personlig egnethet

Vibber

– «Det er som om jeg skulle sagt det selv».
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Du hadde aldri fått deg til å si det».
– «Det er derfor jeg sa det er som om jeg skulle gjort det», smilte han.
– «Det er sånn jeg hadde sagt det, mener jeg … men jeg kan jo ikke si det?»
– «Dust».
– «Dust?»
– «Du er dust som mener det», nikket jeg.
– «Du er forbanna feig som leder når du ikke kan si hvem du vil ha med deg og hvem du ikke vil ha med deg».
– «Ja», sukket han.
– «Det er nok dessverre riktig».

Jeg har hjulpet en virksomhet med det som på nynorsk kalles «second opinion», – de hadde en liste med fire kandidater som skulle bli til en og så ønsket de at jeg skulle komme og ta en ekstra sjekk.
En enkel jobb.
Avdelingsleder med resultat- og personalansvar.
Tre skulle bort og to av dem var enkle å ta bort, jeg valgte å ta en prat med de to gjenlevende og så ble det utformet et tilbud til den ene av dem.
Greit.
No bullshit.
Men så hadde en av de første som det hadde vært enkelt å luke bort kommet tilbake på banen og lurt på hvordan vi hadde foretatt utvelgelsen, hun oppfattet seg som bedre kvalifisert og kunne vise til ansiennitet fra virksomheten i motsetnng til hun som fikk tilbudet og som kom utenfra med fire år fra barnehage og to år i kaffesjappe. Jeg la merke til at høvdingen krympet seg litt, så jeg tok henne til side og sa at jeg ikke kunne se noe som fikk meg til å tenke tanken på at hun kunne være kvalifisert før jeg la til at dette med å være ansatt i den samme virksomheten ikke nødvendigvis var noe som printer fribilletter.
– «Hun kommer fra barnehage», forsøkte hun.
– «Ja», bekreftet jeg.
– ‘Det er en stor fordel og et godt grunnlag for denne rollen».
– «Men hva med mine kvalifikasjoner?»
– «Du gir ikke kule vibber», smilte jeg.
– «Og det må man ha».
– «Kule vibber?»
– «Jepp», nikket jeg.
– «Det er det som er poenget med en utvelgelse … valget står mellom den eller den og kanskje den og den, du vet at du bare kan ta med deg en og da må du bestemme deg … det er enkelt».
– «Hallo», stønnet hun.
– «Vi snakker om en ansettelse … du får det til å høres ut som om du snakker om sko».
– «Kult», nikket jeg.
– «Det var en kul sammenligning som jeg ikke har tenkt på før … det går faktisk ut på det samme».

Jenta ble sur og i dag fikk jeg høre at hun hadde levert oppsigelsen sin.
– «Kult», smilte jeg til høvdingen.
– «Som om jeg skulle sagt det selv», smilte han tilbake.
– «Nei», svarte jeg kort og kunne forestille meg hvordan denne jenta ville komme til å melde seg inn i klikken som forteller i fremtidige jobbintervjuer at de stagnerte i sin forrige jobb.
Det er lurt å si.
Det er i hvert fall mange som sier at det er lurt, faktisk så mange at det nesten kan oppfattes som noe som faktisk er sant.
Det er ikke lurt i det hele tatt.
Kanskje for den som sier det, men ikke for den som lytter og det er jo den som lytter som bestemmer.
– «Du hadde aldri fått deg til å si at det er kult».
– «Jeg sier det nå», forsøkte han og flyttet blikket i den samme retningen som mitt blikk, vi hadde gått en tur rundt Nøklevann og endt opp på Haraløkka hvor jeg så ballen som lå ensom i gresset.
Tjue meter fra mål.
Blank kasse.
– «Nå vet jeg at det høres ganske fint ut å si det og jeg skal si det til de andre på mandag».
Jeg svarte ikke, ble stående og se på at han tok sats og dro til.
– «Dust», smilte jeg tilbake.
– «Du kan ikke spille fotball i sandaler, vet du».

Jobbsøk er enkelt.
Rekruttering er enkelt.
Det er først når det kommer kvasistasikvalifiserte mennesker på banen som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det begynner å bli litt vanskeligere enn det er. Hvis du befinner deg i en rolle som kanskje rimer med noe av det som jeg jobber med og får en henvendelse fra en eller annen som lurer på hvordan og hvorfor og sånne ting, så si det som det er og gjerne argumentert med vissheten om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv. Noe som eventuelt kan oppfattes som feil på et sted kan være bra på et annet. Husk samtidig at du må fortelle jobbsøkere at man ikke kan lære en dritt fra et prosjekt til et annet.

Den beste responsen får du hvis du sier at du rett og slett ikke liker vedkommende, – vel og merke hvis det er det du ikke gjør. Det finnes noen som syns den er litt drøy, men jeg syns ikke den er drøy i det hele tatt. Det er mulig at du ikke syns det heller, men at du tilhører bermen som ikke tør å si det av falsk frykt for at noen ikke vil like deg og det du får deg til å gjøre, – da har du ikke skjønt en dritt av dette som handler om identitet og integritet.
Mennesker ansetter mennesker.
Når det er nevnt, så er det ikke jeg som skal jobbe med vedkommende.
I could not care less.
Men jeg liker kundene mine, det er jo derfor de er kundene mine og da vet jeg hva de liker og som regel så liker de det samme som meg.
Men jeg legger selvfølgelig til at det kan finnes noen andre som liker vedkommende.
Det er da noe.

MASSIVE ATTACK.
Tidløst.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Jobb på Kiwi?

Jeg kjenner en fyr som jobber på Kiwi. Det er kanskje riktigere å si at han er sjef i den aktuelle butikken, butikksjef, men han jobber like fullt. Han er en fyr som har skjønt dette med ansettelser og hva ansettelse av riktig person handler om.
Jeg sier det ganske ofte, som kompliment basert på hyggelige handleopplevelser, og dessuten har jeg hatt gleden av å ha han med for å snakke om dette på noen av mine foredrag og som denne teksten handler om.

Det er lenge siden det dukket opp mennesker som fikk seg til å si at det ikke er vanskelig å få seg en jobb.
Det er bare å sitte i kassa på Kiwi.
Jeg vet om instruktører på jobbsøkerkurs som sier det.
Jeg vet om ansatte i NAV og studieveiledere og karriereveiledere som sier det.
Jeg vet om enda flere som sitter klistret fast på innsiden av arbeidslivet som sier det i tillegg til at jeg er vet om rekrutteringsrådgivere og mennesker som er opptatt av employer branding som får seg til å snakke om det.
Og hvor paradoksalt er ikke det …

Det er lenge siden vi satt og snakket om hva han gjorde for å få tak i de som han valgte å ansette og hvor viktig det er at jobbsøkeren ikke bare møter opp men skjønner hvorfor de møter opp. Og bare så det er sagt, – det handler ikke om å møte opp for å levere fra seg søknadsdokumenter. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer tafatt enn jobbsøkere som tror at det er nok å møte opp med blankpussede sko eller ny sminke, plutselig har de kommet seg fram til sjefen sjøl og så klarer de ikke å få fram noe annet enn en hånd med en papirbunke som inkluderer en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde og bokstaver som er satt sammen til ord som er uforståelig for de som ikke har ligget nedgravd i det samme kunnskapshullet.
– «Jeg ser etter en ting», smiler han.
– «Og denne ene tingen er noe jeg ser med en gang … om den er der, mener jeg … og det er det som handler om personlig egnethet».
Han forteller at han får mange søknader i uka uten at han markedsfører seg på noen annen måte enn at butikken hans er der den er og at menneskene som jobber der gjør det de gjør.
– «Veldig mange», fortsetter han.
– «Veldig mange søker fordi de har fått beskjed om å søke … på jobbsøkerkurs og NAV og kanskje fra morra si, for alt jeg vet … hvis de ikke skjønner selv hvorfor de vil jobbe hos meg og hva de skal gjøre hos oss, så er jeg rett og slett ikke interessert i å snakke med dem».

Det er ikke lenge siden jeg sto og la varene mine på rullebåndet og snakket løst og fast med hun som satt bak kassen da vi la merke til en fyr som dristet seg mot oss etter å ha stått en liten stund ved inngangen og sett etter noe eller noen.
– «Jeg lurer på om jeg kan få lov til å henge opp denne», begynte han og viste fram et ark som viste invitasjon til en eller annen julekonsert.
– «Her i butikken … ved inngangsdøra … hvem kan jeg spørre?»
Jenta bak disken så på han, smilte et av de fine smilene som alltid virket som om det var noe som kom fra innsiden og som antageligvis kom fra innsiden for alt jeg visste, og så trakk hun på skuldrene.
– «Nå har du spurt meg», nikket hun.
– «Det er klart du skal få lov til det».
Og så strakk hun seg mot en hylle på veggen bak seg og dro til seg en taperull, rev av emballasjen og slang den sånn passe nonchalant mot julekonsertbudringeren.
– «Gjør det pent», smilte hun.
– «Eller så er det ingen som legger merke til den, vet du …»
Det var ganske fint å se på, ikke bare fordi jenta er ganske fin i seg selv, men hele opplevelsen av at jenta bak disken vet hva det vil si å representere virksomheten hun jobber i og at hun ikke bare ble sittende og dra historien om den syvende far i huset. Og så kom det, – hun spurte når det var og hvor det var så denne julekonsertbudbringeren fikk anledning til å presentere greia til glede for oss som var i kassekøen.

Det kan ha vært den samme dagen som butikksjefen fleipet med at han antageligvis var en av dem som har vært med på å hive bensin på dette bålet som fyres opp av de som tjener pengene sine på at det skal oppfattes som vanskelig å søke på jobber.
– «Fordi jeg får så mange henvendelser fra de som burde konsentrert seg som noe helt annet, de som kanskje hadde hatt godt av å jobbe her men som ikke kunne ha jobbet her for da hadde ikke butikken gått, ikke sant …
senest i forrige uke kom det en jente som antageligvis hadde fått formaninger om viktigheten av personlig fremmøte ved åpen søknad … hun hadde med seg søknadsdokumentene sine i en stor og tykk plastmappe … jeg spurte hva jeg skulle med dette og hun sa at jeg kunne lese det når jeg hadde tid … hun fortalte at det var attestene og vitnemålene hennes … når jeg har tid til å lese så leser jeg heller en god bok … har du forresten lest den siste til Hanne Kristin Rohde … steike, den er bra … hvor var jeg … jo, jeg sa ikke dette til jenta selv om jeg kanskje burde ha gjort det, men det eneste hun fulgte opp med var å fortelle når hun kunne jobbe, eller når det passet henne å jobbe …. og så sa hun noen andre ting som handlet om skolen sin, men det skjønte jeg ikke hvorfor hun fortalte til meg … og der og da så ble jeg antageligvis en av mange som underbygger hvor vanskelig det er å komme seg inn i arbeidslivet når man ikke får seg jobb i kassa på Kiwi en gang selv om man har masterutdannelse fra BI … fint om du gidder å skrive om det, for jeg har ikke anledning til å gjøre det».

Anbefalt lesestoff:
Tips til jobbsøkere som skal banke på dører
Drømmekandidaten


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Den undervurderte egnetheten

Jeg snakker og skriver en del om utvelgelgelseskriterier i rekrutteringsprosjekter, og innrømmer at jeg fremdeles blir overrasket over at det fortsatt finnes jobbsøkere som underbygger negative kandidatopplevelser i stedet for å bare komme seg videre med livene sine. Noen går så langt som å konstruere sine egne svar på spørsmål som egentlig ikke finnes, og i mange tåpelige oppsummeringer og konklusjoner så er det to ting som går igjen som følge av dette, – elektroniske rekrutteringsverktøy og dumme mennesker i den andre enden.

Selv om jeg pleier å vise en viss form for enighet og medlidenhet med disse som oppsummerer og konkluderer jobbsøkerprosessene sine på denne måten, så sier jeg også at det er sånn det er og at du ikke kan gjøre så mye annet enn å heve deg over det og komme deg videre. Noen ganger kan jeg fleske til med noe som ligner «drit og dra» eller noen andre kraftuttrykk, men oppsummering og konklusjon blir som regel den samme.
Sånn er det bare.
Du kan ikke gjøre så mye annet enn å heve deg over det.
Kom deg videre.
Du kan selvfølgelig ringe og spørre eller sende en mail og spørre om det som du ønsker å spørre om, jeg vet om flere som tror at det er smart men det er ikke alltid du kan forvente å få et svar som gjør deg selv smartere. Det eneste som skjer, er at du utsetter din egen innrømmelse om at det er sånn det er, du kan ikke gjøre så mye annet enn å heve deg over det og forsøke å komme deg videre. Jeg vet om flere som tror at en sånn form for oppfølging vitner om interesse, et behov for et svar eller en eller annen kommentar som kan danne grunnlag for en eventuell korrigering. Jeg sier at det alltid vil være noen som tror og mener noe om det meste og følger opp med å poengtere viktigheten av å gjøre det riktig første gangen.
De som skal ansette noen har allerede bestemt seg.
Det ble ikke deg.

Husk at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv, – det som kan oppfattes som «feil» på et sted kan være «riktig» på et annet. Du må slutte å høre på karrieretips fra sånne som sier noe annet.

Det er som nevnt to ting som går igjen, og svaret på det ene er at elektroniske rekrutteringsverktøy og fremveksten av virkelighetsfjernt vås dessverre har kommet for å bli. Det er alt for mange mennesker som av en eller annen grunn får lov til å holde på med ansettelser som tror og håper at dette kan skjule kunnskapsløsheten deres, men du som jobbsøker må bare finne deg i det.
Jeg oppfordrer deg likevel til å dele din kandidatopplevelse med andre.
Gni det inn.

Den andre utfordringen til en seriøs jobbsøker har sammenheng med de samme kunnskapsløse menneskene som skaper behov for eksterne tjenestetilbydere som vet hvordan de kan tjene pengene sine på å legge til noen ekstra ledd som får den onde sirkelen til å snurre saktere enn den i virkeligheten bør gjøre.
Sånn går det.
Sånn er det bare.
Du kan ikke gjøre så mye annet enn å heve deg over det.
Kom deg videre.

Når jeg innledningsvis bruker et begrep som «utvelgelseskriterier», så får jeg ofte spørsmål om hva som er det viktigste av dem alle. Jeg pleier å innlede svaret mitt med en bekreftelse på at du spør meg og at du får mitt svar, noe som egentlig betyr at du må regne med å få et helt annet svar hvis du spør en annen, en greie som det tydeligvis er veldig mange mennesker som sliter med å skjønne seg på, mennesker som lever livene sine etter forutbestemte sjablonger for hva som er riktig og galt når det kommer til hva som skjer når et menneske skal oppføre seg foran et annet menneske.

Jeg fortsetter med å si at jeg ikke vet om så mange mennesker som tør å snakke like varmt om dette som handler om trynefaktor.
Jeg gjør det.
Jeg sier at trynefaktor er «summen av hele deg», – et begrep som beskriver en eller annen personlig referanse som er identifiserbar for den som skal vurdere deg i forhold til ett eller annet. Det er for øvrig akkurat det samme som «personlig egnethet» som er et begrep som kanskje oppfattes som litt mer spiselig.

Personlig egnethet er dette ubestemmelige som gir deg et naturlig konkurransefortrinn, – dette som ikke kan forklares som noe annet enn dette som noen bare «har i seg» og som handler om uformelle ferdigheter, interesser, følelser, tanker og andre handlingstriggere. Dette er mitt hovedfokus i en rekrutteringsprosess, alle disse tingene som forteller hvordan kandidaten vil takle ulike aspekter i forhold til omgivelser og oppgaver og hele pakka som inkluderes i et ansettelsesforhold, ting som det går an å finne ut av hvis man vet hvordan man oppfører seg mot andre mennesker.

Jeg pleier å si at «trynefaktor» eller «personlig egnethet» kan defineres som dette som viser hvem du virkelig er når du skal gjøre det du skal gjøre på en måte som bare faller seg helt naturlig.

Husk at du ansettes fordi du er noe og ikke fordi du forsøker å fremstå som noe.

VIP-kortet som skal åpne dørene til arbeidsmarkedet

Jeg kom over en tekst som skriver om en europeisk ingeniørorganisasjon som har utviklet et sertifikat som dokumenterer kompetansen til ingeniører og teknologer i hele Europa.
Hmm.
Det er tydeligvis ikke nok med et vitnemål …
Teksten stiller spørsmålet om hva som hindrer Norden i å bruke dette «kortet» som skal gjøre det enklere for ingeniører å krysse landegrensene.
Ehh …
Jeg leser at det er snakk om en form for sertifisering som verifiserer utdannelse og bakgrunn, og selv om jeg innrømmer at mye av dette med søknad og CV begynner å bli oppfattet som rimelig antikvert, så er jeg fremdeles litt usikker på om dørene vil åpne seg ved å vifte med dette kortet på samme måte som når man vekker til live gamle minner fra den gangen man kunne strene forbi køen på Barock (berømt utested i Oslo på begynnelsen av nittitallet – red. anm.) …

Det koster penger.
Det gjør som regel det.
Det koster mellom 40 og 120 euro, noe som isolert sett ikke er så mye å snakke om, men på den annen side så blir det lett å sammenligne det med en slags forsikringspolise som man ikke vet verdien av før man står i de brennende ruinene og ser historien bli til aske.

De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så veldig begeistret for disse termometerne og gradestokkene som er ment å dokumentere at det er liv i kroppen som sitter foran meg på et intervju, rett og slett fordi jeg treffer en del mennesker som holder seg fast så hardt fast i papirene sine at de glemmer hvem de egentlig er og hva de kan tenke seg å bidra med. For all del, det er ikke alle som er flinke til å snakke for seg eller snakke i det hele tatt, noen skal jo bare sitte der og pusle med sitt, men jeg vil likevel påstå at det er bra nok med det som de har fått med seg hjem fra NTNU eller et annet anerkjent sted. Legg merke til at jeg bruker begrepet «anerkjent», og det er fordi det finnes en del studiesteder som oppfattes som fritidsklubber av mennesker som er opptatt av virkelig kompetanse.
Nok om det.
Jeg kan for øvrig tilføre at det er finnes mange mennesker som aldri burde ha satt seg bak et bilratt selv om de har førerkort.
Det kan finnes noen som mener det er en digresjon.
Det er i hvert fall en god digresjon …

Jeg liker engelsk humor og husker en sketsj hvor Mel Smith & Griff Rhys Jones sitter ansikt til ansikt og den ene forteller at han har fått en bekreftelse på at han er smart etter at han ble stoppet på gaten av en tilfeldig person med en quiz, det manglet bare en test til en pris av hundre pund, han klinte til og fikk høre at han var et geni men hadde potensiale til å bli enda bedre hvis han tok et kurs som kostet tusen … husker ikke alle detaljene, men humor etter min smak og humor er bra.

Det som man aldri må glemme, hverken i privatlivet eller i arbeidslivet, er at det finnes noe som heter «personlig egnethet» og det er noe som det er vanskelig å dokumentere.
Det handler om preferanser.
Det handler om at mennesker er forskjellige.
Min definisjon av personlig egnethet har selvfølgelig sammenheng med arbeidsoppgavene som skal utføres, og da er dette synonymt med forutsetninger og muligheter, kanskje til og med begrensninger.
Det som blir oppfattet som feil på et sted, kan være riktig på et annet.
Og omvendt.
Det handler om identitet, og den eneste merkelappen som dokumenterer dette er din egen fremtoning og væremåte.

Torsdag, folkens.
Gradestokken viser at det snart er sommer, men hvis du trenger en bekreftelse på om dette er sant så er du nødt til å bevege deg ut i virkeligheten og kjenne på sola.



.

Anbefalte tekster:
Personlig egnethet
Når smart ikke er noe annet enn et tall
Litt mer om personlig egnethet
Personlig egnethet vektlegges