referanser

Referansesamtalens prediktive validitet?

Jeg spiste lunsj med en jente her om dagen som skriver en oppgave om bruk og misbruk av referansesamtaler i ansettelsesprosesser. Hun viste til forskning som beskriver prediktiv validitet på 14 prosent, noe som er veldig lavt og som fikk meg til å spørre om hun visste hvorfor.
– «Nei», nølte hun.
– «Men det er derfor jeg har valgt å treffe deg som kanskje kan gi et godt svar?»
– «Jeg kan komme på to umiddelbare svar», begynte jeg.
– «Det ene henger sammen med alle kommentarene og tipsene og rådene og ikke minst forskningsresultatene fra de som tjener pengene sine på å selge systemer og verktøy til de som trenger å skjule sin manglende kunnskap om rekrutteringsfaget».
– «Ha», smilte hun.
– «De er det mange av …»
– «Alt for mange», smilte jeg tilbake.
– «Det andre handler om alibireferanser og de som kandidaten presenterer selv i tillegg til de som følger tvangstanken om at en referanseperson må være en leder … det er feil … en god referanseperson er ikke nødvendigvis en tidligere sjef eller leder som du har snakket med på sommerfesten og som til nød kan bekrefte at du har vært ansatt i avdelingen hennes i det og det tidsrommet … en god referanseperson er en som kjenner deg fordi du har vært åpen og ærlig, en som kan bekrefte hvem du er og hva du kan og som skjønner hvordan du bruker noe av det som du mener at du kan».
– «Hva kommer det av?»
– «Ehh … hva da?»
– «At det er så mange som slurver med referansene?»
– «Falsk frykt», svarte jeg.
– «Og dessuten så tror jeg at det er riktig bruk av referanser som skiller gode rekrutterere fra de som ikke er like gode».

En referansesamtale skal minimum bekrefte et ansettelsesforhold, men det er ganske digg om du har en person på referanseblokken din som kan bekrefte at du er et godt menneske og en som gjør det som er forventet og kanskje litt til.

Referansesamtalen i en vanlig jobbsøkerprosess er noe man kommer til når man er nesten i mål, helt mot slutten av rekrutteringsprosessen hvor de som har tenkt å ansette deg skal sjekke sine data opp mot historikken din. Vær spesielt klar over at det finnes alt for mange mennesker i bemanningsbransjen som benytter referansesamtalen som inngang til kalde kundemøter, de er så frekke at de til og med ber om referansepersoner selv om de allerede har bestemt seg for å ikke ha deg med i prosessen sin.
Shame on you.
Og til dere som velger å sette bort denne delen til en som ikke har truffet kandidaten og som betrakter referansesamtalen som en del av den «kvalitetssikrede prosessen» deres ved bruk av forhåndsdefinerte spørsmål, – slutt med det.
Snakk til et menneske som et menneske.

Din beste referanseperson er en som du har jobbet sammen med, men vær også klar over at det kan hende at den som skal ansette deg i din nye jobb kjenner noen som jobber i selskapet du referer til. Tenk over hvordan du vil reagere dersom det dukker opp navn som får det til å kile litt i nakken. Gode rekrutteringsmennesker kjenner sinnsykt mange mennesker, de har solide bransjenettverk hvor kildetips kan føre fram til deg hvis du har gjort tingene dine riktig. Det vil med andre ord si at referansesamtalen allerede er utført og du har fått et bra stempel som du selv må sørge for er ekte.
Tenk på den.

Det er ikke så lenge siden jeg satt på den andre siden av et prosjekt hvor vedkommende som skulle leie meg inn hadde nevnt at han kjente en som jeg antageligvis hadde jobbet med tidligere.
– «Jo», bekreftet jeg.
– «Vi jobbet sammen for noen år siden».
– «Kan jeg ringe vedkommende?»
– «For all del», smilte jeg før jeg spurte hvordan de kjente hverandre.
– «Kjenner og kjenner», nølte han.
– «Det er kanskje riktigere å si at jeg vet hvem hun er …»
Jeg nikket og la til at jeg ville foretrekke å ringe henne selv for å minne henne på forholdet vårt, et viktig poeng som jeg snakker om på jobbsøkerkursene mine og som treffer en nerve hos de som tror at de må påføre referansepersoner på søknadsdokumentene sine.
Ukritisk.
Shame on you.
Noen tror at det handler om å «påvirke» referansepersonen din, men det handler ikke nødvendigvis om det.
Det handler om noe så enkelt som at vedkommende må vekkes. Hvis jeg ringer til en som trenger betenkningstid for å huske hvem du er, så er ikke samtalen verdt en dritt.
Nok om det.
Jeg fikk ikke tak i henne, og ringte til en jente jeg kjenner som jobber i resepsjonen, hun var litt opptatt med andre ting og var veldig rask til å forelå at hun skulle sette meg over til en fyr som ga inntrykk av å bli litt satt ut når jeg spurte etter Hilde.
– «Nå», nølte han.
– «Kjente du henne godt?»
Der og da la jeg ikke merke til bruk av preteritum, men han fulgte raskt opp med å fortelle at hun var død.
Der og da ble det litt kleint, for å si det sånn.
Det ble litt fram og tilbake før han penset over på at han visste hvem jeg var.
Kona hans hadde vært på kurs hos meg.
Liten verden.
Hun var for lengst inne i ny jobb og stortrives.
Ikke så rart.
Det er jeg som har ansatt henne.
Digresjon.
Husk det, folkens.
Hvis du kommer dit hvor det er på tide å nevne eventuelle referansepersoner, så må de alltid sjekkes av deg selv før du overlater dem til andre. Det er du som skal påvirke referansesamtalens prediktive validitet og ikke de som ser sitt snitt til å forherlige seg selv på bekostning av andres nedverdigelse.

Anbefalte tekster:
Hvordan vil du bli husket
Jobbsøkertips – lag dine egne referanser
Referanser i glass og ramme

Jeg husker at Hilde var ganske høyt oppe på en firmafest en gang, da danset hun til funky toner fra Anastacia og det får bli mitt siste bilde av henne.
Et fint bilde.


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Jobbsøkertips – lag dine egne referanser

Jeg nevner en rekke steder på disse sidene og i ulike karrierefora hvor jeg beveger meg at det er viktig for seriøse jobbsøkere å gjøre seg synlig i alle kanaler. Jeg nevner det fordi jeg treffer en del mennesker som gremmes eller skjemmes eller er redd for at andre skal tro og mene noe om dem i en verden som har blitt regulert til en plass hvor det finnes noen som mener at det ikke er så smart å skille seg ut, – paradoksalt nok de samme menneskene som liker å republisere tekster om de som finner drømmejobben ved å printe søknadstekster på juicekartinger og sende ut bildeserier på Instagram …

Du må finne din greie.
Du må finne ut hva som passer deg og ditt.

Jeg snakker mye om eierskap og forankring og hvorfor det ikke holder å sitte og glane på stillingsportaler og slenge inn en søknad når en eller annen har punchet inn en tekst som rimer med noe som du tror du kan, ofte til mennesker som hevder at de har et godt nettverk og følger opp med det obligatoriske spørsmålet som handler om hvorfor i all verden de ikke bruker nettverket sitt. Noen svarer at de ikke vil mase – eller spamme – og litt senere så forteller de at mennesker i nettverket deres ikke går av veien for hverken å publisere bilder av maten som de skal spise eller sure tær på badestranden.
– «Det er jo noe annet», sutres det.
– «Nei», svarer jeg kort.
– «Spinn deg et nytt nettverk …»
Deretter sklir jeg inn på dette som handler om referanser, disse menneskene som alt for mange tror er en sjef eller en leder men som egentlig handler om hvordan du kan gjøre deg synlig i kanaler som målgruppen din befinner seg i.

Det handler om å treffe de som du bør treffe.
Det handler om å kunne fortelle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.

Det er ikke den som du snakker med i denne fasen som skal ansette deg, det er ikke her du skal briljere med alt du har lært at det kan være smart å si på et jobbintervju, men det er her du forteller at du ser etter en ny jobb og så får du vedkommende til å spr det glade budskap i sitt eget nettverk.
Vel og merke hvis du har en god historie.
Vel og merke hvis du forholder deg til troverdighet, tillit, takt og tone.

Vis at du kan faget ditt.
Vis at du er glad i faget ditt.
Vis at du er deg selv, – skap din egen merkevare.

De som er kjent med meg og mitt har kanskje lagt merke til at jeg av og til legger ut en snutt på LinkedIn hvor jeg skriver noen ord om en eller annen i nettverket mitt som ser etter noe nytt, jeg linker inn profilen deres og ser hvor raskt budskapet sprer seg utover.
Det funker.
Det funker fordi jeg har et nettverk med flinke folk som skjønner hva dette går ut på.
Det funker fordi dette er innhold fra mennesker som klarer å formidle hvem de er og hva de kan, – av og til så kliner de til med litt snert som virkelig får en eller annen der ute som de ikke vet hvem er til å fatte interesse for dem. Og er det ikke rart, – det er jo dette mennesket som du egentlig ikke vet hvem er som kan avgjøre om du er kvalifisert eller ikke.
Du, – som sier at du har en god CV …
Du, – som lager god søknadstekst i Times New Roman på tre kvart side …
Du, – som har dobbel master eller erfaring som toppleder eller diplom som årets selger …

Men av og til å går det galt, et av disse innspillene gikk noen runder i nettverket mitt og endte opp i fanget hos en dame som er ansatt som rekrutteringsansvarlig hos en ledende aktør med nedslagsfelt som var midt i blinken for den konkrete jobbsøkeren. Hun sendte meg en melding hvor hun fortalte at de ikke kan ta kandidater fra andre rekrutteringsselskaper som de ikke har avtale med og ba meg om å slutte å sende slike salgsfremstøt.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når det finnes mennesker som ikke vet hva de jobber med.
Til hennes forsvar, så har hun en LinkedIn-profil med åttifire kontakter som ikke er relevant for eget fagfelt.

Jeg blir nesten litt skremt når det finnes mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som ikke ser verdien av nettverk og som ikke skjønner at arbeidet deres handler om menneskelige relasjoner, at man må tro på de samme tingene og være trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte …

Men du, – hva er egentlig en god referanse for en seriøs jobbsøker?
Jo, det er en person som kan spille deg inn i jobbsøkerprosessen din eller dytte deg opp og fram. Det er ikke nødvendigvis en tidligere sjef eller leder som du har snakket med på sommerfesten og som til nød kan bekrefte at du har vært ansatt i avdelingen hennes i det og det tidsrommet. En god referanse for en seriøs jobbsøker er en som kjenner deg fordi du har vært åpen og ærlig, en som kan bekrefte hvem du er og hva du kan og som skjønner hvordan du bruker noe av det som du mener at du kan.
Tenk på dette neste gang du sier at du har et godt nettverk …

Anbefalte tekster:
Referanser i glass og ramme
Hvordan vil du bli husket?

Gull eller glødende kull

Jeg treffer en del mennesker som ønsker ny jobb eller et miljøskifte eller som av en eller annen grunn befinner seg på utsiden av arbeidsmarkedet. Jeg treffer dem ikke bare sånn heisann hoppsann og kaffe her og der, men jeg treffer dem i settinger som gjør det lettere for oss å tro på de samme tingene og bli bedre kjent enn gjennom det som noen får seg til å kalle strukturert intervju som ikke er annet enn tjue forhåndsprogrammerte spørsmål og tjue manuspuggede svar. Jeg blir kjent med dem på en sånn måte at jeg vet hva de skal spise til middag og hva de har på nattbordet, – det vil si at jeg kjenner dem så godt at jeg finner det rimelig lett å anbefale dem til relevante relasjoner. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg jobber med videreutvikling av personlige merkevarer, men jeg tror at det ville være å ta i. Jeg sier heller at jeg driver med noe som jeg kaller foredling av deres egen identitet, en oppsummering som inkluderer forutsetninger, egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte kan være tøff å innrømme for enkelte selv om de forstår meningen når jeg snakker med dem på en måte som får dem til å skjønne det selv.

Jeg vet hvordan jeg skal se et menneske bak en CV og og vet hvordan jeg kan få et menneske til å fortelle hvem de virkelig er og hva de kan og hva de kan få til med det som de mener at de kan.

Rollen som karriereveileder er gull når det kommer til overføringsverdi til min andre rolle som hodejeger eller som en slags hub for flinke folk i nettverket mitt som sliter med å få tak i noe av det som jeg har på hylla.
Schmakk schmakk.
Vel, det er ikke alltid «schmakk schmakk» men de fleste går rett inn eller rett hjem fordi jeg har blitt like godt kjent med dem som jeg er kjent med kundene mine. Og bare så det er sagt, så sørger jeg for å bli så godt kjent med kundene mine at jeg vet hva som står på middagsbordet og ligger på nattbordet der også. Jeg nøyer meg ikke med kaffe i resepsjonen og et møte med en dåse fra HR som gir meg et ark med en gammel stillingsbeskrivelse i et sterilt møterom, for å si det sånn.

Jeg vet om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin.
Kan du tenke deg.
De gjør alt annet enn å snakke med mennesker som ikke allerede befinner seg innenfor sin egen boble, til og med mennesker som spilles inn gjennom et nettverk som de antageligvis skryter av på kundemøtene sine selv om de ikke har peiling på hva det kan brukes til bortsett fra at det både ser pent ut og høres bra ut.
På tide med et grøss, kanskje?
Grøss.
Når de endelig får seg til å snakke med noen så er det som regel fordi noen andre ber dem om å gjøre det. Deretter sorterer de store søknadbunker basert på nisser og troll og bekrefter resultatene med tjue spørsmål på et raskt møte etterfulgt av to telefoner til referanser som de potensielle feilansettelsene har valgt selv, vel og merke hvis de ikke klarer å overtale noen andre til å gjøre akkurat dette fordi det er så jævlig kjedelig.
Kan du tenke deg.
Eksemplet er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg er helt sikker på at du vet om noen.

Det finnes mennesker i denne bransjen som spør hva slags verktøy jeg bruker, hvilke baser og sånne ting.
Godt spørsmål.
Det finnes noen som spør hvordan jeg kan spille inn kandidater i andres prosesser uten å ta betalt for det.
Godt spørsmål, det også …
Liten digresjon, men jeg husker en fyr i et rekrutteringsselskap som mente at jeg føkka opp prosjektet hans med å spille inn en fyr over lunsjbordet, husker ikke alle detaljene bortsett fra at jeg leverte folk til andre avdelinger i et selskap som han ønsket å levere til, fikk et spørsmål i kantina fra en hyggelig fyr som lurte på om jeg kunne frembringe en god CFO og det kunne jeg jo.
Det rimte.
Det rimte også for en som jeg hadde snakket med noen uker i forveien, en som var klar for noe nytt.
Schmakk schmakk.

Jeg vet som nevnt om mennesker som hevder at de jobber med rekruttering som forteller at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke har tid til å gjøre jobben sin, mennesker som ikke vet forskjell på gull og glødende kull når de får noe nytt i fanget som ikke kommer ferdigkverna gjennom den trange sjablongen deres, mennesker som paradoksalt nok har et enormt behov for å gjøre seg selv og sitt synlig gjennom kanaler som de ikke skjønner hvordan de skal bruke.
Kan du tenke deg.
Jeg traff en dame senest i går som snuste på uformelle referanser i vårt felles nettverk, hun vet at jeg sier det som det er og det er derfor hun snakker med meg, – jeg forteller hva jeg mener og har for lengst forstått at jeg har en stemme som blir hørt. Noe å tenke på for deg som har lyst til å jobbe med mennesker men som har så jævlig mye å gjøre at du ikke har tid til å gjøre jobben din.
Husk at signaler går alle veier.

Anbefalte tekster:
Jobbsøkertips – hold deg unna HR-folkene
Jobbsøkertips – Snakk som et menneske til et annet menneske
Jobbsøkertips – sett filter på karrieretipsene
Du må selge de bæra du har

Kvalifiserte feilansettelser

Jeg står på referanselisten til en bra mann i nettverket mitt, vi var kollegaer for noen år siden og nå er han klar for noe nytt etter å ha jobbet i et rekrutteringsselskap. En bra mann som kan rekrutteringsfaget, jeg oppfatter han som en sånn fyr som jeg ville hatt med meg i krigen.
Hmm.
Ved nærmere ettertanke så er dette et begrep som det blir færre og færre som forstår i det norske arbeidslivet, men la meg formulere det på den måten at dette er en som du ville tatt med deg på spa.
– «Tiden er inne», smilte han for ikke så lenge siden.
– «Nå skal jeg snart finne på noe annet …»

Han spurte meg om jeg hadde søkt på den samme stillingen. Jeg svarte nei, men la til at jeg hadde sett stillingsannonsen fra virksomheten som skulle ansette en senior rekrutteringsrådgiver. Han vet at jeg også er på utkikk etter noe nytt, spurte hvorfor jeg ikke ville være med, og da svarte jeg at jeg ikke hadde så mye til overs for akkurat denne virksomheten som kjennetegnes av høy turnover og lederspirer som er mer opptatt av å vise de glatte trynene sine på sosiale medier i stedet for på alternative plasser i kantina.
– «Nettopp derfor», smilte han.
– «Hvilken utfordring … her er det mye å ta tak i og det er nettopp det som er så spennende!»
Jo.
Jeg kunne være enig i det, men jeg valgte likevel ikke å melde meg på.

Hun ringte i forrige uke, jeg la merke til at hun kalte det referansesjekk og skjønte raskt at hun hadde et ferdigformulert skjema med spørsmål som hun ønsket å få svar på. Vi var langt unna en dialog og dessuten satt jeg sånn til at jeg ikke hadde anledning til å strekke samtalen, noe jeg selvfølgelig sa til henne men fikk høre at det var veldig viktig for henne å bli ferdig med dette nå.
Det var sånn hun sa det.
Bli ferdig med.
Litt senere valgte jeg selvfølgelig å ringe til han som viser meg tillit ved å ha meg på referanselisten sin, fortalte om hun som jeg oppfattet som et nek og spurte om han hadde nevnt flere referanser.
– «Jo», nølte han og fortalte at de var veldig opptatt av å snakke med en leder.
– «Jeg måtte jobbe ganske hardt for å få dem til å skjønne at jeg ikke ønsket å føre opp min nåværende leder, men så viste det seg at de syns det var greit med han som var sjefen min for … ja, hvor lenge er det siden … seks eller sju år … hun visste hvem han var, de hadde vært på et eller annet kurs sammen, spurte om jeg kjente han og det var sånn det kom fram at hun ønsket å snakke med han … han var jo sjef, ikke sant … innrømmer jo at det ikke er noe sjakktrekk, han var jo ikke den skarpeste kniven i skuffen, mener jeg …»
– «Stor dust, spør du meg».
– «Jo», nikket han.
– «Og så jobbet han ikke en gang i samme by som deg», fortsatte jeg.
– «Hvordan kan en person fortelle noe om deg når dere ikke jobber sammen?»
– «Jeg sa det til henne», fortsatte han.
– «Jeg … gadd ikke å ta den diskusjonen».
– «Du får ikke jobben», smilte jeg.
– «Godt forsøk, var det ikke?»
– «Jo …»

Jeg fikk rett, – vi traff hverandre over en kaffekopp i dag hvor han kunne fortelle at de hadde gitt et tilbud til en annen som hadde akseptert.
– «Kred for tilbakemelding», smilte jeg.
– «Nja», flirte han.
– «Den kom fra webcruiter, da … takk skal du faen meg ha, liksom … men vet du hva, jeg gjorde noe som jeg ikke har gjort før …»
– «Fortell».
– «Jeg ringte …»
– «Fortell».
– «Det første de sa var at de har ansatt en som har sertifisering i rekruttering … det var visst veldig viktig for dem, litt rart at de ikke hadde snakket om sånne ting før så jeg kunne fortalt dem hva dette går ut på … men så kom det fram at de hadde funnet en i sine egne rekker som de mente var litt mer formbar».
– «Formbar», snøftet jeg.
– «Jeg trodde de skulle ha en senior rekrutteringsrådgiver?»
– «Det er sånn hun sa det … formbar … det dukket opp en jente som har kjørt BI-studier på kvelden … nå ansetter de en som skal sitte og sortere søknadsbunker … du hadde rett, du sa jo at du ikke hadde så mye til overs for dette selskapet, men jeg tenkte at jeg skulle klare å selge meg inn på det som jeg vet er viktig for dem».
– «Men det vet jo ikke de», innskjøt jeg.
– «Nei», nikket han.
– «Og det er det som er så trist … jeg vet det og får bekreftet det fra kandidatmarkedet … de som tross alt sitter på det beste referansegrunnlaget … dette er et sånt papirmølleselskap, et av mange i den lange rekken med virksomheter som er mer opptatt av prosesser enn resultater … må jo også si at jeg lurer på hvordan det gikk med den andre referansesjekken …»
– «Skal du ringe han?»
– «Nei», svarte han kort og ristet på hodet.
– «Ser ingen grunn til det … dette var dårlig arbeid fra min side … sånn i etterpåklokskapens navn, mener jeg».

Jeg fikk input til en god diskusjon, – hvordan kan man forklare at mange av de som oppfattes som kvalifisert ender opp som feilansettelser.
Jeg vet svaret.
Vet du?

Anbefalte tekster:
Referanser i glass og ramme
Hvordan vil du bli husket
Misbruk av referansesamtaler
Referanser