rekrutteringskommunikasjon

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Vet du hva du betaler for?

Jeg traff en tidligere kollega på flyplassen i dag.
Lenge siden sist.
Ti år eller noe.
Tolv, kanskje.
Spiller ingen rolle, – vi ble sittende og skravle, kaffe og cookies, de er sykt gode de med lyse sjokoladebiter og sånn passe mellomting av å være litt seige og fortsatt knasende.

Ingen av oss skulle reise, – jeg skulle hente en kollega fra Praha og han hadde gjennomført to intervjuer med kandidater som ble oppfattet som «spot on» og «perfect match» fra et rekrutteringsselskap som for lengst har sett sine bedre dager.
Det siste var det jeg som sa.
– «De er ikke så gode, mener du?»
– «De har navnet sitt», svarte jeg.
– «Det er vel det som fortsatt allokerer business».
Han nikket.
– «Vi forsøker å finne en ny høvding», fortsatte han.
– «Det er derfor jeg sitter her, ikke sant … denne gangen presenterte de en fra Bergen og en fra Stockholm … ikke for det, jeg driter jo i hvor kandidatene kommer fra, men de klarer jo ikke å se hvem vi skal ansette, mennesket bak, mener jeg … de hevder at de ser vedkommende foran seg, men da bør de ta seg en tur til denne brillesjappa … Specsavers?»
– «Hvorfor kjører dere ikke rekrutteringsprosjektet selv?»
– «Godt spørsmål», nikket han.
– «Tror det skyldes noen linker mellom styret og HR … men jeg skal ta det opp i morgen, nå har vi faen meg holdt på i tre måneder og veit du hva, dette rekrutteringsselskapet sier at det er helt vanlig at prosessen kan strekke ut i tid … de har så grundige metoder, må vite … som om jeg bryr meg om hva de gjør bare de kommer opp med den ene personen vi skal ansette … vi har til og med betalt dem for at de skal starte arbeidet sitt og hvor sykt er ikke det?»
– «Oppstartshonorar», nikket jeg.
– «Ja, hva er egentlig greia med det?»
– «Det er egentlig ikke noe annet enn en form for forsikring om at dere skal binde dere til dem og ikke gå til noen andre rekrutteringsselskaper», svarte jeg og trakk på skuldrene.
– «Regner med at sluttprisen står i stil?»
– «Ja», sukket han.
– «Tretti prosent av den ansattes bruttolønn … det er helt spinnvilt, men som nevnt så er det noen linker mellom styret og HR og … ja, jeg høres sikkert litt oppgitt ut, men de får holde på … veit ikke hvor lenge jeg gidder å være her selv».

Jeg nevner i en rekke tekster og i de fleste fora som jeg frekventerer at det kan være lurt å holde seg unna rekrutteringsselskaper som legger ut om sin lange historie som egentlig ikke handler om annet enn de som i sin tid «var» historien og som er borte for lengst, etterfulgt av «prosesser» og «metoder» og hva dem ikke får seg til å si for å få lov til å holde på med det som de holder på med, begrenset til stillingspublisering på Finn hvor de benytter anledningen til å markedsføre seg selv og egen fortreffelighet med kvalitetssikrede verktøy og tester som skal garantere et arbeid som i virkeligheten ikke er noe annet enn tastetrykk fra nyutdannede masterspirer uten fnugg av forretningsforståelse der de sitter og leter etter ord i egen CV-base.
Piece of cake.
Hvem som helst kan gjøre det.
Hvem som helst.
Det er bare det at «hvem som helst» ikke skjønner bæret av god rekrutteringskommunikasjon.
– «Tester», nikket han.
– «Hva faen er det?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Hva faen er vel det … de får en kandidat til å fortelle om seg selv og sitt ved å krysse av noen rubrikker og så får de ut en rapport som beskriver hvordan vedkommende er … kan du tenke deg … det er vel egentlig ikke noe annet enn et vedlegg som skal forsvare den feite fakturaen deres».
– «Kunne ikke sagt det bedre selv», smilte han.
– «Da skjønner jeg ikke hvorfor du ikke sier det?»
– «Nei, du kan så si …»

Og er det ikke rart, – hver gang jeg viser at jeg jobber med spennende prosjekter ved å legge ut kildeforespørsler på LinkedIn og et par andre fora så renner det inn med henvendelser fra rekrutteringsselskaper som hevder at de kan hjelpe meg. Når jeg spør hvordan de kan hjelpe meg, så kommer hele historien om «prosesser» og «metoder» og en stor CV-base som er fylt med gammel moro.
Og dette skal de ha penger for.
Sorry, folkens.
– «Tretti prosent av vedkommendes brutto årslønn», fortsatte jeg.
– «Det blir noen kroner, det?»
– «Helt sykt», nikket han.
– «Du vet med andre ord ikke hva dere betaler for?»
– «Nei …»

Jeg kan ikke forestille meg noe mer tåpelig enn de som fakturerer rekrutteringsprosjektene sine etter hvor vedkommende skal plasseres på organisasjonskartet. Det er ikke vanskeligere å finne riktig leder enn riktig systemprogrammerer eller regnskapsfører eller et annet menneske som de savner i sin bedrift, – denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
Mitt første spørsmål til nye kunder er hvorfor de ikke gjør det selv.
Da blir det som regel stille.
Deretter forteller jeg hvordan de kan gjøre det selv og hvorfor.
Da vil de treffe meg.

Folkens, – verden blir et bedre sted å være når man køler på med litt funk.
Du får BLACKNUSS ALLSTARS med «It Should Have Been You»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Jobbsøkertips – unngå søknadstabbene del 2

Det ringte en dame til meg her om dagen, hun begynte med å legge ut om en stilling som hun hadde hørt at jeg skulle rekruttere til og ble vel egentlig aldri ferdig før jeg måtte avbryte og be henne om å komme til poenget.
– «Dette er jobben for meg, skjønner du».
– «Mulig det», svarte jeg og spurte om hun kunne fortelle hva hun kunne for å styrke oppfattelsen om at dette var jobben for henne.
– «Sa jeg ikke det?»
– «Nei».
– «Jeg har lagt inn søknadsdokumentene mine og da vil jeg komme deg litt i forkjøpet når du skal sende ut innkalling til intervjuer … det er derfor jeg ringer for å si at jeg kan komme til deg en dag i neste uke så jeg kan presentere meg».
Jeg svarte at jeg ikke hadde tid til det.
Det er mulig at jeg kunne ha tid hvis jeg la inn litt godvilje, men jeg hadde ikke tid til henne.
Jeg sa at hun kunne få noen minutter i denne telefonsamtalen.
– «Nei», svarte hun fort.
– «Jeg har ikke forberedt noe å si på så kort tid … og dessuten så tror jeg det er bedre for deg hvis du får anledning til å treffe meg face to face … skal vi finne en tid i neste uke?»

Det luktet kaffe lang vei og denne gangen var det ikke fremprovosert av en stjerne i den andre enden, det kom fra mitt eget kjøkken og det betydde at det var på tide å avslutte denne samtalen. Jeg valgte imidlertid å spørre om hva hun mente med å si at hun hadde lagt inn søknadsdokumentene.
– «Jeg har søkt», svarte hun med stor selvfølgelighet i stemmen.
– «Men det er kanskje sånn at du får så mange søknader … jeg vet ikke … du jobber jo med kjempespennende stillinger og da kan jeg tenke meg at du får stor respons».
Det var like før jeg visste at det ville ringe på døra, jeg hadde avtalt å gå på tur i skogen med en venninne, men tok sjansen på at jeg ville klare å skvise inn noen råd til damen i den andre enden.
– «Når du skal ringe noen», begynte jeg.
– «Så må du vite hvorfor du ringer og hva som er hensikten med samtalen din».
– «Jeg sa jo det», innskjøt hun.
– «Jeg vil treffe deg for å diskutere denne spennende stillingen».
– «Ja», svarte jeg.
– «Men du får ikke meg til å få lyst til å treffe deg når du ikke klarer å si noe annet enn det som du sier og det er det som skal være hele poenget med telefonsamtalen din … du legger ut om ting som du vet at jeg vet fra før og en skole som jeg ikke bryr meg så veldig mye om før du forteller om søknadsdokumenter som aldri har kommet fram til meg fordi jeg ikke ønsker å få noen søknadsdokumenter … du bruker opp tiden din med tull og tøys og det funker ikke på meg».
Da ringte det på.
Jeg fikk lyst til å legge til at jeg ikke er typen som får mange søknader siden dette er gode tegn på dårlig rekrutteringskommunikasjon og jeg er en jævel på rekrutteringskommunikasjon, men jeg lot det være.
Takk og ha det.

Jeg skriver i noen andre tekster på disse sidene at rekrutteringskommunikasjon er enkelt.
Det forutsetter at man vet hva man skal si og hvem man skal si det til.
Dere som går på jobbsøkerkurs hvor noen påstar at det er meningen at dere skal lære hvordan man skal være aktiv og proaktiv og hvor utrolig viktig det er å ringe, henge på, ikke gi deg, stå på, sånn kan du vinne inervjuet og drømmejobben og alt det andre som du får tredd nedover øra dine, – slutt med dette tullet og finn din greie. Hvis du ikke vet hva som er «din greie» så har du andre utfordringer som du definitivt ikke finner ut av på et «jobbsøkerkurs», for å si det sånn …

Jeg pleier å si at jeg ikke har sansen for mennesker som ikke tør å si noe av frykt for å si noe galt, de som velger å holde kjeft og gjemmer seg i sukkerspinnet. Ingen regler uten unntak, for dette gjelder ikke hvis du er jobbsøker og har lyst til å nå fram til en eller annen som du mener det er viktig å nå fram til. Vel og merke hvis du vet hva du skal si og hvorfor du sier det og at det virkelig er sånn at du vet hvem du skal si det til. Jeg vet at det finnes noen som lar seg imponere av jobbsøkere som tør å ringe til virksomheter for å finne snarveien, de som antageligvis har gått noen runder med seg selv og tråkket seg så langt inn i dårlige jobbsøkertips som forfører dem til å tro at det finnes verktøy og prosesser som kan hjelpe dem til å bli den beste utgaven av seg selv uten tanke på at det som kan oppfattes som «best» hos en kan være helt på trynet for en annen.
Jeg trigges ikke av det, for å si det sånn.
Men det kan finnes noen som gjør det.
Skjønner du poenget?

Noen av de flinkeste menneskene jeg har truffet har jeg ansatt uten et eneste dokument og det henger sammen med at de har klart å bevise at de kan det som jeg forventer at de skal kunne. Det er derfor jeg anbefaler seriøse jobbsøkere om å ta kontakt med mennesker som vet hva de holder på med, som har fokus på de riktige tingene og som kjenner faget ditt og som skjønner språket og alle dialektene. Det er misbruk av tid å forsøke seg på noen av de som sorterer søknadsbunken etter fine titler eller nisser og troll på en CV og som får seg til å spørre om dine dårlige sider i det første møtet.

Anbefalte tekster:
Unngå søknadstabbene
Stjernekandidaten


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.


Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Rekrutteringskommunikasjon er enkelt

Jeg hadde noen prosjekter i fjor hvor jeg hjalp ulike virksomheter med utvikling av rammeavtaler med bemanningsbransjen. Det er en ganske interessant greie som ofte stopper litt opp siden den som skal ansette noen ikke klarer å formidle hvem de vil ha til sånne som ikke vet hvordan de skal finne noen som helst. Da kan det bli litt kål, spesielt når alt for mange på den andre siden av bordet sverger til en overbevisning om at budskap må være lesbart for den store massen og at suksess måles etter antall søkere, gjerne argumentert med at de er gode på «employer branding».
Latterlig.
Vi får servert svulstige argumenter for systematiske stillingsanalyser og komplekse kravspesifikasjoner og blir forevist et skjemavelde som er utarbeidet av noen som ikke har peiling på hva de driver med. Det handler egentlig ikke om noe annet enn falske forsikringsdokumenter som er produsert av de samme menneskene som kopierer gammel moro og publiserer en stillingsannonse som forteller at de skal ha en «sånn».
Resultatet er som regel en feilansettelse.
Det er sånn det har blitt som en følge av alt for stor tillit til de som tjener pengene sine på industrialisering av ansettelsesprosesser. Det er det jeg forteller til kundene mine, – hvis dere virkelig har funnet ut hvem dere vil ha og hvorfor dere vil ha vedkommende så er den beste løsningen å gjennomføre hele prosessen selv og gjøre det så enkelt som å fortelle akkurat det som de har kommet fram til.

Det er ikke så rent sjelden at jeg rister på hodet av alle de som påstår at det er så jævlig vanskelig å finne det riktige mennesket som de savner i virksomheten sin, denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det er bare det at det har blitt litt for mange som sier at det er det.
Det blir som en valgt sannhet, og så går det ikke lang tid før noen ser sitt snitt til å tjene pengene sine på det.

Når jeg sitter sånn til at jeg skal treffe en del av disse bemanningsselskapene, så slår det meg hvor like de er selv om alle forteller hvor ulike de er.
– «Vi er annerledes».
– «Vi skiller oss ut».
– «Vi gjør det lille ekstra».
– «Vi er til for deg».
Blablabla og eksemplene er mange, – poenget er at det nesten ikke er noen av dem som klarer å fortelle hva som ligger bak dette våset. Det blir nesten på den samme måten som jobbsøkere som argumenterer sitt kandidatur med at de «ønsker å gjøre en forskjell».
Det er like dumt.
Det er kanskje det som er årsaken til at de finner hverandre og sørger for alle disse feilansettelsene.

Valget mellom det ene kontra det andre baseres på tilfeldigheter og lite annet. Kandidatmassen er stort sett den samme, de som legger seg inn i en CV-base legger seg inn i en rekke andre CV-baser og det er ikke så rent sjeldent at de samme kandidatene dukker opp fra ulike bemanningsselskaper. Vikarbyrådirektivet regulerer betingelsene, og da er det interessant å måle fortjenestesfaktorene mellom de ulike timeprisene som de opererer med og artige innspill som skal forsvare de stive annonseringsprisene deres. For det er jo nå en gang sånn, at det ikke dreier seg om så veldig mye annet enn annonseringstjenester.
– «Det viktigste er prosessen», var det en som sa en gang men jeg var litt usikker på hva hun mente når jeg hørte hvordan hun snakket om prosesser.
– «Effektivitet», sa en annen.
– «Rask levering».
– «Til riktig pris».
– «Kvalitet».
– «Stor CV-base».
– «Liten risiko for feilansettelser».
Blablabla og eksemplene er mange, – det pleier å komme noen andre luftige argumenter også, gjerne formidlet gjennom en presentasjon som er satt sammen av en eller annen fra markedsavdelingen som har fått ubegrenset tilgang til amerikanske bildedatabaser. Det hender at jeg lener meg tilbake og later som om jeg er interessert, lar de holde på og bruke opp sin dyrebare tid før jeg omsider velger å bryte inn for å spørre hvorfor de må bruke virkemidler for å snakke til meg.
Det blir som jobbsøkere som tror at de ikke trenger å si så mye siden de har så fine søknadsdokumenter.
Grøss.

Denne juleferien leste jeg seks tekster gjennom medier som hevder at de ønsker å fremstå som profesjonelle men hvor det er lett å skjønne at ferievikarene var alene hjemme og fikk lov til å leke ekko fra virksomheter som sutrer over alt fra dårlig respons på stillingsannonsene deres til de som gnir seg i henda over at de får så mange henvendelser, noen fryder seg over at alle har lyst til å jobbe for dem uten tanke for at de fremstår som kliniske og kjønnsløse, en annen tekst var antageligvis tastet inn av en student på praksisplass som ikke kunne se poenget med fagbegreper og forkortelser i stillingsannonser fordi dette gjorde det vanskelig for de som ikke skjønte betydningen av dem.
Kan du tenke deg noe mer latterlig.
Jeg legger ingen pinner i kors for å si at virksomheter må få lov til å ansette hvem de vil og hvordan de vil og at de er i sin fulle rett til å foreta sine forutbestemte utvelgelseskriterier. Jeg legger til at det ikke er noe i veien for å si det høyt, men da må man være klar over at det dukker opp litt for mange som vifter med røde kluter som markerer diskriminering og urettferdighet og mye annet svada, underbygget av en som av ulike grunner oppfattes som «fremtredende» og som finner sitt snitt til å snurre sukkerspinnmaskineriet sitt.
Jeg heier på de som tør, og det er ikke bare fordi jeg gjør det selv.

En god rekrutteringsprosess drives med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte, – det handler om å forstå mennesker og mennesketyper og hvordan man skal oppføre seg som et menneske i møte med et annet menneske hvor språket som snakkes mellom partene definerer rekrutteringskommunikasjonen.

Det blir kanskje oppfattet som en liten digresjon fra de som ikke skjønner at rekrutteringskommunikasjon også handler om det som kommer fra kandidaten, – jeg traff en fyr på et arrangement som fortalte at han fikk en del henvendelser fra sånne som meg.
Det var sånn han sa det.
Sånne som meg.
Jeg syns han er en ganske ufordragelig type, men det spiller i og for seg ingen rolle. Jeg visste hvem han var, en av de som er høyt og lavt på det som finnes av digitale flater og som liker å stå ved siden av blikkfangene når blitzlampene lyser.
Mye emballasje.
Lite innhold.
Han ble litt sitron i trynet når jeg spurte om han hadde tenkt over hvorfor navnet hans dukket opp på blokka til sånne som meg når det aldri førte fram til noe.
Hmm.
Jeg velger å tro at det er et tegn på at det fortsatt finnes noen seriøse virksomheter der ute.

Du får HONEYROOT med «Starshine»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.