referansesamtale

Misbruk av referansesamtaler

Jeg skriver en del om de som opplever den dårlige siden av en rekrutteringsprosess på disse sidene, de som hverken er preget av respekt, åpenhet eller integritet og som i likhet med alle andre ting er en kombinasjon av flere faktorer. Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjennomføre kandidatopplevelsesundersøkelsen, siden det er de som er de beste til å rette fokus mot hvordan jobbsøkere bør behandles der ute.
Det er lov å si fra.
Det er lov å gi ros, men ris er også på sin plass. Jeg har for øvrig en drøss med suksesshistorier å vise til, men av frykt for at noen tror at jeg skriver for å forherlige min egen virksomhet så lar jeg det være.

Jeg har skrevet en del om dette som handler om referanser, og har fått en del positive tilbakemeldinger på teksten jeg skrev om hun som ble bedt om å oversende referanser i startfasen av prosjektet. Jeg syns dette er en uting, ikke at jeg har fått positive tilbakemeldinger, men at det finnes mennesker som jobber med dette faget som beviser at de er mer opptatt av å gjennomføre en prosess enn dette som handler om å gjennomføre et arbeid til beste for alle parter. Poenget med en referansesamtale blir feil når det virker som om det egentlig handler om at de som skal ansette noen ønsker å få bekreftet at en kandidat snakker sant eller ikke, de som er så dårlige i faget sitt at de åpner for at noen kan lure seg gjennom jobbsøkerprosessen. Det er du som er jobbsøker som er den beste til å hjelpe dårlige rekrutteringsmennesker til å bli bedre i jobben sin ved å fortelle dem at referansesamtalen tas til slutt for at de ikke skal bli påvirket av ytre faktorer.

Rekruttering er ikke hokus pokus. De som forteller hvor vanskelig det er, har en tendens til å vise seg fram som sånne som egentlig burde jobbe med noe helt annet, alternativt sånne som tjener penger på fjas og som tror at hokus pokus filiokus er digitale verktøy og en drøss med sidespor som «effektiviserer» en prosess som dreier seg om menneskelige relasjoner.

Et godt eksempel er når den første henvendelsen kommer fra en som ikke vet hva han eller hun snakker om og som ringer på vegne av en annen uten tanke på viktigheten av en god introduksjon som avgjørende faktor når et menneske møter et annet. Det er som regel disse som ødelegger et kandidatmarked som rett og slett ser seg lei av å bli forstyrret av telefonselgere.

Men la meg ta dere til slutten, for en referansesamtale skal som nevnt gjennomføres i slutten, vel og merke når man snakker om en tradisjonell prosess og ikke search, og det finnes faktisk noen som lar andre, sånne som ikke vet hva de snakker om, gjennomføre en referansesamtale hvor svarene sier seg selv når de er begrenset til tolv spørsmål fra et masseprodusert referansesamtaleskjema som er utarbeidet av en person som antageligvis oppfattes som smart.

Jeg fikk en telefon en eller annen kveld i forrige uke.
Onsdag, kanskje.
Spiller ingen rolle.
Jeg hadde nettopp avsluttet en greie og bevilget meg en kaffepause, ukjent nummer og egentlig litt sliten men valgte å svare.
– «Hei Morten», begynte hun blidt, jeg er sikker på at hun smilte og det er en god ting selv om jeg fikk en sånn telefonselgerjævelpåminnelse. Hun fortsatte med å fortelle hvor vanskelig det hadde vært å få tak i meg, hun hadde prøvd mange ganger og nå var det bare SÅ fint at jeg svarte, liksom.
SMS, mobilsvar eller mail var tydeligvis ukjente begreper.
Hun fortalte om en person som hadde vært på intervju hos dem og som hadde nevnt meg som referanse, jeg kjenner han som en stjerne og var også kjent med at han hadde snakket med dem. Han hadde for øvrig lagt til at han ikke oppfattet møtet som spesielt bra, men siden det var et bemanningsbyrå og ikke et selskap som han skulle jobbe for selv, så lot han det passere mellom fingrene og gjorde det beste ut av det.

Du som sitter og leser dette er kanskje ikke overrasket når jeg forteller at hun satt og leste spørsmålene sine fra referansesamtaleskjemaet sitt, det er sånn man hører når man har et trenet øre, hun hadde også fortalt meg at det ikke var hun som hadde truffet han, riktignok etter at jeg hadde spurt, så jeg lot meg tvinge til å svare med korte ja og ja og nei og ja før hun avsluttet spørsmålene med å spørre om det var noe jeg ønsket å legge til.
Jeg svarte nei.
Men så kom det, denne greia som jeg kjenner fra før og som jeg opplever som en ganske graverende greie fra bemanningsselskaper som benytter en referansesamtale som et forsøk på å selge seg inn til nye kunder, de som har kommet til bunnen av excelarkene med de dårlige ringelistene sine og som har lyst til å vise sjefen sin at de er ganske flinke i sånne patetiske møtebookerkonkurranser.
Hun spurte hvordan det sto til med bemanningen i mitt selskap.
Jeg svarte jo takk, her går det bra.
– «Vi kan sette opp et møte, så kan vi fortelle hvordan vi jobber».
– «Kan du ikke heller fortelle det til meg nå?»
– «Å nei», svarte hun kort, jeg syns jeg kunne fornemme en mine som antageligvis skulle bekrefte at det ikke er så enkelt.
– «Da er det bedre at vi tar et møte så du kan få vite mer om oss».
– «Hva skal vi snakke om i et sånt møte som jeg ikke vet fra før?»
– «Ha», flirte hun.
– «Du forsøker å virke som om du ikke er interessert i et møte med oss du …»
– «Nei», avbrøt jeg.
– «Men ikke når du ikke kan fortelle hva som er viktig for meg å vite som jeg ikke kan finne ut av selv».
Deretter gjentok hun hvilket selskap hun ringte fra, som om det i seg selv skulle oppfattes som et påskudd for at jeg skulle rydde plass i kalenderen og rulle ut den røde løperen, refererte til hjemmeleksen som hun hadde lært seg på introduksjonskurset for nyansatte og avsluttet med å nevne to alternative forslag til møtetidspunkt.
Jeg la på.
Like etter ringte jeg til han som hadde nevnt meg som referanseperson, han er som nevnt en stjerne og var i ferd med å lese gjennom et tilbud fra et annet selskap.
– «Lov meg en ting», svarte jeg.
– «Lov meg at du ikke tar kontakt for å melde deg ut, men la oss sjekke hvor lang tid det tar før de følger deg opp».
– «Tror du ikke jeg har tenkt tanken?»
– «Jo», bekreftet jeg.
– «Jeg kjenner deg godt nok til å tro at du har tenkt tanken».
– «Det er så pussig», begynte han.
– «Alt haster og alt må være på plass … alt for å tilfredsstille kunden … de forsøker å fremstå som så jævlig effektive mens de i virkeligheten kveler seg selv med alt dette snakket om prosessene sine … nå ligger de sikkert på ryggen og vifter med alle labbene mens de venter på tilbakemelding fra kunden … det er jo akkurat det de sier hvis kandidater tar initiativ til å følge opp, kanskje mest på grunn av vissheten om at de ikke kommer til å bli fulgt opp … nei, vi har ikke hørt noe, vi venter på status fra kunden … jeg har søkt jobb gjennom dette selskapet før, opplevde noe av det samme, men nå tror jeg at jeg setter en strek over dem».

Jeg regner for øvrig med at han har lest teksten min om kandidatundersøkelsen, og kjenner sin besøkelsestid.

Og du, – hvis du er lei av gode råd fra «eksperter» og «rådgivere» som ikke vet hva de snakker om og som har fått deg dit hvor du ikke helt vet hva du skal tro eller gjøre, så bør du bestille jobbsøkerboken min som gir deg motivasjon og innspill som hjelper deg på veien.


Du får KINGS OF LEON med «Use Somebody» – bare fordi du fortjener det :)

Referanser i glass og ramme

Jeg traff en dame her om dagen som rett og slett så for jævlig ut. Jeg kjenner henne såpass godt at jeg sa det til henne, og fikk høre at hun hadde vært med i en trafikkulykke.
– «Satt og døste på trikken, hørte på den nye skiva til Broods og så smalt det … bussen braste inn i trikken … poff, der våkna jeg, liksom … selv om jeg trodde jeg skulle daue … jeg fikk høre etterpå at den hadde svingt unna for en politibil som kom bak med blålys, men der kom trikken … og der satt jeg … ha ha … snakk om å være på feil sted …»
– «Tilfeldigheter og omstendigheter», smilte jeg.
– «Akkurat … jeg tenkte på det samme, noe som du skrev om i en artikkel på sidene dine en gang … det er jo ikke sånne ting man går rundt og tenker på sånn ellers … i hvert fall ikke før man er der … men greia er at jeg hadde vært på jobbintervju … ha ha, dette vil du like … input til en ny artikkel, liksom … jeg hadde vært på et jobbintervju, egentlig et skikkelig dårlig jobbintervju med prototypen på noen av de som du skriver om når du lurer på hva som har skjedd med bemanningsbransjen … ung og søt og veldig pen i tøyet med jakke og skjørt og lekre ben på klaprende hæler, luktet master fra Statene eller UK og sikkert noen tilleggsgreier fra BI … mye emballasje og lite innhold … jeg satt der i en halvtime og svarte på spørsmål som jeg likesågodt kunne fått på mail … ja nei og ja og ja … jeg forsøkte å skyte inn litt relevant tilleggsinfo, men det skulle vi ikke ha noe av … takk, men nei takk, liksom … det var nesten som et kryssforhør hvor hun var mer opptatt av å stille spørsmålene fra intervjuskjemaet sitt enn å se meg i øya … jenta gjorde sikkert bare som hun hadde fått beskjed om, noe annet skulle jo tatt seg ut, men det som skjedde var at hun sa at hun skulle sende CV til kunden sin dagen etter og at det var veldig viktig at jeg fikk sendt over navn og nummer på noen ledere så fort som mulig … hun kunne fått det fra meg med en gang i møtet, for all del, men hun var veldig opptatt av at dette måtte hun få på mail … tenkte ikke så mye på det … greit for meg, liksom … men så, nå skal du høre … jeg ringte henne i går ettermiddag for å følge opp, ganske spennende jobb, ikke sant … ikke hennes, men den som jeg hadde søkt på … vet du hva hun sa?»
– «Eh, nei …»
– «Hun hadde ikke sendt CV».
– «Nei vel?»
– «Hun la ut om systemer og kvalitetssikring og annet … det var liksom ikke måte på … hun hadde ikke hørt fra meg og da kunne hun ikke oversende CV’en min til kunden sin».
– «Hun satt og ventet på referanselisten din?»
– «Ja», smilte hun og slo ut med armene.
– «Nå var det for seint, hun kunne ikke gjøre noe før hun fikk navn og nummer på mail … det værste er at hun sa at hun ikke hadde noen andre kandidater, det er denne greia med alle språkene mine, ikke sant … jeg er ganske unik der … ha ha … takk og god kveld, svarte jeg da … jeg innrømmer at det ikke var det første jeg tenkte på når jeg satt på legevakta med trynet fullt av glass og blod … å, nå må jeg huske på å ringe hun rekrutteringsdama, liksom … tenkte faktisk ikke på henne før noen dager seinere … skjønner jo at det var dumt av meg, men seriøst … har det virkelig blitt sånn at man ikke klarer å gjøre noe som ikke rimer med ramma … at det finnes folk i den bransjen som ikke klarer å vise litt kreativitet og handlingsvilje?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Jeg tror feilen ligger i at det har vært litt for mange cowboyer og apekatter i denne bransjen som har ødelagt for de som har andre hensikter enn å tjene raske penger … kvalitetsbegrepet har blitt rimelig utvannet og det bør egentlig handle mer om etikk og moral enn innholdet i en prosess … noen trodde at løsningen var å få inn folk som trives med tvangstrøyer og så har det ballet på seg … poenget er at flinke folk i bransjen får tak i gode referanser gjennom nettverket sitt, jeg er sikker på at du ikke hadde blitt gretten hvis en profesjonell person hadde ringt noen felles bekjente som kan fortelle hvordan vedkommende oppfatter deg … folk som ikke hadde vært forhåndsprogrammert fra deg, for å si det sånn».
– «For all del», nikket hun og fulgte opp med å spørre hvordan jeg jobbet med referanser.
– «Nå må du huske på at jeg som regel jobber bak fram med et rekrutteringsprosjekt», begynte jeg.
– «Når jeg jobber med search så innhentes referansene i startfasen av rekrutteringsprosjektet … jeg kaller det stilltiende informasjonsinnhenting hvor gode kandidater spilles inn som referansetips fra troverdige mennesker … det heter egentlig kildetips, men det går ut på det samme … det er i hvert fall bedre å få status og innspill fra de som vet hva vedkommende jobber med enn mennesker som de så vidt snakker med på julebordet».
– «Ja», smilte hun.
– «Det var egentlig sånn jeg tenkte, også … men på den annen side så tenkte jeg at det var best at hun fikk det som hun ønsket det … jeg er ganske enkel å ha med å gjøre der … ha ha … snakk om å være underdanig, liksom … regner med at hun fikk klapp på skulderen fra sjefen sin for at hun fulgte rutinene, selvfølgelig med egen forventning om tilbakemelding og tommel opp og alt annet som er viktig for de som ikke vet hvordan man skal gjøre jobben sin …»
– «Sikkert», nikket jeg.
– «Selv om han innerst inne er grisegretten for at hun mistet oppdraget … der gikk den bonusen …»
– «Sikkert skuffa», smilte hun tilbake.
– «Men han tar den sikkert igjen på julebordet …»

Det hender at jeg får spørsmål om det finnes regler for hvem man kan kontakte når man kommer til den fasen som handler om referansepersoner, om det er greit å kontakte andre referanser enn det kandidaten selv har oppgitt eller som er avklart med vedkommende. Jeg pleier i den anledning å gjøre jobbsøkere oppmerksom på om de skjønner omfanget av hvordan de ønsker å bli husket, det blir nesten på den samme måten som når man blir googlet.
Ting som ekskluderer deg på et sted kan inkludere deg på et annet.
Det er det overraskende mange som ikke tenker på.
Jeg sier samtidig til de som sitter på den andre siden av bordet, de som skal ansette noen, at de må tenke over hva de ønsker å oppnå med referansesamtalen sin. Noen tar lett på det og har det som en greie i prosessen, ringer vedkommende som står oppgitt i bunnen av en CV – noe som isolert sett er grøss – og får de svarene som er forventet basert på en liste med tolv spørsmål som er utarbeidet av en person som antageligvis oppfattes som smart.

Samtalen bør være relatert til arbeidsforholdet og bidra til relevant informasjon som kan belyse kandidatens egnethet for den aktuelle stillingen med spørsmål som handler om faglige kompetanse, samarbeidsevner, pålitelighet, produktivitet, humør og engasjement og sånne ting. Det er viktig å være klar over at både arbeidsmiljøloven, diskrimineringsloven, likestillingsloven og prinsipper som er utledet av personopplysningsloven setter grenser for hva det kan spørres om. De mest sentrale bestemmelsene fastsetter at arbeidsgiver i forbindelse med ansettelse ikke kan etterspørre helseopplysninger, dog med unntak av opplysninger som oppfattes som «nødvendige» for å kunne utføre stillingens arbeidsoppgaver. Man bør vise skjønn i forhold til dette med å utsette en referanseperson for vanskelige grensespørsmål med hensyn til hva man kan si noe om, men som i alle andre sammenhenger bør man vurdere dette i sammenheng med prinsipper om personvern og forsvarlighet.
– «Men du», fortsatte hun.
– «Vet du hva jeg gjorde?»
– «Fortell …»
– «Jeg ringte kunden deres … ha, snakk om å være på hugget … eller snakk om å bryte reglene, men hvis det virkelig er sånn at det finnes regler så bør de utformes i samarbeid med de som skal være med på spillet … jeg ringte og fortalte hvordan det sto til og hva som hadde skjedd, og jeg skal treffe de på tirsdag … hva gir du meg … han var kjempehyggelig og sa at det var minst fire andre selskaper som jobbet med det samme oppdraget i tillegg til at de hadde tenkt å lyse den ut selv gjennom LinkedIn … han hadde egentlig ikke noe forhold til dette bemanningsselskapet, så han sa det var bra at jeg ringte … hva gir du meg?»

Personal branding is about managing your name in a world of misinformation, disinformation, and semi-permanent Google records.
Going on a date?
Chances are that your «blind» date has Googled your name.
Going to a job interview?
Ditto.

– Tim Ferriss

Jeg er nesten av den oppfatning at dette med referanser er noe som har sklidd ut for lengst, mest fordi det oppfattes som en greie som man skal gjennomføre og ikke som input og bekreftelser eller som dementering. Du har sikkert sett tekster fra «eksperter» og «rådgivere» og andre som lister opp hva som er riktig og galt, tekster som republiseres så ofte at andre blir fristet til å begynne å tro på det. Jeg mener at det blir helt feil når de får det til å virke som om det egentlig handler om at de som skal ansette noen ønsker å få bekreftet at en kandidat snakker sant eller ikke.
En god referansesamtale kan gi nyttig tilleggsinformasjon som ikke kommer fram som en del av en prosess med forhåndsdefinerte spørsmål – det er det mange som ikke tenker på – og noen får seg til og med til å mene at det finnes noen personer som kan oppfattes som «ugyldige referanser», for eksempel venner og familie.
Jeg syns det er tåpelig.
En venn kan gi meg mye mer enn en leder som gjemmer seg på et kontor.
Det er som regel de samme menneskene som mener at referansepersoner er den sikreste kilden til å finne ut om du er den du har gitt deg ut for å være, de som er så dårlig i faget sitt at de åpner for at noen kan lure seg gjennom jobbsøkerprosessen, de samme menneskene som skriver at det er lurt å forberede referansene sine for at de kan hjelpe deg med å «selge» deg inn i «drømmejobben».
Grøss.

Og bare så det er sagt, – du skal aldri oppgi referansepersoner på en CV. Du er den beste til å hjelpe dårlige rekrutteringsmennesker til å bli bedre i jobben sin ved å fortelle dem at referansesamtalen tas til slutt for at de ikke skal bli påvirket av ytre faktorer.
Tenk på den.
Tenk også på hvorfor man som jobbsøker blir bedt om å informere referansepersonene på forhånd, det handler mest om å tilrettelegge telefonsamtalen for de som eventuelt skal ringe.
Tenk på den også, når du først er i gang.
Hvis jeg ringer noen som bør vite noe om deg og vedkommende ikke aner hvem du er, så sier det ganske mye om deg …

Og du, – hvis du likte denne teksten, så er den å finne i jobbsøkerboken min sammen med en rekke andre tips som er utformet på en måte som «eksperter» og «veiledere» bare kan drømme om.
Det handler om å snakke så folk skjønner det, ikke sant?

Den øverste delen av teksten er for øvrig tastet inn i samarbeid med Solveig, og avsluttes med en godbit fra BROODS – her er «Bridges»

Referanser

Jeg har en påstand om at referansesamtaler er en av de viktigste delene av en ansettelsesprosess, og jeg finner det rimelig snodig at det syndes så mye som det gjør når man kommer dit. Det vanlige er at man ringer en eller annen person som kandidaten selv har oppfordret til å ringe, og sannsynligheten er stor for at denne personen ikke vil si noe annet enn hva som er forventet. Ikke for det, det trenger jo ikke å dukke opp noen overraskelser, men de fleste av disse samtalene virker mer som en slags avsjekk, noe som enkelte føler at de bare må gjennom fordi det er forventet, i stedet for at det kan komme en historie med nytteverdi.

Her om dagen ringte en dame fra et rekrutteringsselskap som fortalte at en av hennes kandidater hadde oppgitt meg som referanseperson. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde snakket med henne, altså kandidaten, om dette.
Sånne ting pleier jeg å huske.
En rolle som referanseperson er en tillitserklæring.
Jeg husket den aktuelle kandidaten som et nek, men innrømmer at jeg ikke hadde gitt uttrykk for at det var min oppfatning av henne mens vi jobbet sammen. Jeg bestemte meg raskt for å si det som det var, det er det som er poenget med den viktige rollen som referanseperson.
– «For det første», begynte jeg.
– «Så var jeg ikke klar over at hun har oppført meg som referanseperson».
– «Okey», kom det avventende i den andre enden.
– «Jeg oppfatter henne som et nek», fortsatte jeg og var selvfølgelig klar over at jeg kunne bli oppfattet som noe av det samme ved at jeg uoppfordret serverte negative vibber.
– «Hun var i hvert fall et stort nek i den perioden jeg kjente henne … det var ikke så mange hjemme der, for å si det sånn».
– «Du er rimelig direkte …»
– «Ja», svarte jeg.
– «Jeg regner med at det er derfor du ønsker å snakke med meg?»
– «Jo», kom det nølende før det hørtes ut som om hun rettet seg litt opp i stolen og startet med de forhåndsprogrammerte spørsmålene som ble avsluttet med om jeg ville ansatt henne.
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei … jeg vet ikke hva slags rolle det er snakk om, det har du ikke fortalt meg, men basert på hvordan jeg oppfatter henne i en arbeidssituasjon så er ikke hun en person som jeg ville hatt med på laget.»
På dette tidspunktet hadde jeg begynt å surfe litt og fått med meg at favorittlaget mitt har signert en god spiller, klokka viste ti på tre og jeg hadde planlagt tacomiddag med barna.
Vi var med andre ord ganske langt unna en god samtale.

Referansepersoner skal aldri føres ukritisk inn i en søknadstekst, en CV eller noe annet. Du skal ta vare på referansepersonene dine og ikke misbruke dem i tide og utide, og så er det selvfølgelig veldig viktig at du gir beskjed til dem når det nærmer seg den delen av prosessen hvor det blir aktuelt med en referansesamtale. Jeg tror nok dette er et av elementene som skiller gode rekrutterere fra de som ikke er like gode – de lar seg ikke blende av en referansesamtale på et tidlig stadium i prosessen, men venter mot slutten for å få bekreftet eller dementert et eller annet som kan ha dukket opp gjennom gode samtaler med de aktuelle kandidatene.

En referansesamtale skal minimum bekrefte et ansettelsesforhold, men det er ganske digg om du har en person på referanseblokken din som kan bekrefte at du er et godt menneske og en som gjør det som er forventet og kanskje litt til.

Referansesamtalen i en vanlig jobbsøkerprosess er noe man kommer til når man er nesten i mål, helt mot slutten av rekrutteringsprosessen hvor de som har tenkt å ansette deg skal sjekke sine data opp mot historikken din. Vær nøye med hvem du velger og som nevnt lenger opp skal du ikke misbruke dem, sørg alltid for at referansepersonen din er forberedt på å bli kontaktet – det er ikke særlig tillitsvekkende hvis referansen din må tenke seg om for å plassere deg før vedkommende svarer.

Det gjør ikke noe om referansepersonen nå har en annen jobb, men det bør ikke være for mange år siden dere arbeidet sammen. Det gjør heller ikke noe om jobben var ulik den du nå søker siden det viktigste er at vedkommende kjenner deg som person og hvordan du utfører jobben din.

Dersom du har en sjef som sitter et helt annet sted enn der du har din arbeidsplass, så er ikke dette en person som det er noe verdt å snakke med, du trenger ikke å føre opp en sjef bare fordi det skal være en sjef …

Din beste referanseperson er en som du har jobbet sammen med, men vær også klar over at det kan hende at den som skal ansette deg i din nye jobb kjenner noen som jobber i det selskapet du trenger å oppgi referanser fra. Tenk over hvordan du vil reagere og hvordan du vil svare dersom det dukker opp noen navn som gjør at det kiler litt i nakken eller romler litt i tomlern. Husk at gode rekrutteringsmennesker kjenner sinnsykt mange, de har solide bransjenettverk og noen ganger jobber de på den måten at de kverner seg gjennom lister med gode kildetips fra sine gode kontakter – en liste som kanskje inneholder ditt navn dersom du har gjort tingene dine riktig – og det vil med andre ord si at referansesamtalen allerede er utført og du har fått et bra stempel som du selv må sørge for er ekte.
Det er med andre ord ikke så dumt å tenke over hvordan du tror du vil bli husket

Musikksnutten er hentet fra 1984 og en konsert i Nederland. Jeg var der i en alder av nitten år, fikk bare lyst til å nevne det og sender en hilsen til Madelien som har bursdag i dag – Gelukkige verjaardag!

Her er TALK TALK