rekrutteringsbransjen

The Flipside of Experience – part 2

Det hender at jeg kjeder meg litt, noe som isolert sett er en fin greie og jeg tror det er mange som kan ha godt av å kjede seg litt for det er da man kan finne på noen rare ting som gjør at man ikke kjeder seg. Sånne ting som enkelte definerer som en utvidelse av sine horisonter, – noen får seg til å kalle det nettverksbygging, og jeg har en kontakt på LinkedIn som i lang tid har signalisert at hun er veldig klar for at vi skal møte hverandre, en greie som vi ikke har funnet tid til og det er kanskje mest fordi jeg har en uggen følelse rundt virksomheten som hun er ansatt i.
The Flipside of Experience, – en greie som jeg nevner i en tidligere tekst.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Men i dag sa jeg ja.
– «Vi skal etablere en ny enhet», begynte hun.
– «Og det er der du kommer inn i bildet».

Hun sitter i Stockholm, og det var som om jeg kunne se for meg en tur over.
Et steinkast.
Jeg kaster langt.
Hun spurte om jeg ville møte en kollega som tilfeldigvis var i Oslo i dag og i morgen.
– «Greit», svarte jeg.
– «Jeg har tid i dag».

Kollegaen hennes hadde booket seg inn et rom hos en annen samarbeidspartner, – de hadde ikke kommet så langt at de hadde eget kontor, men jeg visste hvor de var og var der som avtalt og møtte en jente som smilte og virket blid.
En god start.
Jeg fikk kaffe.
De hadde en sånn kaffeautomat som bråker og som man må ha kursbevis for å betjene. Jeg ba om svart kaffe og fikk svart kaffe, – hun var heldigvis ikke den som fikk seg til å spørre om den skulle være sånn eller sånn.
Svart kaffe er svart kaffe.
Jeg er en enkel fyr og er ganske lett å ha med å gjøre, – hvis jeg får kaffe og sitter i et rom hvor det er tørt så er jeg fornøyd. Det virket som om jenta også var ganske fornøyd, jeg la merke til at hun speilet seg i de mange speilene som hang nedover korridoren på vei til møterommet og det så ut som om hun likte det hun så.
Greit nok.
Jeg kunne trukket henne noen poeng for at hun hadde vært litt for aktiv med parfymeflaska, men bordet som skilte oss på møterommet var ganske stort.
Dessuten hadde jeg fått kaffe.
– «Så», begynte hun.
– «Er du klar?»
Det var da det stoppet opp.
Hun hadde skjema.
Intervjuskjema.
Jeg sa til henne at jeg ikke var der for et intervju, men for å høre mer om hva de så for seg rundt denne nye foretningsenheten deres.
– «Nja», nølte hun.
– «Det er sånn vi gjør det her».
Hun fulgte opp med å spørre om jeg hadde en CV.
Jeg svarte nei.
Det ble en pause.
Det gikk noen sekunder som endte med at hun sa at vi kunne begynne med registrering av det som var merket med «personlige opplysninger», – navn og adresse og de greiene der.
Helt greit.
Det er mange måter å kjede seg på og jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gjøre ting ordentlig når jeg først er i gang, nevnt med visshet om at jeg kan finne på å si at «godt nok» er godt nok og disse greiene som handler om at jeg ikke er fremmed for å ta den litt ut når jeg først finner anledningen moden for å ta den ut. Det var når hun kom litt lenger ned på skjemahelvetet sitt og spurte om sivilstatus at det stoppet opp på nytt. Det som var litt kult var at hun løftet nettbrettet opp i luften og begynte å vifte langsomt fram og tilbake som for å fange wifi-signalene.
Herregud, hva er det ned sånne mennesker.
– «Der», smilte hun.
– «Der er vi …»
Hun ramset opp noen alternativer som fikk meg til å svare at jeg var skilt, men at jeg hadde ny kjæreste.
– «Hmm», nølte hun.
– «Jeg kan bare krysse av for en».
– «Kryss på kjæreste, da», svarte jeg raskt og trakk på skuldrene.
Hun så på meg.
Det ble en ny pause før hun spurte om det var formelt.
– «Formelt?»
– «Ja», svarte hun med et forsøk på å legge litt selvfølge i spørsmålet sitt før hun gjentok spørsmålet om det var formelt.
– «Hva legger du i begrepet formelt?»
– «Dokumentert samboerskap».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og la til at hun nettopp har begynt på skole i Polen.
Big mistake.
Wrong answer.
Det ble en ny pause som jeg fikk lyst til å torpedere med å si noe som lignet på at jeg oppfattet det som viktigere at jeg hadde et uformelt forhold enn det å være skilt.
Jeg dreit i det.
Jeg lurte på hvor lenge vi kom til å sitte her, – jeg sa det ikke, men tenkte tanken på at jeg kanskje burde gå ut og kjede meg med noe annet.
– «Var det sånn at du ikke hadde CV?»
– «Ja».
– «Du har CV?»
– «Nei».
– «Har du attester og vitnemål?»
– «Nei».
– «Kan du få en attest fra din siste arbeidsgiver?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei».
Det ble en ny pause.
Jeg flyttet blikket mot vinduet.
Jeg så noen fugler og lenger opp så jeg et fly.
Jeg så noen mørke skyer og hørte lyden av trikken som kjørte fordi på utsiden.
– «Jeg driver egen virksomhet», sukket jeg omsider.
– «Jeg kan godt skrive noen ord om det, men virksomheten består av meg og meg alene og da blir det litt teit å skrive om hvordan jeg oppfatter meg selv og de greiene som pleier å stå i sånne antikverte attester … kjekk og grei og at jeg vil anbefale meg selv til spennende virksomheter og sånt …. enig?»
– «Nei».
– «Du vil at jeg skal skrive min egen attest?»
– «Ehh …»
Det ble en ny pause.
Jeg tror hun var litt usikker på hvorfor jeg egentlig var her, men jeg gadd ikke minne henne på det.
Jeg lurte ikke lenger på hvor lenge vi kom til å sitte her, – mentalt sett så var jeg ute for lenge siden, men så var det noe som fikk meg til å bli sittende. Alle har en aldri så liten jævel i seg, og jeg er ikke noe unntak.
Kanskje det var fordi jeg fortsatt hadde kaffe i koppen.
Kanskje det var noe annet.
Jeg så på henne.
Jeg så at hun tastet og lurte på hva hun tastet.
Jeg sa det ikke.
Jeg bare lurte litt i hodet mitt.
Kanskje hun skrev handleliste som hun snart skulle sende til den andre siden av det formelle samboerskapet sitt.
Melk og brød og middag.
Torsdag.
Hmm.
Pasta Bolognese, kanskje.
Rundstykker og salat.
Definitivt salat.
Jeg lurte på hvem hun var.
Sånn på ordentlig, mener jeg.
Jeg så en kloning av noe som jeg ikke likte å se og lurte på hva hun hadde tenkt når hun kledde på seg i dag tidlig, stått og mønstret seg selv i helfigur i det store speilet på soverommet, hvordan hun snudde seg og betraktet seg selv fra siden, kastet litt på håret før hun samlet det opp i denne signaturfletten, så hendene som strøk nedover den tettsittende drakten, så hvordan hun bøyde seg litt fram før hun snudde seg og betraktet sitt eget speilbilde over skulderen, alle kvinners favorittposityr som antageligvis endte opp med at hun lagde kyssemunn.
Moahh.
Noe sånt.
Jeg lurte på om hun sov godt om natten.
Jeg lurte på om hun brukte lang tid på badet om kvelden for å gjøre seg klar for sex med typen sin.
Jeg lurte på hvor lenge hun kom til å være ansatt i denne jobben eller om hun ville ta snarveien til et opprykk.
Stakkars jente, hun følte seg sikkert overkvalifisert så det holdt.

Kollegaen hennes ringte meg litt senere på dagen.
Hun som satt i Stockholm og som var den som startet hele greia.
Hun spurte hvordan det hadde gått, et spørsmål som jeg fulgte opp med et kontraspørsmål:
– «Hvordan i all verden kan du jobbe der?»
– «Nei», nølte hun.
– «For å være ærlig, så ville jeg få en slags bekreftelse fra deg om at jeg bør komme meg bort».
– «Den kan du få med en gang», svarte jeg raskt.

Det begynner å bli en stund siden rekrutteringsbransjen ble dominert av sånne som hun jeg traff i dag og det er ganske sykt at de fortsatt får lov til å holde på. Det er ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange flinke folk som aldri får jobb gjennom de trange nåløyene deres, – for å si det på en annen måte, så er det ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange virksomheter som ikke klarer å ansette riktige folk når de ledes av styre og stell som forføres til å tro at ansettelser må gjøres gjennom sånne som kaller seg for eksperter på disse tingene.

Denne teksten kunne blitt jævlig lang hvis jeg skulle ramse opp navnene på virksomheter som du skal holde deg langt unna. Jeg skal ikke gjøre det, men tro meg når jeg sier at jeg har en svarteliste som ikke bare er konstruert av mine egne fordommer og forutinntatthet, men signaler fra en del av menneskene som jeg kjenner og jeg kjenner sykt mange mennesker. Jeg nøyer meg med å si at du skal styre unna sånne som har lange rapporteringsveier og som ledes av mennesker som ikke befinner seg der hvor du befinner deg.
Det er sånne ting man bare vet.
Det er The Flipside of Experience.
– «Men du», fortsatte hun omsider.
– «Vet du om noen muligheter?»
– «Samarbeid, mener du?»
– «Ja», kom det nølende.
– «Eller jobb for meg i Norge …»
– «Vi vet jo allerede om hverandre», begynte jeg.
– «Vi holder det der, og så ser vi hva som skjer».
– «Vil du ha CV?»
– «CV?»
– «Ja», svarte hun.
– «Jeg kan sende deg CV».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og fulgte opp med å si at jeg ikke så poenget med det siden jeg følger henne på LinkedIn og regnet med at det som står der er sant og relevant og ikke som røkla som tror det er smart å flæshe alt annet som ikke handler om dem selv.
Det er sånne ting man ser.
Det er sånne ting som underbygges av et trenet øye.
Det er The Flipside of Experience – part 2.

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Cool Down the Pace

Jeg fikk en tekstmelding fra en dame som spurte om hun kunne ringe meg.
Kort og konsist.
Ikke noe mer enn det.
Jeg syns først at det var litt rart at hun ikke bare kunne ringe, svarer man ikke så svarer man ikke. Jeg sjekket nummeret og fant ut at det var reservert for nummeropplysning og sendte et svar om at jeg var ledig etter tolv.
Det kunne jo være viktig.
Det kunne også være en telefonselgerjævel.
Eller et sånt markedsundersøkelsesnek.
Jeg var egentlig ikke sikker på hvorfor jeg i det hele tatt skrev tilbake eller hvorfor jeg skrev at jeg var ledig etter tolv, men kanskje det var fordi hun hadde et navn som ga meg noen andre assosiasjoner. Spiller ingen rolle, jeg var ledig hele dagen og hun ringte halv ett og kunne fortelle at hun jobbet som hodejeger og ville snakke med meg om en mulig stilling som hun hadde fått inn.
Det var sånn hun sa det.
Fått inn.
Jeg sa at hun kunne snakke i vei, men nei.
Dette kunne vi ikke ta på telefonen.
– «Vi må treffes», fortsatte hun.
– «Passer det på torsdag eller kan du kanskje komme i morgen?»
– «Jo», svarte jeg kort og visste at morgendagen inkluderte en tur ned til sentrum som sikkert kunne gi rom for et raskt møte.
– «Jeg kan godt komme i morgen».

– «Så», begynte hun og rettet seg opp i stolen.
– «Hva er det som får deg til å se etter nye utfordringer?»
– «Det var du som ringte», begynte jeg.
– «Jeg er vel blant dem som liker å snakke med interessante mennesker … du skal presentere en mulig stilling og jeg har døra på gløtt som de fleste andre mennesker hvis historien er riktig».
– «Jeg må grave litt i motivasjonen din», forsøkte hun.
– «Jeg må finne ut litt mer om deg før jeg går videre …»
Jeg så på henne, tok en slurk av kaffen og lot det bli en glippe på fire sekunder som ga meg et lite forsprang.
Det er ikke så mye mer å skrive om.
Det var en konkurrent som forsøkte seg på en kreativ vri for å innhente konkurrentinformasjon.
Eller Benchmarking, som det kanskje heter på BI-språk.
– «Vi vet hva du er god for», forsøkte hun.
– «Vi har fulgt med på deg en stund …»
Det er dette jeg kaller egomassasje.
Det kan fungere hvis det brukes riktig.
Hun ønsket å vite hvem jeg jobbet med og hvordan jeg gikk fram for å få inn oppdrag.
Der kom den igjen.
Få inn.
Det hender at jeg forteller kursdeltagere at du som jobbsøker er i din fulle rett til å takke for deg når du befinner deg i en situasjon som du finner uholdbar, det finnes alt for mange useriøse folk i denne bransjen som egentlig er ute etter noe helt annet enn det som du har blitt forespeilet.
Pass på at du gjør det med stil.
Du kan aldri vite når dere møtes igjen.
Konkurrent i dag.
Kunde eller samarbeidspartner i morgen.
Jeg bommet litt på denne i dette tilfellet.
Jeg må innrømme det.
Jeg spurte om det virkelig var sånn at hun ikke hadde noe å komme med.
Det fikk henne til å stoppe opp.
Det ble noen flere sekunder på meg.
Det holdt helt inn, og jeg så meg ikke tilbake.
Det finnes fortsatt noen som mener at det viktigste er å delta.

Men det var god kaffe, da.
Det er da noe.
Og dessuten så var jenta som satt i resepsjonen veldig hyggelig.
Hvis det viktigste er å delta, får man ta med seg det man kan …

Jeg vet at det er mange som finner det rimelig flatterende når det kommer en henvendelse fra en hodejeger.
Noen liker deg.
Noen skryter.
Noen får deg til å tro at du er noe.
Det blir nesten som når den grisedeilige dama eller superkjekkasen – stryk det som ikke passer – kom bort til deg på skoleballet og spurte om vi skulle danse.
Nesten.
Ha, – det blir en liten digresjon, men jeg husker en jente som var på lista til de fleste av gutta som jeg kjente og det kan sikkert være at jeg syns hun var litt fin selv, men når hun krysset dansegulvet med målbevisste skritt og sa disse magiske ordene til meg, så oppdaget jeg at lydene i bakgrunnen var helt feil.
Det var en sang som jeg ikke likte.
Det var en sang som jeg definitivt ikke hadde lyst til å danse til.
Det var en sang som fikk meg til å si nei.
Det rare er at det ga kred.
Nok om det.
Når jeg kontakter noen som jeg finner aktuelle for mine egne rekrutteringsprosjekter, så vet jeg at jeg må tilpasse historien min både på tid og omfang, flinke folk får mange henvendelser og det er jo her som der at det finnes oen som ødelegger for andre med tull og tøys.
Si det som det er.
Det er mitt beste tips til begge parter.
Drit i emballasjen.

Anbefalte tekster:
Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten
Gode kildetips
Hunter and the Hunted

Du får MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

Hunter and the Hunted

Det er ikke så lenge siden jeg skrev en tekst om en henvendelse fra en hodejeger som jobbet med en kunde som så etter en som meg, en fyr som la ut om gode kildetips og en lederposisjon som var midt i blinken for en som meg.
En som meg.
Det var stikkordet.
Det magiske ordet.
Jeg husker ikke når det var, februar kanskje, funny how time flies, det var bare det at han ville ha meg til å jobbe med elektroniske rekrutteringsverktøy.
Nei takk.
Her om dagen fikk jeg se hvem som gikk inn i rollen. Det var egentlig helt tilfeldig, men jeg har en kontakt på LinkedIn som er linket med vedkommende og som gratulerte han med ny jobb.
Da tenkte jeg, – jøss …
Litt usikker på om det var et «jøss» som går til han som gikk inn i rollen eller som et «jøss» til selskapet som ansatte han, kanskje også et lite «jøss» til denne hodejegeren som brukte litt lenger tid enn han antageligvis hadde forespeilet kunden sin, slenger inn et lite «jøss» til med tanke på hvordan han må ha brukt tiden sin.
Nok om det.
Jeg liker ikke å hovere eller fryde meg over andres nedverdigelse, men i dag kom det en ny henvendelse fra et annet selskap.
Gode kildetips.
Lederposisjon.
Midt i blinken for en som deg.
Der kom den igjen.
En som meg.
Hun presenterte seg som hodejeger og spurte når vi kunne snakke sammen, jeg svarte at vi snakker sammen nå og kan godt fortsette å snakke litt til, men da måtte hun fortelle at det ikke var hun som jeg skulle snakke med, hun ringte på vegne av en annen og ønsket å sjekke meg inn i prosessen.
Det var sånn hun sa det.
Sjekke meg inn i prosessen.
Jeg spurte om denne som hun kalte for «en annen» var kunden hennes eller en kollega, et helt legitimt spørsmål med vissheten om at det er mange som tar snarveiene.
– «Det er min kollega», bekreftet hun.
– «Som ikke kan ringe selv?»
– «Hva sa du?»
– «Glem det», svarte jeg kort og spurte om hun kunne fortelle mer.
– «Nja», nølte hun.
– «Nå skal jeg sjekke deg inn i prosessen, og da lurer jeg på når jeg kan ringe deg?»
Jeg ble litt usikker, jeg tenkte «jøss» og spurte om det ikke var sånn at hun nettopp hadde sagt at det var en annen som skulle snakke med meg og om hun mente det sånn at det skulle være enda en samtale mellom denne vi hadde nå og den som jeg eventuelt skulle ha med en annen, det var liksom ikke måte på med samtaler før vi skulle komme til poenget.
– «Nei … jo … du er kanskje opptatt?»
– «Da hadde jeg ikke svart på anropet ditt», svarte jeg.
– «Fyr løs».
Hun bekreftet at hun hadde gode kildetips, dette var en lederposisjon som var midt i blinken for meg og nå hadde hun til og med fått opp LinkedIn-profilen min på skjermen sin.
– «Fint», fortsatte jeg.
– «Da kan du fyre løs».
– «Kan vi snakke sammen nå, eller har du forslag til når jeg kan ringe deg tilbake?»
– «Vi snakker nå», gjentok jeg og kjente at jeg måtte tvinge stemmen min til å fremstå som hyggelig.

Hun spurte hvor mange ansatte det var i Karriereverkstedet og hvem jeg rapporterte til, hadde det ikke vært for at jeg hadde et hav av tid og var i godt humør etter en hyggelig kaffeprat med en profesjonell bransjekollega, så hadde jeg kanskje gjort meg litt kostbar og sagt noe som kunne ligne på at dette var informasjon som jeg forventer at en hodejeger skal være kjent med før man kontakter en potensiell kandidat. På dette tidspunktet hadde jeg funnet en benk og satt og betraktet gatelivet, fortalte kort og konsist om min egen virksomhet og la på litt tilleggsinformasjon om mine fokusområder og hva jeg så i min egen krystallkule. Jeg hørte fingrene hennes tastet, lurte på om kunne touch, det hørtes sånn ut, men jeg fikk meg ikke til å spørre.
Deretter spurte hun om hvilke kunder jeg jobbet med, hun ble litt grøtete i stemmen når jeg svarte at det er informasjon som jeg ikke går ut med sånn rett uten videre, det handler om fagetiske prinsipper og konfidensialitet, men så kom hun til neste spørsmål på listen sin og spurte hvordan jeg priser tjenestene mine og hvordan jeg jobber i team.
– «Prisingen min går i den samme kategorien som mitt forrige svar», smilte jeg, litt usikker på hvorfor jeg egentlig smilte men det hender at jeg lever meg litt inn i telefonsamtalene mine.
– «Du nevnte at du hadde gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Gode kildetips», gjentok jeg.
– «Ja», nølte hun.
– «Vi har nettverk og baser med bransjeinformasjon».
– «Det er bra», fortsatte jeg.
– «Hva?»
– «Det er bra».
– «Ja … kan du fortelle meg litt om din formelle bakgrunn?»
– «Jeg syns du sa at du hadde LinkedIn-profilen min på skjermen din», begynte jeg.
– «Ja …»
– «Profilen min er oppdatert og er CV god nok».
– «Kunden min er opptatt av formell bakgrunn», forsøkte hun.
– «De har et miljø hvor alle kommer fra anerkjente høyskoler».
– «Javel», svarte jeg kort.
– «Vil du ha en som vet hva han gjør eller vil du ha en som tror han vet hva han gjør?»
– «Ehh …»
– «Gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Du sa at du hadde gode kildetips», gjentok jeg og følte at samtalen burde gå mot slutten, hadde to tiggere og en barnehage på byvandring rundt meg og var klar for å komme meg videre.
– «Hvis du refererer til gode kildetips, så hadde disse fortalt deg at jeg kommer fra den beste skolen av dem alle … jeg har lært faget mitt av å jobbe med mennesker som vet hva de holder på med … du bør være forsiktig med å gi inntrykk av at du vet noe om meg når det virker som om du ikke en gang vet hvordan du skal gjøre jobben din … du har heller ikke fortalt meg hvem du jobber for».
– «Hvem?»
– «Ja», svarte jeg og var rimelig sikker på at hun ville servere meg noe som lignet på at de ønsket å være anonyme i denne delen av prosessen eller noe ræl som lignet.
– «Hvem som er kunden din».
– «Det … det er vi som skal ansette en ny medarbeider … ja, hos oss … vårt selskap …»

Barna hadde begynt å synge.
Kanskje kommer Kongen.
Jeg reiste meg opp og gikk videre uten å avslutte samtalen, tenkte at hun kanskje syns det var en fin avslutning på samtalen vår.

Kalkun panert med hummer
Små glass med artisjokk
Knutsen skal servere
og Ludvigsen er kokk

Vel hjemme.
Har sendt henne en epost hvor jeg takker for henvendelsen, men at dette virket som en historie som ikke ligner på noe som jeg liker å høre.

Her er SIMPLE MINDS med «Hunter and the Hunted»


.