sosiale medier

Jeg ansetter et helt menneske

Jeg har vært på en samling hvor det ble snakket om markedsføring av seg selv som riktig kandidat – et tema som det virker som om det ikke kan snakkes eller skrives nok om.

Jeg likte innledningen best, et kort spill som viste hvordan den som sitter på den ene siden av bordet har et ønske om å være noe i samtale med to som tror de er noe på den andre.
Som nevnt, et spill.
Det er uansett «interessant» når arrangørene slipper løs mennesker som tjener penger på industrialisering av ansettelsesprosesser i debattpanelet, men jeg skal ikke skrive om dem denne gangen.

Det var overraskende mange mennesker der som gjorde ganske mye for å fremstå som ganske like, det var som om det ikke var noen som dristet seg til å si noe som kunne oppfattes som avvikende i forhold til en eller annen uskreven standard om etikk i rekrutteringsbransjen.
– Er det riktig eller galt å sjekke kandidater på Facebook?
– Er det riktig eller galt å lete etter digitale spor?
– Er det riktig eller galt å innhente uformelle referanser?

Jeg pleier å si at jeg ansetter et helt menneske, det skal i hvert fall være så helt som mulig og da tenker jeg ikke på skavanker og huller og sånne ting.
Jeg snakker om innholdet.
Jeg snakker om det som betyr noe.
Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt. Når noen spør hvorfor, for det hender at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.

Jeg pleier samtidig å poengtere at man må slutte å differensiere de ulike arenaene.
Jeg sier at alt du gjør og sier og skriver kan og vil bli brukt mot deg og med deg.
Sånn er det bare.
Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen.
Riktig eller galt?

Papirfly

Det er mange måter å brette papirfly på, og den raskeste er vel den hvor du bretter arket i to og bretter ned de to hjørnene i den ene enden så du får en fin tupp for deretter å brette ut vingene og sende den avgårde.
Svosj.
Verdensrekorden ble satt 10. august 1998 og det svevde i 28 sekunder.
Nice to know …

Det hender jeg bruker papirfly som et begrep for å beskrive en tekst eller melding eller en rask kommentar.
Svosj.
Der gikk den ut.
Noen ganger får jeg den i retur.
Svosj.
Det blir i hvert fall et forsøk på en retur, for papirfly pleier som regel ikke å lande der man forventer at de skal lande.
Hvis den gjør det, så er det bra.
Hvis den ikke gjør det, så kommer det som regel en kommentar som ikke rimer med den opprinnelige intensjonen.
Det er rart med det …

Når jeg har gjort meg ferdig med en tekst og trykker på publiseringsknappen i WordPress, så slipper jeg teksten på samme måte som når jeg sender ut et papirfly.
Svosj.
Noen ganger lander det feil og treffer på steder hvor de ikke skal treffe, reaksjonen blir at det rives fra hverandre og strøs utover og kanskje til og med havner på steder hvor jeg ikke vil at det skal havne.
Sånn er det bare.
Jeg er klar over det.
Den største forskjellen på denne sammenligningen er nok den at jeg ikke sender så mange papirfly …
Noen skjønner sammenligningen.
Noen skjønner den ikke.
Dette skal handle om de som ikke skjønner den, og da sier det seg selv at det er ganske utfordrende å fortelle noe til noen som ikke skjønner hva det dreier seg om.

Man kan lese på Wikipedia – den frie encyklopedi – at troll er et fenomen som forekommer på forskjellige debattfora hvor en person skriver innlegg og kommentarer som ikke er egnet til annet enn å provosere. Det er fra denne praksis, og ikke ved sammenligning med mytologiens troll, at dette har navnet sitt som viser til det engelske «to troll» som er en fiskemetode hvor man sleper en krok med påsatt agn gjennom vannet og venter på at noe skal bite på.
Det blir som dorging.
Det er forbausende mange som finner glede i å slippe fri sitt vrangeste og mest vriene ego på nettsteder, som regel med et innhold som tyder på større skrivekløe enn konstruktivitet og som egentlig ikke gir noe annet inntrykk enn at de ikke mener noe i det hele tatt men finner en slags glede i å provosere med patetisk kverulering.

Det finnes en del mennesker som betrakter diskusjoner og kommentarer som en del av det opprinnelige innholdet, som om et kommentarfelt er en komponent i et redaksjonelt produkt som også skal være givende for andre lesere. De som følger med på disse sidene vet at jeg er ganske lunken til det i og med at jeg slipper teksten når den er publisert og lar den leve sitt eget liv. Jeg leser kommentarer, det er ikke det, men jeg sitter ikke «på» og venter på at det skal dukke opp noe for deretter å krysskommentere fram og tilbake.

Det finnes ganske mange mennesker som fastholder sin rett til å være anonyme, ofte argumentert med en barnslig og misforstått oppfatning av ytringsfrihet. Jeg syns det er blir helt feil å trekke inn begrepet ytringsfrihet dersom man ikke tør å stå for sine ytringer. Det blir på samme måte som de som vifter og fjaser oppunder nesa di med påstanden om at lufta er for alle.

Jeg var på et foredrag en gang hvor en smart person hevdet at et utspill på nett har en levetid på seks sekunder før noen har fanget den opp og gjort noe med den. Det betyr at man ikke har så mye kontroll over hvor budskapet havner, og faren med det er at man plutselig befinner seg på en arena hvor man kanskje ikke bør befinne seg.
Sånn er det bare.
Den som er med på leken, og så videre …
Jeg oppfordrer alle jeg treffer som liker å publisere tekster og bilder og andre budskap på nett til å holde seg unna sånne bloggeportaler og nettsteder som driftes av klikkfinansierte sponsorer, rett og slett fordi dette er en yngleplass for trollene som ikke har noe annet for seg enn å utøve faenskap. Alternativet er at du må stå i dritten, og mediabildene er fullt opp av mennesker som tydeligvis ikke er klar over hvordan det er …

Dagen i dag er den store refleksdagen, det var du kanskje ikke klar over men nå vet du det.
En refleks er et hjelpemiddel som brukes til å reflektere lys, og i motsetning til et speil så sender den lyset tilbake uansett hvilken innfallsvinkel det kommer fra. På fagspråket kalles dette retrorefleksjon, og det er med andre ord noe helt annet enn hva som skjer med et papirfly.
Det er det jo ingen som vet hvor lander …

Sosiale medier over terskelen

Jeg nevnte i teksten min i går at jeg har holdt noen foredrag på ulike skoler hvor hovedfokuset er rettet mot terskelen til arbeidslivet hvor jeg legger inn noen bevingede ord om hva som skjer på veien inn og hvordan de bør pakke sekken sin.
Sosiale medier er en del av dette.
Sosiale medier funker som faen når det brukes riktig.
Sosiale medier er også en stor trussel i helt andre sammenhenger – ikke minst «når den dagen kommer» at arbeidsgivere følger litt ekstra med på hvilke spor man etterlater seg i den virtuelle verden.
Jeg må selvfølgelig benytte anledningen til å slenge litt dritt om disse rosa pudderludderne, og da trakk jeg fram en fyr som hadde fått en del kjeft og dritt på skolen for at han hadde tatt telefonen til en jente som satt og postet noe fjas til bloggen sin og kastet den i veggen.
Telefonen, alstå.
Hvis du var i tvil.
Kræsj.
Det var ganske mange som begynte å bruse med fjærene, men når den værste kaklingen hadde dempet seg så var det flere og flere som faktisk skjønte at han hadde et poeng.
Stikkord er jente mot jente, misunnelse og sjalusi.
Gammelt nytt, med andre ord.
Han hadde rett og slett fått nok av dette Facebookhelvetet og Instagramfaenskapet og tok affære.
Respekt.
Det blir litt som oppgjøret i Gøteborg, bare i en langt mindre skala.
Det er ventet.
Det smeller når som helst og du kan selv ha skyld i det.

Jeg får ofte kommentarer rundt dette med bruk av sosiale medier i ansettelsesprosesser, som regel argumentert med at man ønsker fritiden sin for seg selv. Jeg pleier mange ganger å stille spørsmålet tilbake om dette er de samme menneskene som forherliger en utvasking av grensene mellom jobb og fritid, hjemmekontor, BYOD og annet i tillegg til at jeg spør hva sånne mennesker egentlig ønsker å oppnå når de søker oppmerksomhet gjennom disse mediene ved å ta bilde av seg selv hver eneste morgen før de går ut døra, publiserer sladder og faenskap eller driter seg ut i fylla foran kamera – dette sier ganske mye om personen (det meste, egentlig …) og jeg vil definitivt ikke se vedkommende i en rolle hvor det er viktig å fremstå som seriøs.

Hver tredje leder bruker sosiale medier som informasjonskilde før de ansetter en ny medarbeider.
Hver fjerde av disse velger bort kandidater etterpå.

– kilde: Work Life @ Manpower

Undersøkelser rundt vårt bruk av sosiale medier i jobbsammenheng bekrefter at skillet mellom privatliv og yrkesliv flyter i hverandre. De fleste bruker sosiale nettverk i arbeidstiden, noen er til og med så naive at de legger til kollegaer og til og med sjefen sin som Facebook-venn.

Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research og gode samtaler. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne – når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg har stor sans for mennesker som byr på seg selv, og pleier alltid å informere “mine” kandidater om sporene jeg finner – med mindre det er informasjon fra en uformell referanse som ikke vil røpes – og så snakker vi om det og finner som regel ut av det, også …

Livets skole gir faktisk den beste utdannelsen – det er bare så trist at den hverken gir bachelor eller master som (dessverre) alt for mange ser på som en gullbelagt inngangsbillett.

Angrepillen som ikke funker

Jeg har holdt noen foredrag på ulike skoler hvor hovedfokuset er rettet mot terskelen til arbeidslivet, men jeg rekker selvfølgelig å si noen bevingede ord om hva som skjer på veien og hvordan de bør pakke sekken sin.
Sosiale medier er en del av dette.
Sosiale medier funker som faen når det brukes riktig.
Sosiale medier er også en stor trussel i helt andre sammenhenger – ikke minst «når den dagen kommer» at arbeidsgivere følger litt ekstra med på hvilke spor man etterlater seg i den virtuelle verden.

Dette skal ikke handle så mye om det, jeg ønsker heller å komme tilbake til dette i en annen tekst, for dette skal handle litt om de som hevder at de henges ut på nettet. Man kan se jentene som griner i fortvilelse over å føle seg rettsløs og misbrukt, de som tror at bildene fra festen eller fra dagens fotoshoot kan fjernes med noen tastetrykk.
Nesten som en slags angrepille.
De kan ikke det.

Problemet ligger som regel hos jentene selv og jeg vet at det er en påstand som provoserer.
Problemet ligger der og venter fra det sekundet noen har trykket på knappen.
Klikk.
Det smeller når som helst og jentene kan selv ha skyld i det – rett og slett fordi de deler identiteten og felleskapet og kommer med uttalelser og handlinger som oppfattes som bevis på at de syns det er moro.
Problemet er jenter som tror de blir noe av å presentere bildet sitt med de som tror de er noe.
Problemet er at ingen forteller dette, for man er i stedet mer opptatt av å være med på denne forherligelsen.
Problemet er at de er redd for å bli oppfattet som noen som er utenfor …

Det finnes foreldre som snakker om at alkohol er skadelig og drikker seg dritings når barna sover i stedet for å fortelle at det går an å jekke en bayer på en tirsdag uten av man tar skade av det.
Det finnes foreldre som lar barna disponere kåken i helgen så de kan reise bort med god samvittighet for å digge seg selv.
Det finnes foreldre som hygger seg med barna mens de ser Paradise Hotel og annet faenskap på TV.
Det finnes foreldre som blir litt engstelige når de blir innkalt til samtale på skolen men som ukritisk publiserer bilder av barna sine på Facebook og Instagram. Det finnes til og med foreldre som er med på å tilrettelegge fotoshoot så det rosa pudderludderet deres kan presentere dagens outfit og tjene penger på bloggen sin.

Angrepiller er en relativt ny oppfinnelse og er vel ikke helt til å stole på.
Det er trist at mange av dagens foreldre ikke hadde tilgang på dette – kunne påvirket tankene deres, om ikke annet …

De fleste mennesker har noe i sin egen historie som de ikke er så veldig stolt av.
Tilfeldigheter er undervurdert og noe kan glattes over.
Det som er synd, er at det er så mange som har så store tanker og forventninger og forhåpninger om «andre».
Pass dine egne saker …

Jeg var ung og dum og trengte pengene
– Madonna