personlighet

Få meg ut av lese-modus … engasjer meg!

Jeg nevner i flere tekster at dette med standard søknad på en side og CV på to uten hull er rimelig antikvert. Jeg har fått noen kommentarer på akkurat dette som ligner på at det er jo sånn det er.
Jeg spør tilbake, – sier hvem?

Legg merke til hver gang mediene skriver om en eller annen som har gjort noe dristig på veien til ny jobb, det pleier ikke å handle om hvilken mal eller font som gjorde susen og heller ikke om det var et kult bilde.
Det handler om noe helt annet.
Det handler om noe som ingen har gjort før, men som kan virke så genialt enkelt at det grenser til det banale før røkla dukker opp og forsøker seg på noe lignende i troen på at det kanskje kan funke for dem, også.
Det gjør som regel ikke det.
Det går som regel bare en gang.
Jeg blir fremdeles overrasket over den totale mangelen på kreativitet fra en del jobbsøkere. Da tenker jeg mest på innholdet, selve historien og budskapet, og ikke om den er printet ut på en juicekartong eller som en bildeserie på instagram. Nå skal det også sies at mange spennende rekrutteringsprosjekter blir ødelagt av elektroniske rekrutteringsverktøy og sånne som har lyst til å jobbe med mennesker og sånt, men jeg lurer likevel på hvorfor det er så få som tør å stikke fram hodet og fortelle noen gode historier fra virkeligheten?

Jeg savner de som kan beskrive opplevelsene sine fra reiseveien, fortelle hva de har sett og gjort og gjerne krydre med spennende smaker og lyder som får meg til å rette meg opp i stolen.
Det eneste jeg ser er et omriss av en eksistens.
Det er som om alle tenker at de blir googlet uansett, det er jo det som blir sagt av alle disse som mener de har noe de skulle ha sagt, men det er ingen som forteller dem at man ikke googler alle.
Det kan virke som om det er det de tror.
– «Du trenger ikke skrive så mye, for de googler deg»
– «Jeg har skannet inn de gode papirene mine, så det skal mye til om de ikke sjekker opp meg»

Det virker som om de ikke opplever noe.
Det er mulig at de gjør det, men de klarer ikke fortelle om det og da er det lett å skylde på digitale medier hvor fingeren tilfredsstiller bedre enn tunga. Det virker heller ikke som om det finnes noen som opplever motgang og vissheten om at dette er noe av det eneste som kan gjøre deg litt sterkere.
Nei.
Da er det bedre med en energidrikk.
Jeg savner de som klarer å fortelle at de faktisk er i live, de som ikke flyter med strømmen og lukker øya for alt annet enn det som de gjenkjenner i QR.

Jeg syns også at det er litt skremmende at det popper opp fler og fler «eksperter» som forteller i mediene om hvordan man bør legge inn attraktive nøkkelord i tekstene sine for å bli funnet av trackingsystemene til de som ser etter flinke mennesker.
Snakk om rævkjøring …
Grøss.

Jeg har ikke tall på hvor mange søknadstekster og CV’er jeg kan ha lest gjennom en lang karriere som rekrutteringsrådgiver. Det har blitt en del, for å si det sånn og det er like kjedelig hver gang jeg setter meg ned i lesemodus og skummer gjennom den ene kopien etter den andre og konstaterer at kunsten å skrive en tekst som påvirker er utdødd. Det meste er så tørt og kjedelig at … ja, nesten fristet til å skrive at jeg ikke finner ord, men det ville kanskje bli oppfattet som litt for paradoksalt i denne sammenhengen. Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hva man ønsker å lese siden det virker som om de fleste tenker at en stillingsannonse ikke forventer noe annet enn et ekko.
Jeg savner snert.
Jeg savner jakten på den virkelig forskjellen, en forskjell som blir rimelig utvisket når de fleste har lært at de skal skrive om det i søknadstekstene sine uten at de viser hva de egentlig mener.
– «Jeg har en master i fjatt og fnas og ønsker å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres organisasjon»

Jeg er ganske lei av disse «innovative og lidenskaplige lagspillerne» som ikke en gang klarer å fortelle hvilken farge de har på drakta, de som er så redd for å skille seg ut at de gjemmer seg i sine egne skygger og finner det best å ikke si så mye av frykt for å si noe galt.
Nei.
Gi meg en som kan bekrefte et tankesett som har vokst ut av maler og trange sjablonger.
Det er ikke så vanskelig, og du kan godt få en morsom øvelse av meg:
Gå ut i frisk luft og finn fem gjenstander som beskriver deg, det er ikke lov å kjøpe noe eller få noe fra andre, men det handler om å komme seg ut av den trøtte sonen din og tenke nytt og annerledes med nye brikker som danner grunnlaget for historien du skal lage.

Topptrente toppledere … nei takk!

Det er endelig fredag, og for en fredag det ser ut til å bli.
Det er bare å glede seg.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noen ting, jeg hadde tenkt og bare ta det helt med ro og slappe av og kanskje følge opp noen «løse tråder».
Nei.
Tidlig opp.
Kundemøte på Gardermoen med et internasjonalt selskap på vei inn i Norge, satser på å bli ferdig før lunsj for rett etter skal jeg på et nytt møte på den andre siden av byen, litt utenfor byen når jeg tenker etter, hu hei hvor det skal gå, tilbake til sentrum og en samling med noen journalister som skal lage en oppfølger til noen av tekstene mine før kvelden avsluttes på Oslo Spektrum og konsert med Peter Gabriel.
Hu hei, og så videre.
Dersom du ikke hadde visst bedre, så hadde du kanskje trodd at du leser en tekst fra et topptrent ideal med sunne vaner, men jeg tror du vet bedre selv om jeg skal ha kred for å velge trappene i stedet for heis hvis det ikke er så veldig langt opp.

Ukeavisen Ledelse har en tekst som viser til en svensk studie som forteller at topptrente toppledere føler at de har en plikt til å påvirke de ansatte til å leve etter sunne idealer. Nå skal det sies at jeg ikke er en toppleder, har heller ingen planer å bli det, men teksten vekket meg og mitt med stygge bilder i hodet av birkenblærer og glødende firmakort på Elixia, kandidater som forventer å trene i arbeidstiden og lunsjpreik om en pers som skal slås.
Nei takk.
Teksten vekket meg med en rad om en fyr som skriver doktorgradsavhandling om hvordan toppledere kroppsliggjør sitt lederskap med trening, kroppsform, identitet, idealer og relasjoner til ansatte. Nå kan det være at det er flere enn meg som lurer på hva i all verden man skal med en doktorgradsavhandling om dette, men det skal ikke handle om dette i denne teksten.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Hør på den setningen, dere.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Bare sånn for ordens skyld, så er det ikke jeg som sier det.
Hvis du skulle være i tvil og ikke har trykket på linken, mener jeg.
Det står at man ikke bare vil påvirke bedriften, men man ønsker også selv bli betraktet som et ideal hvor toppsjefene i undersøkelsen oppgir at de ønsker å være sunne forbilder og føler at de har en plikt til å påvirke sine ansatte til å leve etter sunne idealer.
– «Når vi i dag ser en løpende mann, ser vi et framgangsrikt menneske, til sammenligning forbandt man for femti år siden fremgang med whisky, sigar og en stor kropp og dette idealet er blitt byttet ut med et tynt kroppsideal som løper maraton, svømmer og sykler …»
Ikke nok med det.
Hør på denne:
– «De av de ansatte som trener på et høyt nivå, vil komme nærmere lederen og bli favorisert mens de som ikke orker å henge med på sjefens livsstil risikerer å havne utenfor …»
Jeg skriver ganske frekt og freidig på disse sidene, for det er jo mine sider og jeg skriver hva jeg vil, og jeg skriver at jeg syns det er mange dårlige ledere der ute, kanskje det er fordi de ikke har fokus på å være leder.
De som følger med på disse sidene, vet hva som kommer i den neste setningen:
Grøss.

Jeg vet om noe sånne, jeg treffer dem i gangene når de jager fra det ene til det andre og når sant skal sies så har jeg egentlig ikke så mye til overs for dem. For all del, respekt til de som tror de klarer å holde seg i form og sånne ting, men ikke fly rundt og gjør så jævlig mye ut av det.
Jeg hadde en av dem i veien hvor jeg bor, også. Husker at sykebilen sto på veien når jeg kom hjem fra jobb og kjente igjen noen av de andre som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll på.
Han hadde ramlet rett ned og dødd på flekken.
Han var stadig var på farten, en toppleder som alltid måtte reise hit og reise dit og når han var hjemme og egentlig burde slappe av så måtte han også reise hit og reise dit, som regel mellom et treningssenter og en sykkelsti, jeg rakk aldri å se at han sto stille, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule.
Han var en sånn fargerik person i negativ forstand.
De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen.
Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.
Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, bortsett fra kollegaene hans som er av den samme ulla og som kanskje fikk en påminnelse når de logget seg på dagen etter.
– «Jeg må holde meg i form, vet du …»
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden, gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De følger med på hva de andre gjør og hvordan de gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
De oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen. Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men «noen» er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen. De leser om den raskeste veien til lykke og rikdom og lar taksameteret tikke i takt med pulsklokka. Jeg lurer på når «noen» eller «en eller annen» skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form med ord og setninger som kan overbevise dem om at de bør tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte dem når de begynner å sjangle litt.

Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden om at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.
Jeg legger inn et lite grøss, jeg.
Grøss.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si «plopp» og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium, og det er kanskje det som er det endelige målet for disse topplederne.
Det er jo en ambisjon som står i stil med mye annet som de tenker på.
Nok om det.
Dagens musikk står på lista over musikksnutter som jeg ønsker spilt i min egen finale når den tid kommer, det er en av de vakreste sangene jeg vet om og den går til deg på en dag som dette med ønske om en stille og rolig og fin helg – her er PETER GABRIEL med «Mercy Street»



Anbefalt tekst:
Når du kjenner at det buzzer

Keep the Fire Burning

Vi har kommet til den tiden på året hvor mange «eksperter» viser til undersøkelser som forteller hvor studentene har lyst til å jobbe, det snakkes om drømmejobber og steder hvor de kan få bruke gradene sine. Jeg tror det er mange som blir skuffet.
Jeg er egentlig litt ferdig med denne debatten, men fikk lyst til å slenge en rask bemerkning til noen av studieveilederne som forteller at de fleste av elevene deres får jobb, noe som også skolene selv benytter seg av i markedsføringen sin, men de «glemmer» at tallene inkluderer veldig mange som ikke får jobb som står i samsvar med studiene sine, med mindre man har valgt å sitte og svette skinkene sine i fem år for å jobbe med telefonsalg …
Nok om det.
Her om dagen ble jeg sittende og snakke med en hyggelig fyr som jeg kjenner fra førstegangstjenesten, han valgte å gå gradene i grønne klær før han omsider trakk seg tilbake og begynte å jobbe med lederutvikling. Han er en av de som jeg ville tatt med meg i krigen, et begrep som er ganske dekkende for en som man kan stole på og som står opp for laget og dekker deg når du må løpe i ny posisjon.
Vi var på runde to med kaffe.
Dobbel cortado.
Vindusbord.
Praten gikk lett og ledig som den ofte gjør med mennesker som er trygge på hverandre. Han fortalte om et av sine foredrag på Markedshøyskolen og simulerte med en finger i åpen munn hvordan han oppfattet noen av de breiale og fisefine avgangselevene som forventet at alle skulle åpne dørene for dem. Han savnet ydmykheten i forhold til dette med å være sistemann inn, den virker fullstendig fraværende og det var det som vridde samtalen tilbake til da vi var sylferske soldater og uttrykket «Syl!» ( – uttales med lang ‘y’ og helst i fistel – ) var noe som vi måtte venne oss til når vi markerte oss på en eller annen måte, både bevisst og ubevisst.
Vi hadde godt av det.
Vi visste godt at vår tid ville komme.
Det var ferskingene som måtte vaske dassen og dusjen og feie garasjen og alle de tingene som de som hadde vært der mye lenger enn oss ikke hadde tid til å gjøre, fleipete sagt for at de måtte fokusere på å være beredt når dimmeflyet kom for å bringe dem hjem, alle visste at de hadde vært med på det samme når de var ferske og som med tiden hadde bevist at de fortjente en enklere tilværelse.
Vi hadde som nevnt godt av det.
Vi visste at dette var en fin måte å lære på.
Livets skole gir best kunnskap.

Denne dagen hadde han kjørt et foredrag i et personalforum som handlet om «balanse», her hadde han dratt inn en amerikansk studie fra Society of Human Resource Management. Han er for øvrig like obs som meg på at de fleste undersøkelsene om arbeidsliv og karriere som kommer fra sånne amerikanske «eksperter» ikke er så lett å konvertere til norsk standard, de funker helt greit som grunnlagsmateriale for å skape refleksjoner og debatt og that’s it.
Anyways, det finnes noen som mener at definisjonen på balanse i arbeidslivet ikke kan oppfattes som helhetlig og gjennomførbart. Den store utfordringen med balansetankegangen er å holde de to vektskålene adskilt, det nye arbeidslivet forventer alt på den samme skålen og da sier det seg selv at den tipper.
Det betyr at tanken på balanse må endres til tanken om integrasjon.
Det betyr noe helt annet.
Det handler om valg og det handler om hvem som foretar dem.
Det handler om konsekvenser.
Det handler om deg.

Han viste meg en .pdf som illustrerte hvordan de fleste arbeidsgiverne betraktet Work-Life Balance som et problem og at litt over halvparten av disse gikk lenger i sin beskrivelse og sa at det var et betydelig problem.
Over 70% mente at det var nødvendig å arbeide lange dager.
Over 60% mente at det var nødvendig å arbeide i helgene.
Over 80% mente at digitale verktøy begrenset fritiden eller påvirket fritiden på en negativ måte.

Det viste seg også at sluttsamtaler bekreftet at det var utfordringer relatert mot manglende balanse, og de som gjennomførte undersøkelsen fikk også med seg at balansetankegangen ikke endret seg ved skifte av arbeidsgiver.
Hmm.
Det er betenkelig.

Jeg har i de fleste arbeidsforholdene mine endt opp i en rolle som verneombud, og på noen av mine egne foredrag som stort sett handler om de tingene som jeg skriver om her, kan jeg få meg til å presentere denne branntrekanten. Dere vet kanskje hvordan den ser ut med varme, brennbart materiale og oksygen i rammene og flammen i midten.
Hvis disse tre faktorene er på plass, så begynner det å brenne.
Det er da jeg tegner denne trekanten med de alternative begrepene «hjem», «arbeidsplass» og «energikilder» – beskrevet som hobby og øvrige pusterom – og et glødende menneske i midten.
Noen av dere skjønner den.
Noen misforstår og tror at det handler om å brenne opp.
Det sier jo litt om dem, da …

Det som er viktig når man skal velge arbeidsplass, er å tenke på disse tingene. Det er det mange som befinner seg på terskelen mellom skole og arbeidsliv som ikke skjønner, kanskje fordi det finnes litt for mange mennesker i omgivelsende deres som sliper bort denne terskelen og hengsler av dørene i god tro på at det vil bli plass til flere.
Det er mange som blir skuffet.
Det går nemlig ikke an å tilby vip-medlemskap til alle.
Jeg treffer ganske mange av dem når jeg viser meg fram som karriereveileder og ser skuffelsen i ansiktene som egentlig hadde sett for seg et møte med en ledende rekrutteringsrådgiver. Det er klart at dette påvirker selvtillit og planene som ligger foran dem, og det rimer godt med en setning som jeg gjentar ganske ofte, den som handler om hvordan vår identitet har en tendens til å fastsettes på basis av hva man jobber med og hvor man jobber fordi alt for mange er mer opptatt av hvordan man fremstår enn hvordan man er.
Det blir som når du spyler på med tennvæske.
Det brenner, men det brenner ikke på ordentlig.

Det handler om verdier.
Det handler om styrker og begrensninger, omstendigheter, muligheter og ikke minst tilfeldigheter. Det er, hvis jeg skal fortsette flammetalen, selvfølgelig viktig at varmen holdes ved like, og det er din egen jobb å sørge for at trekanten får påfyll.
Keep the fire burning.

Det er endelig fredag.
Her er en funky godbit fra GWEN McCRAE

.

Anbefalt tekst:
Stolt

Kostbare feilansettelser

Fotballsesongen har som tidligere nevnt startet, noen vil si at den har tikket og gått i lang tid, men det henger selvfølgelig sammen med hvilken fotballsesong man snakker om.
Noen sier at det er sesong hele året.
Noen sier til og med at det blir for mye fotball.
Noen kan sikkert ha rett i det, kanskje det er de samme menneskene som ikke får nok av rosa sukkerspinn eller brunt interiør eller grønne lys eller andre scener hvor det utspiller seg ett eller annet som man kan være villig til å bruke store deler av livet sitt til å følge med på.

Jeg er ikke like «på» som jeg en gang var, men gløtter litt her og litt der og litt ekstra på møkkalaget som jeg heier på. Når jeg står på scenen og snakker om likhetstrekkene mellom arbeidslivet og verdens største idrett, så holder jeg meg for god til å snakke om farger.
Det er det som er så fint med fotballen.
Den er fargerik.

Her om dagen, hmm i dag er det torsdag så da må det ha vært på tirsdag, så satt jeg og ventet på at min yngste datter skulle bli ferdig hos tannlegen, jeg leste papirutgaven av VG og kom over en tekst i det rosa (!) bilaget (Sporten, red. anm) som handlet om noe som jeg godt kan snakke om:
Feilansettelser.

Chelsea er en fotballklubb fra London, minner litt om Molde.
Det er et kjøpelag.
Det er et lag som har økonomi til det og som har en ledelse som forventer resultater hele tiden, noe som sikkert funker greit så lenge de vinner og det gjør de for så vidt, men interessen fra publikum – som, når alt kommer til alt, er de virkelige lederne siden det er publikum de spiller for – dabber på grunn av manglende forankring og identitet.

De har vunnet ganske mye, og nå kan man jo si at det er det som er hele vitsen med dette spillet, i hvert fall så kan man si at det er sånn det har blitt, men på den annen side så blir hele kulturen ødelagt og da forsvinner interessen og inntektene. Klubben har brukt rett i underkant av to milliarder kroner gjennom ti år på å ansette menneskene som skal gjøre jobben med å score mål.
To milliarder kroner.
Det er en klar bekreftelse på at feilansettelser koster penger.
Avisen har snakket med Øyvind Alsaker (TV2) som er kjent som en god ekspert på engelsk fotball og som forteller at dette er et interessant tema hvor noen generelle tanker om feilansettelsene er gjengangere:
Spillemønsteret og trivsel.
Det som vi i arbeidslivet kan definere som hele pakka i et arbeidsforhold.
De har ansatt en drøss med spillere og talenter som oppfattes som gode på papiret, men som ikke klarer å tilpasse seg og gjøre de som de har blitt ansatt for å gjøre.
Noen av dere skjønner sammenhengen.
En ansettelse av riktig person handler om fire ting: Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon
Det er kun de to førstnevnte som er målbare og som på en eller annen måte kan dokumenteres, de to andre må presenteres og bekreftes ved handling.
Stryk en av de fire og pakka er ødelagt.

Det finnes en del mennesker som velger sine ansatte basert på fine titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV, mennesker som ikke drister seg til å treffe kandidater som utfordrer posisjoner og skaper dynamikk og samspill.
Dessverre.
Ny spiller eller medarbeider er en strategisk viktig utvikling av et lag eller et selskap, det handler om å forstå mennesker og mennesketyper, og det er trist at det finnes mennesker i sentrale posisjoner som ikke tar dette på alvor.
De skjønner det ikke en gang når de får fyken.
De får pakken sin og går videre, men det får bli en annen diskusjon.

Visste du forresten at det var på denne dagen i 1972 at NRK sendte de første bildene i farger?
Nå vet du det :)