rekrutteringsselskaper

Vet du hva du betaler for?

Jeg traff en tidligere kollega på flyplassen i dag.
Lenge siden sist.
Ti år eller noe.
Tolv, kanskje.
Spiller ingen rolle, – vi ble sittende og skravle, kaffe og cookies, de er sykt gode de med lyse sjokoladebiter og sånn passe mellomting av å være litt seige og fortsatt knasende.

Ingen av oss skulle reise, – jeg skulle hente en kollega fra Praha og han hadde gjennomført to intervjuer med kandidater som ble oppfattet som «spot on» og «perfect match» fra et rekrutteringsselskap som for lengst har sett sine bedre dager.
Det siste var det jeg som sa.
– «De er ikke så gode, mener du?»
– «De har navnet sitt», svarte jeg.
– «Det er vel det som fortsatt allokerer business».
Han nikket.
– «Vi forsøker å finne en ny høvding», fortsatte han.
– «Det er derfor jeg sitter her, ikke sant … denne gangen presenterte de en fra Bergen og en fra Stockholm … ikke for det, jeg driter jo i hvor kandidatene kommer fra, men de klarer jo ikke å se hvem vi skal ansette, mennesket bak, mener jeg … de hevder at de ser vedkommende foran seg, men da bør de ta seg en tur til denne brillesjappa … Specsavers?»
– «Hvorfor kjører dere ikke rekrutteringsprosjektet selv?»
– «Godt spørsmål», nikket han.
– «Tror det skyldes noen linker mellom styret og HR … men jeg skal ta det opp i morgen, nå har vi faen meg holdt på i tre måneder og veit du hva, dette rekrutteringsselskapet sier at det er helt vanlig at prosessen kan strekke ut i tid … de har så grundige metoder, må vite … som om jeg bryr meg om hva de gjør bare de kommer opp med den ene personen vi skal ansette … vi har til og med betalt dem for at de skal starte arbeidet sitt og hvor sykt er ikke det?»
– «Oppstartshonorar», nikket jeg.
– «Ja, hva er egentlig greia med det?»
– «Det er egentlig ikke noe annet enn en form for forsikring om at dere skal binde dere til dem og ikke gå til noen andre rekrutteringsselskaper», svarte jeg og trakk på skuldrene.
– «Regner med at sluttprisen står i stil?»
– «Ja», sukket han.
– «Tretti prosent av den ansattes bruttolønn … det er helt spinnvilt, men som nevnt så er det noen linker mellom styret og HR og … ja, jeg høres sikkert litt oppgitt ut, men de får holde på … veit ikke hvor lenge jeg gidder å være her selv».

Jeg nevner i en rekke tekster og i de fleste fora som jeg frekventerer at det kan være lurt å holde seg unna rekrutteringsselskaper som legger ut om sin lange historie som egentlig ikke handler om annet enn de som i sin tid «var» historien og som er borte for lengst, etterfulgt av «prosesser» og «metoder» og hva dem ikke får seg til å si for å få lov til å holde på med det som de holder på med, begrenset til stillingspublisering på Finn hvor de benytter anledningen til å markedsføre seg selv og egen fortreffelighet med kvalitetssikrede verktøy og tester som skal garantere et arbeid som i virkeligheten ikke er noe annet enn tastetrykk fra nyutdannede masterspirer uten fnugg av forretningsforståelse der de sitter og leter etter ord i egen CV-base.
Piece of cake.
Hvem som helst kan gjøre det.
Hvem som helst.
Det er bare det at «hvem som helst» ikke skjønner bæret av god rekrutteringskommunikasjon.
– «Tester», nikket han.
– «Hva faen er det?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Hva faen er vel det … de får en kandidat til å fortelle om seg selv og sitt ved å krysse av noen rubrikker og så får de ut en rapport som beskriver hvordan vedkommende er … kan du tenke deg … det er vel egentlig ikke noe annet enn et vedlegg som skal forsvare den feite fakturaen deres».
– «Kunne ikke sagt det bedre selv», smilte han.
– «Da skjønner jeg ikke hvorfor du ikke sier det?»
– «Nei, du kan så si …»

Og er det ikke rart, – hver gang jeg viser at jeg jobber med spennende prosjekter ved å legge ut kildeforespørsler på LinkedIn og et par andre fora så renner det inn med henvendelser fra rekrutteringsselskaper som hevder at de kan hjelpe meg. Når jeg spør hvordan de kan hjelpe meg, så kommer hele historien om «prosesser» og «metoder» og en stor CV-base som er fylt med gammel moro.
Og dette skal de ha penger for.
Sorry, folkens.
– «Tretti prosent av vedkommendes brutto årslønn», fortsatte jeg.
– «Det blir noen kroner, det?»
– «Helt sykt», nikket han.
– «Du vet med andre ord ikke hva dere betaler for?»
– «Nei …»

Jeg kan ikke forestille meg noe mer tåpelig enn de som fakturerer rekrutteringsprosjektene sine etter hvor vedkommende skal plasseres på organisasjonskartet. Det er ikke vanskeligere å finne riktig leder enn riktig systemprogrammerer eller regnskapsfører eller et annet menneske som de savner i sin bedrift, – denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
Mitt første spørsmål til nye kunder er hvorfor de ikke gjør det selv.
Da blir det som regel stille.
Deretter forteller jeg hvordan de kan gjøre det selv og hvorfor.
Da vil de treffe meg.

Folkens, – verden blir et bedre sted å være når man køler på med litt funk.
Du får BLACKNUSS ALLSTARS med «It Should Have Been You»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen

Du har sikkert sett på ulike stillingsportaler at det finnes en del vikar- og bemanningsselskaper som annonserer de samme jobbene.
Man kan lure på hva som er vitsen.
Du ser en stillingsannonse som du får lyst til å søke på, blar deg litt nedover når du først er i gang og ser den samme annonsen fra noen andre, lenger ned kommer den både tre og fire og fem ganger.
Man kan lure på hva de tenker på, både kunden og leverandøren.
Kandidaten får jo også litt å tenke på, – «skal jeg søke gjennom de eller de?»
Hmm.
Poenget er selvfølgelig at bemanninsselskapene ønsker å fylle opp sin egen CV-base med kandidater, det som de tror er ett av de sterkeste forhandlingskortene deres i møte med nye kunder. Det finnes noen som sier at det også er bra markedsføring, se hvem vi jobber med, men jeg tror de fleste sitter med inntrykk av av dette ikke ligner på noe annet enn disse som stiller seg i køen for å få rote med den deiligste dama i skolegården.
Og da kan du jo tenke deg hva man kan mene om kunden …

Vi bestemte oss for å undersøke litt nærmere, og klarte å få en av jentene i nettverket vårt på intervju hos fire av de fem aktørene.
Når vi ringte den femte, så fikk vi vite at kunden hadde trukket oppdraget …
Hun spurte hvorfor hun ikke hadde fått beskjed om det.
Nei, det kunne de ikke svare på.
Det gikk ikke lang tid før bråket begynte, det var en megge fra det første vikar- og bemanningsselskapet som var grisesur for at stjernen vår ikke hadde fortalt at hun hadde blitt profilert fra andre selskaper, en samtale som vi vurderer som så god at den vil få plass i en egen tekst. Litt senere kom det en annen dame på banen, hun var ikke like grinete, hun var snarere litt oppgitt og fortalte at hun egentlig ringte for å sjekke om det kunne være interessant å bli profilert for en annen stilling i et annet selskap, noe «vår» kandidat selvfølgelig takket nei til, før hun fikk høre at det ikke var smart å oppføre seg som hun gjorde.
– «Oppføre meg som jeg gjorde?»
– «Ja … du har gått til andre selskaper».
– «Og så?»
– «Det vitner ikke akkurat om … hvordan skal jeg si det … troverdighet og lojalitet?»
– «Sier du som kopierer en stillingsannonse sammen med fem andre aktører?»
Da ble det stille i den andre enden.
Vi oppnådde akkurat det vi ønsket.
Vi oppnådde at kunden ble sittende med et dårlig inntrykk av slett arbeid.

Uten sammenligning for øvrig, men her om dagen var jeg i et greit kundemøte hvor jeg ble forespurt om jeg kunne finne en database-administrator som i tillegg var god til å snakke om fag og tjenester med nye kunder, en ganske viktig rolle som skal jobbe i tospann med noen av disse selgerne som ikke har peiling på hva de snakker om bare de kan selge noe, en spennende jobb for en som ønsket seg noe mer enn å bare sitte foran en skjerm. Dette var noe som jeg betraktet som et bonusoppdrag, jeg hadde egentlig tenkt å stenge butikken for sommeren men fikk denne i fanget fra en bekjent som ikke hadde kapasitet.
Greit nok.
Når man har gode nettverk så renner det fint i begge veier.
Jeg ble stående og vente litt utenfor, jeg hadde planlagt en kaffeprat med en tidligere kollega som jobbet i bygget ved siden av men hadde ganske god tid siden jeg hadde lagt inn litt slakk fra det første møtet.
Jeg pleide alltid å gjøre det.
Det var da jeg så henne, jeg visste hvor hun jobbet og hva hun jobbet med, men det var ikke før noen dager senere at det skulle gå opp for meg at jeg hadde vært på et møte hos et selskap som ikke brydde seg om konfidensialitet, eksklusivitet, lojalitet og en del andre begreper som legger grunnlaget for et godt samarbeid. Det var en av de interne kildene mine som fortalte det, de hadde gitt et tilbud til en fyr som hadde jobbet der gjennom et vikarbyrå som jeg visste at hun jeg hadde sett var ansatt i, det var en sånn greie som på fagspråket kalles «try and hire» og som ingen i bransjen liker å snakke om, møtet med meg og sikkert noen andre var bare en avledningsmanøver for å tilfredsstille et punkt i personalhåndboken. Jeg ser det ganske ofte, og kan ikke skjønne hvorfor det er så vanskelig å stikke fingern i jorda og kalle en spade for en spade i stedet for å vase rundt og late som de er så jævlig prektige.
Grøss.
Jeg lot det gå noen dager før jeg tok kontakt med oppdragsgiveren og fortalte at jeg hadde truffet noen gode kandidater, hørte at hun vred seg litt i stolen og sa at vi godt kunne ha et nytt møte.
– «Det var bare det at vi … det har kommet inn en annen … altså, vi har funnet en som vi har valgt å ansette».
Jeg svarte ikke.
Jeg lot det bli en stillhet som hun var lite komfortabel med.
– «Vi kan godt treffes», fortsatte hun.
– «Vi er jo hele tiden på utkikk etter flinke folk, kanskje vi kan ha de på vent, eller noe …»
– «Hør», begynte jeg.
– «Mine kandidater ligger ikke på vent eller noe, mine kandidater er valgt ut og sikret etter alle omstendighetene som hører med til et profesjonellt rekrutteringsprosjekt … mener du virkelig at flinke folk skal ligge i skuffen og vente til det dukker opp noe hos dere?»
– «Ja, nå legger vi dem ikke i skuffen, da … vi har gode databaser som vi kan sjekke når det dukker opp noe som er aktuelt …»
– «Hører du selv hvor dumt det høres ut?»
– «Dumt?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Dumt … dere kødder med flinke folk … jeg tar kommentarene dine videre med kandidatene mine, har ingen problemer med det selv om de vil oppfatte dere som rimelig uprofesjonelle … jeg kan til og med leve med at dere kødder med meg, men jeg lar det være med denne ene gangen og fører dere opp på listen over aktører som hverken jeg eller noen i mitt nettverk kommer til å ha noe med å gjøre».
Jeg hørte at hun forsøkte å bryte inn med noe, men det var i det samme øyeblikket som jeg avsluttet samtalen.
Noen ganger kan man oppfatte dødsstraff som det eneste riktige …


.

Anbefalte tekster:
Hvis og kanskje
37,5 – tallene som slakter vikar- og bemanningsbransjen
… eller klikk på stikkordskyen i bunnen av siden

Selvskryt på toppen av andres fornedrelse

Jeg var i et par møter i forrige uke hvor jeg ble spurt om bistand med ansettelse av nye mennesker, sånne oppgaver som tillater meg å gjøre noen av de andre tingene som jeg syns er mye morsommere å jobbe med. Dette var nye kunder for min virksomhet, og da syns jeg det er interessant å sjekke hvordan de har kommet fram til en som meg, egentlig mest som en bekreftelse på at jungeltelegrafen funker. Dagens tekst skal med andre ord handle om selvskryt og vissheten om at jeg ikke er så flink til å digge meg selv på samme måte som mange andre i denne bransjen med bonus og røde løpere, hornmusikk og bjelleklang.
Og vet dere hva?
Jeg gir egentlig faen …

Jeg fikk en kommentar fra en som hadde lest en setning på mine egne sider hvor jeg skriver at jeg er altruist, en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet, som en motpol til egoisme som er en helt vanlig og akseptert holdning for selgere som ikke har noe i denne bransjen å gjøre.
Sammenhengen?
Sistnevnte bekrefter responsen fra de to kundemøtene med det interessante faktum at de ble initiert fra mennesker som er lei av selskaper som viser et ego som er totalt blottet for personalfaglig kompetanse og i særdeleshet elementære kunnskaper innen rekruttering og elementær kommunikasjon. Det er vel egentlig bare å takke, men i all denne iveren så velger jeg å gi beng i at jeg bryter prinsippet med å fryde meg over andres fornedrelse på bekostning av egen vinning.
De som følger med på disse sidene husker en tekst hvor vikar- og bemanningsbransjen ble slaktet i en undersøkelse som dokumenterer manglende ferdigheter og feil fokus blant deres ansatte, og jeg ble litt overrasket over å finne denne på konferanserommet i det første møtet.
Det er nesten som om man får en følelse av noe som ligner stolthet.
Hmm.
Jeg ble til og med forevist en fersk stillingsannonse fra et selskap som fikk gjennomgå i den aktuelle undersøkelsen, en tekst som innleder med at selskapet skal styrke sin konkurransekraft og markedsposisjon med å ansette en proaktiv selger. Vedkommende skal faktisk jobbe med rekrutteringstjenester, mens annonseteksten renner over av begreper som tydelig viser et fokus på kunder og kundeportefølje, salgsprosesser og prospekting, møtebooking og kundemøter og markedsrelaterte aktiviteter.
Og kvalifikasjonskravene?
– Utdannelse fra høgskole/universitet
– Noen års erfaring fra salg
– God kjennskap til sosiale medier
Ehh …

Han spurte om jeg hadde mye å gjøre, om det var stor pågang, og det virket som om han ble litt overrasket over at jeg trakk å skuldrene og fortalte at jeg hadde avsluttet et spennende prosjekt for en tid tilbake og hadde god tid til å fokusere på mine leveranser mot hans eget selskap.
– «Du kommer til å få det travelt framover», smilte han.
– «Jeg treffer en del mennesker som begynner å få øynene opp for mye av dette lureriet som foregår i denne bransjen og som ønsker å forholde seg til de som driver som deg … smått og godt».
– «Jeg ser og hører», nikket jeg.
– «Jeg vet jo hvordan de andre holder på, har visst det lenge … spesielt dette selskapet og et par andre som ligger i de samme sporene, jeg innrømmer at jeg gremmes men forsøker å fokusere på mine egne ting og det som jeg er flink til».
– «Det er akkurat det», fortsatte han ivrig.
– «Det er jo det som disse dusteselskapene ikke skjønner, de eier ikke fokus og tanker for hvordan de skal fremstå som forretningsdrivere for kundene sine … det blir for mye løp og kjøp, ikke sant … skriv om det på bloggen din … seriøst, gni det inn».
– «Nå har jo ikke støvet senka seg etter denne undersøkelsen, da …»
– «Nettopp derfor», smilte han og slo hånden i bordet.
– «Du har ledelsen, men du skal ikke legge deg bakpå … nå skal du jage en ny scoring, ikke sant … det er jo sånn du ordlegger deg på seminaret ditt, er det ikke … kjør på … seriøst, gni det inn».
Jeg nikket.
Kjør på.
Gni det inn.
Jeg tenkte at det blir på den samme måten som når jeg sier til jobbsøkere at det ikke holder å sitte og glane på en stillingsportal og vente på at en eller annen gjøk skal taste inn noe som får deg til å slenge inn en søknad, seriøse rekrutteringsmennesker tør å utfordre sine oppdragsgiver og gjør litt mer enn å be en eller annen assistent om å sammenligne notatene fra kundemøter med hva som ligger i en dårlig CV-database før de drister seg til å publisere en tekst på Finn som bekrefter hvor dårlige de er.
Grøss.
– «Du har gode priser», fortsatte han.
Jeg nikket.
– «Jeg skriver ikke tallene basert på hvor den aktuelle rollen markeres på organisasjonskartet», bekreftet jeg.
– «Jeg vil at det merkantile skal påvirke min iver og interesse av å finne et riktig hode til deg … og dessuten kan jeg ikke skjønne hvorfor det er så mange som priser seg ut når de ser etter ledere … det er lettere å finne en god leder enn en seriøst god fagspesialist … det mener i hvert fall jeg».
– «Enig med deg», nikket han.
– «Faen, at det tok så lang tid for meg å få gjennom dette, har noen folk i etasjen under som griner sine bitre tårer over rammeavtaler som ikke er verdt en dritt … nei, nå må jeg avslutte … er alt klart?»
– «Tror det», smilte jeg og reiste meg.
– «Sender deg en mail hvis jeg lurer på noe …»

En profesjonell ansettelsesprosess begynner med kanalstrategi og god rekrutteringskommunikasjon, noe som forutsetter en viss forretnings- og virksomhetsforståelse. Det spiller nemlig ingen rolle hva som kan dukke opp hvis du ikke har noen forventninger eller formeninger.

Sorry at jeg virker negativ, men jeg er faktisk møkka lei av disse som ødelegger en bransje og et håndverk. Jeg er nesten fristet til å si «sorry» til noen av de aktuelle rekrutteringsselskapene også, men lar det være siden jeg ikke liker å snakke dritt om andre, på den annen side er de kanskje opptatt med å si «sorry» til sine egne som går glipp av stor fortjeneste ved å lukke øya for virkeligheten.
Grøss.
Mitt tips til mennesker som skal finne seg en eller annen samarbeidspartner, er å snakke med flinke folk som vet hva de driver med, sjekk tipsene deres og ta gjerne en ekstra sjekk for å være virkelig sikker.
Det funker for øvrig innenfor de fleste fagområder …
Jeg har sagt det før, men sier det til det kjedsommelige:
Det finnes ingen bedre korrektur enn virkeligheten.

Kald pust fra øst

Næringslivet i verdens dyreste land flommer over av utenlandske selskaper. Vi digger amerikanske profiler og italienske og franske merker, men har fremdeles en slags iboende skepsis til enkelte nasjoner som fremdeles feiltolkes med stereotypiske fremstillinger. Jeg tror russerne er en av dem som vi kanskje ikke er helt klare for her hjemme, og det er kanskje noe som henger igjen fra den tiden for lenge siden men ikke så lenge siden men lenge før vi ble verdens rikeste land og det var noen som sa at vi måtte passe oss for russerne.
De var rå og brutale.
De var skikkelig skikkelig slemme, og det fantes til og men noen her hjemme som reiste ut av landet for å kjempe andre lands krig mot denne ukjente styggedommen som litt senere skulle bli en alliert i kampen mot de som virkelig var slemme og som vitterlig beviste at de var det gjennom sine grusomme handlinger. Deretter fulgte mange år med en stillestående kald krig og oppfatningen om manglende ansvarsfølelse og likegyldighet for ivaretakelse av ressurser. Tradisjonelt sett har en betydelig del av norsk samarbeid med Russland skjedd på en viss avstand med påstander om sendrektig russisk byråkrati, dårlig infrastruktur og korrupsjon.
Det går en ganske interessant serie på FOX som heter Meet the Russians hvor vi følger forskjellige mennesker i deres hverdag og virke, og her snakkes det litt om denne motreaksjonen til kommunismen hvor statseid eiendom ble gitt bort som en del av masseprivatiseringen, den raske overgangen til kapitalismen sto ikke i stil til lover og regler og da går det som det går. Jeg kjenner ikke så mange mennesker i min nærhet som har russisk samarbeidserfaring å vise til, og har vel egentlig ikke tenkt noe særlig på denne store nasjonen i øst.
Inntil nå.

Jeg fikk en henvendelse gjennom LinkedIn fra en dame som jobbet som Senior Recruiting Manager i et russisk rekrutteringsselskap og som hadde blitt tipset om at jeg var en person som de kanskje burde samarbeide med.
Jeg sendte et raskt svar tilbake som bekreftet min interesse, og så ringte hun like etter.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har blitt kontaktet av hodejegere, men når man jobber med dette selv så blir man litt ekstra «på». Jeg har fått et gjentagende spørsmål en del ganger, og det er hva som skal til for å bli kontaktet av hodejegere.
– «Gjør en god jobb», svarer jeg.
– «Gjør deg synlig».
Det handler om å legge fra seg positive visittkort på forskjellige steder, for dyktige hodejegere jobber på den måten at de tar referansesamtalene først og da sier det seg selv at det er smart å ha et omfattende bransjenettverk hvor flinke mennesker kommer med anbefalinger om andre flinke mennesker. Det er dette som fagmennesker kaller research og de som virkelig er gode på dette og som har holdt på en stund, trenger faktisk ikke å snakke med mange for å komme dit de vil.
– «We know how you work», fortsatte hun.
– «Your referrals are telling us that this is exactly what we are looking for and we will discuss this opportunity on Skype tomorrow».
Nå hadde det for øvrig vært fint om jeg var litt flinkere til å skrive med sånn lydskrift, for russere som snakker engelsk er ganske kult å høre på.
Jeg er ikke så begeistret for møter på Skype, men greit nok.
Greit nok var tydeligvis greit nok, og noen dager senere ble jeg invitert til et møte på et hotell i sentrum.
Tre mot en.
Greit nok, det også.
Kald pust fra øst ble litt mildere når hun fortalte at de jobbet med en kunde som skulle etablere seg i Norge og ønsket seg en rekrutteringspartner med lokal forankring. Lokal forankring er bra, og de snakket om arbeidsmetodikk og fremdriftsplan og jeg kunne ikke annet enn å være imponert over deres gode research. Det var som å høre mine egne ord, det var bare det at det hørtes mye kulere ut når det ble sagt av russiske damer.
Jeg skal ikke påberope meg noe om russisk effektivitet siden jeg ikke har noe å sammenligne med, men jeg ble presentert en deadline på fire uker og da var det ikke annet å gjøre enn å legge fra seg alt annet, holde pusten og dykke ned i den kalde materien.

Vårt påfølgende oppfølgingsmøte var på det samme hotellet, og jeg la merke til at han som serverte oss ved lunsjbordet virket litt reservert og på grensen til avvikende og fordomsfull.
Det er sånne ting man merker med en gang.
Nå er det jo sånn at enkelte russiske damer ser ut som … russiske damer, og de har kanskje et litt annerledes syn på hva det vil si å ta seg ut i sosiale settinger.
De minner meg litt om rosabloggere, og det er ingen god ting å bli minnet om.
Forskjellen var at de ikke hadde rosa tåke i hodet sitt, men jeg må likevel innrømme at jeg følte meg litt mer som en kunde og ikke en tilbyder if you know what I mean og det var kanskje det som var grunnen til kelnerens … la meg bruke begrepet «skepsis», men så visste jo ikke han at dette var dyktige forretningsfolk som oppfattes som litt mer aggresive når det kommer til dette med å gjøre forretninger, og da er det rimelig greit å vite at man står trygt med en god utdannelse fra livets skole.
De er tøffe.
Greit nok, det også.
Den som er med på leken må tåle steken.
Jeg presenterte syv kandidater til tre ulike toppstillinger innen finans, personal og salg- og markedsføring.
Det gikk bra.
Resten av historien vil du antageligvis lese om i DN eller en annen blekke en gang på nyåret.

Hodejegere lever i en litt annen verden enn de som jobber med tradisjonell rekruttering – vel og merke de som er gode – men det er ingen ting i veien for at du kan forsøke deg med et eget utspill. Du må bare være klar over at din egen research er avgjørende for om det blir en god samtale eller ikke, du må finne en som jobber med noe som du jobber med og så må du rett og slett ha historien din klar. Du må også være klar over at det finnes noen som tror de er veldig kule uten at de egentlig bør ha noen god grunn til å tro det og så finnes det noen som rimer med den stereotypiske fremtoningen om eldre menn med grått hår og stripete dress i dype skinnstoler, litt sånn psykologaktige typer som graver i personligheten din og som får kaffe servert av en kvinnelig assistent som er veldig trainee i tøyet og som lukter master fra US eller UK i tillegg til noe BI-greier.
Ta det for det som det er verdt.
Den beste metoden for at du skal bli kontaktet av flinke folk er rett og slett så enkelt som å være dyktig. Det er de som ikke tenker på å bli kontaktet som helst blir kontaktet, og det henger kanskje sammen med at de er opptatt av å gjøre en god jobb der de er.

Fokuser på arbeidsoppgavene dine.
Det er realkompetansen som er det viktigste.
Nettverk er noe man aldri kommer seg unna og da dreier det seg om å være synlig i aktuelle fora som er interessant for nettopp deg og din kompetanse – dette kan være ulike temasamlinger, seminarer og brukergrupper.

Du må for all del passe deg for smiger fra noen av disse hodejegerne – vel og merke de som kanskje ikke er like gode på research – siden det kan vise seg at stillingen ikke er så interessant som du først ble forespeilet fordi deres iver med å ha noe å vise fram til oppdragsgiveren sin kan være litt større enn dine egne preferanser. Vær også klar over at det er noen som kan finne på å ringe til deg for å få nye tips om kandidater, det er et tegn på at de jobber men noe spennende, og jeg har opplevd at det finnes noen som går i vranglås og som ikke forstår hvorfor de skal komme med tips eller uformelle referanser.
Ikke gjør det.
Dette betyr at du står på lista deres, og neste gang kan det være deg som blir prikket inn.
Tenk på det.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.