rekrutteringsbransjen

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Cool Down the Pace

Jeg fikk en tekstmelding fra en dame som spurte om hun kunne ringe meg.
Kort og konsist.
Ikke noe mer enn det.
Jeg syns først at det var litt rart at hun ikke bare kunne ringe, svarer man ikke så svarer man ikke. Jeg sjekket nummeret og fant ut at det var reservert for nummeropplysning og sendte et svar om at jeg var ledig etter tolv.
Det kunne jo være viktig.
Det kunne også være en telefonselgerjævel.
Eller et sånt markedsundersøkelsesnek.
Jeg var egentlig ikke sikker på hvorfor jeg i det hele tatt skrev tilbake eller hvorfor jeg skrev at jeg var ledig etter tolv, men kanskje det var fordi hun hadde et navn som ga meg noen andre assosiasjoner. Spiller ingen rolle, jeg var ledig hele dagen og hun ringte halv ett og kunne fortelle at hun jobbet som hodejeger og ville snakke med meg om en mulig stilling som hun hadde fått inn.
Det var sånn hun sa det.
Fått inn.
Jeg sa at hun kunne snakke i vei, men nei.
Dette kunne vi ikke ta på telefonen.
– «Vi må treffes», fortsatte hun.
– «Passer det på torsdag eller kan du kanskje komme i morgen?»
– «Jo», svarte jeg kort og visste at morgendagen inkluderte en tur ned til sentrum som sikkert kunne gi rom for et raskt møte.
– «Jeg kan godt komme i morgen».

– «Så», begynte hun og rettet seg opp i stolen.
– «Hva er det som får deg til å se etter nye utfordringer?»
– «Det var du som ringte», begynte jeg.
– «Jeg er vel blant dem som liker å snakke med interessante mennesker … du skal presentere en mulig stilling og jeg har døra på gløtt som de fleste andre mennesker hvis historien er riktig».
– «Jeg må grave litt i motivasjonen din», forsøkte hun.
– «Jeg må finne ut litt mer om deg før jeg går videre …»
Jeg så på henne, tok en slurk av kaffen og lot det bli en glippe på fire sekunder som ga meg et lite forsprang.
Det er ikke så mye mer å skrive om.
Det var en konkurrent som forsøkte seg på en kreativ vri for å innhente konkurrentinformasjon.
Eller Benchmarking, som det kanskje heter på BI-språk.
– «Vi vet hva du er god for», forsøkte hun.
– «Vi har fulgt med på deg en stund …»
Det er dette jeg kaller egomassasje.
Det kan fungere hvis det brukes riktig.
Hun ønsket å vite hvem jeg jobbet med og hvordan jeg gikk fram for å få inn oppdrag.
Der kom den igjen.
Få inn.
Det hender at jeg forteller kursdeltagere at du som jobbsøker er i din fulle rett til å takke for deg når du befinner deg i en situasjon som du finner uholdbar, det finnes alt for mange useriøse folk i denne bransjen som egentlig er ute etter noe helt annet enn det som du har blitt forespeilet.
Pass på at du gjør det med stil.
Du kan aldri vite når dere møtes igjen.
Konkurrent i dag.
Kunde eller samarbeidspartner i morgen.
Jeg bommet litt på denne i dette tilfellet.
Jeg må innrømme det.
Jeg spurte om det virkelig var sånn at hun ikke hadde noe å komme med.
Det fikk henne til å stoppe opp.
Det ble noen flere sekunder på meg.
Det holdt helt inn, og jeg så meg ikke tilbake.
Det finnes fortsatt noen som mener at det viktigste er å delta.

Men det var god kaffe, da.
Det er da noe.
Og dessuten så var jenta som satt i resepsjonen veldig hyggelig.
Hvis det viktigste er å delta, får man ta med seg det man kan …

Jeg vet at det er mange som finner det rimelig flatterende når det kommer en henvendelse fra en hodejeger.
Noen liker deg.
Noen skryter.
Noen får deg til å tro at du er noe.
Det blir nesten som når den grisedeilige dama eller superkjekkasen – stryk det som ikke passer – kom bort til deg på skoleballet og spurte om vi skulle danse.
Nesten.
Ha, – det blir en liten digresjon, men jeg husker en jente som var på lista til de fleste av gutta som jeg kjente og det kan sikkert være at jeg syns hun var litt fin selv, men når hun krysset dansegulvet med målbevisste skritt og sa disse magiske ordene til meg, så oppdaget jeg at lydene i bakgrunnen var helt feil.
Det var en sang som jeg ikke likte.
Det var en sang som jeg definitivt ikke hadde lyst til å danse til.
Det var en sang som fikk meg til å si nei.
Det rare er at det ga kred.
Nok om det.
Når jeg kontakter noen som jeg finner aktuelle for mine egne rekrutteringsprosjekter, så vet jeg at jeg må tilpasse historien min både på tid og omfang, flinke folk får mange henvendelser og det er jo her som der at det finnes oen som ødelegger for andre med tull og tøys.
Si det som det er.
Det er mitt beste tips til begge parter.
Drit i emballasjen.

Anbefalte tekster:
Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten
Gode kildetips
Hunter and the Hunted

Du får MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

Hunter and the Hunted

Det er ikke så lenge siden jeg skrev en tekst om en henvendelse fra en hodejeger som jobbet med en kunde som så etter en som meg, en fyr som la ut om gode kildetips og en lederposisjon som var midt i blinken for en som meg.
En som meg.
Det var stikkordet.
Det magiske ordet.
Jeg husker ikke når det var, februar kanskje, funny how time flies, det var bare det at han ville ha meg til å jobbe med elektroniske rekrutteringsverktøy.
Nei takk.
Her om dagen fikk jeg se hvem som gikk inn i rollen. Det var egentlig helt tilfeldig, men jeg har en kontakt på LinkedIn som er linket med vedkommende og som gratulerte han med ny jobb.
Da tenkte jeg, – jøss …
Litt usikker på om det var et «jøss» som går til han som gikk inn i rollen eller som et «jøss» til selskapet som ansatte han, kanskje også et lite «jøss» til denne hodejegeren som brukte litt lenger tid enn han antageligvis hadde forespeilet kunden sin, slenger inn et lite «jøss» til med tanke på hvordan han må ha brukt tiden sin.
Nok om det.
Jeg liker ikke å hovere eller fryde meg over andres nedverdigelse, men i dag kom det en ny henvendelse fra et annet selskap.
Gode kildetips.
Lederposisjon.
Midt i blinken for en som deg.
Der kom den igjen.
En som meg.
Hun presenterte seg som hodejeger og spurte når vi kunne snakke sammen, jeg svarte at vi snakker sammen nå og kan godt fortsette å snakke litt til, men da måtte hun fortelle at det ikke var hun som jeg skulle snakke med, hun ringte på vegne av en annen og ønsket å sjekke meg inn i prosessen.
Det var sånn hun sa det.
Sjekke meg inn i prosessen.
Jeg spurte om denne som hun kalte for «en annen» var kunden hennes eller en kollega, et helt legitimt spørsmål med vissheten om at det er mange som tar snarveiene.
– «Det er min kollega», bekreftet hun.
– «Som ikke kan ringe selv?»
– «Hva sa du?»
– «Glem det», svarte jeg kort og spurte om hun kunne fortelle mer.
– «Nja», nølte hun.
– «Nå skal jeg sjekke deg inn i prosessen, og da lurer jeg på når jeg kan ringe deg?»
Jeg ble litt usikker, jeg tenkte «jøss» og spurte om det ikke var sånn at hun nettopp hadde sagt at det var en annen som skulle snakke med meg og om hun mente det sånn at det skulle være enda en samtale mellom denne vi hadde nå og den som jeg eventuelt skulle ha med en annen, det var liksom ikke måte på med samtaler før vi skulle komme til poenget.
– «Nei … jo … du er kanskje opptatt?»
– «Da hadde jeg ikke svart på anropet ditt», svarte jeg.
– «Fyr løs».
Hun bekreftet at hun hadde gode kildetips, dette var en lederposisjon som var midt i blinken for meg og nå hadde hun til og med fått opp LinkedIn-profilen min på skjermen sin.
– «Fint», fortsatte jeg.
– «Da kan du fyre løs».
– «Kan vi snakke sammen nå, eller har du forslag til når jeg kan ringe deg tilbake?»
– «Vi snakker nå», gjentok jeg og kjente at jeg måtte tvinge stemmen min til å fremstå som hyggelig.

Hun spurte hvor mange ansatte det var i Karriereverkstedet og hvem jeg rapporterte til, hadde det ikke vært for at jeg hadde et hav av tid og var i godt humør etter en hyggelig kaffeprat med en profesjonell bransjekollega, så hadde jeg kanskje gjort meg litt kostbar og sagt noe som kunne ligne på at dette var informasjon som jeg forventer at en hodejeger skal være kjent med før man kontakter en potensiell kandidat. På dette tidspunktet hadde jeg funnet en benk og satt og betraktet gatelivet, fortalte kort og konsist om min egen virksomhet og la på litt tilleggsinformasjon om mine fokusområder og hva jeg så i min egen krystallkule. Jeg hørte fingrene hennes tastet, lurte på om kunne touch, det hørtes sånn ut, men jeg fikk meg ikke til å spørre.
Deretter spurte hun om hvilke kunder jeg jobbet med, hun ble litt grøtete i stemmen når jeg svarte at det er informasjon som jeg ikke går ut med sånn rett uten videre, det handler om fagetiske prinsipper og konfidensialitet, men så kom hun til neste spørsmål på listen sin og spurte hvordan jeg priser tjenestene mine og hvordan jeg jobber i team.
– «Prisingen min går i den samme kategorien som mitt forrige svar», smilte jeg, litt usikker på hvorfor jeg egentlig smilte men det hender at jeg lever meg litt inn i telefonsamtalene mine.
– «Du nevnte at du hadde gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Gode kildetips», gjentok jeg.
– «Ja», nølte hun.
– «Vi har nettverk og baser med bransjeinformasjon».
– «Det er bra», fortsatte jeg.
– «Hva?»
– «Det er bra».
– «Ja … kan du fortelle meg litt om din formelle bakgrunn?»
– «Jeg syns du sa at du hadde LinkedIn-profilen min på skjermen din», begynte jeg.
– «Ja …»
– «Profilen min er oppdatert og er CV god nok».
– «Kunden min er opptatt av formell bakgrunn», forsøkte hun.
– «De har et miljø hvor alle kommer fra anerkjente høyskoler».
– «Javel», svarte jeg kort.
– «Vil du ha en som vet hva han gjør eller vil du ha en som tror han vet hva han gjør?»
– «Ehh …»
– «Gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Du sa at du hadde gode kildetips», gjentok jeg og følte at samtalen burde gå mot slutten, hadde to tiggere og en barnehage på byvandring rundt meg og var klar for å komme meg videre.
– «Hvis du refererer til gode kildetips, så hadde disse fortalt deg at jeg kommer fra den beste skolen av dem alle … jeg har lært faget mitt av å jobbe med mennesker som vet hva de holder på med … du bør være forsiktig med å gi inntrykk av at du vet noe om meg når det virker som om du ikke en gang vet hvordan du skal gjøre jobben din … du har heller ikke fortalt meg hvem du jobber for».
– «Hvem?»
– «Ja», svarte jeg og var rimelig sikker på at hun ville servere meg noe som lignet på at de ønsket å være anonyme i denne delen av prosessen eller noe ræl som lignet.
– «Hvem som er kunden din».
– «Det … det er vi som skal ansette en ny medarbeider … ja, hos oss … vårt selskap …»

Barna hadde begynt å synge.
Kanskje kommer Kongen.
Jeg reiste meg opp og gikk videre uten å avslutte samtalen, tenkte at hun kanskje syns det var en fin avslutning på samtalen vår.

Kalkun panert med hummer
Små glass med artisjokk
Knutsen skal servere
og Ludvigsen er kokk

Vel hjemme.
Har sendt henne en epost hvor jeg takker for henvendelsen, men at dette virket som en historie som ikke ligner på noe som jeg liker å høre.

Her er SIMPLE MINDS med «Hunter and the Hunted»


.

Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten

Det hender at jeg får spørsmål fra folk som lurer på hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, jeg har sikkert nevnt det i noen tidligere tekster og noen ganger finner jeg glede av å vri spørsmålet og spør hvorfor de egentlig ønsker å bli kontaktet av en hodejeger.
Det er ikke så ofte at det kommer noe smart i retur, for å si det sånn.
Jeg tror at det kan skyldes en greie med at det fremdeles finnes noen som tror at hodejegere er noe av det mest spennende man kan støte på i rekrutteringsjungelen, selv om det stort sett begrenser seg til noen som peker på deg med plastikkpiler med sugekopper i enden.
Da er det bedre å stikke fingeren i jorda og konsentrere seg om sin egen rolle, hvis du ikke liker den møkka som presser seg inn under neglene dine så kan du ikke forvente at andre skal komme og tørke deg. Det er som regel de samme menneskene som er mer opptatt av å vise at de gjør noe i stedet for å gjøre noe, de som lar seg fange av hverdagen i stedet for å skape sin egen hverdag.
Det rare er at det er så mange av dem som hevder at de trives.
Det rare er kanskje at noe annet ikke ville tatt seg ut …

Det beste karrieretipset som finnes er å gjøre en god jobb der man er.
Det er faktisk så enkelt.
Sannsynligheten for at det kommer noen og banker på døra di er ganske liten hvis de ikke vet at du befinner deg der og vet at du tilhører en definert målgruppe som de ser etter her og nå.
Det finnes noen som tror at det betyr det samme som å være høyt og lavt på de fleste arenaer.
Det blir som regel feil.
Det blir også feil hvis du går rundt og tror at hodejegere kan skaffe deg en jobb. Det er ingen vits å spørre, og jeg innrømmer at jeg blir like overrasket hvert eneste år på denne tiden når mange «hodejegere» legger seg ut på LinkedIn og et par andre steder og forteller at sommerferien er over og nå er den beste tiden for å få jobb gjennom oss.
Registrer deg i basen så tar vi kontakt.
Særlig.
Et rekrutteringsprosjekt må styres av objektiv informasjon, og det betyr at en kandidat blir identifisert for hvert enkelt rekrutteringsprosjekt. Jeg pleier ofte å skrive på disse sidene at hver eneste ansettelsesprosess lever sitt eget liv, kanskje det beste argumentet mot bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy og gamle cv-baser.

Jeg har fått en del henvendelser gjennom sommeren etter at jeg flagget at jeg var klar for nye utfordringer. Noen av dem kaller seg hodejegere, og det kan jo være sånn at tidens tann har slipt ned rollen til noe helt annet enn hva denne yrkesgruppen opprinnelig var kjent som. Svenske lesere får ha meg unnskyldt, men det blir som når svenskeknugen jakter elg på en inngjerdet hageflekk.

Du gjenkjenner dem som telefonselgere.
Du hører at de har en spennende mulighet for deg.
Du hører en drøss med adjektiver, men fint lite om de tre viktigste elementene, – hvem, hva og hvorfor.
Du hører en drøss med buzzwords og hører at vedkommende ikke har peiling på hva de betyr.

Jeg hadde fire ubesvarte anrop fra det samme nummeret, han hadde ikke brydd seg om å legge inn en beskjed på mobilsvar og den femte gangen satt jeg på det varme svaberget og tørket meg i solen.
– «Der er du», begynte han og så ble det en del fram og tilbake med sol og sommer og bla bla bla som det ofte blir før han begynte å snakke varmt om et selskap som jeg egentlig ikke er så begeistret for og introduserte den aktuelle rollen med en spennende stillingstittel.
– «Men du», avbrøt jeg i det jeg hørte at han inviterte meg inn til et møte hvor vi kunne diskutere mer, jeg er ikke så begeistret for sånne møter hvor man skal diskutere «mer» når man ikke blir vist tillit ved å bli introdusert for hele historien, og spurte om han kunne beskrive noe av selskapskulturen og deres definisjon på dette med ledelse.
– «Eh … ledelse?»
– «Du presenterer en lederstilling», svarte jeg og trakk på skuldrene, jeg aner ikke hvorfor jeg trakk på skuldrene siden vi snakket sammen i telefonen, men noen ganger så har jeg en tendens til å leve meg inn i samtalene.
– «Hvem skal ledes og hva skal de ledes mot?»
– «Her er man en aktiv støttespiller for ledere i de forskjellige forretningsenhetene», begynte han og gjorde ingen forsøk på å skjule at han satt og ramset opp noe fra et dokument.
– «Selskapet står foran en rekke utfordringer, og rett kandidat vil få ansvar for utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy».
– «En operativ leder, med andre ord?»
– «Hva sa du?»
– «Du ser etter en operativ leder?»
– «Ja», nølte han.
– «Rett person har utdannelse på høyskolenivå og minimum ti års erfaring fra personalfunksjon, gjerne i internasjonale miljøer».
– «Du svarte ikke på spørsmålet mitt», forsøkte jeg.
– «Det virker som om du sitter å leser opp en stillingsannonse, og … interessante stillingsannonser klarer jeg faktisk å finne selv».
– «Vi har hatt denne teksten ute en stund», forsøkte han.
– «Så denne kan du ikke ha sett, mener jeg … nå vil vi gjerne utvide kandidatstrømmen».
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Betyr det at dere ikke har fått inn noen aktuelle søkere?»
– «Vi har mange søkere», svarte han kort.
– «Denne type stillinger allokerer hundrevis av søkere … og det er bra, det viser at vi gjør det bra … men så var det en som fortalte meg at du var klar for å diskutere nye muligheter, så derfor ringer jeg deg for å sjekke … om du er klar».

Jeg er kjent som en hyggelig fyr.
Jeg er ikke typen som hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
Ha, liten digresjon, men jeg kom til å tenke på en dame som spurte meg i et intervju om jeg var konfliktsky, det begynner å bli noen år siden og jeg oppfattet det som rimelig usikkert om vi hadde lik oppfatning av dette begrepet, men jeg svarte at jeg ikke er den som lager kvalm men at jeg heller ikke er den som bakker ut når jeg treffer mennesker som kødder med meg. Hun gjorde seg klar til å avslutte med å si at hun ikke hadde flere spørsmål, og det var da jeg spurte om hun var konfliktsky, noe hun ikke kunne svare på, eller hun sa at det ikke var noe poeng å diskutere henne i dette møtet. Det var da jeg fulgte opp med å spørre om det ikke var sånn at jeg skulle rapportere direkte til henne, husker ikke så mye mer fra dette møtet bortsett fra at jeg fikk en mail noen dager senere om at jeg ikke var med videre i prosessen.
Nok om det.
Det finnes sikkert noen som oppfatter meg som konfliktsky når jeg bestemte meg for å avslutte telefonsamtalen med å takke for henvendelsen, men at dette hørtes ut som en stillingsannonse som ikke fanget min interesse.
– «Er det selskapet eller er det …»
– «Det er hele pakka som du beskriver», avbrøt jeg.
– «Utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy er ikke noe som jeg syns er morsomt å jobbe med».
Jeg kunne ha sagt noe om at seriøse hodejegere vet at alle mennesker er villige til å diskutere nye muligheter hvis historie og timing er riktig. Definisjonen på en god hodejeger er en som har sjekket ut disse to momentene for lenge siden i tillegg til at han eller hun har snakket med ansatte i selskapet som det skal rekrutteres til for å gjøre seg kjent med rollen og omstendighetene, noe som inkluderer flinke folk og ikke begrenset til en gjøk fra HR og en papegøye fra innkjøp.
Det starter alltid med selskapet og vissheten om at ingen selskaper er bedre enn menneskene som jobber der.
Det er dette som gir kunnskap til å begrense pisspreiket.
Jeg lot det være.

Det hender at jeg svarer litt mer omfattende til de som spør om hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, og jeg vet at det er ganske mange mennesker som tror det finnes like mange der ute som lar seg blende av at de kan fortelle hvordan de fikk ny jobb gjennom en hodejeger.
Se på meg hvor flink jeg er.
Det ligger jo i et menneskes natur.
Det beste karrieretipset er som nevnt dette med å gjøre en god jobb der man er, men man må likevel være klar over at dette ikke er noen garanti for at vedkommende vil gjøre en like god jobb et annet sted.
Det er mange som kaller seg hodejegere som tror det.
Et kildetips og to subjektive referanser, case closed.
Det er som om de glemmer å tenke på omstendigheter, forutsetninger og til og med begrensninger. Husk at gode historier har en tendens til å forandre seg når den går gjennom flere ledd, det er lett å miste noe på veien og kanskje til og med få seg til å plukke opp noe annet. Jeg har truffet en del mennesker i denne bransjen som viser større iver etter å levere eller aller helst ha noe å vise fram til oppdragsgiveren sin enn noe som kan rime med dine preferanser.
Sånn er det bare.

En god hodejeger er ikke en megler som skal forsøke å få deg på interesselisten.
En god hodejeger er heller ingen selger.
En god hodejeger er et menneske som har en genuin interesse av å vite mest mulig om hvordan andre mennesker beveger seg i arbeidslivet og hvilke signaler som får dem til å heve blikket. Det handler om rekrutteringskommunikasjon, og i likhet med all annen form for kommunikasjon så dreier det seg om å vite hvem som befinner seg i målgruppen. Det er det ikke så mange som tenker på i denne bransjen, kanskje fordi tiden går bort med å sortere kandidater basert på nisser og troll på en CV, systemer og tester og presentasjoner på glanset papir som ikke betyr en dritt hvis man ikke kjenner hverandre.

En god hodejeger jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene, og være trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte. Det er dette jeg liker å snakke om når jeg er i kontakt med nye oppdragsgivere, jeg pleier å spørre hva de vet om meg og svarene er ganske varierende og det i seg selv er ikke så bra. Det kan oppfattes som smigrende når noen sier at de har hørt at du er god, men på den annen side så betyr ikke det at jeg er god på deres fagfelt.
Noen sier at det ikke betyr noe.
Noen sier at prosessene er de samme.
Jeg lurer på hvor de tar det fra.
Det er ganske lett å se forskjell på epler og pærer, men hvis man er typen som lett lar seg blinde så kan den minste sult få deg til å grabbe grovt fra fruktfatet. Jeg har holdt på med dette så lenge at beina mine for lengst har blitt tilgriset av slim og sikkel fra de som kåter seg opp med å vasse gjennom andres verdibilder, noe som medfører at fotavtrykkene vises på en litt annen måte enn jeg kunne ønske, egentlig vil jeg ikke at fotavtrykkene skal spores i det hele tatt, men det er kanskje for mye å forlange i en verden som forvaltes av mennesker som selger sjelen sin for en pakke med smør dersom de får den billig nok.


.

Anbefalt tekst:
Pass på hodet ditt