rekruttering

Perfect Match

Jeg forstår meg ikke på sånne som trenger å bruke masse penger på verktøy for å finne et annet menneske i tilværelsen sin, enten det er et nytt menneske på arbeidsplassen eller en ny partner i livet, verktøy som beskriver fantastiske muligheter for «perfect match» med fri flyt av spenstige superlativer hvor grensesprengende teknologi med analyser og teoretiske tilnærminger skaper falsifiserbare fasitsvar på den ultimate drømmepersonen.

Vinneren er klar før man har begynt.
Vinneren er den som er best på å kopiere gammel moro.

Det er lenge siden jeg benyttet meg av datingsider som en god metafor for hvordan rekrutteringsprosesser kan skli ut som en tidtrøyte basert på databehandling som ikke samsvarer med virkeligheten. Nå har vi gjennomført et «prosjekt» med utforming av en rekke profiler på ulike datingsider hvor det ikke gikk lang tid før analyser og tester og fargekoder og platte preferanser påviste perfect match.
I hvert fall i teorien, – kanskje fordi utviklerne er teoretikere mens de som skal bruke dem er praktikere.
I hvert fall de fleste.
Det kan sikkert finnes noen som oppfatter det som oppsiktsvekkende at det var profilene med minst informasjon som allokerte mest respons.

Profil 1 inneholder brukernavn og demografiske data, og det er denne profilen som fikk innboksen til å fylles med regelmessige meldinger fra alle som besøkte min profil.
– Det er mange som venter på å møte deg!
– Det er mange som har besøkt profilen din!
– Din profil er veldig populær!
Det virker som om bruk av utropstegn er viktige budskapsforsterkere i verktøy som dette hvor virkeligheten beskriver profiler som kan beskrives som desperate og utålmodige, en greie som er lett sammenlignbar med dagens kandidatmarked.

Profil 2 inneholder brukernavn og demografiske data samt en drøss med superlativer som beskriver meg selv og min fortreffelighet, ikke så mye om hva jeg ser etter hos min drømmepartner – for det er jo dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest sammenlignbar med de fleste stillingsannonsene som legges ut av mennesker som kanskje burde jobbe med noe helt annet. Responsen kjennetegnes av en drøss med narsissistiske noviser som vil «ha» og som vil «være med» på noe som de tror er en speiling av egen identitet, – noe som gjør det lett å trekke paralleller mot virksomheter som feiltolker betydningen av virksomhetsvaremerker, karrierebarometere og de som kjøper kred gjennom Great Place to Work.

Profil 3 inneholder brukernavn og demografiske data, nada om meg selv og mitt men beskrivelse av hvordan jeg oppfatter drømmepartneren – for det er som nevnt dette begrepet som benyttes – og det er kanskje denne som er mest representativ for de som velger å gå aktivt ut for selv å finne den de vil ha. Her kom det faktisk ikke så mange henvendelser, men de få som kom er tett på «perfect match» siden det handler om konkretisert innhold.

Profil 4 er full pakke, summen av alle tre, og her kom det nesten ingen.
Det er ganske rart, er det ikke?

Jeg gjør oppmerksom på at det er snakk om en «dummyprofil» og ikke beskrivelsen av meg, prosjektet er en del av en masteroppgave til en venninne som har et glødende engasjement for å rette fokus på at dette egentlig ikke er noe annet enn tull og tøys. Det er kanskje moro så lenge det varer, vi har i hvert fall hatt stor glede av å lese innspill fra de som mener at de klarer å beskrive og poengtere sin egen fortreffelighet, men som i virkeligheten ikke samsvarer med noe annet enn denne vedtatte folkeopplyste kunnskapen om viktigheten av å være god på å kopiere noe som er fasilitert av andre.
Det er masteroppgaven sin, det!

Vi sitter vi på et svaberg på en øy i Oslofjorden og ser utover et hav som om noen uker vil sluke oss som en deilig dyne, vi forbereder jobbsøkerkurs for de som skjønner hva jobbsøkerkurs bør handle om og som gjør at vi gleder oss nesten like mye som deltagerne våre.
– «Men du», begynte hun.
– «Hvis du skulle skrive en masteroppgave … hva skulle du skrive om?»
– «Jeg vil da aldri skrive en masteroppgave», smilte jeg tok den siste slurken med kvalitet og kjærlighet fra Aass Bryggeri, det eneste som jeg kan komme på i farta som er bra med Drammen bortsett fra en jente som jeg rotet med på en strandbar på Korfu for mange år siden. Det får bli en liten digresjon, men dette var en greie hvor jeg traff en som trodde jeg var tysk siden jeg menget meg med en gjeng tyskere og jeg trodde hun var italiensk siden hun menget seg med en jentegjeng fra Italia, hun så ganske italiensk ut og oppførte seg på en måte som det er lett å forvente fra en jente fra Italia og så gikk det litt tid før vi flyttet oss over i et landskap hvor vi fant ut at det var greit å synkronisere terrenget med kartet, for å si det sånn.
Det ble litt rart.
Nok om det.
– «Nja». smilte hun tilbake.
– «Det vet jeg … men hvis du måtte … virkelig måtte?»
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg ville skrevet en masteroppgave om masteroppgaver».
Hun rettet seg opp.
Hun pleide å gjøre det når hun så eller hørte noe som fenget.
Det skjedde noe med ansiktet hennes, hun fikk et sånt uttrykk som forplantet seg gjennom hele kroppen og som førte til at hun gjorde denne bevegelsen som fikk henne til å rette seg opp.
Hun har alltid vært sånn.
I hvert fall så lenge jeg har kjent henne.
– «Jeg har jo lest en del av disse skribleriene», fortsatte jeg.
– «Det meste begrenser seg til oppramsing av gammel moro fra lesesalen og kopier av tekster som forutsetter en del forstyrrende kildereferanser med håp om en premiering som ofte viser seg å være påvirket av sensorens preferanser … jeg må innrømme at jeg ikke har så mye til overs for mastersyken og zombiegenerasjonens jag etter indoktrineringsdemonisme».
– «Vet du hva jeg egentlig hadde tenkt å skrive om?»
– «Egentlig?»
– «Ja», smilte hun.
– «Før jeg kom på dette med tester og verktøy, mener jeg».
– «Fortell».
– «Lykketroll».
– «Lykketroll?»
– «Lykketroll», smilte hun.
– «Det er sånne som henger rundt i sosiale medier og som snapper litt her og snapper litt der og limer sammen noe som kan republiseres til glede for heiagjengene sine … eller er den brukt opp?»
– «Brukt opp?»
– «Ja», nølte hun.
– «Du er jo ikke alene om å pisse på disse … hvordan er det du pleier å si det … sukkerspinngreiene?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Sånn som du presenterer det, så er lykketroll og sukkerspinn en god kombinasjon».

Det er mai.
Det er mai du skjønne milde.
Det er en måned som egentlig ikke byr på så mye annet enn venting på det som kommer etter. Nja, bortsett fra at det er fint å se på at det spirer og gror, men det henger jo sammen med det som kommer etter, ikke sant.
Nok om det.
Det blir sommerkampus i år også, – de to midterste helgene i juni er spikret og så kan det være at det blir noe i august. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kanskje kan ha godt av å komme seg ut blant folk som skjønner hva dette går ut på, så bør du være rask til å videreformidle.

Anbefalte tekster:
Sommerkampus 2016 – definitivt uten mediedekning
Jobbsøkerkurs – Sommerkampus 2015
Det ultimate jobbsøkerkurset

Du får THE CHIMES med favorittlåta til masterstudenten fra dagens tekst, – bør spilles høyt av respekt for at det kan finnes andre som har lyst til å høre.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Tør du vurdere de nye kreftene?

Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – det var egentlig en bursdagsfest for KREM som i ti år har jobbet for et kreativt og mangfoldig arbeidsliv.
Sånn på ordentlig.
Ikke som sofapolitikk.
Jeg velger likevel å kalle det for et faglig arrangement selv om det både var bursdagssang og kake.
Jeg fikk gleden av å treffe nye og inspirerende mennesker, mennesker som jeg ikke kjente fra før siden det er det som jeg setter pris på når jeg møter opp på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – jeg er ikke blant dem som pliktskyldigst møter opp på de samme stedene for å treffe de samme menneskene som jeg har truffet mange ganger før for å snakke om de samme sakene som vi alltid pleier å snakke om, denne lekeplassen hvor vi kan gjemme oss bort i noe som hersker som et slags forlorent fellesskap, som om alle kjenner hverandre eller i hvert fall føler at de gjør det.
Sukkerspinnsymbiose.
Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, hvor jeg har truffet mennesker som blir en del av mitt nettverk til felles glede og inspirasjon og ikke minst innovasjon hvor sistnevnte er et begrep som jeg oppfatter som rimelig utvannet med tanke på at det har dukket opp så mange aktører som hiver seg på og vil ta del i en hype med håp om en eller annen vinning hvor de kan forherlige seg selv og sitt.

Vi fikk presentert et pilotprosjekt som har fått navnet «Unge for velferd» hvor formålet er å gi flinke folk i alderen 18-30 år muligheten til opplæring og trening i prosjektarbeid, kommunikasjon og salg for å skape en kortere vei til arbeid.
Hmm, tenker du.
Dette er vel ikke noe nytt?
Vel, hvis jeg legger til at dette drives av flinke folk som alt for mange definerer som skoletapere av sånne som ikke vet bedre og som tror at kvalifikasjoner er synonymt med tall og symboler på gradestokken, så skjønner du kanskje at dette er noe som kan defineres som noe nytt.
Jeg har visst om den en stund.
Jeg heier på dem.
Jeg heier på dem som oser varme og som ikke har behov for en gradestokk for å vise at de lever, de som har noe å si og som sier det i stedet for at jeg kan velge tryggheten ved å lene meg tilbake og dysse meg i søvn til tonene fra de som tror at søknadsdokumenter pyntet med fis og fjas og nisser og troll er en inngangsbilletten til glitterburene. Jeg rettet meg opp i stolen når en fin fyr snakket om viktigheten av å kunne presentere seg for nye virksomheter på en innovativ måte, jeg fikk lyst til å reise meg opp og applaudere når han snakket om viktigheten av å ikke føle seg tilfreds med å begrense mulighetene sine med å glane på en PC og slenge inn en søknad på en halv side og en CV på to, uten hull men med bilde øverst til høyre, skrevet i Times New Roman, når en eller annen som han ikke vet hvem er som han heller aldri vil få anledning til å møte finner det for godt å produsere en stillingsannonse som ikke fremstår som noe annet enn kopi av gammel moro.
Nå sa han det ikke på den måten, men det er sånn jeg oppfattet det.
Han fulgte opp med å si at han hoppet ut av videregående.
Dette var ikke noe for han.
Det hører med til historien at hun som hadde snakket før han, fortalte at hun hadde gjort det samme og som noen år senere satt som daglig leder i sitt eget selskap.
Herlig.

«Vi hadde et felles ønske om å prøve ut muligheten for å gi unge et sted å starte karrieren sin gjennom arbeidserfaring, anledninger til økonomisk uttelling, bedret nettverk og relevante referanser innenfor rammer som gir en målbar effekt både for bedriften og kandidaten på individ- og økonomisk nivå».

Dette handler om innovasjon, entreprenørskap og samfunnsansvar, – ganske fine ord som veldig mange virksomheter presenterer på nettsidene sine men som ikke er noe annet enn ord.
Det handler om å gjøre rommet litt større for å få et litt bedre resultat.
Det handler om å slippe til de som ikke er A4 med vissheten om at du får plass til mer på A3.
Du skal få anledning til å bli kjent med en aktør som tilbyr «det lille ekstra» og bruker dette begrepet på en helt annen måte enn det som skrives på nettsidene til de fleste andre som påstår at de tilbyr noe som kanskje kan oppfattes som annerledes enn alle de andre.
Jeg heier på dem.
Jeg tror på dem.
Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg er en fyr som oppfattes på en litt annen måte enn mange mennesker som presser seg inn i sko som ligner på mine.

Jeg har lyst til å dele dette med deg for at du også skal få muligheten til å vise dine visjoner, verdier og ditt samfunnsengasjement hvor bonusmaterialet er tilgang på god og kreativ arbeidskraft innen prosjektarbeid, kommunikasjon og salg. Du skal få en anledning til at det kanskje kan gå opp for deg at veldig mye av dette som alt for mange kaller høyere utdanning – eller utvanning, som jeg liker å kalle det – egentlig ikke handler om noe annet enn å lære seg hvordan man kopierer gammel moro. Det er derfor jeg har lyst til å invitere deg som jobber med rekruttering eller som kanskje sitter med ansvar for samfunnsansvar og som jobber med dette og for dette og ikke er blant dem som bare skriver om det og prater om det for å synliggjøre deg selv.
Bemanningsbransjen?
Talent Acquisition?
Du som har beslutningsansvar for det som handler om ansettelser i din virksomhet?
Sånn på ordentlig, liksom?
Ikke bare som et ord i den gamle stillingsbeskrivelsen din?
Du?

Gå inn i jula med gode tanker, og så vil jeg sende ut en oppdatert tekst med invitasjon til seminar, fagsamling, kall det hva du vil, når vi har kommet oss inn i det nye året. Da skal du få en greie som forhåpentligvis vil få deg til å åpne dørene for de som kan noe og ikke bare for de som tror at de kan noe.

Du får BROODS med «Bridges»

Cool Down the Pace

Jeg fikk en tekstmelding fra en dame som spurte om hun kunne ringe meg.
Kort og konsist.
Ikke noe mer enn det.
Jeg syns først at det var litt rart at hun ikke bare kunne ringe, svarer man ikke så svarer man ikke. Jeg sjekket nummeret og fant ut at det var reservert for nummeropplysning og sendte et svar om at jeg var ledig etter tolv.
Det kunne jo være viktig.
Det kunne også være en telefonselgerjævel.
Eller et sånt markedsundersøkelsesnek.
Jeg var egentlig ikke sikker på hvorfor jeg i det hele tatt skrev tilbake eller hvorfor jeg skrev at jeg var ledig etter tolv, men kanskje det var fordi hun hadde et navn som ga meg noen andre assosiasjoner. Spiller ingen rolle, jeg var ledig hele dagen og hun ringte halv ett og kunne fortelle at hun jobbet som hodejeger og ville snakke med meg om en mulig stilling som hun hadde fått inn.
Det var sånn hun sa det.
Fått inn.
Jeg sa at hun kunne snakke i vei, men nei.
Dette kunne vi ikke ta på telefonen.
– «Vi må treffes», fortsatte hun.
– «Passer det på torsdag eller kan du kanskje komme i morgen?»
– «Jo», svarte jeg kort og visste at morgendagen inkluderte en tur ned til sentrum som sikkert kunne gi rom for et raskt møte.
– «Jeg kan godt komme i morgen».

– «Så», begynte hun og rettet seg opp i stolen.
– «Hva er det som får deg til å se etter nye utfordringer?»
– «Det var du som ringte», begynte jeg.
– «Jeg er vel blant dem som liker å snakke med interessante mennesker … du skal presentere en mulig stilling og jeg har døra på gløtt som de fleste andre mennesker hvis historien er riktig».
– «Jeg må grave litt i motivasjonen din», forsøkte hun.
– «Jeg må finne ut litt mer om deg før jeg går videre …»
Jeg så på henne, tok en slurk av kaffen og lot det bli en glippe på fire sekunder som ga meg et lite forsprang.
Det er ikke så mye mer å skrive om.
Det var en konkurrent som forsøkte seg på en kreativ vri for å innhente konkurrentinformasjon.
Eller Benchmarking, som det kanskje heter på BI-språk.
– «Vi vet hva du er god for», forsøkte hun.
– «Vi har fulgt med på deg en stund …»
Det er dette jeg kaller egomassasje.
Det kan fungere hvis det brukes riktig.
Hun ønsket å vite hvem jeg jobbet med og hvordan jeg gikk fram for å få inn oppdrag.
Der kom den igjen.
Få inn.
Det hender at jeg forteller kursdeltagere at du som jobbsøker er i din fulle rett til å takke for deg når du befinner deg i en situasjon som du finner uholdbar, det finnes alt for mange useriøse folk i denne bransjen som egentlig er ute etter noe helt annet enn det som du har blitt forespeilet.
Pass på at du gjør det med stil.
Du kan aldri vite når dere møtes igjen.
Konkurrent i dag.
Kunde eller samarbeidspartner i morgen.
Jeg bommet litt på denne i dette tilfellet.
Jeg må innrømme det.
Jeg spurte om det virkelig var sånn at hun ikke hadde noe å komme med.
Det fikk henne til å stoppe opp.
Det ble noen flere sekunder på meg.
Det holdt helt inn, og jeg så meg ikke tilbake.
Det finnes fortsatt noen som mener at det viktigste er å delta.

Men det var god kaffe, da.
Det er da noe.
Og dessuten så var jenta som satt i resepsjonen veldig hyggelig.
Hvis det viktigste er å delta, får man ta med seg det man kan …

Jeg vet at det er mange som finner det rimelig flatterende når det kommer en henvendelse fra en hodejeger.
Noen liker deg.
Noen skryter.
Noen får deg til å tro at du er noe.
Det blir nesten som når den grisedeilige dama eller superkjekkasen – stryk det som ikke passer – kom bort til deg på skoleballet og spurte om vi skulle danse.
Nesten.
Ha, – det blir en liten digresjon, men jeg husker en jente som var på lista til de fleste av gutta som jeg kjente og det kan sikkert være at jeg syns hun var litt fin selv, men når hun krysset dansegulvet med målbevisste skritt og sa disse magiske ordene til meg, så oppdaget jeg at lydene i bakgrunnen var helt feil.
Det var en sang som jeg ikke likte.
Det var en sang som jeg definitivt ikke hadde lyst til å danse til.
Det var en sang som fikk meg til å si nei.
Det rare er at det ga kred.
Nok om det.
Når jeg kontakter noen som jeg finner aktuelle for mine egne rekrutteringsprosjekter, så vet jeg at jeg må tilpasse historien min både på tid og omfang, flinke folk får mange henvendelser og det er jo her som der at det finnes oen som ødelegger for andre med tull og tøys.
Si det som det er.
Det er mitt beste tips til begge parter.
Drit i emballasjen.

Anbefalte tekster:
Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten
Gode kildetips
Hunter and the Hunted

Du får MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

Referansesamtalens prediktive validitet?

Jeg spiste lunsj med en jente her om dagen som skriver en oppgave om bruk og misbruk av referansesamtaler i ansettelsesprosesser. Hun viste til forskning som beskriver prediktiv validitet på 14 prosent, noe som er veldig lavt og som fikk meg til å spørre om hun visste hvorfor.
– «Nei», nølte hun.
– «Men det er derfor jeg har valgt å treffe deg som kanskje kan gi et godt svar?»
– «Jeg kan komme på to umiddelbare svar», begynte jeg.
– «Det ene henger sammen med alle kommentarene og tipsene og rådene og ikke minst forskningsresultatene fra de som tjener pengene sine på å selge systemer og verktøy til de som trenger å skjule sin manglende kunnskap om rekrutteringsfaget».
– «Ha», smilte hun.
– «De er det mange av …»
– «Alt for mange», smilte jeg tilbake.
– «Det andre handler om alibireferanser og de som kandidaten presenterer selv i tillegg til de som følger tvangstanken om at en referanseperson må være en leder … det er feil … en god referanseperson er ikke nødvendigvis en tidligere sjef eller leder som du har snakket med på sommerfesten og som til nød kan bekrefte at du har vært ansatt i avdelingen hennes i det og det tidsrommet … en god referanseperson er en som kjenner deg fordi du har vært åpen og ærlig, en som kan bekrefte hvem du er og hva du kan og som skjønner hvordan du bruker noe av det som du mener at du kan».
– «Hva kommer det av?»
– «Ehh … hva da?»
– «At det er så mange som slurver med referansene?»
– «Falsk frykt», svarte jeg.
– «Og dessuten så tror jeg at det er riktig bruk av referanser som skiller gode rekrutterere fra de som ikke er like gode».

En referansesamtale skal minimum bekrefte et ansettelsesforhold, men det er ganske digg om du har en person på referanseblokken din som kan bekrefte at du er et godt menneske og en som gjør det som er forventet og kanskje litt til.

Referansesamtalen i en vanlig jobbsøkerprosess er noe man kommer til når man er nesten i mål, helt mot slutten av rekrutteringsprosessen hvor de som har tenkt å ansette deg skal sjekke sine data opp mot historikken din. Vær spesielt klar over at det finnes alt for mange mennesker i bemanningsbransjen som benytter referansesamtalen som inngang til kalde kundemøter, de er så frekke at de til og med ber om referansepersoner selv om de allerede har bestemt seg for å ikke ha deg med i prosessen sin.
Shame on you.
Og til dere som velger å sette bort denne delen til en som ikke har truffet kandidaten og som betrakter referansesamtalen som en del av den «kvalitetssikrede prosessen» deres ved bruk av forhåndsdefinerte spørsmål, – slutt med det.
Snakk til et menneske som et menneske.

Din beste referanseperson er en som du har jobbet sammen med, men vær også klar over at det kan hende at den som skal ansette deg i din nye jobb kjenner noen som jobber i selskapet du referer til. Tenk over hvordan du vil reagere dersom det dukker opp navn som får det til å kile litt i nakken. Gode rekrutteringsmennesker kjenner sinnsykt mange mennesker, de har solide bransjenettverk hvor kildetips kan føre fram til deg hvis du har gjort tingene dine riktig. Det vil med andre ord si at referansesamtalen allerede er utført og du har fått et bra stempel som du selv må sørge for er ekte.
Tenk på den.

Det er ikke så lenge siden jeg satt på den andre siden av et prosjekt hvor vedkommende som skulle leie meg inn hadde nevnt at han kjente en som jeg antageligvis hadde jobbet med tidligere.
– «Jo», bekreftet jeg.
– «Vi jobbet sammen for noen år siden».
– «Kan jeg ringe vedkommende?»
– «For all del», smilte jeg før jeg spurte hvordan de kjente hverandre.
– «Kjenner og kjenner», nølte han.
– «Det er kanskje riktigere å si at jeg vet hvem hun er …»
Jeg nikket og la til at jeg ville foretrekke å ringe henne selv for å minne henne på forholdet vårt, et viktig poeng som jeg snakker om på jobbsøkerkursene mine og som treffer en nerve hos de som tror at de må påføre referansepersoner på søknadsdokumentene sine.
Ukritisk.
Shame on you.
Noen tror at det handler om å «påvirke» referansepersonen din, men det handler ikke nødvendigvis om det.
Det handler om noe så enkelt som at vedkommende må vekkes. Hvis jeg ringer til en som trenger betenkningstid for å huske hvem du er, så er ikke samtalen verdt en dritt.
Nok om det.
Jeg fikk ikke tak i henne, og ringte til en jente jeg kjenner som jobber i resepsjonen, hun var litt opptatt med andre ting og var veldig rask til å forelå at hun skulle sette meg over til en fyr som ga inntrykk av å bli litt satt ut når jeg spurte etter Hilde.
– «Nå», nølte han.
– «Kjente du henne godt?»
Der og da la jeg ikke merke til bruk av preteritum, men han fulgte raskt opp med å fortelle at hun var død.
Der og da ble det litt kleint, for å si det sånn.
Det ble litt fram og tilbake før han penset over på at han visste hvem jeg var.
Kona hans hadde vært på kurs hos meg.
Liten verden.
Hun var for lengst inne i ny jobb og stortrives.
Ikke så rart.
Det er jeg som har ansatt henne.
Digresjon.
Husk det, folkens.
Hvis du kommer dit hvor det er på tide å nevne eventuelle referansepersoner, så må de alltid sjekkes av deg selv før du overlater dem til andre. Det er du som skal påvirke referansesamtalens prediktive validitet og ikke de som ser sitt snitt til å forherlige seg selv på bekostning av andres nedverdigelse.

Anbefalte tekster:
Hvordan vil du bli husket
Jobbsøkertips – lag dine egne referanser
Referanser i glass og ramme

Jeg husker at Hilde var ganske høyt oppe på en firmafest en gang, da danset hun til funky toner fra Anastacia og det får bli mitt siste bilde av henne.
Et fint bilde.


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.