samfunnsansvar

Tør du vurdere de nye kreftene?

Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – det var egentlig en bursdagsfest for KREM som i ti år har jobbet for et kreativt og mangfoldig arbeidsliv.
Sånn på ordentlig.
Ikke som sofapolitikk.
Jeg velger likevel å kalle det for et faglig arrangement selv om det både var bursdagssang og kake.
Jeg fikk gleden av å treffe nye og inspirerende mennesker, mennesker som jeg ikke kjente fra før siden det er det som jeg setter pris på når jeg møter opp på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – jeg er ikke blant dem som pliktskyldigst møter opp på de samme stedene for å treffe de samme menneskene som jeg har truffet mange ganger før for å snakke om de samme sakene som vi alltid pleier å snakke om, denne lekeplassen hvor vi kan gjemme oss bort i noe som hersker som et slags forlorent fellesskap, som om alle kjenner hverandre eller i hvert fall føler at de gjør det.
Sukkerspinnsymbiose.
Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, hvor jeg har truffet mennesker som blir en del av mitt nettverk til felles glede og inspirasjon og ikke minst innovasjon hvor sistnevnte er et begrep som jeg oppfatter som rimelig utvannet med tanke på at det har dukket opp så mange aktører som hiver seg på og vil ta del i en hype med håp om en eller annen vinning hvor de kan forherlige seg selv og sitt.

Vi fikk presentert et pilotprosjekt som har fått navnet «Unge for velferd» hvor formålet er å gi flinke folk i alderen 18-30 år muligheten til opplæring og trening i prosjektarbeid, kommunikasjon og salg for å skape en kortere vei til arbeid.
Hmm, tenker du.
Dette er vel ikke noe nytt?
Vel, hvis jeg legger til at dette drives av flinke folk som alt for mange definerer som skoletapere av sånne som ikke vet bedre og som tror at kvalifikasjoner er synonymt med tall og symboler på gradestokken, så skjønner du kanskje at dette er noe som kan defineres som noe nytt.
Jeg har visst om den en stund.
Jeg heier på dem.
Jeg heier på dem som oser varme og som ikke har behov for en gradestokk for å vise at de lever, de som har noe å si og som sier det i stedet for at jeg kan velge tryggheten ved å lene meg tilbake og dysse meg i søvn til tonene fra de som tror at søknadsdokumenter pyntet med fis og fjas og nisser og troll er en inngangsbilletten til glitterburene. Jeg rettet meg opp i stolen når en fin fyr snakket om viktigheten av å kunne presentere seg for nye virksomheter på en innovativ måte, jeg fikk lyst til å reise meg opp og applaudere når han snakket om viktigheten av å ikke føle seg tilfreds med å begrense mulighetene sine med å glane på en PC og slenge inn en søknad på en halv side og en CV på to, uten hull men med bilde øverst til høyre, skrevet i Times New Roman, når en eller annen som han ikke vet hvem er som han heller aldri vil få anledning til å møte finner det for godt å produsere en stillingsannonse som ikke fremstår som noe annet enn kopi av gammel moro.
Nå sa han det ikke på den måten, men det er sånn jeg oppfattet det.
Han fulgte opp med å si at han hoppet ut av videregående.
Dette var ikke noe for han.
Det hører med til historien at hun som hadde snakket før han, fortalte at hun hadde gjort det samme og som noen år senere satt som daglig leder i sitt eget selskap.
Herlig.

«Vi hadde et felles ønske om å prøve ut muligheten for å gi unge et sted å starte karrieren sin gjennom arbeidserfaring, anledninger til økonomisk uttelling, bedret nettverk og relevante referanser innenfor rammer som gir en målbar effekt både for bedriften og kandidaten på individ- og økonomisk nivå».

Dette handler om innovasjon, entreprenørskap og samfunnsansvar, – ganske fine ord som veldig mange virksomheter presenterer på nettsidene sine men som ikke er noe annet enn ord.
Det handler om å gjøre rommet litt større for å få et litt bedre resultat.
Det handler om å slippe til de som ikke er A4 med vissheten om at du får plass til mer på A3.
Du skal få anledning til å bli kjent med en aktør som tilbyr «det lille ekstra» og bruker dette begrepet på en helt annen måte enn det som skrives på nettsidene til de fleste andre som påstår at de tilbyr noe som kanskje kan oppfattes som annerledes enn alle de andre.
Jeg heier på dem.
Jeg tror på dem.
Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg er en fyr som oppfattes på en litt annen måte enn mange mennesker som presser seg inn i sko som ligner på mine.

Jeg har lyst til å dele dette med deg for at du også skal få muligheten til å vise dine visjoner, verdier og ditt samfunnsengasjement hvor bonusmaterialet er tilgang på god og kreativ arbeidskraft innen prosjektarbeid, kommunikasjon og salg. Du skal få en anledning til at det kanskje kan gå opp for deg at veldig mye av dette som alt for mange kaller høyere utdanning – eller utvanning, som jeg liker å kalle det – egentlig ikke handler om noe annet enn å lære seg hvordan man kopierer gammel moro. Det er derfor jeg har lyst til å invitere deg som jobber med rekruttering eller som kanskje sitter med ansvar for samfunnsansvar og som jobber med dette og for dette og ikke er blant dem som bare skriver om det og prater om det for å synliggjøre deg selv.
Bemanningsbransjen?
Talent Acquisition?
Du som har beslutningsansvar for det som handler om ansettelser i din virksomhet?
Sånn på ordentlig, liksom?
Ikke bare som et ord i den gamle stillingsbeskrivelsen din?
Du?

Gå inn i jula med gode tanker, og så vil jeg sende ut en oppdatert tekst med invitasjon til seminar, fagsamling, kall det hva du vil, når vi har kommet oss inn i det nye året. Da skal du få en greie som forhåpentligvis vil få deg til å åpne dørene for de som kan noe og ikke bare for de som tror at de kan noe.

Du får BROODS med «Bridges»

Love all

Jeg bruker litt tid på å snakke med ulike virksomheter med tanke på å etablere en form for samarbeid, allianse, partner og hva man ikke kan kalle det. Noen av dere er kjent med mitt lille krypinn som jeg kaller Karriereverkstedet hvor jeg kan vise til gode resultater gjennom positive møter med flinke folk som oftere og oftere stiller spørsmål om hvorfor jeg ikke gjør mer ut av virksomheten min. Jeg har ikke noe fornuftig svar bortsett fra at jeg ikke oppfatter meg som denne «gründer-typen», – det er derfor jeg ser etter lekekamerater som kan ta de administrative tingene som tilrettelegger for at jeg kan være den operative tusenkunstneren.

Jeg jobber smått.
Smått og godt.
Jeg velger mine kunder og sier til og med nei til butikk, noen ganger basert på vissheten om at døgnet bare har tjuefire timer og den andre vissheten om at det rett og slett finnes både virksomheter og mennesker hvor jeg og mitt kommer til kort. Jeg vet om ganske mange som nikker og takker og bukker for deretter å klage på et stramt marked når de ikke leverer.
Jeg er ikke sånn, men en gang fikk jeg faktisk høre at jeg er lat.
Greit nok.
Folk kan tro og mene hva de vil, men dette var fra en fyr som har en tendens til å skryte av hvor mye han jobber og hvor mye han strekker døgnet i alle bauger og kanter, fyller på med lite respons og samarbeidsvilje fra andre, jeg oppfattet ikke den direkte til meg og mitt siden jeg vet at han er en fyr som tar alt og alle i en eneste stor jafs, men en gang sa jeg til han at det kunne jo være en mulighet for at det var han det var noe galt med.
Jeg tror ikke han skjønte den, men nå er han ute av alt etter at han gikk på en smell.
Uforskyldt, selvfølgelig.
Det er alle andre som det er noe i veien med …
Nok om han og nok om det, jeg er for øvrig ikke lat men akkurat nå sitter med en kopp kaffe og regner med at du gjør det samme, taster på en tekst hvor jeg innrømmer at jeg er fristet til å gjøre litt mer ut av meg og mitt. Det er da jeg viser fram min dårlige side, eller mitt forbedringsområde som enkelte også kaller det, og det er at jeg ikke er flink til å snakke om det som handler om meg og mitt. Noen vil sikkert si at det er et aldri så lite paradoks med tanke på hva jeg klarer å formidle til andre og for andre.
Skomakerens barn er dårligst skodd.
Jeg har for øvrig en kompis som gjør det stort i rengjøringsbransjen, men leiligheten hans bærer definitivt ikke preg av det, – det er bedre med litt himmelfallende rot her og der enn et rent helvete.
Det er sånn han sier det.
Det er ikke mine ord.

Nå har jeg vært i et møte med noen hyggelige mennesker i mørke dresser som lignet på sånne menn fra reklamefilmene til Dressmann og Gillette bortsett fra at dette er mennesker som har mange tanker om hva man kan gjøre med penger. Det var for øvrig en dame der også, hun gjorde ikke så mye annet enn å spille rollen som distraherende superbabe med sexy outfit og trendy akademikerbriller som fikk henne til å minne om karrierekvinnene som frembyr glitrende smil i optikervinduer eller annonser for kredittkort.
Hun forsøkte å utstråle kontroll og den jobben klarte hun ganske bra.
Digresjon.
Jeg gjorde den store feilen med å spille på et begrep som omtales som CSR, – det finnes noen som definerer dette som en slags integrasjon av sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift på frivillig basis og det er kanskje det som fikk meg til å tenke at det kunne være en god salgspitch.
Det var feil.
Jeg kom i skade for å si at mye av min virksomhet er tuftet på idealisme hvor tretti prosent av arbeidet mitt, det som dreier seg om rekruttering og search, er med på å funde alt det andre som gir meg større inntjening i hjertet enn i lommeboken. Det var da jeg fikk jeg en oppløftende kommentar i retur, og jeg må jo også få lov til å innrømme at det var dette jeg ønsket å høre:
– «Alle skal være sikret utkomme gjennom sitt arbeide …»

Noe av det første som skjer når du blir registrert som arbeidsledig, er at du blir invitert til et informasjonsmøte hvor du får en drøss med formaninger og forpliktelser for deretter å bli overlatt til deg selv men mindre det er noe med deg som gjør at du har «spesielle behov». Du skriver under på at du klarer deg selv og at du søker på alt over alt, fyller ut aktivitetsplaner og får oppfordringer om å tenke positivt mens du stanger og stanger. Tiden går og den går kanskje så fort at du rekker å bli invitert til et nytt informasjonsmøte hvor du får frisket opp alle formaningene og forpliktelsene fra det forrige møtet.
En jobbsøkerprosess tar tid, og i de fleste tilfeller mye lenger tid enn hva både du og NAV tror.
Noen mennesker tror at de kommer raskt inn i ny jobb.
Noen mennesker tror at de vet hva de skal gjøre, eller de tror at de vet det men får det likevel ikke til.
Noen mennesker klarer det, men dette handler ikke om dem.

Den neste invitasjonen som kommer i postkassen din forteller at du er meldt på et jobbsøkerkurs, du blir plassert på tiltakskarusellen og det er nå du får bekreftet hvem du er.
Du er et tilfelle.
Du har blitt en person som passer inn i sjablongen som definerer hvem som inkluderes i det som kan kategoriseres som deltagere for aktører som hevder at de jobber med CSR – Corporate Social Responsibility. Jeg skal ikke fremstå som stygg eller rasistisk eller noe, jeg vet at det finnes mange mennesker som hever noen av disse «kortene» når man skal debattere omstendighetene, men jeg sitter med et inntrykk av at du enten må være handikappet eller innvandrer eller sosialklient med spesielle behov, det er noe som det er vanskelig å skrive om og sikkert vanskelig å lese om, men det er som nevnt en tung tanke som spinner ut fra hva jeg har fått høre fra forskjellige mennesker som vet hva de snakker om siden de har kjent utfordringene på kroppen.
Seriøse jobbsøkere som blir frustrert av alt dette.
Seriøse jobbsøkere som stanger og stanger og stanger og som tvinges til å tenke positivt fra mennesker som egentlig ikke skjønner hvordan de virkelig har det og hva de faktisk sliter med. Tiden går og den går kanskje så fort at du rekker å bli invitert til et nytt informasjonsmøte hvor du får frisket opp alle formaningene og forpliktelsene fra det forrige møtet.

Opplevelsene fra dagens møte fikk meg til å tenke på noe som dannet grunnlag for denne teksten som du leser nå, – arbeid med samfunnsansvar dekkes ikke for «vanlige folk». Det er en dristig påstand, ikke minst med tanke på hva som oppfattes som «vanlig» siden vi har konstruert et samfunn hvor alt skal oppfattes som vanlig, til og med i all sin uvanlighet. Den kan også være en feil oppfatning av samfunnsansvarsbegrepet fra min side, jeg vet ikke – kanskje det bare er en slags tvangstanke eller en vrangforestilling eller at jeg rett og slett ikke vet nok om dette.
Jeg innrømmer det.
Jeg kan ikke alt.
Jeg kan noe, men ikke alt.
Men – for det er som nevnt alltid et «men» – det finnes opplegg som driftes av noen som tror at de har kontroll på disse tingene, akademiaspirer og spinninginstruktører som tror at de drifter jobbsøkerkurs med å lese fra gamle tekster om antrekk og håndtrykk og annet vås som de fleste av de som jeg snakker med er rimelig lei.
For å si det mildt.
Mitt spørsmål er ganske enkelt, – det må da kunne være mulig å gjøre noe for arbeidsledige som ikke har kommet så langt som dette?

Jeg vet som nevnt ikke nok om alle disse reglene og retningslinjene og forutsetingene og nå skal jeg heller ikke være stygg mot NAV i denne teksten, men spørsmålet som jeg stiller lenger opp handler om hvorfor enkelte mennesker må vente så lenge før de kan få alternative tilbud om opplegg som faktisk funker i all sin enkelhet.
Nja, – enkelhet og enkelhet, men alt ser enkelt ut når man ser på mennesker som vet hva man gjør. Det er bare å se på en proff snekker som alltid vet hvor de riktige verktøyene befinner seg og som schmakk scmakk setter opp lister som er kuttet på presise øyemål og solid erfaring.
Jeg fikk spørsmål i går fra en dame som lurte på hvordan hun kunne bli som meg.
Hvilket kurs og hva slags form for sertifisering burde hun velge.
Hun skal ha kred for sin åpenbare interesse og tilsynelatende vilje, men i likhet med denne snekkeren som jeg refererer til så handler det mer om å bruke sine egenskaper på en måte som har blitt tilpasset over tid og i riktige omgivelser.

Jeg nevnte i den forrige teksten min at jeg skal i gang med et nytt kurskonsept på privat initiativ sammen med en bransjekollega som har med seg en del av de samme tingene i kompetansesekken sin, fylt opp over tid med hardt arbeid som foredler og utvikler kunnskap og metodikk i riktig retning.
Riktig for oss, men minst like riktig for de som vi skal hjelpe.
Det er jo tross alt de som det handler om.
Det vet vi.
Sjekk bloggen hans for info om Det Unike Jobbsøkerkurset.

Ja ja, det var det egentlig.
Terapitimen min er over og jeg skal ut i den virkelige verden.
Jeg håper du får en god helg.

Her kommer THOMAS DYBDAHL med «Love Is Here To Stay»