personlighet

Dine meninger på mine premisser?

Jeg holdt en foredrag i går om bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter, vinklet hele greia rundt hvordan «sånne som meg» oppfatter signalene fra potensielle kandidater og hvordan signalene påvirker prosessen, det passet ganske bra med tanke på at hun som snakket før meg var av den typen som likte å snakke om hva du skulle gjøre og hva du ikke skulle gjøre. Jeg snakket for øvrig med henne litt senere, tror hun fikk en god opplevelse når jeg nevnte at det som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet.
– «Slutt å lev livet ditt gjennom andre», gjentok jeg.
– «Vær deg selv».

Han som avsluttet hele seansen etter meg, hadde en del interessante poeng. Stikkordet var personlig merkevarebygging hvor han trakk fram det paradoksale med at det er de som hevder at de har fokus på det og som bruker sosiale medier i sine forsøk på å konstruere en merkevare er de som faller mellom stolene.
Slutt med det.
Det kan være at du klarer å lure noen, men i det lange løp lurer du deg selv. Han sa det samme som jeg hadde sagt, men med litt andre ord, kanskje ikke så rart siden han snakket engelsk. Poenget er at din merkevare ikke er noe som du kan konstruere selv, du kan forsøke å påvirke og sånne ting, men det er hvordan du oppfattes når du selv ikke er til stede som er det vesentlige, når du selv ikke er der og kan forklare eller påvirke, tilrettelegge eller manipulere.

Bruk sosiale medier.
Bruk det for alt det er verdt.
Bruk det sånn som du selv ønsker å bli oppfattet, – hvis du virkelig tilhører de som ønsker å bli oppfattet som noe annet enn ditt virkelige jeg med dine virkelige meninger og oppfatninger, så ødelegger du for deg selv.
Skjønner du poenget?
Slutt å lev livet ditt gjennom andre.
Vær deg selv.

Det var en jente som kom bort til meg like etterpå, hun spurte hva hun skulle gjøre når andre fant ut hva hun hadde publisert på nettet. Jeg valgte å snu spørsmålet og spurte hva hun ønsket å oppnå med å publiseringen sin.
– «Meningene mine», kom det raskt, jeg så antydningen til et smil som antageligvis skulle poengtere hvilken selvfølge som la bak svaret hennes.
– «Fint», svarte jeg.
– «Da tenker du riktig».
– «Men det finnes noen som ikke liker det».
– «Hva mener du?»
– «Det er jo ikke alle som deler meningene mine, ikke sant».
Jeg så på henne, holdt blikket, brune øyne med litt gnist, det ble en pause som hun antageligvis oppfattet som litt for lang, en pause som hun valgte å bryte med å argumentere for sine egne argumenter, et dårlig salgstriks siden det nettopp er pausen som er med på å underbygge en påstand ved å skape en eller annen refleksjon.
– «Hvis de som skal ansette meg opplever at jeg mener noe annet enn dem, så vil de ikke ansette meg … det er jo noe alle vet …»
Jeg spurte om hun hadde tenkt over hvor kjedelig det er når alle går rundt og mener det samme, at dette er med på å begrense synergi og dynamikk og muligheter for vekst.
– «Nei», nølte hun.
– «Det er jo viktig å passe inn».
– «Nettopp», nikket jeg.
– «Og du har ikke tenkt på at det er nettopp dine egne meninger som gjør at du passer inn?»

Jeg kjente at det dirret i buksa, det var ikke fordi jeg var glad for å stå sammen med henne, men det var mobilen som vibrerte og minnet meg på at jeg hadde en kompis som ventet på meg utenfor.
Saved by the bell.

Anbefalt lesestoff:
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn
Jeg ansetter et helt menneske
Sosiale medier over terskelen

Du får noen rolige toner på en rolig tirsdag, – her er LAVA & RANDY CRAWFORD

Drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom?

Jeg skriver en del om drømmejobben på disse sidene, den jobben som de fleste vet innerst inne ikke finnes men som er en greie som ligger litt bortenfor der du ligger og som er fin å strekke seg mot.
Noen sier at de har den, og det er jo bra. Mennesker som trives og som viser at de har det bra for alle de andre som er rundt dem, med mindre det skaper grobunn for misunnelse og det finnes jo noe av det der ute.
Dessverre.
Hvis du søker på google etter drømmejobben, så kommer du inn på forskjellige karrieresider som tipser deg om ditt og datt for at det kan bli deg som endelig kan lukke øynene og falle inn i den dype søvnen, karrieresider som skriver om veien og mulighetene og åpningene og alt annet som egentlig bare skaper ytterligere forvirring.
Det er håp for alle.
Du kan bli hva du vil.
Mange av disse karrieresidene trekker inn referanser fra noen av disse som tjener penger på å si at det handler om å gutse og stå på og kline til og gjerne gjøre litt mer enn det. Noen får seg til og med til å gulpe opp innspill som karaktergarantier og kunstig oppvarming av gradestokkene.
Jeg kaller det pisspreik.
Jeg mener at det ikke er håp for alle og at det ikke er alle som kan bli hva dem vil.
Jeg vet også at det høres rått og brutalt ut, men virkeligheten er faktisk ganske rå og brutal.
Det handler om forutsetninger, muligheter, omstendigheter og ikke minst begrensninger, skumle ord som enkelte betrakter som trusler og utfordringer som kan beseires hvis man gutser og står på og kliner til og gjør litt mer enn det.
Vær så god, sier jeg.
Lykke til.

Det var da faen til negativitet, tenker du kanskje.
Nei, svarer jeg.
Det handler ikke om det.
Det handler om å være realist.
Hvis målet ditt er å få drømmejobben må du fokusere på å bygge opp et renommé innen det aktuelle fagområdet, bli dyktig på hva du gjør og kommuniser dette i relevante fora. Du trenger ikke nødvendigvis gutse og stå på og kline til og gjøre så mye mer enn det.

Drømmejobben, sånn på ordentlig, handler om en ting og det er visjon og verdier. Observante lesere vil si at det er to ting, men i denne sammenhengen og i arbeidslivet generelt så er dette noe som hører sammen og som blir til en, men blås i det. Det finnes også noen som betrakter jobben sin som bare en jobb, og det er noe som jeg egentlig syns er litt trist, med mindre det er jobben som legger grunnlaget for at man kan holde på med alle de andre tingene som har en betydning for livet deres og da blir det noe annet. De som følger med på disse sidene husker kanskje en tekst som jeg skrev om han som hadde lyst til å kjøre t-bane, et godt eksempel på at drømmejobben har en tendens til å bli krysskoblet med en eller annen form for tilværelse eller tilstand, og det er kanskje dette som er med på å skape en viss forvirring som jeg begrunner med at et menneske beveger seg gjennom ulike faser gjennom hele livet. Man kan ha det bra i dag, for all del, men så dukker det opp noe som gjør at man får seg til å drømme om noe annet. Det er mange som ikke tenker på at drømmejobben rett og slett kan være en enkel modifisering av din nåværende stilling hvor du enten kan få noen nye utfordringer og muligheter eller at du kan fjerne noen av dem. Det virker som om det er enda flere som ikke tar seg tid til å finne ut hva drømmejobben virkelig innebærer, om det er å jobbe i en cocktail-bar eller på et gartneri eller kanskje som kunstmaler.

Jeg kjenner en dame som påstår at hun har drømmejobben, hun har en tendens til å snu seg litt bort når jeg minner henne på at veien har vært lang, ikke bare lang men jævlig lang, hun er en av dem som klappet sammen etter mange år med påtatt prestasjonspress som pushet henne fram og tilbake, sånne ting som man ikke skjønner før det er for sent og man overrasker seg selv med å grine i mediene og gir diagnosen et ansikt, for det pleier jo å være snakk om en eller annen diagnose, og så begynner man å jobbe som rådgiver med fast spalte i et magasin og regelmessige opptredener på Frokost-TV.
– «Jeg har det så fint», smiler hun.
– «Jeg har drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom».

Det er ganske mange der ute som tror at det finnes en drømmejobb og nesten like mange som tror at det finnes en drømmekandidat.
Disse ville for øvrig aldri passet sammen, hvis det er noen som tror det.
Drømmejobben finnes ikke, tro meg, men drømmekandidaten er en dyktig, nøyaktig, strukturert og selvgående person med en master i ett eller annet. Det er i hvert fall det som man skal fristes til å tro dersom man leser beskrivelsene fra de som tilbyr drømmejobben, men de vet jo ikke bedre, de vet ikke hva de snakker om siden de fleste for lengst burde være klar over at noe som presenteres som for godt til å være sant som regel ikke er noe annet enn tull og tøys.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen fra en som lurte på hva som er min egen drømmejobb.
– «Ja», nølte jeg.
– «Den er vrien …»
– «Du jobber jo med sånt», forsøkte hun.
– «Ja, men det er jo ikke ensbetydende med at jeg har drømmejobben for det … det hender jo at en lege blir syk, ikke sant?»
– «Lege?»
– «Bare et eksempel», ikke sant.
Jeg vet ikke om hun tok den.
Jeg har uansett, så lenge jeg kan huske, vært opptatt av å ha det morsomt på jobb og ikke minst sammen med menneskene som jeg har rundt meg, det er jo som regel de som skiller en god drøm fra et mareritt.
– «Tjene mest mulig og gjøre minst mulig?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Det er ikke min trigger, for å si det sånn …»
– «Men butikken går bra?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Men det har ingenting med det å gjøre … selv om jeg er sikker på at det finnes en del mennesker i konkurrerende virksomheter som mener at det er prisene mine som allokerer spennende oppdrag … jeg lar ikke prisen påvirke arbeidet mitt, for å si det sånn, og det som jeg syns er litt synd med denne bransjen er at det er alt for mange som ikke deler den oppfatningen … jeg tror det er noe av årsaken til at jeg har begynt å se meg rundt etter alternative roller».
– «Drømmejobben?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det er ikke riktig å kalle det drømmejobben … man våkner jo før man vet ordet av det, mener jeg».
– «Hvis du skulle beskrive drømmejobben, da?»
– «Jeg har snakket med noen mennesker og så bruker jeg sommeren til å tenke», smilte jeg.
– «Hva skal du jobbe med?»
– «Nå er det sommerferie», smilte jeg samtidig som sa til meg selv at det av og til kan være lurt å lytte til noen som kanskje ikke kjenner hele historien, de som klarer å oppfatte et inntrykk om hva man kan være god til og som kan føre tankene inn på noe helt annet.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg kan ha en tendens til å sammenligne arbeidslivet med verdens største idrett, og det finnet et uttrykk på fotballspråket som kalles «signalspiller», det er et menneske med en spesiell evne til å lese spillet, en som skjønner hvor ballen kommer og som vet hvor man skal sette inn presset og vinne ballen.
Det er meg.
Hvis forutsetningen er at jeg er på riktig lag, noe som jeg for øvrig er veldig opptatt av, så oppfattes jeg som lojal, oppofrende og god i gjenvinningsfasen i tillegg til at jeg har en ganske god pasningsfot. Jeg tror at en signalspiller er en av de som viser en entusiasme som smitter over på laget, en som får med seg de andre og starter presset for å få motstanderlaget i ubalanse. Jeg kan godt være denne krigertypen som ikke legger noe i mellom når ting står på spill, men på den annen side så har jeg kanskje utviklet meg til å bli en sånn som er bedre i garderoben enn ute på gressmatta.

Jeg er som nevnt en realist og er litt usikker på om det finnes noen der ute som trenger en sånn som sjelden får toppkarakterer på spillerbørsen, men hvis du vet om noen som verdsetter litt god funk i hverdagen så kan du tipse om at jeg er på free transfer og på utkikk etter nye lagkamerater …

Sjefen er en klyse … og så?

Aftenposten har en interessant tekst om sjefene som elsker seg selv. Jeg er sikker på at du kjenner noen som kan bekrefte at det finnes en del sånne, håper samtidig at det ikke er du som er en av disse narsissistene som er opptatt av dominans og beundring, sikter mot jobber som gir makt og status og som slesker seg gjennom en ansettelsesprosess med alle midler. Du kjenner dem igjen som overdrevent selvsikre klyser som tar valg for egen vinning, de som ikke tenker på et arbeidsmiljø med høy turnover, økt sykefravær, lavere moral og umotiverte ansatte.

Teksten forteller om økende bruk av profilanalyser i Norge, en naturlig følge av en konstruert industrialisering av ansettelsesprosesser hvor stort omfang av elektroniske rekrutteringsverktøy også bør ta sin del av skylden. Det vises til en norsk doktorgradstudie som peker på utfordringen med å skille mellom gode ledere og de som har narsissistiske trekk, selv om teksten ikke forteller om det er en dårlig egenskap for en leder. Jeg mener imidlertid at det er det, men det er basert på min definisjon av en leder hvor jeg mener at det dreier seg om noe så enkelt som å skape resultater gjennom andre. Man må samtidig ikke glemme at historien er full av mennesker som har oppnådd ganske mye som vi liker å digge i dag, men som var mennesker med en personlighet som vi kanskje ikke ville vært like begeistret for hvis vi satt i en rolle hvor de var lederen vår.

Det skrives om fordelen med bruk av profilanalyser, men personlig så velger jeg å si at det kommer litt an på øynene som ser og ørene som hører.
En drøy påstand, vil noen mene.
Ja, kanskje fordi det er så mange mennesker i sentrale deler av rekrutteringsprosjekter som lar seg blende.
Jeg har holdt på med dette så lenge at jeg påstår at jeg kan avdekke dette med god hjelp av trynefaktoren.
En drøy påstand, vil noen mene.
De om det.
Jeg leser en kommentar fra en «ekspert» som mener at det er urealistisk at en arbeidsgiver skal kunne gjenkjenne en person som narsissist over bordet i en intervjusituasjon.
Jeg syns det er en drøy påstand.

Personer med narsissistiske trekk er opptatt av dominans, status, anerkjennelse, makt og beundring, og går ikke av veien for å bruke andre for å nå sine mål, de mangler evnen til å relatere seg til andre og kjører sin agenda uten å ta hensyn til folk rundt seg. Det er ikke så vanskelig å oppfatte dette i en god samtale etterfulgt av gode kildetips og referansekartlegging.
– «Nja, jeg er ikke så begeistret for henne, men hun sørger jo for at ting blir gjort, da …»
– «Ha, du snakker om heksa … ja, kanskje litt drøyt å si til deg at vi kaller henne det, men hun klarer å drive forretningen vår i riktig retning, så hun har noe ved seg …»
– «Hun … altså, jeg tror nok at hun er en god leder … kan være en god leder, men hun passet bare ikke inn hos oss … men det kan jo si noe om oss, kan det ikke …»
Jeg har hørt en del beskrivelser fra gode kilder og referansepersoner, en viktig del av en profesjonell rekrutteringsprosess som mange synder med, jeg har fått ord og setninger fra mennesker som har tilbrakt mye tid sammen med en av mine lederkandidater og kan fortelle ganske mye som ikke kommer ut av en analyse.
Jeg velger likevel å stille spørsmålet om dette kan være positive trekk for ledere i enkelte områder.
Det finnes sikkert noen som mener at det også er en drøy påstand, men kanskje det er noe som kommer fra enkelte som burde stikke fingeren i jorda.
Det finnes for øvrig en del mennesker som blander narsissistiske trekk med karisma.
Det er feil.

Det vises til at personer med narsissistiske trekk har tre arenaer å utfolde seg på, – idrett, underholdning og ledelse. Det finnes ganske mange mennesker som vokser opp med en hjernevasket tro på disse som vet hvordan de skal digge seg selv.
Nedturen er ganske stor når virkeligheten innhenter dem.
Jeg mener det er lett å skille dem ut.
Det handler om å bryte fokus på enkeltpersoner og i stedet se på kontekst kontra personlighetstrekk.
Det handler om noe så enkelt som å se hvem som har beina på bakken, men det er det mange som er redd for å si høyt, som regel de samme menneskene som kommer trekkende med denne dustete janteloven som inkluderer en del faktorer som faktisk ikke har noen ting med saken å gjøre.

Jeg hadde en klysete sjef en gang.
Jeg visste hvor hun var og hun visste hvor hun kunne finne meg.
Vi funket ganske bra, og det var mange som spurte meg om hvordan jeg klarte det uten slikking, noen av dem var til og med mennesker som likte å definere seg som flerkulturelle mangfoldsdisipler. Det handler jo om noe så enkelt som kommunikasjon, men på den annen side så er det ikke så mange som behersker dette.

Jeg snakket litt om dette på et foredrag her om dagen, og en av mine VM-favoritter – Frankrike – har fjernet de som ble oppfattet som narsissister fra laget.
Det blir spennende å se om det holder helt inn.

Dagen i dag er bursdagen til George Michael, jeg vet ikke hvor gammel han er men det spiller ingen rolle.
Dagen i dag er også bursdagen til Tomine, og når sant skal sies så vet jeg ikke hvor gammel hun er, heller.
Denne er til deg:

Love runs out

Jeg snakket med en dame om dette med å være motivert i alle bauger og kanter for å gå inn i et rekrutteringsprosjekt.
En forutsetning, spør du meg.
Noe annet er rett og slett tullete.
– «Jeg har lyst på jobben», bekreftet hun.
– «Det er bare det at jeg ikke har lyst til å jobbe i det selskapet».
– «Det går jo ut på det samme», begynte jeg.
– «Jobben og selskapet henger jo sammen».
– «Ja», nølte hun.
– «Når jeg leser stillingsbeskrivelsen med oppgavene og rammene og alt sammen, så er det midt i blinken … spot on … men jeg klarer ikke å identifisere meg med selskapet og hva de står for og sånne ting».
– «Da skal du la være».
– «La være?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Du skal ikke være med på et rekrutteringsprosjekt hvis du ikke vil eller kan jobbe der, det er jo innlysende at det ikke kommer til å funke hvis det strider mot din personlighet eller integritet».
– «Jeg har så lyst på jobben, eller arbeidsoppgavene …»
– «Hører du ikke selv hvor dumt det høres ut?»
– «Dumt?»
– «Dumt».
– «Jeg tror jeg kunne gjort dette bra», fortsatte hun.
– «Dette er oppgaver som jeg kan og som jeg har lyst til å jobbe videre med … jeg er flink til dette».
– «Vet du», begynte.
– «Hvem skal du jobbe for?»
– «Tenker du på hvilket selskap det er?»
– «Det spiller egentlig ikke noen rolle hvilket selskap det er, men jeg ser jo at det er en logo på arket som du har foran deg … det er ikke det som er poenget, men det virker som om du gir inntrykk av at du bare skal jobbe for deg selv … hvis du ikke kan identifisere deg med selskapet så kan du heller ikke klare å jobbe der».
– «Det er et anerkjent selskap …»
– «Er det?»
– «Ja, er det ikke det?»
– «Det kommer an på øyet som ser», svarte jeg.
– «Jeg kan for eksempel ikke tenke meg å jobbe der, og det henger mest sammen med at jeg ikke er så begeistret for oljeboring og hvordan dette selskapet ødelegger naturen».
– «Det er jo et anerkjent selskap, de er jo ledende … et av de mest kjente … ja, de er jo store og sånt og det er mange som vet hvem de er …»
– «Er det sånne ting som styrer karrieren din?»
Hun svarte ikke.
Jeg tolket stillheten som et svar.
– «Hvis jeg jobber der … ja, for eksempel i et par år, da tror jeg at det kan være bra for mine videre muligheter et annet sted … hva mener du?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Dette er hva jeg kaller CV-pynting, noe av det som jeg pleier å snakke om i en intervjusituasjon hvor det er overgangene mellom de ulike arbeidsforholdene som er interessante, og da ønsker jeg et svar som skal verifisere et visst verdigrunnlag … en jobb som bare er en jobb for at det skal se bra ut er ikke bra … du må være klar over at mange av de store selskapene har en tendens til å sette skylapper på sine ansatte, jeg ser gang på gang hvordan unge mennesker med gull i selvsikkerhet er så overbevist om at de kan klare alt men tenker ikke på at de ikke kan ta med seg alle støttefunksjonene som de har blitt vant til, jeg ser til og med noen som sender henvendelsene sine fra jobbmailen sin i tro på at det gir kred med en fin adresse … ha, kan du tenke deg … men for all del, det finnes nok av de som lar seg blende av dette fjaset».
– «Jeg er arbeidsledig», fortsatte hun.
– «Jeg fikk sluttpakke og den tikker ut til sommeren, har kanskje ikke vært så aktiv som jeg burde …»
– «Nei», smilte jeg.
– «Det blir som regel sånn … ferie og fritid og troen på at det er fort gjort å få ny jobb … hvis du tenker deg at et gjennomsnittlig rekrutteringsprosjekt tar noen måneder, så skjønner du at tiden går fortere enn man tror».
– «Skjønner det, men det er litt for sent … nå er jeg snart arbeidsledig».
– «Du har jo vært arbeidsledig en stund allerede, da … du er jo arbeidsledig selv om du har sluttpakke».
– «Ja …»
– «Ja».
Det ble en ny stillhet.
Jeg tror hun tenkte.
– «Jeg syns du skal fortsette med å være arbeidsledig», fortsatte jeg.
– «Hva er det for et tips, liksom?»
– «Tror det er det beste tipset du kan få», smilte jeg.
– «Bruk tiden smart på å finne deg noe som du kan trives med, kanskje du til og med skal gjøre noe med søkekriteriene dine på Finn eller hvor du leter … bruk fritekstsøk og ikke se etter store overskrifter og pene bilder … »