rekruttering

De som føkker opp arbeidsmarkedet

Det hender både titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som har skjønt at jeg jobber med spennende rekrutteringsprosjekter hos kule virksomheter og da mener jeg sånne virksomheter som er kule på ordentlig og ikke sånne som forestiller seg at de er kule med tåpelige forsøk på noe som de tror handler om «employer branding» eller ved å kjøpe kred gjennom dustete kåringer og konkurranser. Jeg kan for øvrig ikke tenke meg noe som føkker opp arbeidsmarkedet så til de grader som «Great Place to Work» og «karrierebarometere» og pleier å si at rekrutteringsfolk som tror på dette er rekrutteringsfolk som du skal holde deg langt unna.
Men blås i dem.
Det gjør i hvert fall jeg.
Forsøker, i hvert fall.
Det er ikke så enkelt siden de er over alt og får lov til å være over alt og gudene vet hvorfor, legg til alle som får seg til å kalle seg for «hodejegere» og som er hellig overbevist om at jobben deres handler om å hente noen ut fra et annet sted, så er du der. Det er dessverre sånn at det finnes alt for mange som tror at en eller annen som kanskje kan ha fått til noe på et sted kan få til det samme eller noe som ligner på et annet sted.
Som regel så gjør dem ikke det.
Noe som funker på ett sted kan suge som faen på et annet. Det blir nesten som ledere som tror at ledelse er et fag som kan utøves på den samme måten uansett hvor dem er og hvem dem er sammen med.
Grøss.
Noen av de som har blitt fora opp med disse vrangforestillingene føler seg kanskje forbigått eller noe sånt og det er kanskje ikke så rart når de maskerer seg så godt som de gjør og fremstår som noe helt annet enn hva som rimer med virkeligheten. Jeg vet egentlig ikke hva det er med dem bortsett fra at det er en grunn til at jeg ikke ofrer dem en tanke før de ber om at jeg skal overbevise dem om noe, – hvorfor skal jeg slutte her for å begynne der og en drøss med tull og tøys om snøen som falt i fjor.
Hva i all verden er det med sånne folk?

Jeg har vært på seminar med en del morsomme mennesker som deler min oppfatning rundt dette, mennesker som vet hva rekruttering handler om og som selvfølgelig har erfaring fra faget som de skal rekruttere til og som klarer å forestille seg hvem som passer inn i de aktuelle rollene i motsetning til kåte krumelurer som fokuserer på salg og mersalg og håp om å finne folk som kan skvises i sjablonger som de har spikka selv.
Det som på nynorsk kalles «kvalitetssikrede prosesser».
Grøss.
Eller seminar og seminar, fru Blom, – det var snarere en samling med folk som syns det er kult å jobbe sammen når vi først jobber sammen, og det hender at det er en som får seg til å legge fram argumenter som skal underbygge et ønske om at vi burde lage Europas kuleste rekrutteringsvirksomhet, som regel i denne overgangen mellom dagslys og skumring og gjerne over noen pils.
Nesten som fyllerør, med andre ord.
Nesten.
Grunnen til at vi er så gode som vi er på det som vi er så utrolig gode på er jo nettopp dette som handler om at vi jobber på den måten som vi gjør.
Uten regler.
Uten styring.
Flinke folk klarer å gjøre jobben sin i fred.
Flinke folk vet hvorfor de jobber med det som de jobber med.
Flinke folk bare gjør det.
Hos oss er det fritt fram og fritt fram i forhold til det som ligger foran oss her og nå, – vi vet at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som med hånda på hjertet kan si at de rekrutterer for fremtidig vekst eller som tør å si noe om den virkelige årsaken til hvorfor de tar seg bryet med å dra inn fremmede frukter når den eneste effekten bunner i et ønske om å sette farger på matbloggene sine.
De tror det er kult.
De tror de får klikk og klikk er viktig for klikkere i klikker.
Attracting the best talents for awesome companies.
Yeah, right …
Hvis det skulle henge noen over oss og si at vi skal gjøre sånn og sånn og gjerne i henhold til ditt eller datt eller nevnt som noe som nissene kaller «best practice», så hadde det gått til helvete. Eller helvete og helvete, fru Blom, – det hadde kanskje ikke gått så langt, men kanskje til et sted som ligner og som til og med kan ligne på sånne steder som huser de som egentlig burde jobbe med noe helt annet.

Mennesker ansetter mennesker og de som ikke har baller til å snakke med mennesker på den måten som man skal snakke med mennesker på bør ikke jobbe med mennesker. Mitt tips til jobbsøkere er å holde seg langt unna ansettelsesprosesser som styres av sånne som bekrefter at de ikke skjønner seg på rollen eller som ikke har klare bilder i hodet sitt av hvem den kan passe for.
Kanskje de løser floka med en test?
Nei, det gjør de ikke.
Trynefaktor og intuisjon derimot, – der har du «metode» og «verktøy» som kvalitetssikres av virkeligheten. Alt sammen bunner i det som kalles personlig egnethet og det er et «kvalifikasjonskrav» som man ikke lærer noe om på skolen.

Vi har til og med snakket om fremtidens arbeidsmarked, nevnt med den paradoksale vissheten om at det ikke er noen mennesker i hele verden som kan påberope seg noe som helst om morgendagen.
Meteorologer, kanskje.
De prøver, i hvert fall.
Du har sikkert lagt merke til at de som liker å snakke om sånne ting er sånne som egentlig snakker om seg selv og sin egen virksomhet, legg på en dæsj «innovasjon» og få DN til å publisere en tekst som de har skrevet selv, så nærmer du deg.
Det er da det er kult å ikke tilhøre en virksomhet.
Det er da man kan snakke litt løsere og friere og nevnt med vissheten om at vi snakker om det som vi opplever og det som vi opplever er hvordan økende bruk av selvstendige fagspesialister viser hvordan virksomheter kan fokusere på seg selv og sitt og gjøre det som de skal og hvor det mest nærliggende for sånne som oss er nedlatenhet i forhold til HR.
Vi liker ikke HR og det er ikke bare fordi HR ikke liker oss.
Vi liker ikke HR fordi vi vet at det ikke er så veldig mange virksomheter som egentlig trenger HR og i hvert fall ikke i sin nåværende form som oppsamlingspost for alle disse tåpelige BI-fagene som får HR til å fremstå som pain in the ass. Vi snakket til og med om «endringsledelse» og vet vel egentlig ikke hvorfor vi begynte å snakke om det, – antageligvis bare for moro skyld for det eneste man kan få ut av noe sånt er jo bare å le av det og vi liker å le og ha det hyggelig når vi jobber sammen og sånn sett så er vi faktisk ikke noe bedre enn alle andre som finner glede av å le av sånne som sklir og faller og går på trynet i søledammene.
Endringsledelse?
Det er et begrep som brukes når HR eller en leder har driti seg ut, gjerne ved å ansette feil mennesker og manglende evne til å behandle mennesker som mennesker.
Det er der det begynner.
Alt handler om menneskene som du har rundt deg.
Alt.
Lærer ikke sånt på BI, vet du.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Vibber

– «Det er som om jeg skulle sagt det selv».
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Du hadde aldri fått deg til å si det».
– «Det er derfor jeg sa det er som om jeg skulle gjort det», smilte han.
– «Det er sånn jeg hadde sagt det, mener jeg … men jeg kan jo ikke si det?»
– «Dust».
– «Dust?»
– «Du er dust som mener det», nikket jeg.
– «Du er forbanna feig som leder når du ikke kan si hvem du vil ha med deg og hvem du ikke vil ha med deg».
– «Ja», sukket han.
– «Det er nok dessverre riktig».

Jeg har hjulpet en virksomhet med det som på nynorsk kalles «second opinion», – de hadde en liste med fire kandidater som skulle bli til en og så ønsket de at jeg skulle komme og ta en ekstra sjekk.
En enkel jobb.
Avdelingsleder med resultat- og personalansvar.
Tre skulle bort og to av dem var enkle å ta bort, jeg valgte å ta en prat med de to gjenlevende og så ble det utformet et tilbud til den ene av dem.
Greit.
No bullshit.
Men så hadde en av de første som det hadde vært enkelt å luke bort kommet tilbake på banen og lurt på hvordan vi hadde foretatt utvelgelsen, hun oppfattet seg som bedre kvalifisert og kunne vise til ansiennitet fra virksomheten i motsetnng til hun som fikk tilbudet og som kom utenfra med fire år fra barnehage og to år i kaffesjappe. Jeg la merke til at høvdingen krympet seg litt, så jeg tok henne til side og sa at jeg ikke kunne se noe som fikk meg til å tenke tanken på at hun kunne være kvalifisert før jeg la til at dette med å være ansatt i den samme virksomheten ikke nødvendigvis var noe som printer fribilletter.
– «Hun kommer fra barnehage», forsøkte hun.
– «Ja», bekreftet jeg.
– ‘Det er en stor fordel og et godt grunnlag for denne rollen».
– «Men hva med mine kvalifikasjoner?»
– «Du gir ikke kule vibber», smilte jeg.
– «Og det må man ha».
– «Kule vibber?»
– «Jepp», nikket jeg.
– «Det er det som er poenget med en utvelgelse … valget står mellom den eller den og kanskje den og den, du vet at du bare kan ta med deg en og da må du bestemme deg … det er enkelt».
– «Hallo», stønnet hun.
– «Vi snakker om en ansettelse … du får det til å høres ut som om du snakker om sko».
– «Kult», nikket jeg.
– «Det var en kul sammenligning som jeg ikke har tenkt på før … det går faktisk ut på det samme».

Jenta ble sur og i dag fikk jeg høre at hun hadde levert oppsigelsen sin.
– «Kult», smilte jeg til høvdingen.
– «Som om jeg skulle sagt det selv», smilte han tilbake.
– «Nei», svarte jeg kort og kunne forestille meg hvordan denne jenta ville komme til å melde seg inn i klikken som forteller i fremtidige jobbintervjuer at de stagnerte i sin forrige jobb.
Det er lurt å si.
Det er i hvert fall mange som sier at det er lurt, faktisk så mange at det nesten kan oppfattes som noe som faktisk er sant.
Det er ikke lurt i det hele tatt.
Kanskje for den som sier det, men ikke for den som lytter og det er jo den som lytter som bestemmer.
– «Du hadde aldri fått deg til å si at det er kult».
– «Jeg sier det nå», forsøkte han og flyttet blikket i den samme retningen som mitt blikk, vi hadde gått en tur rundt Nøklevann og endt opp på Haraløkka hvor jeg så ballen som lå ensom i gresset.
Tjue meter fra mål.
Blank kasse.
– «Nå vet jeg at det høres ganske fint ut å si det og jeg skal si det til de andre på mandag».
Jeg svarte ikke, ble stående og se på at han tok sats og dro til.
– «Dust», smilte jeg tilbake.
– «Du kan ikke spille fotball i sandaler, vet du».

Jobbsøk er enkelt.
Rekruttering er enkelt.
Det er først når det kommer kvasistasikvalifiserte mennesker på banen som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det begynner å bli litt vanskeligere enn det er. Hvis du befinner deg i en rolle som kanskje rimer med noe av det som jeg jobber med og får en henvendelse fra en eller annen som lurer på hvordan og hvorfor og sånne ting, så si det som det er og gjerne argumentert med vissheten om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv. Noe som eventuelt kan oppfattes som feil på et sted kan være bra på et annet. Husk samtidig at du må fortelle jobbsøkere at man ikke kan lære en dritt fra et prosjekt til et annet.

Den beste responsen får du hvis du sier at du rett og slett ikke liker vedkommende, – vel og merke hvis det er det du ikke gjør. Det finnes noen som syns den er litt drøy, men jeg syns ikke den er drøy i det hele tatt. Det er mulig at du ikke syns det heller, men at du tilhører bermen som ikke tør å si det av falsk frykt for at noen ikke vil like deg og det du får deg til å gjøre, – da har du ikke skjønt en dritt av dette som handler om identitet og integritet.
Mennesker ansetter mennesker.
Når det er nevnt, så er det ikke jeg som skal jobbe med vedkommende.
I could not care less.
Men jeg liker kundene mine, det er jo derfor de er kundene mine og da vet jeg hva de liker og som regel så liker de det samme som meg.
Men jeg legger selvfølgelig til at det kan finnes noen andre som liker vedkommende.
Det er da noe.

MASSIVE ATTACK.
Tidløst.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

… bare som en del av prosessen

Jeg har vært litt fram og tilbake med en virksomhet som trenger hjelp med rekrutteringsutfordringene sine, og nå har det strukket seg litt lenger med en forespørsel om jeg har lyst til å begynne å jobbe der.
Fast.
De få menneskene som jeg kjenner i denne virksomheten – det vil si seks mennesker som jeg selv har ansatt og deres linjeledere – er flinke folk som gir inntrykk av å trives med jobben sin. Nå skal det sies at de jobber med sånne sære ting som folk i HR ikke har peiling på og som gjør at de får lov til å gjøre jobben sin i fred, men av og til så kommer dem snikende.
Det er sånn de sier det.
– «De kommer snikende», flirte han som jeg snakket med i går.
– «Rapporteringsgnål og medarbeidersamtaler og fandens oldemor … seriøst, på avdelingen vår så snakker si sammen hele tiden, vi … vi trives med jobben vår og med hverandre og elsker at vi får lov til å gjøre jobben vår i fred uten innblanding fra kleggene, det er jo derfor vi jobber her og derfor vi fortsatt har lyst til å jobbe her».
Jeg visste hva han snakket om.
Jeg visste at HR hadde fått noen stjerner fra styre og stell i denne virksomheten, stjerner som de klistret på veggene i nattens mulm og mørke og det er grunn god nok til bekymring siden HR skal være en støtte-enhet som ikke skal synes og heller ikke skal ha behov for å synes. Jeg strekker den litt lenger og legger til at jeg oppfatter rengjøringspersonalet som en viktigere suksessfaktor for en virksomhet enn en HR-funksjon som har blitt sminket opp av BI og andre indoktrineringsarenaer med håp om at bildene på presentasjonsmateriellet deres skal se litt finere ut.

I dag har jeg vært på jobbintervju med en av dem.
Jobbintervju.
Bare ordet byr meg i mot.
Du kan spørre hvorfor jeg i det hele tatt gadd å gå og jeg har spurt meg selv om det samme, men det handler om min greie med å være åpen i møte med nye mennesker selv om jeg selvfølgelig har sjekket opp hun som jeg skal møte i hue og rævva. Ja, nå har jeg ikke det, det er bare et begrep, men jeg oppfordrer jo alle til å foreta sin research før man skal treffe folk i formelle settinger og da har jeg selvfølgelig funnet ut en del ting om hun jeg skal snakke med.
Når det er nevnt, så har det ingenting med underbyggelse av fordommer å gjøre.
– «Jeg kommer til å stille deg en del spørsmål», begynte hun.
– «Jeg vet at du ikke liker det, men det er sånn prosessene våre er …»
Hun tok den helt ut med nettbrett foran seg, skjermbilder i fine farger og en drøss med firkanter hvor hun kunne taste inn svarene sine.
– «Skal vi ta testen først?»
– «Trenger ikke det», smilte jeg.
– «Trenger ikke?»
– «Testen deres gir en rapport som beskriver det som jeg selv har fortalt dere», begynte jeg.
– «Jeg vet jo hva som står der og da kan vi heller bruke tid på det som betyr noe».
– «Greit», smilte hun, et smil som kanskje var litt påtatt og et sånt smil som man kan finne på å slippe når man ikke vil vise skuffelsen over å få nei på forespørsel om neste dans med håp om at det kanskje kommer en ny sang som vekker danseløven.
– «Jeg kommer som nevnt til å stille deg en del spørsmål», fortsatte hun.
– «Det er egentlig ikke så … hvordan skal jeg si det … det er en del av disse spørsmålene som … ja, som rett og slett er obligatoriske og som … ja, vi ønsker jo å si at vi har grundige ansettelsesrutiner, og da er det en del av prosessen».
Jeg nikket.
– «Noen av spørsmålene er kanskje irrelevante», fortsatte hun.
– «Men jeg må likevel stille dem».
Jeg nikket igjen.
– «Er du klar?»
– «Fyr løs», smilte jeg.
– «Jeg vet at du ikke liker sånne spørsmål», fortsatte hun.
– «Men du», avbrøt jeg siden jeg oppfattet retorikken hennes som en invitasjon til å bryte inn.
– «Det du egentlig sier og som du har sagt en god stund allerede, er at du bruker tid på ting som du ikke trenger å bruke tid på og som bare er noe som du føler at du må gjøre fordi det er noen andre som tror at det er viktig ar du skal gjøre det … er det riktig?»
– «Det er prosessen vår», forsøkte hun.
– «Og det er sånn dere vil og skal ha det?»
– «Ehh … ja».
– «Hvem er det som egentlig utarbeider disse prosessene deres?»
– «Det er vi», svarte hun kort.
– «Vi som jobber på HR, mener jeg … vi ønsker enhetlige prosesser med struktur og systematikk som … ja, som effektiviserer og forenkler».
– «Vet du», fortsatte jeg og trakk på skuldrene.
– «Jeg syns det virker helt motsatt».
– «Motsatt?»
– «Jeg har ansatt folk hos dere i snart to år, folk som gikk rett inn og som er her fremdeles og som sørger for at virksomheten deres går så bra at dere trenger å ansette flere folk … og det er bra … og da vil jeg allerede nå slippe løs mitt eget spørsmål om det ikke er bedre for oss alle om vi fortsetter som før i stedet for at vi sitter her og snakker om noe som ikke vil funke?»
– «Ikke funke?»
– «Nei», fortsatte jeg.
– «Jeg kan ikke jobbe sånn, jeg … som om prosess er viktigere enn resultat … men nå sitter vi jo her med fulle kaffekopper og kan godt snakke om noe annet».
– «Hva skal vi snakke om?»
– «Trives du i jobben din?»
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg gjør jo det … det er i hvert fall et riktig skritt for meg og min videre karriere, nå jobber jeg jo bare med ansettelser og på sikt kan jeg tenke meg å spesialisere meg mer på kultur og … ja, kanskje til og med endring».
– «Jeg legger merke til at du sier bare når du beskriver oppgavene dine, bare ansettelser?»
– «Ja», smilte hun og så ned i bordflaten.
Rollene ble litt endret, på en måte.
– «Det blir kanskje litt ensformig».
– «Men har du ikke tenkt på at det er ansettelser som underbygger kultur og endring … vel og merke hvis du klarer å ansette riktige mennesker?»
Hun svarte ikke.
I hvert fall ikke med en gang, men når hun flyttet blikket fra bordflaten og opp på meg så var det noe i blikket hennes som jeg valgte å oppfatte som et svar.
– «Jeg vurderer å ta en master», fortsatte hun.
– «Jeg har jo bare en bachelor, mener jeg … og da vil jeg kanskje bli oppfattet som litt bedre kvalifisert når … ja, når jeg skal komme meg videre, ikke sant?»
– «Tror du på det?»
– «Om jeg tror på det?»
– «Ja?»
– «Det er jo sånn det er», forsøkte hun.
– «Men hvorfor tror du at det er sånn?»
– «Det … vet jeg ikke … gjør du?»
– «Ja».
– «Gjør du?»
– «Det er fordi det sitter mennesker som av merkelige grunner har grabbet til seg makten over hva som skal oppfattes som riktig og galt i arbeidslivet, paradoksalt nok de samme menneskene som tjener pengene sine på å si at det er sånn det skal være og som tillater seg å bruke sine egne disipler som referanser … jeg mener at du vil lære mye mer av å jobbe her i denne virksomheten og gjøre rollen til din egen … det er sykt mange flinke folk her og det er de som du skal spille på lag med, det er de som skal være med på å gjøre deg enda bedre og som på sikt kan sørge for at du blir oppfattet som kvalifisert for eventuelle nye oppgaver … er du med?»
– «Er det så enkelt?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Men en eller annen gang må flere få øya bort fra papirene sine som ikke er noe annet enn dårlige kopier av gammel moro … du kan ikke snakke om endring og kultur og mangfold og gjøre en forskjell og alle de tingene der når du ikke gjør noe annet enn det som du blir fortalt av mennesker som kanskje burde snakke om noe helt annet».
Det var god kaffe der, og vi begynte etter hvert å spille på overtid.
Hvem skulle tro det, liksom …

Nå vet jeg ikke hvor mange av leserne mine som danser, selv når det kanskje ikke er ment at de skal danse og selv om det ikke er noen som byr dem opp eller ser på dem, men husk at dans handler om et harmonisk samspill mellom alle parter.
Selv når du danser alene.
Akkurat som alt som skjer i arbeidslivet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Perfect Match

Jeg forstår meg ikke på sånne som trenger å bruke masse penger på verktøy for å finne et annet menneske i tilværelsen sin, enten det er et nytt menneske på arbeidsplassen eller en ny partner i livet, verktøy som beskriver fantastiske muligheter for «perfect match» med fri flyt av spenstige superlativer hvor grensesprengende teknologi med analyser og teoretiske tilnærminger skaper falsifiserbare fasitsvar på den ultimate drømmepersonen.

Vinneren er klar før man har begynt.
Vinneren er den som er best på å kopiere gammel moro.

Det er lenge siden jeg benyttet meg av datingsider som en god metafor for hvordan rekrutteringsprosesser kan skli ut som en tidtrøyte basert på databehandling som ikke samsvarer med virkeligheten. Nå har vi gjennomført et «prosjekt» med utforming av en rekke profiler på ulike datingsider hvor det ikke gikk lang tid før analyser og tester og fargekoder og platte preferanser påviste perfect match.
I hvert fall i teorien, – kanskje fordi utviklerne er teoretikere mens de som skal bruke dem er praktikere.
I hvert fall de fleste.
Det kan sikkert finnes noen som oppfatter det som oppsiktsvekkende at det var profilene med minst informasjon som allokerte mest respons.

Profil 1 inneholder brukernavn og demografiske data, og det er denne profilen som fikk innboksen til å fylles med regelmessige meldinger fra alle som besøkte min profil.
– Det er mange som venter på å møte deg!
– Det er mange som har besøkt profilen din!
– Din profil er veldig populær!
Det virker som om bruk av utropstegn er viktige budskapsforsterkere i verktøy som dette hvor virkeligheten beskriver profiler som kan beskrives som desperate og utålmodige, en greie som er lett sammenlignbar med dagens kandidatmarked.

Profil 2 inneholder brukernavn og demografiske data samt en drøss med superlativer som beskriver meg selv og min fortreffelighet, ikke så mye om hva jeg ser etter hos min drømmepartner – for det er jo dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest sammenlignbar med de fleste stillingsannonsene som legges ut av mennesker som kanskje burde jobbe med noe helt annet. Responsen kjennetegnes av en drøss med narsissistiske noviser som vil «ha» og som vil «være med» på noe som de tror er en speiling av egen identitet, – noe som gjør det lett å trekke paralleller mot virksomheter som feiltolker betydningen av virksomhetsvaremerker, karrierebarometere og de som kjøper kred gjennom Great Place to Work.

Profil 3 inneholder brukernavn og demografiske data, nada om meg selv og mitt men beskrivelse av hvordan jeg oppfatter drømmepartneren – for det er som nevnt dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest representativ for de som velger å gå aktivt ut for selv å finne den de vil ha. Her kom det faktisk ikke så mange henvendelser, men de få som kom er tett på «perfect match» siden det handler om konkretisert innhold.

Profil 4 er full pakke, summen av alle tre, og her kom det nesten ingen.
Det er ganske rart, er det ikke?

Jeg gjør oppmerksom på at det er snakk om en «dummyprofil» og ikke beskrivelsen av meg, prosjektet er en del av en masteroppgave til en venninne som har et glødende engasjement for å rette fokus på at dette egentlig ikke er noe annet enn tull og tøys. Det er kanskje moro så lenge det varer, vi har i hvert fall hatt stor glede av å lese innspill fra de som mener at de klarer å beskrive og poengtere sin egen fortreffelighet, men som i virkeligheten ikke samsvarer med noe annet enn denne vedtatte folkeopplyste kunnskapen om viktigheten av å være god på å kopiere noe som er fasilitert av andre.
Det er masteroppgaven sin, det!

Vi sitter vi på et svaberg på en øy i Oslofjorden og ser utover et hav som om noen uker vil sluke oss som en deilig dyne, vi forbereder jobbsøkerkurs for de som skjønner hva jobbsøkerkurs bør handle om og som gjør at vi gleder oss nesten like mye som deltagerne våre.
– «Men du», begynte hun.
– «Hvis du skulle skrive en masteroppgave … hva skulle du skrive om?»
– «Jeg vil da aldri skrive en masteroppgave», smilte jeg tok den siste slurken med kvalitet og kjærlighet fra Aass Bryggeri, det eneste som jeg kan komme på i farta som er bra med Drammen bortsett fra en jente som jeg rotet med på en strandbar på Korfu for mange år siden. Det får bli en liten digresjon, men dette var en greie hvor jeg traff en som trodde jeg var tysk siden jeg menget meg med en gjeng tyskere og jeg trodde hun var italiensk siden hun menget seg med en jentegjeng fra Italia, hun så ganske italiensk ut og oppførte seg på en måte som det er lett å forvente fra en jente fra Italia og så gikk det litt tid før vi flyttet oss over i et landskap hvor vi fant ut at det var greit å synkronisere terrenget med kartet, for å si det sånn.
Det ble litt rart.
Nok om det.
– «Nja». smilte hun tilbake.
– «Det vet jeg … men hvis du måtte … virkelig måtte?»
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg ville skrevet en masteroppgave om masteroppgaver».
Hun rettet seg opp.
Hun pleide å gjøre det når hun så eller hørte noe som fenget.
Det skjedde noe med ansiktet hennes, hun fikk et sånt uttrykk som forplantet seg gjennom hele kroppen og som førte til at hun gjorde denne bevegelsen som fikk henne til å rette seg opp.
Hun har alltid vært sånn.
I hvert fall så lenge jeg har kjent henne.
– «Jeg har jo lest en del av disse skribleriene», fortsatte jeg.
– «Det meste begrenser seg til oppramsing av gammel moro fra lesesalen og kopier av tekster som forutsetter en del forstyrrende kildereferanser med håp om en premiering som ofte viser seg å være påvirket av sensorens preferanser … jeg må innrømme at jeg ikke har så mye til overs for mastersyken og zombiegenerasjonens jag etter indoktrineringsdemonisme».
– «Vet du hva jeg egentlig hadde tenkt å skrive om?»
– «Egentlig?»
– «Ja», smilte hun.
– «Før jeg kom på dette med tester og verktøy, mener jeg».
– «Fortell».
– «Lykketroll».
– «Lykketroll?»
– «Lykketroll», smilte hun.
– «Det er sånne som henger rundt i sosiale medier og som snapper litt her og snapper litt der og limer sammen noe som kan republiseres til glede for heiagjengene sine … eller er den brukt opp?»
– «Brukt opp?»
– «Ja», nølte hun.
– «Du er jo ikke alene om å pisse på disse … hvordan er det du pleier å si det … sukkerspinngreiene?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Sånn som du presenterer det, så er lykketroll og sukkerspinn en god kombinasjon».

Det er mai.
Det er mai du skjønne milde.
Det er en måned som egentlig ikke byr på så mye annet enn venting på det som kommer etter. Nja, bortsett fra at det er fint å se på at det spirer og gror, men det henger jo sammen med det som kommer etter, ikke sant.
Nok om det.
Det blir sommerkampus i år også, – de to midterste helgene i juni er spikret og så kan det være at det blir noe i august. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kanskje kan ha godt av å komme seg ut blant folk som skjønner hva dette går ut på, så bør du være rask til å videreformidle.

Anbefalte tekster:
Sommerkampus 2016 – definitivt uten mediedekning
Jobbsøkerkurs – Sommerkampus 2015
Det ultimate jobbsøkerkurset

Du får THE CHIMES med favorittlåta til masterstudenten fra dagens tekst, – bør spilles høyt av respekt for at det kan finnes andre som har lyst til å høre.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken