakker om stort sett dreier seg om fornuftig bruk av egne penger. Mennesker som har vært mange år i arbeidslivet og lagt penger til side i denne boksen som noen har klusset «velferdspolitikk» på, rister ut sine egne penger.
Det skal de få lov til.
Det skulle bare mangle.

Det blir feil når man skal lytte til noen som aldri har satt sine bein på et NAV-kontor og som har sett hva som skjer der.
Eller hva som ikke skjer der, for å si det på en litt bedre måte …
Det blir helt feil når en sosionom uten andre synlige tegn på liv enn sittemerker i rævva fra en sliten stol i en lesesal skal gi formaninger til mennesker som kan vise fram sine stolte arr.

… og så en liten ting til, kan nesten ikke dy meg, men det er jo også sånn at det finnes enkelte arbeidssøkere som oppfatter et visst press om aktivitetsplikt på hjemmebane. Du går jo bare hjemme og dasser, så da kan du jo ta huset og oppvasken og middagen og beise terrassen eller noe annet …

Det har blitt september og høsten er den beste tiden til å være aktiv arbeidssøker. Jeg benytter anledningen til å hilse til alle de som skjønner hva det betyr og påtvinger aktivitetsplikt til funky toner fra EARTH, WIND & FIRE:

Alt har en slutt

Jeg har ved flere anledninger sammenlignet jobbsøkerprosessen med jakten på kjærligheten – det går stort sett ut på det samme bortsett fra at det går for langt hvis man gifter seg med jobben …

De fleste mennesker tilbringer mer tid på arbeidsplassen enn med partneren sin – i hvert fall i våken tilstand – og da syns jeg det er litt overraskende at så mange mennesker ikke tar den totale jobbsøkerprosessen litt mer seriøst.
Men dette skal ikke handle om den siden.
Dette skal handle om den andre siden.
Bruddet.
Alle ting har en slutt.
Sånn er det bare.
Ingen ting varer evig.

Det er ganske kjipt å miste jobben sin. Det er ganske mange brikker i livet som blir borte, men på den annen side så er det viktig å tenke på at dette frigjør plass til en del nye brikker. Det er ganske mange mennesker som har fortalt meg at oppsigelsen ble et vendepunkt som førte til noe positivt, det er et spørsmål om evnen til å omstille seg og skjønne at det er kun deg selv som kan ta det hele og fulle ansvaret for ditt eget liv og hvordan det skal leves.

Det fantes en tid hvor man fikk lov til å «velge» å si opp selv. Det finnes noen som fremdeles tror det er mulig, men vi som har vært på marked i Marrakech vet hva dette dreier seg seg om. Det finnes til og med noen som tror det høres bedre ut å si at man valgte å si opp selv når man sitter i en intervjusituasjon.
Det gjør det ikke.

Arbeidsplassen din er stort sett rammen rundt din egen identitet.
Arbeidsplassen er den viktigste arenaen i livet ditt.
Trist, men sant.
Det er like trist som at arbeidsledighet fremdeles er et tabubelagt område selv om det i de fleste tilfeller er snakk om at det er noen andre enn deg som ikke har gjort jobben sin godt nok og som får det til å gå ut over deg.
Det blir som når dama eller typen – stryk det som ikke passer – har gått fra deg. Det blir vanskelig å innrømme, mest i forhold til de som er rundt deg, men forestill deg at en sak har flere sider og at du også her kan snu den andre siden til.
Dette vokser du på.
Jeg treffer ofte kandidater i jobbsøkerprosesser som ikke klarer å snakke om det som har vært kjipt eller innrømme at det i det hele tatt har vært noe kjipt. Dette er kandidater som jeg ikke tror på, og da er det bedre med de som ser at de har fått en ny mulighet og et uventet initiativ til å finne på noe annet – mennesker som kan vise fram noe helt annet enn de som vrikker seg fram i arbeidslivet med angst i blikket av frykt for å miste gullhårene som dingler i rumpesprekken deres.

Jeg vet at det finnes en del mennesker som tror at jeg er fullstendig nedlatende i forhold til NAV – mange av innleggene mine kan sikkert tyde på det, men dersom du tar deg tid til å undersøke hvem det går an å prate med og forteller historien din på riktig måte så kan det være at du klarer å holde deg flytende i denne seige materien.
Kom deg ut.
Snakk med flinke folk.
Det er viktig å holde seg i aktivitet og organisere dagene sine, målet er å finne noe nytt og det er ikke så lett å peke ut hvor dette målet befinner seg når du står alene og leser et fremmed kart.