sosiale medier

You Are What You Are

Jeg fikk lyst til å rette en tekst til alle dere som er uenig med meg og mitt, det er på tide med en tekst som burde vært publisert for lenge siden og som kanskje kan være som en slags opplysning til de som ikke forstår seg på synergi og metamorfose i kjemiske spill hvor mennesker er den viktigste delen av ingrediensene.
Formelen finnes ikke.
Det som finnes, er mange mennesker som tror at den gjør det.

Jeg får en del kommentarer fra de som jeg sikter til, men de er liksom ikke så uenig, bare litt, helt greit liksom – det er jo ikke så mange som tør å blåse ut og si hva de virkelig mener av falsk frykt for å legge fra seg negative spor som de er redd for at noen andre som de kanskje ikke en gang vet hvem er kan bruke mot dem.
De som er så opptatt av å bli likt at det ender opp med at ingen liker dem.
Hvilket paradoks.
Jeg opplever at det er litt for mange pyser, rævslikkere og ja-mennesker der ute. Diskusjoner i sosiale medier har jo en tendens til å bli oppfattet som rimelig patetiske og tåpelige, men det som jeg syns er litt kult, morsomt eller kall det hva du vil, er når jeg hilser på nye mennesker på faglige samlinger og bransjetreff og ulike steder som forteller at de leser tekstene mine og liker at jeg tør å skrive det på den måten som jeg gjør.
– «Takk for det», svarer jeg da.
– «Jeg er meg selv og står for mine meninger …»
Men for all del, jeg treffer også de som sier noe helt annet og dette skal jo handle om dem.
Jeg takker dem, også.
Det skulle bare mangle.
Det er jo et godt tegn på at jeg har oppnådd det jeg ønsker.
Noen av dem går til og med litt lenger, – sjekk disse:
Rock the Casbah
Du er du med hele deg – alltid

Jeg har truffet en hyggelig fyr som fortalte at han pleide å skrive tekster som lignet på mine, – jeg kjenner han ikke og har heller ikke lest tekstene hans, men han fortalte at han valgte å slette bloggen sin med forklaringen at han følte at han hadde gjennomført et karriereselvmord.
Ganske sterke ord, spør du meg.
Jeg sa til han at jeg kaller det noe helt annet.
Jeg kaller det integritet.
Jeg har oppvekst fra Oslo Øst og har et ganske bra arsenal med alternative ord og begreper som beskriver de som presset han til dette karriereselvmordet, men det betyr ikke noe for denne teksten bortsett fra at mye av dette som jeg fanger opp på ulike arenaer er med på å styrke lysten til å gå over kanten. Jeg vet at jeg er ganske nære noen ganger og vet også at jeg sitter på en del data som kan skape ganske mye liv og røre, noe som isolert sett er en god ting i de fleste tilfeller men som i denne sammenhengen handler om det helt motsatte …

Når jeg retter en tekst som dette til alle dere som er uenig med meg eller som ikke liker hva jeg skriver, så er det med vissheten om at det er en del av hele greia.
Det vil alltid være noen som ikke liker deg og det du står for.
Det er bra.
Det er dette som kalles identitet, og dette er noe som må foredles.
Det er dette som handler om å være seg selv, og når jeg messer om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv så er det i sammenheng med at noe som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet. Det gjelder i aller høyeste grad på sosiale medier hvor jeg treffer mennesker som er mer opptatt av å vise at de er noe enn å være noe, ofte de samme menneskene som tror det er smart med stor følgeportefølje for å vise at de er med på ett eller annet som de håper kan gi dem en eller annen fordel. Noen av dem produserer egne greier som jeg oppfatter som så klinisk og kjønnsløst at jeg kan forestille meg at budskapet er skrellet gjennom runder med forståesegpåere som tror de kan kvalitetssikre publikasjonen for å unngå at den kan oppfattes som støtende for en eller annen som de heller burde ta lang fart og drite i.
Grøss.
Tenk om ingen liker meg.
Tenk om noen ikke liker det jeg skriver.
Slenger på et grøss til, jeg.
Grøss.

Hvis du overfører det til tematikken på disse sidene, så kan du forestille deg hvordan det oppfattes når det går opp for deg at du ikke kommer med i en rekrutteringsprosess fordi du er som du er.
Da skal du bare være glad til.
Hvis du får jobben og ikke er deg selv, så er du like langt.
Du vil ikke trives og må rykke tilbake til start.
Jeg oppfordrer deg med andre ord til å gjøre det riktig med en gang – også med vissheten om at det kan oppfattes som feil fra andre, de som er uenig i det du står for og det som bekrefter hvem du er.

En ting til, – tenk at det finnes mennesker som viser at de digger sånne som driter seg ut på det som finnes av skjermer, men som ikke ønsker å inkludere noen som har bremsespor på andre flater – mennesker som ikke vet bedre og som hele tiden ser seg rundt for å statusbekrefte at de er innenfor …

Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


.

Anbefalt tekst:
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Dine meninger på mine premisser?

Jeg holdt en foredrag i går om bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter, vinklet hele greia rundt hvordan «sånne som meg» oppfatter signalene fra potensielle kandidater og hvordan signalene påvirker prosessen, det passet ganske bra med tanke på at hun som snakket før meg var av den typen som likte å snakke om hva du skulle gjøre og hva du ikke skulle gjøre. Jeg snakket for øvrig med henne litt senere, tror hun fikk en god opplevelse når jeg nevnte at det som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet.
– «Slutt å lev livet ditt gjennom andre», gjentok jeg.
– «Vær deg selv».

Han som avsluttet hele seansen etter meg, hadde en del interessante poeng. Stikkordet var personlig merkevarebygging hvor han trakk fram det paradoksale med at det er de som hevder at de har fokus på det og som bruker sosiale medier i sine forsøk på å konstruere en merkevare er de som faller mellom stolene.
Slutt med det.
Det kan være at du klarer å lure noen, men i det lange løp lurer du deg selv. Han sa det samme som jeg hadde sagt, men med litt andre ord, kanskje ikke så rart siden han snakket engelsk. Poenget er at din merkevare ikke er noe som du kan konstruere selv, du kan forsøke å påvirke og sånne ting, men det er hvordan du oppfattes når du selv ikke er til stede som er det vesentlige, når du selv ikke er der og kan forklare eller påvirke, tilrettelegge eller manipulere.

Bruk sosiale medier.
Bruk det for alt det er verdt.
Bruk det sånn som du selv ønsker å bli oppfattet, – hvis du virkelig tilhører de som ønsker å bli oppfattet som noe annet enn ditt virkelige jeg med dine virkelige meninger og oppfatninger, så ødelegger du for deg selv.
Skjønner du poenget?
Slutt å lev livet ditt gjennom andre.
Vær deg selv.

Det var en jente som kom bort til meg like etterpå, hun spurte hva hun skulle gjøre når andre fant ut hva hun hadde publisert på nettet. Jeg valgte å snu spørsmålet og spurte hva hun ønsket å oppnå med å publiseringen sin.
– «Meningene mine», kom det raskt, jeg så antydningen til et smil som antageligvis skulle poengtere hvilken selvfølge som la bak svaret hennes.
– «Fint», svarte jeg.
– «Da tenker du riktig».
– «Men det finnes noen som ikke liker det».
– «Hva mener du?»
– «Det er jo ikke alle som deler meningene mine, ikke sant».
Jeg så på henne, holdt blikket, brune øyne med litt gnist, det ble en pause som hun antageligvis oppfattet som litt for lang, en pause som hun valgte å bryte med å argumentere for sine egne argumenter, et dårlig salgstriks siden det nettopp er pausen som er med på å underbygge en påstand ved å skape en eller annen refleksjon.
– «Hvis de som skal ansette meg opplever at jeg mener noe annet enn dem, så vil de ikke ansette meg … det er jo noe alle vet …»
Jeg spurte om hun hadde tenkt over hvor kjedelig det er når alle går rundt og mener det samme, at dette er med på å begrense synergi og dynamikk og muligheter for vekst.
– «Nei», nølte hun.
– «Det er jo viktig å passe inn».
– «Nettopp», nikket jeg.
– «Og du har ikke tenkt på at det er nettopp dine egne meninger som gjør at du passer inn?»

Jeg kjente at det dirret i buksa, det var ikke fordi jeg var glad for å stå sammen med henne, men det var mobilen som vibrerte og minnet meg på at jeg hadde en kompis som ventet på meg utenfor.
Saved by the bell.

Anbefalt lesestoff:
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn
Jeg ansetter et helt menneske
Sosiale medier over terskelen

Du får noen rolige toner på en rolig tirsdag, – her er LAVA & RANDY CRAWFORD

Hva er galt med å være seg selv?

Jeg er med i en del brukergrupper, fagfora og sånne ting hvor man kan utveksle erfaring og kunnskap og meninger om mangt, de fleste krever brukernavn og da tenker jeg av og til på hva som egentlig ligger bak dette med at noen må ty til kreative krumspring rundt utformingen av brukernavn, jeg kan rett og slett ikke skjønne hva som er vitsen med sånne tåpelige fjasenavn som mange velger å kalle seg.
Hva er galt med å bruke sitt eget navn?
Hva er galt med å være seg selv?

Det finnes mange mennesker som er av den oppfatning at man bedre får fram meninger når man åpner for anonymitet hvor ingen stilles politisk, etisk eller rettslig ansvarlig – argumentert ved at man hverken skal bruke fancy tittel eller sosial status for å legge ekstra tyngde bak meningene sine. Mange av dem er de samme som ikke tør å mene noe annet enn sjefen eller en eller annen person som de er veldig opptatt av å vise til alle andre at de følger med på.

Det er ganske mange mennesker som ikke vet alt, og det er nesten like mange som tror de vet alt som de som er redd for å bli oppfattet som en som ikke vet alt. Jeg heier på de som ikke vet alt og som vet at det er mulig å spørre noen som kanskje vet litt om akkurat det som du der og da skulle ønsket at du visste litt om, noen av dem får seg til og med til å strekke den litt lenger og lærer seg noe av det selv.
Jeg regner med at du har hørt noen som snakker høyt om dette «kunnskapssamfunnet» …
Jeg regner med at du skjønner at det går litt ut på det samme.

Noen av dem er så redde for å bli satt i boks at de lager sin egen boks som de gjemmer seg i.
Noen av dem får seg til å med til å kalle dem ja-mennesker.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er mulig og du merker det på medarbeiderundersøkelser, strategisamlinger og andre tilstelninger hvor du vet at utfallet er bestemt på forhånd.
Du merker det på garderobepraten.
Du merker det i de fleste fora på nett hvor en eller annen ber om innspill og korrektur som skal tilrettelegge for muligheter til en lærerik meningsbrytning gjennom respons med en viss legitimitet.
Standarden settes ved å fremme anonymitet for å få fram virkeligheten.
Er det riktig?

Det hender at jeg treffer noen som lever seg så inn i samlivet med aliaset sitt at de bruker det på alternative steder utenfor den aktuelle brukergruppen, for eksempel bak en søknadsprosess hvor jeg innrømmer at jeg får en litt merkelig følelse når det dukker opp henvendelser fra @hot_mama eller @snuppa69 …
Jeg reagerer på dette.
Jeg reagerer faktisk så sterkt at jeg trykker på sletteknotten.
Noen kaller det flisespikking, mens det i virkeligheten dreier seg og identitet og selvinnsikt.
Eller mangel på sådan.
Det dreier seg som regel om mennesker som ikke har opplevd et liv uten digitale dumheter, så det er kanskje her det ligger, reaksjoner som «oops» og «omg» tyder på det ikke oppfattes som like seriøst …

Jeg heier på mennesker som tør å være seg selv, de som tør å si hvem de virkelig er og hva de står for i motsetning til de som møter opp med masker og fjas og som ikke tør å si noe av frykt for å si noe galt.
Sammenligningen er søkt, sier noen.
Sammenligningen er helt grei, svarer jeg og sier samtidig at jeg ikke har så mye til overs for de som hverken kan stå for sine egne meninger eller som kan komme med noen meninger i det hele tatt.
Hold kjeft, så sier du i hvert fall ikke noe galt.
Grøss.
Jeg har til og med truffet noen som hevder at det er først når de gjemmer seg bak noe annet at de er seg selv, og det er i og for seg ganske skremmende.

Det finnes også en del mennesker som antageligvis føler at de lever så kjedelige liv og må ty til alternative arenaer for å si og gjøre det som kommer innenfra, the call of the wild, lurer på hva som egentlig skaper denne trangen etter å finne et hemmelig sted hvor de kan leve et liv som en helt annen.
Som en flukt.
Som en pause.
Som en spenning.
Som et argument for å slippe å leve hele livet som en som de innerst inne ikke ønsker å være.
Sammenligningen kom fram på et seminar hvor vi snakket om dette med mennesker som ofrer identiteten sin for å passe inn, de som konstruerer en annen person på bekostning av seg selv med håp om at det kan gi bedre respons eller bedre vilje til å få fram det som de virkelig ønsker å få fram eller hva det er. Mye av dette henger faretruende sammen med den store økningen av mennesker som lever livet sitt gjennom andre, – da tenker jeg på det virkelige livet og ikke det virtuelle.

Jeg kan finne på å spørre «hvem er du» på et intervju og må stille det samme spørsmålet i ulike versjoner før det går opp for kandidaten at jeg ikke ønsker å vite hvem du forsøker å være men hvem du er.
Hvis du ikke får aksept for å være deg selv med alle dine plusser og minuser, så vil du slite med dette hver jævla dag og det handler ikke bare om at det kan løses ved å være «tilpasningsdyktig» og «endringsvillig» …
Jeg traff en fyr i forrige uke, en som jeg er i ferd med å få inn i en ny lederposisjon og som har følt at han kommer til kort når han treffer nisser og troll som borer i et hull som følge av at han valgte å slutte i den forrige jobben sin.
– «Jeg passet ikke inn», sier han.
– «Jeg kan sikkert si at de ikke passet til meg, men det går jo ut på det samme».
Han valgte å slutte, han sa takk for seg og dette klisset finner jeg meg faen ikke i.
Det gir respekt.
Det gir tyngde til integritet og identitet.

Det som er feil på et sted er riktig på et annet.
Det er det mange som ikke skjønner seg på.

Det virker som om det bor en frykt i mange mennesker om at rekrutteringsmennesker som meg finner ting om deg på nettet som du kanskje ikke vil at jeg skal finne. Jeg sitter med sånne ting hver eneste dag når jeg samler informasjon om kandidater som jeg trekker inn i mine rekrutteringsprosjekter, peker lang nese til de som mener at det er urettferdig og usaklig og hva de ikke kommer med, vern om privatlivets fred, liksom.
Grøss.
Noen blir tatt ut på grunn av en eller annen mening om mangt, men enda flere blir tatt inn på grunn av det.
Det er det mange som ikke tenker på.

Gode kandidater prøver ikke.
Gode kandidater har det i seg.

Det er trist at det finnes så mange som ikke tør å stå fram for noe, men mindre det er en eller annen kjendis som griner i mediene og gir et ansikt til noe ekkelt eller trist eller som får seg til å sutre over en patetisk livstilsykdom etter å ha levd livet sitt som en annen, da kommer de andre krypende etter med rosa hjerter som det etter hvert blir så mange av at en eller annen nisse finner ut at man skal gå i fakkeltog eller streike eller noe annet i stedet for at man kan stikke fingern i jorda eller aller helst se seg selv i speilet.

Spennende debatt, ikke sant?
Nesten like spennende som de som hevder at de har startet jakten på det uperfekte og som snart vil stå fram i mediene og presentere hvor perfekte de har blitt …

Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Jeg har i ganske lang tid snakket med en del mennesker som viser forundring over det økende omfanget i bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter. De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for å differensiere de ulike arenaene med tanke på at en profesjonell rekrutteringsrådgiver er interesert i å verifisere alle bevegelsene til kandidatene som ligger på blokka.
Sånn er det bare.
Jeg leser tekster om mennesker som tydelig viser en form for angst for at «noen» skal se hvilke spor de legger fra seg på digitale arenaer , og her om dagen kom jeg over en tekst hvor det var en som mente at data fra disse kildene kunne oppfattes som diskriminerende.
Det er feil.
For det første så er det ikke noe som heter «diskriminerende» i et rekrutteringsprosjekt, siden dette er en prosess som dreier seg om å velge en person basert på bestemte kriterier som skal være dekkende under fire ulike faner som kan merkes med henholdsvis Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon.

Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen. Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne.
Når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt når jeg sjekker kandidatmarkedet. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.
– «Hjelpe meg», var det en som sa på et arrangement jeg var på her om dagen, holdt seg for munnen og forsøkte å gjøre seg litt morsom i ansiktet som for å skjule at hun egentlig ikke ønsket å skjule at hun hadde noe å skjule.
– «Nå må jeg rydde på face …»
Jeg gadd ikke si noe.
Jeg gadd ikke en gang si at det ikke handler om dette, siden det er som om man til stadighet glemmer at noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være dritbra på et annet. Det er ingen som passer inn over alt, og jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til alt dette gnålet.
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn.
Folk glemmer at det skal foretas en utvelgelse, og det blir på en måte helt motsatt av sånn som det var på løkka før i tiden når det sto to stykker og plukket ut spillere til hvert sitt lag og ingen ville være den som sto igjen til slutt, den eneste forskjellen er at dette var en forbanna ærlig måte å gjennomføre utvelgelsen på.
De som kanskje ikke var så gode i fotball var kanskje gode i noe annet.
De visste det.
Vi visste det.
Alle visste det.
Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden.
Tenk over den.

Jeg skriver om indoktrinering og talentfabrikker som masseproduserer klonedukker, vi produserer en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor man blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes. Jeg legger heller ingen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig, og sier til og med at jeg bruker trynefaktor som en viktig del av en utvelgelse.
Ting som funker på et sted funker kanskje ikke på et annet.
Hvis du ikke har funnet ut dette, så er det kanskje på tide at du begynner å røre litt på deg.
Og bare så det er sagt, – trynefaktor i min begrepsverden handler ikke om å være «pen» …

Jeg jobber med en kunde som er så krystallklar som det går an å bli i kandidatbeskrivelsen sin, han sier til og med at han vil ha en voksen person, gjerne femti, som seriøst belager seg på å bli i rollen i femten år og som har skjønt at de kjønnsløse blærene som lar seg forføre av karrierestiger og fjas ikke passer inn i bildet sitt.
Det er så jævlig bra.
Det er samtidig noe som utfordrer meg, siden det krever litt mer arbeid med å finne det riktige hodet enn om jeg skulle klikke copy paste.

Jeg nevner i en rekke tekster at jeg oppfatter dette med søknadstekst på en side og CV på to sider, uten hull men med bilde, er rimelig antikvert i et rekrutteringsprosjekt. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at kandidatmarkedet er ødelagt av sjablongspikkere som tror de har et mandat til å fortelle andre hvordan ting skal være.
Kandidatene oppleves som klin like, og da må man finne alternative utvelgelseskriterier.
Det finnes noen som tror at det er så enkelt som at fire års erfaring er bedre enn tre.
Det er det ikke.
Det er ikke tall og symboler eller farger som skal påvirke et rekrutteringsprosjekt.
Det finnes ingenting som er bedre når man skal skille et menneske fra et annet enn dette som handler om personlig egnethet, det er faktisk snakk om et menneske og det er det ganske mange som glemmer i sin iver med å vise hvor flinke de er i talentjakten.
Du ser det i en stillingsannonse.
Du ser det i en firmapresentasjon.
Du ser det i en studiekatalog og ser at det egentlig ikke står en dritt, men du er så redd for å si det at du produsererer den samme dritten selv for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det har til og med blitt sånn at mennesker som kaller seg «veiledere» på jobbsøkerkurs sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også …