sosialantropologiske selvstudier

Jeg vasser i tilbud fra single damer

Jeg vet at overskriften virker provoserende og egosentrisk, men det handler om et aldri så lite eksperiment i mine sosialantropologiske selvstudier.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er begeistret for de som bruker elektroniske rekrutteringsverktøy eller tester for å finne «Perfect Match», og på et foredrag i dag trakk jeg paralleller til kontaktannonsesider hvor jeg tok den såpass langt ut at jeg på forhånd hadde opprettet en profil på en sånn side. Jeg valgte å stå fram som meg selv, kunne sikkert konstruert en fake-profil men tenkte jeg at jeg kunne slå to fluer i en smekk og sjekke om det finnes en eller annen der ute som ønsker å bli kjent med en fyr som meg samtidig som jeg er klar over at jeg ikke er klar for så veldig mye mer i den tilstanden jeg er i nå.

Perfect Match.
Hva i all verden er det?
Jeg har i hvert fall funnet ut at dette «eminente matchingsystemet» ikke tenker på den samme måten som hjernen min, nevnt med visshet om at jeg nettopp har hatt hjernerystelse og kan være litt påvirket av dette.
Nok om det.
Når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med, så er jeg ikke så opptatt av en «god CV» eller testresultater som bekrefter noe som vedkommende selv har bekreftet.
Jeg må ta på.
Høre.
Se.
Alle sansene mine er «på», – det er de jo stort sett hele tiden, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg skal tross alt ansette et helt menneske, og jeg er ganske god på å finne de kandidatene jeg ser etter.
Store søkermasser er synonymt med dårlig rekrutteringskommunikasjon, og der har du sammenhengen med den svulstige overskriften.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er typen som jentene snur seg etter på gaten, så dette ble litt rart for meg med tanke på at jeg publiserte med navn og bilde og er veldig lett å google. Når det er sagt, så må meg legge til at systemenes oppfatning av «Perfect Match» får hele greia til å bli forbanna kjedelig og gjør at jeg skylder på tidenes fluktkommentar:
Systemsvikt.
Det kan virke som om «Perfect Match» skal underbygge et forhold hvor man sitter på hverandre hele tiden, noe som kanskje kan være en greie som enkelte liker i en kort og intens fase i livet sitt, men jeg er ikke der.
Jeg vil ikke ha et forhold hvor hun og jeg er like i alt.
Jeg vil bli utfordret av et menneske som har noe som jeg ikke har.
Det blir nesten på den samme måten som når jeg er på jobb og utfordrer et kjedelig kandidatmarked som hevder at de gjør en forskjell med en master i fnatt og fjas og årskort på Elixia.
Grøss.
Jeg vil gjøre mine ting mens hun vil gjøre sine ting.
Jeg syns ikke det er vanskelig i det hele tatt.
Vi trenger ikke en gang å ha samme musikksmak, jeg har nettopp kjøpt meg nye ørepropper og skal ikke tvinge henne til å høre fransk trip-hop eller svett kjellerfunk, – det er sykt irrelevante kriterier i matchingsystemene som egentlig ikke gjør noe annet enn å skape et speilbilde av meg selv.
Man skal til og med være rimelig klar i rubrikken som handler om rase.
Serr.
Jeg lever i 2016 og forventer at hun er tilstede i den samme tidssonen.

Det er for øvrig lett å se hvem av jentene som har fixet på bildene sine under de kreative profilnavnene sine.
Sorry, girls.
Virkeligheten vil avsløre dere.

Jeg vasser i tilbud fra single damer og det kan ha en sammenheng med at jeg fortalte hvordan jeg ser ut på innsiden, – ikke fordi jeg tror det er sånne ting som seriøse jenter liker, men fordi det føltes riktig for meg og det er jo meg det handler om.
Ja.
Jeg fikk bekreftet at jenter liker sånn, men greia er at det ikke er noen av dem som vekker noe i meg. Resultatene er påvirket av en database som spikker en sjablong fra preferanserubrikker hvor innhold og følelser må begrenses til trehundre tegn.
Trehundre tegn?
Det er jo ingen ting.
Det er nesten det samme som de som går i fella med å ramse opp en drøss med adjektiver i en CV og får seg til å kalle det for «nøkkelkvalifikasjoner».
Kjekk og grei, liksom.
Utadvent og tilpasningsdyktig.
Fleksibel.
Lærevillig.
Ord som ikke er noe annet enn ord.

Profilen min hadde levd i ti minutter da den første meldingen kom:
Kjære Morten, jeg liker deg og vil gjerne at du forteller litt mer om deg selv.
Greit.
Jeg kan godt fortelle litt mer om meg selv og gjorde det.
Litt senere kom det en ny melding fra en annen jente med den samme teksten, og det var da jeg skjønte at denne var initiert fra systemet når noen klikker på profilen min og huker den av som «interessant».
Sånn fortsatte det.
Det toppet seg med en jente som sitter høyt oppe i en virksomhet som jeg har hatt en del med å gjøre, visste ikke at hun var single og på partnerjakt men det har jeg jo heller ikke noe med, hun refererte til karrieremål og inntektspreferanser.
Seriøst?
Alderspreferanser er også bare tull.
Alder er bare et tall med utgangspunkt fra en fødselsattest.
Jeg er så barnslig som det går an å bli.
Jeg liker å le og kan le av det meste selv om det er en stund siden.

Jeg er en fyr uten viktige sosiale sperrer, jeg stoler på min indre hippie samtidig som jeg innrømmer at disse greiene sitter langt inne for meg. Jeg har opplevd kjipe ting i nyere tid som preger meg litt, alt fra en skilsmisse som egentlig var som forventet og som burde vært gjennomført mye før og som i etterpåklokskapens navn har skapt en mye bedre Morten og det er da noe. Men så har det vært noen dødsfall i familie og vennekrets i tillegg til noen andre ting som gjør meg klar for en rehab som kanskje inkluderer et nytt bekjentskap.
Jeg har lyst til å holde en hånd og gi klemmer som varer litt lenger.
Jeg har lyst til å sitte stille og rolig og bare være til for en annen enn bare meg selv og mine aller nærmeste.
På den annen side så har jeg en iboende frykt for at jeg oppfattes som den sårbare, i hvert fall sånn som jeg er nå, og hvem vil vel egentlig ha en sånn?
Kanskje jeg utsetter hele greia til neste år.
Kanskje jeg venter på at kroppen responderer på en rehab.
Ha, jeg reiser bort om ikke så lenge, langt bort, – jeg reiser til Costa Rica for å hjelpe skilpadder.
Kanskje jeg treffer henne der?
Hmm.
Kanskje jeg ikke kommer tilbake?
Hmm.
Det kan være meg det er noe i veien med og det er jo noe i veien med meg for tiden.
Det viser seg at det finnes jenter som digger sånt, også.
Det viser seg i meldingsboksen min.
Jeg vet ikke hva som er i veien med meg, men på fredag skal jeg treffe en venninne som jobber med sånne ting som jeg vet at det er mange som oppfatter som «alternativt».
Reading.
Hun skal lese meg og forhåpentligvis tolke meg så jeg kan få hjelp til noe av dette som jeg ikke skjønner hos meg selv, hele pakka med fokus på reaksjonsmønstre og energi og balanse og en drøss med ting som jeg ikke kan så mye om selv om jeg føler det hele tiden. Jeg har hørt hvordan hun beskriver det og lest meg litt opp, ikke for å forberede meg, jeg skal jo bare være meg selv og det er jeg ganske god til.

Jeg nevner i en annen tekst at jeg har en ukjent beundrer der ute som nesten fikk meg til å legge ut en tekst som beskriver «drømmedama», noe som jeg ikke gjorde fordi jeg ikke har noen spesiell oppfatning av hvordan drømmedama er selv om jeg sikkert vil kjenne det hvis hun dukker opp med sin særegne identitet og intellekt.
Lurer på om hun leser denne.
Det har ikke dukket opp noen nye kort eller blomster på en stund.
Hmm.
Senest i dag snudde jeg meg etter en jente på gaten.
Det er ikke noe galt i det.
Jeg har en greie med nerdedamer og emos, raddiser, husker en god venn som het Hans Petter som døde så alt for tidlig og som brukte begrepet «Morten-dame». Det høres kanskje litt søkt ut, ikke minst med tanke på dette med at jeg ikke selekterer etter utseende, men vi hadde så mange fine stunder sammen at han fort skjønte hvem jeg kunne komme til å se litt ekstra på og som jeg klarte å forholde meg til på en sånn måte som fikk dem til å skjønne at jeg er en fyr som det er like lett for dem å forholde seg til.

Jeg har mange og lange historier men har ikke lenger så mange å dele dem med.
Jeg vet at det er sånn det blir.
Mennesker kommer og går og de fleste av mine har gått.
Jeg skal bli her en god stund til.
Kanskje jeg har det best alene?

Sånn.
Det var kontaktannonsen sin, det.
Denne teksten var vel egentlig ikke beregnet som det, men det gjør meg ingen verdens ting hvis det finnes en stille og rolig og snill og søt jente der ute som oppfatter den som det …


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Denne teksten er sånn «midt i mellom» …

Kameratslurken

Jeg republiserer en tidligere tekst til glede for nye lesere og samtidig som en takk til dere som deler og linker og sånne ting som gjør at sidene mine fanges opp av andre. Denne konkrete teksten har vært jorda rundt, kanskje litt dust å si det på den måten med tanke på at dette internettet ikke er forankret noe sted, men når jeg sier jorda rundt så er det fordi den er republisert i et sånt glanset magasin som ligger på flyplasser og i flyseter og da har den jo fått rørt litt på seg.

KAMERATSLURKEN

Sangen var akkurat slutt i det dørene gikk opp, to karer sklei inn på det glatte t-banegulvet og deiset flirende ned i de ledige setene foran meg. Jeg bladde meg nedover sporlisten på telefonen min og skulle akkurat til å sette pekefingeren på en Prince da jeg hørte at gutta begynte å snakke.
– «Fy faen», gliste han ene.
– «Så vidt vi ikke rakk det …»
– «Dagens trim», nikket han andre og trakk fram to ølbokser fra innerlomma, de åpnet og tok den første slurken på likt.
Kameratslurken.
– «Blir kult å treffe gutta».
– «Lenge siden», nikket han andre.
– «Tiden flyr …»
– «Fire år?»
– «Noe sånt».
– «Veit du hvem som kommer?»
– «Thomas kommer».
– «Thomas?»
– «Du husker Thomas?»
– «Glemmer ikke Thomas …»
– «Fy faen … husker du åssen vi holdt på?»
– «Klart det …»
– «Tror faen meg det var den beste tida … hvis jeg måtte velge så hadde jeg valgt de åra der».
– «Fin tid».
– «Ja … fin tid …»
– «Hører du på noe musikk for tiden?»
– «Ikke mye … går i det samme gamle».
– «Kjøpte noen skiver på torsdag … måtte fylle opp samlinga … mye jeg bare har på vinyl, ikke sant, sprak og faens ulyder, kjøpte noen gamle med han … faen, nå står det stille … han … samma faen, kommer sikkert på det … kommer det noen damer?»
– «Veit ikke …»
– «Hvis ikke så er det jo hun som jobber i døra, da?»
– «Hvem?»
– «Dørvakta … hun mørke».
– «Hva heter hun?»
– «Jeg veit vel ikke hva hun heter … Kari kanskje».
– «Kari … håper ikke det, for kjedelig».
– «Husker ikke».
– «Håper heller at hun heter Monika eller noe sånt».
– «Monika … bare pornodamer som heter det …»
– «Pornodamer?»
– «Ja … Monika og Isabella og Gunilla från Uddevalla».
– «Hvem var den siste?»
– «Glem det … var bare noe jeg kom på».
– «Lett å si … må få meg dame snart, er så kåt at jeg holder på å spy … tror jeg dauer om det ikke blir noe på meg snart».
– «Det var da voldsomt?»
– «Klar som faen … fy faen … dum han Thomas er lite rå, husker du … jeg har nok aldri vært borti noen som holdt på sånn som han, fatter ikke at damene gadd sånn som han holdt på … og da han var sammen med Hilde, husker du?»
– «Husker Hilde …»
– «Pleide faen meg å ringe klokka fem om morningen … du er backupen min, som han sa, du er backupen min … nå blei det heldigvis aldri noen spørsmål om det men det er klart at hvis hun hadde spurt om han var hos meg … faen, kamerater, ikke sant … pluss når vi var på byen, ikke sant … han og han andre, hva het han, nei glem det, kommer ikke på hva han het, det var dem de ville ha, damene ikke sant … faen, det gjaldt å holde seg i nærheten, ikke sant … det gjaldt å henge seg på …»
– «Håper hun står i døra?»
– «Hvem?»
– «Hun som står i døra … eller hun som pleier å stå i døra».
– «Kari?»
– «Samma faen, var nesten i forrige uke, ikke sant … fredag eller lørdag, husker ikke … drit i det … skikkelig trangt i døra, ikke sant … hadde vært ute og blåst og skulle inn igjen og stå sto hun og liksom sperra veien for meg, ikke sant … men det var bare tease, ikke sant … du skjønner tease?»
– «Ja ja …»
– «Hun bare erta, ikke sant».
– «Jeg skjønner …»
– «Akkurat på samme måte som når man skal bygge opp forventningene, man legger opp til at det snart vil komme noe spennende … eller at det kanskje vil skje noe mer, det er jo stort sett jenter som teaser, ikke sant … det er som når de viser litt av puppen sin sånn som jenter gjør når de har på seg utringede … se her, liksom, vil du se mer … de liksom skriker etter oppmerksomhet, ikke sant … skikkelig teasing … og så … du for faen, husker du hytteturene til Thomas?»
– «Glemmer ikke dem».
– «Herlig skrue … han er jo så jævlig glad i reker, ikke sant … måtte alltid mekke seg rekesmørbrød på hyttetur, husker en gang jeg satt og stirra i peisen, litt småfull … sikkert dritings når jeg tenker ordentlig etter, satt og prøvde å holde meg våken mens resten av gutta satt og røyka og så plutselig var det en annen lukt, merkelig lukt husker jeg … sterkere og sterkere … fy faen, for en lukt, det tok litt tid før gutta begynte å reagere, ikke sant, hva er dette for noe, liksom … Thomas hadde kjøpt frosne reker som han hadde lagt til tining på varmeapparatet, og plutselig kjente alle vi andre hvor jævlig det stinka … fy faen, det lukta reker i flere dager … husker at Thomas rota seg bort i en av nabojentene på hytta … typisk, husker vi måtte sitte og vente på han … skal vi snart gå av, neste stasjon … best å følge med … husker du den gangen på … ja, husker faen ikke hvor det var, samme kan det være … glemmer det aldri, det var på ettermiddagen, vi satt og pilsa … den serveringsdama, husker ikke om hun var noe spesielt fin eller noe, men Thomas ikke sant, han dreiv og flørta noe jævlig … hun ble lite sur etter hvert, ikke sant … jeg mener, vi var vel ikke akkurat noen hyggelig gjeng».
– «Sikkert ikke …»
– «Uansett, plutselig … hun hadde skjørt, ikke sant … plutselig tar’n hånda oppunder skjørtet, fy faen, hu blei lite forbanna, smelte til så glass og flasker vælva, fy faen … serveringsdama, ikke sant … lite forbanna … du skulle sett trynet på’n …»
– «Jeg var der».
– «Husker ikke om hun var noe spesielt fin eller noe, men faen heller … han bare satt og gapa … fy faen gutter … bare det uttrykket i trynet hans … fy faen, gutter, jeg bare måtte gjøre det …»
Jeg kjente en hånd på skulderen, kikket opp på det mørket ansiktet til Iram som smilte under en svart strikkelue som pakket inn håret hennes.
Det var ganske vakkert.
Like vakkert som jeg husket det.
Nå stod hun ved siden av meg og signaliserte at jeg skulle dra ut øreproppene før hun minnet meg på konserten til helgen.
– «Jeg er klar», smilte jeg og fulgte opp med at jeg kom til å drasse med meg noen kamerater.
– «Bra», smilte hun tilbake, nevnte at de var litt nervøse og håpet at de ville få støtte fra noen i salen.
– «Vi skal klappe», beroliget jeg i det hun begynte å fingre med glidelåsen på den svarte skinnjakka, trakk glidelåsen litt ned og deretter helt opp til haken før hun strakk seg glatt og glinsende mot de gule stengene i taket og minnet meg på standardsekvensen i reklamefilmer for iskrem, den scenen hvor smeltet sjokolade glir over vaniljen.
– «Jeg skal av», smilte hun og ga meg en klem, lot meg kjenne lukten hennes, minnet meg om urter, kunne ikke komme på hva, basilikum, kanskje.
– «Ses på lørdag», nikket jeg og fulgte henne ut med blikket, plugget inn øreproppene og fikk med meg at gutta foran meg hadde lagt merke til at jeg hadde hatt en slags fortrolig samtale. Jeg så mitt eget speilbilde i vinduet og følte meg plutselig litt viktigere, som en kriger blant andre krigere.
– «Det», begynte han ene på motsatt benk og tok to raske slurker.
– «Det kaller jeg tease …»
– «Hmm …»
– «Husker vorspiel hos broren til Thomas … mange år siden, glemmer det aldri, vi satt og sentra ølflasker, husker du … pælma ølet fra den ene siden av stua til den andre … det bare måtte gå gæernt til slutt ikke sant … husker du?»
– «Husker glassbordet …»
– «Glassbordet, ja fy faen … det husker jeg … det var sånn Ikea-greie med glassplate, ikke sant … seint på kvelden og vi var sikkert litt skeive i blikket hele gjengen, bomma på flaska som dura rett ned på glassplata, husker faen meg glass over alt … husker trynet på dama hans når hun kom hjem … fy faen, midt på natta og bare meg igjen i stua, ikke sant, dere hadde stikki på byen eller noe sånt mens jeg sovna i sofaen … fy faen, glass all over … og så var det jeg som fikk skylda for hele dritten, dama ble dritsur».
– «Kanskje ikke så rart …»
– «Hva da?»
– «At dama ble sur».
– «Sur?»
– «Knust glass og greier …»
– «Vi må gå av …»
– «Ikke enda … neste …»
Det var her jeg skulle gå av, hadde det ikke vært for at jeg ikke ønsket å komme for seint til en egen avtale så hadde jeg sikkert sittet på en holdeplass til, for å få med meg slutten om ikke annet.
Hmm.
Jeg reiste meg og trykket på Prince i det dørene gikk opp.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Universets uløste gåter

Jeg var litt tidligere ute i dag, hadde et morgenmøte som rokerte litt på morgenlogistikken og fikk gleden av å se andre karakterer i disse merkelige sosialantropologiske selvstudiene mine.
Jeg hadde et kvinnemenneske like foran meg som plukket opp bæsj fra hunden sin. Det var ikke bare det at hun hadde ganske fin rumpe, men det var tanken på at de fleste syns det er helt normalt at et menneske vandrer fram og tilbake hver morgen og plukker opp bæsj fra et dyr som de har festet til seg med en snor. Det er helt normalt at et menneske gjør sånt på en planet i denne gigantiske melkeveien, veldig mange mennesker gjorde akkurat det samme og jeg lurte på om det fantes noen på andre planeter som akkurat i dette øyeblikket i en fjern galakse gjorde det samme, kanskje en eller annen grønn dame med snabeldyr i strikk som subber fredelig av gårde på sin slimete vei med de små sugekoppbeina sine og tenkte på akkurat de samme greiene, nesten som om sammenligningen av disse daglige trivielle greiene virket så utrolig meningsløst blant alle disse uløste gåtene som universet var fullt av.
Den ene dagen kunne man klage over at det var så sinnsykt vanskelig å åpne boksen med makrell i tomat samtidig som store stjerner suges inn i et sort hull mange lysår unna. Det virket så utrolig meningsløst at mennesker på denne planeten helt frivillig tok bilder av seg selv om morgenen for å vise fram til hele verden hva de skulle ha på seg i dag samtidig som andre har helt seriøse betraktninger om at det faktisk finnes et annet liv et eller annet sted der ute.
Hun var fin forfra også.
Hun minnet meg litt om en jente som het Sara som jeg var sammen med for en evighet siden.
Ja, nå vet jeg at det er mange ulike definisjoner på hvor lang en evighet er, men det er veldig lenge.
Hun fortalte en gang at hun hadde hatt hund når hun var liten.
Husker ikke settingen.
Kanskje det var på sengekanten og hadde røykepause mellom all kliningen.
Spiller uansett ingen rolle.
Det var en labrador som het Lukas, en sommerdag på hytta hadde den kommet hjem med en kanin i kjeften.
Død.
Altså kaninen.
Det var naboens kanin, møkkete og jævlig, Lukas var ikke så rent lite stolt og faren hennes hadde dødsangst og vasket og stelte den innen han la den tilbake i kaninburet de hadde lagd i stand ute i hagen sin, midt på natta og greier, slik at naboene skulle tro den hadde dødd en naturlig død av seg selv. Noen dager senere hadde faren til nabobarna kommet bort og fortalt at det skjedde mye merkelige ting i strøket, kaninen deres hadde dødd og de hadde hatt høytidelig begravelse i hagen og dagen etter var den tilbake i buret sitt.
Fremdeles død, men dog.
Han trodde sikkert at dette var sammenlignbart med noen av disse uløste gåtene som universet var fullt av.
Ikke nok med det.
En eller annen gjøk på denne planeten i det store universet har funnet ut at en eggetimer, en sånn dings som passer tiden når man lager mat, skal koste hundreogfemtispenn.
Jeg hadde egentlig tenkt meg til butikken over alle butikker når det gjelder dingser, Clas Ohlsson, men ble ledet inn i en annen butikk på veien, husker ikke hvordan jeg kom inn i akkurat den butikken, spiller heller ingen rolle men det kunne kanskje ha vært en av universets hemmelige krefter eller noe, den bare lå foran meg etter at jeg hadde vært på polet og funnet to flasker Palacio de Oriente, denne unge tempranillosaften med det bløte anslaget.
Jeg husker bare at jeg ble rimelig overrasket over at dama bak disken skulle ha hundreogfemti spenn for eggetimeren. Hundreogfemti spenn.
Dersom jeg hadde gått noen meter lenger ned i gaten, ville jeg garantert ha funnet en til førtini på Clas Ohlsson.
Jeg kunne skylde på regnværet.
Faen heller.
Det var jo bare vann.
Dessuten hadde jeg stått en god stund i kø siden dama foran meg var så utrolig treg og det var mange folk bak meg så jeg gadd ikke å lage noe fuzz.
Hundreogfemti spenn for en eggetimer.
Fy faen.
Greit at den var kul og formet som et egg i børstet stål, men ærlig talt.
Jeg husker at jeg var litt småforbanna på veien hjem.
Mest på meg selv, egentlig.
Litt på disse uløste gåtene som universet var fullt av.
Mann på månen, liksom.
Kyss meg i rævva.
Dersom vi virkelig hadde klart det, så måtte vi vel klare å ha radiodekning på t-banen i Oslo.
Utfordringene står i kø på jordkloden.
Drit i månen.
Jeg husker at jeg var lurte på hvordan jenta som presset seg gjennom menneskemylderet vurderte utfordringene sine. Hun virket utrolig sliten.
Jeg hadde sett tiggerferden hennes gjennom vogna og hadde sikkert vært en pen jente en gang i tiden men så gikk noe galt underveis. Nå hadde jeg dratt ut øreproppene siden det ikke var radiodekning i tunnelen og hørte historien hennes etter at en eldre kvinne hadde dykket ned i håndvesken sin og fisket fram noen mynter.
– «Jeg har vært hos mamma og fått klær til datteren min», smilte hun med gule tenner.
– «Hun liker ikke at jeg går ute sånn, men vet jo heller ikke hvor jæv … hvor ille jeg har det, jeg får treffe henne en dag i uka og jeg skal treffe henne i morgen og det gleder jeg meg til … det er gleden av å treffe henne som holder meg i live, ikke sant …»
Den eldre damen nikket, litt påtatt forståelsesfullt men dog et nikk.
Det var ikke sikkert at det skulle så mye til.
Damen ved siden av så en annen vei.
Jeg la merke til at skoene mine kunne trenge en omgang med skopuss samtidig som høyttaleranlegget varslet stasjonen før min egen.
– «Unnskyld», smilte hun foran meg. Hun hadde brune øyne omringet av små rynker som vitnet om slitet for å holde ansiktet oppe og en nesetipp som pekte litt oppover, noen hadde sikkert fortalt henne en gang for lenge siden at det var sjarmerende men det var lenge før en av disse uløste gåtene som universet var fullt av hadde rammet livet hennes.
Jeg møtte henne på planken, klar for et dykk i piratens skattekiste som var tom for dubloner.
– «Jeg har bare denne», mumlet jeg og la en sammenbrettet hundrings i hånden hennes i det jeg prsset meg ut i det dørene ble åpnet.
Vinflaskene klirret i posen.
Konsumferdig.
Hun møtte blikket mitt etter at dørene slo igjen mellom oss.
Jeg så en arm som var i ferd med å heve seg, men rakk ikke å se om det ble til et vink.
Jeg følte meg som verdens rikeste mann med eggetimer i børstet stål og deilig regnvær i panna.

Her er GIANT LEAP med «My Culture»

Babes and blondes

Jeg henger på t-banen og gløtter ned på en fyr som sitter med kaffekoppen i den ene hånda og avisen brettet ut på fanget. Jeg tror han leser teksten til venstre som forteller at byrådet går inn for femti millioner kroner til utvidelse av Nordstrand kirke men på den annen side så kan det være at blikket hans hvilte mest på bildet av jenta i svarte blonder som reklamerer for to for prisen av en hos Kappahl.
Jeg fikk en merkelig tanke om at denne deilige kvinnen som lå på fanget hans i silkeglinsende avansert undertøy hadde en eller annen eksistens utenfor bildet, selvfølgelig hadde hun det, akkurat i dette øyeblikk hvor jeg flyttet meg litt nærmere, ikke påfallende og grådig, bare en svak forskyvning av vekt, en diskret ommøblering av balansen som gjorde det litt lettere å se brystene som nesten fløt ut av de svarte blondene der hun lå sanselig henslengt på en tilsynelatende behagelig sofa med det ene låret trukket litt opp og med en gjennomsiktig truse som diskret antydet et mørkt og frisert kjønn rammet inn av stramme hofteholderstropper, akkurat nå gikk hun rundt i en eller annen forretning, handlet melk og brød, kanskje satt hun på kafé med en god venninne og smilte og lo og kanskje til og med hadde på seg akkurat dette undertøyet mens hun drakk cappuccino fra slanke glass totalt uvitende om at en eller annen fremmed gjøk satt på t-banen og hadde ståpikk på grunn av henne.

Jeg passerte Helsfyr og kom til å tenke på Cathrine Larsen som ledet dykkerkurset på Møllergata Skole for lenge siden. Jeg gikk i åttende og hun var i begynnelsen av tjueårene, de andre gutta dro videre på hockeytrening og vi endte opp alene i garderoben. Cathrine var fullstendig usjenert, jeg pleide å late som om jeg ikke brydde meg om at hun var naken, overrasket meg selv over hva jeg var i stand til å prate om og følte meg jævlig voksen, tror nok at jeg klarte meg bra siden hun hverken hastet med å kle på seg eller virket overlegen eller noe sånt.
Jeg hadde til og med tenkt tanken at hun kanskje rett og slett syns det var litt spennende å vise seg fram for en smågutt. Jeg klarte på et eller annet vis å betrakte henne uten at jeg egentlig betraktet henne, eller ga inntrykk av at jeg gjorde det, når hun sto like ved siden av meg og bøyde hodet og presset det mot det store håndkledet hun holdt i hendene, de hurtige bevegelsene når hun frotterte håret, brystene som dirret og velbehaget i ansiktet hennes når hun lot det myke stoffet gli over skuldrene og først strakk ut den ene armen og tørket og så den andre, hvordan hun la håndkledet på gulvet når hun var ferdig, huket seg ned og tørket føttene innen hun rettet seg opp og sto naken foran meg og lot meg se det de andre gutta på dykkerkurset bare kunne ane gjennom den glinsende våtdrakten, den langstrakte, faste kroppen med hoftenes bue og den pjuskete pusekatten som klebet mot huden mens hun fant klærne sine, løftet foten fra gulvet og strakk den inn i trusa som hun førte langsomt oppover leggene og låret og trakk vrikkende på plass, jeg så virvelene i ryggraden hennes og de smale skuldrene som håret klistret seg til der hun rettet seg opp og ristet på håret.

Det som gjorde disse kveldene så spesielle var at dette ble min lille hemmelighet, jeg gikk ikke rundt og snakket om at jeg hadde sett henne naken eller noe sånt, ikke for at jeg var redd for at noen ikke ville tro meg, men det var som om Cathrine og jeg hadde vår egen lille greie.
Dessuten var hun den første jenta jeg så med skikkelig sexy undertøy, bortsett fra på bilder selvfølgelig. Hun kledde seg opp med deilige stringtruser og sexy brystholdere med blonder og silke og fine topper og gud eller faen i helvete som jeg misunte typen hennes som kom hjem til noe sånt.
Ja ja.
Jeg tror det var den samme tiden som jeg var forelska i lærer’n, også. Hun het Thea og var vikar i et halvt år etter at vi hadde klart å ta knekken på den opprinnelige klasseforstanderen. Når du hadde rakt opp hånda stilte hun seg nesten alltid skrått bak deg og bøyde seg fram og lente brystene mot skulderen din, eller i hvert fall ett av dem.
Det var nesten bare gutta som ba om hjelp.
Jeg husket en gang jeg sto fast med noen ligninger og rakk opp hånda og kjente brystet hennes mot skulderen og mot det ene kinnet, jeg holdt nesten på å besvime, det svartnet for øynene og jeg tenkte at det sikkert ikke ville gjøre noe om jeg døde i det spesielle øyeblikket. Jeg tror hun la merke til at det skjedde noe med meg for hun la hånden på armen min og spurte om det var noe i veien.
Det gjorde selvfølgelig ikke saken bedre, men i brøkdelen av et sekund hørte jeg min egen replikk:
– «Jeg er ikke helt bra … jeg tror jeg holder på å bli voksen».

Her er KYLIE MINOGUE med «Spinning Around»