personlig merkevarebygging

Vil du dele din historie fra et møte med en «coach» ?

Vi ser etter deg som har en morsom historie fra ditt møte med en «coach» og som har lyst til å dele den med resten av verden.

Det spiller i og for seg ingen rolle hva slags «coach» – de er jo klin like alle sammen – for greia er at det skal skrives noen ord om disse svindlerne som tar betalt for å lure folk og gi dem en eller annen form for kortvarig lykke.
Nesten som horer, med andre ord.
Nesten.
Jeg har faktisk mer respekt for horene, og derfor blir det en kjip sammenligning.

Prosjektet blir en bok som er skrevet i romanform og som handler om hva som egentlig skjer med folk som har sluttet å tenke og handle av egen vilje, – de som trenger hjelp til å finne kjærlighet og farge på kjøkkenet, hva man skal spise på en vanlig tirsdag og selvfølgelig hvordan man skal kle på seg når de skal ut og fortelle en fremmed hvem de egentlig er.
Sånne ting.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Hvis du ikke skjønner det, så kan du bare drite i det.

Hvis du er en sånn som tror at jeg mener sånne som Jørgen Klopp, så er det ikke sånne jeg skal snakke med i denne omgang.
Han har jeg for øvrig snakket med før i en helt annen setting.
Fin fyr.
Akkurat som på TV.
Nok om det.
Det er digg hvis du kjenner noen som kjenner noen av disse som hevder at de har helbredende evner og som er skikkelig gode til å svinge med fjær og pyre litt røkelse og de greiene der.
Kumbaya.
Livstilscoachene er kanskje våre egne favoritter, – influencers er av den samme ulla sammen med sånne folk som er opptatt av personlig merkevarebygging og det våset der. Du skjønner sikkert hvem jeg mener, og som nevnt kan du bare drite i det hvis du ikke skjønner det.

Visste du forresten at det finnes folk som tror at de har en diagnose når de blir røde på halsen og får tung pust når de elsker med kjæresten sin?
Hva feiler det meg, liksom?
Kom kjære, – vi må gå til en coach …

Vi ser ikke etter noen lange avhandlinger og sånt, – vi kan lage storm ut av den korte pusten mot øret, men syns at det hadde vært litt kult med noen ekstra referanser i tillegg til alle de som vi allerede har. Det er kanskje unødvendig og nevne at romanen får en satirisk twist med tanke på at verden i seg selv har blitt til en eneste stor satire, – mye takket være disse folka som tror at de har et mandat til å forføre folket og tjene pengene sine på å få dem til å passe inn i sitt eget bilde.

Og bare så det er nevnt, – ingen ting av det som du skriver vil bli brukt mot deg og de greiene der. Du forblir anonym og når det er nevnt og nevnt på den måten så er jo de fleste anonyme på plattformer som dette.
De forsøker i hvert fall.
Det er jo så mange morsomme nick der ute, ikke sant.
Jeg pleier å si at hvis man virkelig er interessert i å komme i kontakt med noen som man vil komme i kontakt med så finner man fram til kontaktinformasjon, men hvis du bruker kommentarfeltet så blir teksten din ikke lest av andre enn meg, – kopiert inn i ny tekst og deretter slettet.
Bare så det er nevnt.
Nesten som en sånn dustete GDPR-greie.
Nesten.

Lev lurt.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Saltvann i tastaturet

Jeg hadde en interessant diskusjon med en dame som snakket om profilen sin på LinkedIn, nå hadde hun vært der i i flere måneder og det skjedde ingen verdens ting.
Jeg spurte hva hun forventet.
Jeg spurte hva hun trodde skulle skje.
– «Jeg har lest om mennesker som har fått jobb fra virksomheter gjennom LinkedIn», begynte hun.
– «Jeg ser at det er mange som er inne på profilen min og så får jeg invitasjoner fra folk som jeg ikke en gang vet hvem er …»
Jeg spurte om det var sånn at hun ikke var åpen for å komme i kontakt med nye mennesker og at det er dette som kan gi grunnlag for noe mer.
– «Jeg kjenner de ikke», nølte hun.
– «Jeg vet jo ikke hva de vil med meg …»
Jeg så på henne.
Jeg visste hva jeg skulle si, men visste ikke helt hvor jeg skulle begynne.
Jeg kunne selvfølgelig ha sagt noe om de som ikke personifiserer invitasjonene sine, men tenkte at det kanskje ville bli litt for mye for henne. Jeg kunne legge til at det var hun selv som måtte ta initiativet til å skape dialog, men lot det være.
Sommerkvelden var fortsatt ung.
– «Når jeg ser på profilene deres så ser jeg mye rart som jeg ikke skjønner», sukket hun.
– «Folk viser seg fram på så rare måter … alt fra rare titler og tåpelige bilder og linker til andre nettsider og blogger og en hel haug med ting som jeg ikke skjønner meg på … de kan umulig tenke på hva slags inntrykk de gir til potensielle arbeidsgivere … eller kollegaer, mener jeg … eller sånne som deg … sånne som ser etter flinke folk og kommer inn og ser hvordan de presenterer seg».
Det var da jeg sa det.
– «Du er på bærtur».
– «Ehh … hva?»
– «Du er på bærtur», gjentok jeg.
– «Du bryter ned noe av det viktigste i et menneskes tilværelse … det som handler om identitet … eller det som vi på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke … det er klart at det finnes en del diltere som legger ut tull og tøys for å glede andre eller for å vise andre at de gleder de samme menneskene, men du må huske på at inntrykk vurderes av den som ser … du er i ferd med å gi deg selv formaninger som ligger tett opp til mye av det som man ikke skal gi formaninger om».
– «Skjønner ikke …»
– «Det handler som nevnt om identitet», svarte jeg.
– «Det handler om noe så enkelt som å vite at noe som eventuelt ekskluderer deg på et sted vil inkludere deg på et annet … folk liker jo forskjellige ting».
– «Men ikke i arbeidslivet», forsøkte hun.
– «Man ansettes for å gjøre en jobb og da må man fremstå som kvalifisert».
– «Og hva mener du er viktig for å fremstå som kvalifisert?»
Hun så på meg.
Jeg tror ikke hun skjønte spørsmålet.
Nå skal det sies at hun jobber i det offentlige, men dog.
– «Har du sett reklamefilmer for senger og madrasser?»
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «De forteller at et menneske bruker en tredel av livet sitt i senga, og da bør det være en forutsetning at senga er god … skjønner du?»
– «Skjønner ikke hva det har med saken å gjøre».
– «Et menneske bruker en annen tredel av livet sitt på arbeidsplassen», fortsatte jeg.
– «Da bør det være en forutsetning at arbeidsplassen er god».
Tomt blikk.
Tomt hode.
– «Den siste tredelen handler om øvrige energikilder hvor det er viktig at alt er i balanse … se for deg et bilde av livet ditt i en branntrekant, så skjønner du hvordan du skal vedlikeholde flammen».
– «Du kan jo ikke sammenligne sånt med arbeidslivet», sukket hun.
– «Arbeidslivet handler ikke om sånt …»
– «Gjør det ikke?»
Jeg visste at diskusjonen var dødfødt.
Jeg visste at det ikke var noen hjemme.
Jeg visste at hun sto i den lange rekken med broilere som hadde fått halsen stappet full av guffe og endt opp som en usmakelig foie gras.

Jeg hadde sittet og hørt på hvordan hun snakket til noen studentberter som satt på den andre siden av bordet, stort sett svada om hvor viktig det var å ha en ryddig CV. Jeg hadde spurt hva hun mente med «ryddig CV» og fikk et kort svar i retur.
– «Fakta».
Jeg nikket.
– «Dere må kutte ut alt som ikke er relevant», fortsatte hun.
– «Og så må dere for all del tenke på hvordan dere fremstår i sosiale medier».
Det var her jeg kom inn i samtalen.
Eller meldte meg på.
Kastet meg inn.
Kall det hva du vil.
Jeg vet at det noen ganger er best å holde seg unna, langt unna, jeg opplever det samme med «diskusjoner» på LinkedIn og andre digitale fora hvor det virker håpløst å nå fram til mennesker som har latt seg hjernevaske av sukkerspinn og smiletryner, men så er det noe med denne yrkesstoltheten min som får meg til å blande meg inn.
– «Dere må ha bilde på CV’en deres», fortsatte hun.
– «Og det må være et bra bilde …»
Jeg spurte hva hun mente med «bra bilde», men jeg tror ikke at hun skjønte det spørsmålet heller.
– «Du bare kverulerer», sukket hun.
– «Ja», nikket jeg.
– «Og det faller seg ganske lett for meg når du serverer så mye tull og tøys».
Hun gikk.
Jentene på den andre siden av bordet ble sittende å se på meg.
– «Dere må fremstå sånn som dere ønsker å fremstå», begynte jeg og smilte til jenta som dukket opp bak meg og tok med seg tomflaskene på bordet vårt, tømte askebegeret og dro en fuktig klut over bordflaten.
Dama til Pål.
Den perfekte vert.
– «Blås i hva alle andre mener og tror», fortsatte jeg.
– «Det som er viktig er at dere beskriver dere på en måte som er dekkende for hvordan dere er i virkeligheten».
– «Men hva hvis det ikke er bra nok», forsøkte hun ene.
– «Hva mener du med bra nok?»
– «Bra nok til å ikke få jobben, vel».
– «Du skal i hvert fall ikke ofre identiteten din for å få en jobb», svarte jeg.
– «Du må ikke gå rundt med en form for angst for at noen skal tro eller mene at du er sånn eller sånn, det vil alltid være noen som av en eller annen grunn ikke liker deg og hvordan du står fram og da må du tenke som så at det er deres problem».
– «Det er jo urettferdig?»
– «Urettferdig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Man kan ikke velges bort bare fordi noen ikke liker deg …»
– «Kan man ikke?»
– «Kan man?»
– «Ja».

Vi hadde fått nye sommerpils på bordet i det jeg fortalte at det ikke finnes noen som passer inn over alt.
De som hevder at de gjør det er falske.
– «Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden», fortsatte jeg.
– «Jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til mye av dette gnålet …»
Jeg la merke til at begge nikket.
– «Det finnes til og med folk som tror at noen som er flinke på et sted vil være like flinke på et annet … jeg vet om flere i min bransje som stoler blindt på kvalifikasjonsreferentene sine når de ser etter nye hoder … de glemmer noe av det vesentligste som handler om omgivelser og rammer … det er derfor jeg oppfattes som lunken i forhold til kandidater med stjernereferanser fra noen av virksomhetene som av en eller annen grunn topper sånne karrierebarometere … sånne lister som viser hvor alle har lyst til å jobbe … hva sier det om virksomhetsomdømmet deres, tror dere?»
– «Ehh … kanskje ikke så mye?»
– «Ikke en dritt», smilte jeg og tok en slurk av sommerpilsen, så at begge jentene gjorde det samme bare litt mindre slurker.
– «Mennesker som ikke vet hvor de er og som ikke tør å finne seg selv på grunn av denne bunnløse frykten for hva andre vil tro og mene … de trøstesuper seg fulle på denne indoktrineringspunsjen fra talentfabrikkene som masseproduserer klonedukker fordi vi har konstruert en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor de blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes … det er jo bare trist …»
Jeg fikk lyst til å legge til at jeg ikke la noen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig.
Jeg lot det være.
Hvis jeg ser en CV med passbilde og en tekst som forteller at vedkommende er motivert og dynamisk og løsningsorientert, så blar jeg videre i søknadbunken. Jeg gjør det samme når jeg ser noen som bruker masse plass på utdannelsen sin med fokus på en A som ikke forteller noe annet enn at de har lært seg hvordan de kan kopiere gamle tekster.
Jeg tenkte at de fikk finne ut av det selv.
Livets skole.
Den beste utdannelsen.
Jeg visste at det ville gå opp for dem at studiekatalogene deres ikke var noe annet enn en blekke hvor det egentlig ikke står en dritt, men folk flest er jo så redde for å si det at de velger å produsere den samme dritten for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det blir bekreftet av menneskene som kaller seg «eksperter» og «veiledere» som sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også.

Sommerkvelden var fortsatt ung, men konturene av kvelden viste seg når noen av kompisene mine dukket opp med invitasjon til klippehopping.
– «Studentpris», smilte Pål og dultet meg i siden.
– «På jobbsøkerkurset ditt, mener jeg …»
– «Ikke faen …»
– «Trodde du hadde ferie?»
– «Kjente en rykning», smilte jeg.
– «Måtte sjekke …»

Gratulerer med dagen, Emma – her kommer MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

Med hånda på hjertet

Mitt beste tips når det kommer til alt som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt er å være seg selv.
Så enkelt er det.
Så enkelt og så vanskelig og du kan spørre hvorfor det egentlig er så vanskelig, svaret vil ha en sammenheng med alt og alle som er rundt deg.
Det handler ikke lenger om deg, og det er da det blir vanskelig.
Skjønner?

Du er født som en original hvor personlighet, feil, kvaliteter og adferd og alt som gjør deg til et helt menneske blir påvirket av alt og alle som er rundt deg. Du tar til deg noe og kvitter deg med noe annet, du skjønner forhåpentligvis ganske fort at du ikke kan ha med deg mer enn du klarer å bære med mindre du skal gå turen flere ganger og det kan du ikke.

Du forsøker å tro at det handler om å tilpasse seg, noe som mennesker har gjort i alle år, men i dag så handler det stort sett om å tilpasse seg til helt andre ting enn dette som var viktig for våre forfedre. Sånn sett kan man si at man forandrer seg i forhold til ytre verdier og det er dette som kan være med på å påvirke din egen originalitet i feil retning.

Jeg treffer en del mennesker som får et spørsmål som kan ligne på «hvem er du» hvor svaret pleier å være sammenfallende med noe som kan ligne på «hvem vil du jeg skal være».
Det blir feil.
Det finnes noen som klarer å leve på denne måten, verden blir mindre og mindre og derfor blir det lettere for alle andre å se dem, – de som ikke «er» men de som «forsøker å være».

Når et selskap snakker om «employer branding» og et menneske snakker om «personlig merkevarebygging» så handler det egentlig ikke om noe annet enn et behov for å tiltrekke seg likesinnede, som en stamme eller en kultur eller nesten som en religion om du vil strekke den så langt. Det er derfor jeg syns det er viktig at man gir et riktig svar på spørsmålet som handler om hvem du er, også med visshet om at vedkommende ønsker å være noe annet fordi man har latt seg påvirke av alt og alle og har et håp om å finne veien tilbake.

Selskap som klarer å tiltrekke seg riktige mennesker gjør det litt bedre enn de som ikke klarer å gjøre det.
Mennesker som klarer å eie sin egen personlige merkevare har en tendens til å lykkes, verdenshistorien er full av referanser til de som senere blir en mal for de som ønsker å kopiere.

Jeg treffer en del mennesker som er så redd for å si noe feil eller gjøre noe galt at de foretrekker å bli sittende i ro og holde kjeft.
Det er så bortkastet.
Jeg har en greie som underbygges av tillit, troverdighet, takt og tone som får noen av dem til å se på seg selv og se den som de egentlig er, det er bare det at vi har konstruert en verden hvor alt skal være falsifiserbart og dokumentert og gjerne underbygget av en jævla prosessbeskrivelse hvor sistnevnte er konstruert av de som ønsker å tjene penger på kopieringstjenestene sine. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke vet hva denne «greia» er, men ved nærmere ettertanke så vet jeg innerst inne at hånda mi ligger utenpå det.
Skjønner du?
Jeg snakker om hjertet.

Hvis du er deg selv så vil du tiltrekke deg likesinnede, du vil tilhøre en stamme eller en kultur eller en religion hvis du vil strekke den så langt.
Alternativet er at du treffer de som er like falske som deg. Det finnes sikkert en rekke andre alternativer, det spiller ingen rolle om katten er svart eller brun bare den fanger mus.

Hvis du er deg selv, så vil du aldri tvile på hva du skal si. Tenk deg så deilig det er å være i et jobbintervju og ha alle svarene klare, du slipper å forberede deg med å lese tåpelige tekster fra «eksperter» og «veiledere» som messer om hvordan du skal «vinne» intervjuet og denne patetiske «konkurransen» om drømmejobben.
Ser du ironien i dette?
De som ikke gjør det, kan slenge seg i veggen.

Hvis du er deg selv, så vil du være trygg. Du er faktisk så trygg at du lettere blir kjent med dine eventuelle begrensninger, noe som medfører at det er lettere for deg å be om hjelp, bare pass på at du klarer å holde deg til de som faktisk vil og kan hjelpe deg og ikke bruker deg og ditt som en brikke når de forherliger sin egen virksomhet.
Det er ikke lett.
Det vet jeg ganske mye om, jeg treffer dem ganske ofte …

Hvis du ikke klarer å være deg selv og hele tiden forsøker å tilpasse deg, det er jo så mange som mener at man skal være så jævla tilpasningsdyktig at man nesten blir fristet til å tro på dem, så ender du opp som alle de som detter mellom det som finnes av stoler og mister det lille som du har forsøkt å konstruere av troverdighet, tillit, takt og tone.

Jeg skal ikke oppfordre deg til å bruke helgen til å tenke over hvem du er og om dette er den virkelige deg.
Jeg skal i hvert fall ikke oppfordre deg til å sparre med alt og alle, men jeg har likevel lyst til å oppfordre deg til å legge hånda på hjertet og lytte etter noe annet enn hjerteslag.
God helg, liksom …

Dere som var på utgivelsesfesten til den ultimate jobbsøkerboken husker denne teksten fremført av den smellvakre Malika – som for øvrig har bursdag i dag, GRATULERER – etterfulgt den gangen som nå av nesten like vakre toner fra J Fire & Dan Perkins – her får du «HUMAN NATURE»

Tillit

Noen ord om tillit i dag.
Tillit er et palindrom, og det betyr at det er et ord som kan leses fra begge sider.
Akkurat som regninger.

Jeg får en del henvendelser gjennom de fleste kanaler fra flinke folk som har låst seg litt fast og som føler at de ikke kommer seg videre. Av og til kommer det en sånn kort og konsis melding i «hei og hoppsan-stil» fra de som har sett på LinkedIn-profilen min og tror at jeg har lommene fulle av ledige jobber.
Det har jeg ikke.
Det blir nesten på den samme måten som når en jobbsøker slenger ut søknadsdokumentene sine og tror at papirene snakker for seg selv.
Det gjør de ikke.
Det må ligge noe mer bak, en historie, en åpning som gir meg lyst til å få vite mer, en tekst som forteller meg at dette er et menneske som lever og som har levd og som ønsker å leve videre. Det trenger ikke nødvendigvis å være som et rop om hjelp, men det bør handle om noe som gjør at jeg skjønner at dette er bra og at dette er noe som på en eller annen måte angår meg og mitt.
Ha, akkurat den kan sikkert høres litt ego ut for enkelte, men på den annen side så sier det kanskje litt om de som oppfatter den som ego.
Det er da jeg velger å presentere en innrømmelse:
Jeg kan ikke alt.
Jeg kan mene mye om mangt, men det er noe helt annet.
Jeg kan ikke hjelpe alle.
Jeg har heller ikke lyst til å hjelpe alle, men her bør jeg for ordens skyld legge inn et lite «dessverre» siden jeg viser til at det hender at det dukker opp noe hvor jeg vet at jeg kommer til kort og ikke har peiling på hva jeg kan gjøre. Det er da jeg kan finne på å gjøre noe som jeg oppfatter som en greie som er i ferd med å dø ut, – jeg tar en time-out og en kaffeslurk og tenker litt og så forteller jeg at vedkommende kan prøve ditt eller datt og så legger jeg inn en liten snutt som forteller at det ikke er sikkert at det som handler om ditt eller datt ikke er i stand til å løse flokene men det er i hvert fall en greie som gir litt lys på den mørke veien og noen ganger er det ikke mer som skal til for at vedkommende klarer å finne veien selv.
Det handler om å se.
Det handler om å lytte.
Det handler om mye annet også, men det viktigste er at det handler om det som kalles respekt – et ord som jeg gjerne skulle sett skrevet på en annen måte, som et palindrom, men på den annen side så er det et ord som godt kan få snike seg under vingene til det fantastiske ordet «tillit».

Jeg har samlet en del tekster fra flinke folk som savner å bli sett og bli lyttet til og som har et ønske om å få lov til å vise seg fram og vise hva de kan, det er bare det at det stopper opp hos dørvaktene som står der med et annet stempel i panna og en annerledes strekkode i rævva. De forteller at de kommer til døra og får en rask omvisning i en stil som minner om «sånn gjør vi det her» fra mennesker som har malt en sjablong i grønt og som ikke er klar over det paradoksale med at dette er fargen som finnes i flest nyanser.

Jeg snakker med mennesker som forteller historier om liv og død og krig og fred og sånt, ting som har vært med på å prege dem og fått dem til å bli den de er, ting som kommer fram som en helt naturlig del av samtalen når to mennesker med like intensjoner vet at de står foran en tid som må underbygges av tillit.

Jeg snakker med mennesker som skjønner at en jobbsøkerprosess ikke begrenser seg til å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben, de som forteller at de ikke har så mye til overs for den behandlingen som de får i en jobbsøkerprosess når de hverken blir vist tillit til å fortelle hele historien eller tillit til å møte de som ser verdien av å forstå nyansene.

Jeg snakker med en del av de som sitter på den andre siden, også.
Det skulle bare mangle.
Noen av dem sitter med fargekartet foran seg, antageligvis som et hjelpeverktøy eller som en slags påminnelse om at de ikke må tenke svart eller hvitt, jeg vet ikke hva det er men vet at de ikke skjønner hva de skal bruke det til, kanskje fordi at de har fått det fra noen andre og ikke klarer å se annet enn primærfargene. Jeg traff en av dem i forrige uke, han sto utenfor en bygning som jeg skulle inn i og var rimelig gretten for at han hadde brukt tiden sin på et møte med en dame som hadde fortalt at hun ikke ønsket å kjøpe tjenestene hans.
– «Faen heller», sukket han.
– «Hun kunne jo sagt det på telefon …»
– «Det var vel bra at det var hun sa det», forsøkte jeg.
– «Fint å få en sånn tilbakemelding fra kilden, er det ikke?»
– «Jeg satt der i en time», fortsatte han.
– «En hel jævla time som jeg kunne brukt på noe helt annet … legg til reisetiden, så sier det seg selv …»
Litt senere satt jeg med en kaffekopp i den samme stolen som han hadde sittet i.
– «Jeg kunne ikke dy meg», smilte hun som satt på den andre siden av bordet og strakk seg tilbake i stolen.
– «Han kjente meg ikke igjen … i hvert fall så lot han som om han ikke kjente meg igjen … hvis han bare hadde sagt noe, ikke alt, men bare noe som kunne gi meg en liten flik av en invitasjon til å etablere ny tillit, så hadde jeg kanskje gitt han en sjanse til … jeg var på intervju hos han for et halvt år siden … et halvt år … ha, tenk at han hadde sittet og jattet om de gode verktøyene sine uten å vite at vi hadde snakket sammen for et halvt år siden hvor jeg hadde vist tillit med å fortelle hva som er viktig for meg i et arbeidsforhold og arbeid som bygger på relasjoner mellom mennesker… hva gir du meg … jeg innrømmer at jeg hadde håpet på en litt annerledes reaksjon og nå tror sikkert du at jeg er en skikkelig bitch som skal ta igjen … ha, kanskje jeg er det … ha ha … når han svarte på invitasjon til å bli med på et stort rammeavtaleanbud så forventer jeg faktisk noe mer enn at han sitter og viser meg brosjyrene sine som forteller om ting som skjedde i selskapet før han ble tørr bak øra … hva er det du pleier å si … grøss?»

Jeg har lyst til å dedikere teksten til alle de flinke menneskene som fortsatt finnes i bemanningsbransjen.
Jeg vet at det finnes noen som tror at jeg ikke vet at de finnes.
Det er feil.
Det finnes flere som kan faget sitt og som viser tillit til de som stiller i andre farger på startstreken.
Det er bare det at de ikke trenger å legge fargekartet foran seg for å bekrefte det.

Det er fredag og du får en funky godbit fra MIGUEL MIGS, – fra skiva «Colorful You» (!) kommer «The One»