strategi

Noen som passer for meg

Kontaktannonser kan være en god metafor for en del av de tingene som jeg liker å skrive om.
Mennesker som signaliserer et behov og mennesker som responderer.
Mennesker som smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv.

Jeg skriver en del om stillingsannonser på disse sidene.
Jeg skriver en del om søknadstekster og CV.
Det sies at det skal være en viss sammenheng mellom disse, men heldigvis så finnes det også noen som plukker det litt fra hverandre og som mener at det blir feil når det ender opp med en drøss med dårlige kopier. Det er sånn det blir og det var sånn jeg hadde sagt det i et møte i forrige uke, en spennende aktør som skal bygge opp en ny organisasjon i Norge.
– «Blås i denne patetiske oppramsingen», sa jeg.
– «Skriv om utfordringene dere står ovenfor, og la kandidatene få lov til å presentere hva de kan og hvordan de skal bruke dette for at dere skal få til det som dere ønsker å få til …»
Jeg la merke til at hun fra HR rynket litt på nesen.
– «Vi har en standardmal for stillingsannonsene våre».
– «Jeg vet det», smilte jeg.
– «Jeg har sett den og den ser akkurat ut som alle de andre stillingsannonsene som ligger der ute … fyllt opp med svada og tomme ord som virker mot sin hensikt, mer ufordragelig enn tiltalende, for å si det sånn».
– «Ufordragelig?»
– «Ja», svarte jeg kort.
– «Dere serverer tåpelige tastetrykk som ramser opp en del krav og forutsetninger som ikke har sammenheng med oppgavene som skal utføres … som om tekstene deres skaper et forutinntatt bilde av hvem dere ser for dere i de forskjellige rollene i stedet for å bli utfordret av flinke mennesker som ser dere fra utsiden og som kan spille inn initiativ som dere ikke tenker på … er du med?»
– «Ja», nølte hun.
– «Kjør på …»
– «Ikke så mye mer å si», svarte jeg.
– «Lag en kort tekst som inviterer kandidatene til å fortelle om seg selv og sitt på en sånn måte som får dere til å få lyst til å treffe dem for å utveksle informasjon».
– «Da … da vil det kanskje komme inn mye rart», parerte hun.
– «Det kan jo være greit å skrive en tekst som begrenser … eller i hvert fall luker ut de som vi ikke er så interessert i, for å si det på den måten».
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Hvorfor vil du begrense alternative innfallsvinkler når det finnes store spørsmålstegn rundt dette med hva dere egentlig er interessert i?»
– «Jo», nølte hun.
– «Når du sier det på den måten, så kanskje …»
– «Hør», fortsatte jeg.
– «En stillingsannonse kan være en glimrende mulighet til å finne gull og dette gullet finner dere ikke der hvor alle de andre leter, da hadde det vært funnet for lengst og det er derfor jeg mener at en god tekst ikke skal fungere som et slags filter hvor de som ikke har den ønskede erfaringen og egenskapene unnlater å søke … spesielt ikke når dere ikke vet hva dere trenger, det sier seg selv … husk at et åpen tekst kan resultere i innspill som dere ikke tenker på og det er det som er poenget … det handler om å se seg selv fra utsiden og komme fram til noe som dere ikke klarer å komme på selv … kutt ut maler og tvangstanker og se hva dere får i fanget … dere må koke sammen en rekrutteringskommunikasjon som fungerer på den måten at dere åpner for kreative innspill fra mennesker som kan tilføre kompetanse som dere enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at dere skal vokse videre … det er jo der dere befinner dere nå, ikke sant … dersom dere fortsetter i det samme mønsteret så vil dere ikke få tak i nye hoder som kan løfte dere videre, det handler om å tørre å være litt utradisjonell og ikke minst nyskapende og akkurat nå er dere i en posisjon som legger til rette for at dette kan være utslagsgivende … er du fortsatt med?»
Hun nikket.
Jeg regnet med at det var et signal om at hun fortsatt var med.
– «Hva med verktøy?»
– «Verktøy?»
– «Ja», svarte hun.
– «Vi bør vel ha et verktøy som kan administrere søknadsmassen?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», svarte jeg.
– «Da er dere like langt … vær åpen og tenk utenfor boksen, la kandidatene legge fram det som de tror er viktig med deres egne ord og presentasjonsferdigheter og ta dere den tiden det tar for å foreta utvelgelsen … seriøst, hvor lang tid tror du det tar å sile ut de som ikke er interessante?»
– «Vanskelig å si».
– «Like vanskelig som det blir for en aktuell kandidat når dere legger opp en drøss med begrensninger som får dem til å droppe henvendelsen».
– «Godt poeng».
– «Godt poeng», nikket jeg.

Jeg sier det samme til seriøse jobbsøkere som ikke tenker på hvordan de skal presentere personligheten sin for å kunne gi et best mulig inntrykk av dem selv. Hele søknadsprosessen betraktes som en utsilingsprosess, en konkurranse hvor de tror at det handler om å være best uten at de vet hva det vil si å være best.
Fortell hvem du er, hva du kan og hvor du vil.
Dersom dette er interessant, så går du videre basert på dine egne initiativ.

Jeg skal snart ut i sommerferiemodus, men før det så skal jeg iverksette noen innspill mot et arbeidsmarked som virker fastlåst i trange rammer og falske forventninger.
Jeg har gått litt lei og har lyst til å finne på noe annet, jeg er ikke sikker på hva og da kan jeg heller ikke snu meg i en eller annet retning. Det er derfor jeg velger å sende ut noen signaler som en eller annen som jeg ikke har på radaren min kan spore opp og tenke som så at han, han kunne vært en spennende brikke i vår organisasjon.
Skummel og useriøst?
Nja, arbeidslivet renner jo over at disse som påstår at de har fullstendig kontroll på tilværelsen sin og det blir jo et aldri så lite paradoks at det er disse som preger statistikken når morgendagen ikke er noe annet enn en morgendag.
Husk at det alltid er lurt å legge inn litt ekstra krøll.
Husk at det tross alt handler om mennesker.
Jeg skal kaste hansken og se om det er noen som plukker den opp.

Jeg er sikker på at du en eller annen gang har truffet noen som har sagt noe som ligner på at du, du burde vært programleder på TV.
Et eksempel, ikke sant.
Jeg vet ikke om du egner deg til å være programleder på TV, men på den annen side så vet jeg om ganske mange som definitivt ikke burde vært det.
Nok om det.
Det handler om å være åpen for innspill, vel og merke innspill som står i stil med forutsetninger og muligheter, men du må for all del ikke kaste deg på denne stinkende bølgen som får mennesker til å tro at man må ha en master for å kjøre gressklipper.

Jeg er like sikker på at du noen ganger har tenkt tanken på at det kan være på tide å skaffe deg noen nye venner, spesielt når hele klikken din henger seg opp i gammel moro.
Du merker det når du ber om råd.
Du merker det når du bruker dem som referanser.
Du merker det i de fleste settinger, og det er nesten som om noen av disse gode gamle vennene dine blir som en slags brems som begrenser din egen utvikling, spesielt hvis du har lyst til å gjøre noe helt nytt. Jeg er åpen for innspill og skal sjekke om det er noen som passer for meg, noen som jeg ikke vet om fra før og som ser noe som jeg ikke klarer å se selv siden jeg står så godt plantet i gammel moro.
Det finnes noen som ikke skjønner seg på sånt.
Jeg sier at det sier mer om dem.
Her er jeg, liksom …


.

Sjekk denne:
Få meg ut av lesemodus … engasjer meg!

Møkkete CV og gammelt gress

Jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang, men er gæern nok til å sende noen gratulasjoner på forskudd til Strømsgodset som er i ferd med å bringe seriegullet til Drammen. Strømsgodset er ikke mitt lag, jeg heier på et annet møkkalag, men jeg tilhører en spillergruppe som vet å verdsette gode prestasjoner fra andre.
Strømsgodset er gode.
Strømsgodset spiller fin fotball.
Strømsgodset er best.
Strømsgodset leder med tre poeng mot et annet møkkalag som jeg aldri har verdsatt for noen ting, så sier det seg selv at jeg heller tar en time i Drammen enn en dram i timen eller hvordan det var …

Denne teksten handler om ledelse og hvordan man får flinke mennesker til å funke sammen med andre flinke mennesker og skal med andre ord ikke avvike fra noe av det som jeg pleier å skrive om selv om det kan finnes noen som tvilte litt på innledningen …
Gratulerer, Ronny Deila!
Jeg skal som nevnt ikke foregripe begivenhetenes gang, fotballen er rund, men han er en ledertype som jeg liker veldig godt og da byr jeg mer enn gjerne på noen ord. Jeg vet at det er noen over han, styre og stell og sånt, og de skal også ha kred og mest kred for at de tror på han og lar han få lov til å gjøre det som han tror på.
Man skal ikke glemme gutta på banen og alle de som står på tribunen, men det er Ronny Deila som kommer til å få æren og den fortjener han. Han var vel noe som kan kalles en middels fotballspiller, jeg husker at han var forsvarsspiller på Odd, Viking og nevnte Strømsgodset, men det er ikke nødvendigvis de beste spillerne som blir de beste trenerne – det viktigste er at man skjønner hva spillet dreier seg om og det gjør Ronny Deila til en god leder.

Ronny Deila:
– «Jeg tror det er viktig at jeg ser at jeg trener mennesker, ikke fotballspillere … det er en vesentlig forskjell … det å være tett på mennesker, å bry seg om mennesker, er minst like viktig som å lære dem bevegelser på fotballbanen …»

Noen av dere så kanskje på TV2-Sporten som hadde en greie med Jørgen Horn som har hatt noen greier utenfor fotballbanen. Jeg vet om flere spillere som har blitt mer kjent for sine prestasjoner på andre arenaer enn der hvor de selv ønsker å være kjent, men dette skal ikke handle om det.

Ronny Deila:
– «Jeg har henta flere spellere som har en møkkete CV … jeg liker det … litt bad boys … de vet hvordan man tenker rolig i stressa situasjoner, og det er’kke bestandig man blir best av å spise havrekli om morran … og gjøre alt riktig … du må være litt gal i hue for at du skal prestere foran ti tusen mennesker … men det må styres».

Hører dere det, jobbsøkere?
Det trenger ikke å stoppe helt opp selv man man har et hull eller noen flekker på en CV

Han nevner i et intervju med Nettavisen at forskjellen på den beste treneren og den nest beste treneren, ligger i evnen til å skape mennesker og til å få med seg en spillergruppe. Dette er et felt som norske trener ikke akkurat er kjent for å være like dyktige på, og de som følger med på disse sidene vet at dette er noe som jeg pleier å trekke paralleller mot når jeg skriver om næringslivet.
Feilen ligger i utdannelsen hvor det mentale aspektet, det vil si menneskeaspektet, har vært så å si fraværende.
Det er dette som skiller klinten fra hveten.
Ronny Deila framstår som tydelig, trygg og bevisst og mener at han har funnet ut hvem han er og hva han står for og nevner at man ikke kan fremstå som trygg hvis man ikke er trygg på seg selv. Det snakkes om tillit, trivsel og trygghet og dette er faktorer som grunnmuren i en prestasjonskultur bør bygges på.

Ronny Deila:
– «Jeg er helt uenig i at fotball er underholdende så lenge du vinner, for meg er fotball mer enn bare å vinne».

Men til neste år, – da kommer vi sterkere tilbake, og skal gi dere motstand helt inn. Husk at det tok litt tid før dere kom dit dere ville, men reisen har tydeligvis vært fin :)

God helg!

Verdier på en mandag …

Jeg klipper fra en tekst i en dansk karriereblogg som treffer meg og min virksomhet rett i hjertet, og det dreier seg om verdibasert ledelse. Her kan vi lese om en foreleser og pensjonert professor som var med på å definere dette for tjue år siden, og som ikke liker den utviklingen han ser:
– «Det er totalt misforstått når organisasjoner utformer verdigrunnlag og henger verdiene opp på veggen for å få ansatte til å følge dem … »

Verdibasert ledelse henger sammen med selvorganisering og utvikling av sine sterke sider, noe som forutsetter selvstendige medarbeidere som vet hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det og at de selvfølgelig får gjøre jobben sin i fred. Det hender at jeg treffer folk som rammer inn «fine setninger» som er utformet på lukkede styrerom av mennesker som ikke en gang har vært på gulvet og snakket med egne ansatte.
Det sier seg selv at det ender opp med å bli flåsete.
Du har sikkert også truffet de som forteller at de «ønsker å fremstå som bla bla bla» uten tanke på hvordan de oppfattes og fremstår i virkeligheten. Kundegruppen min er ganske full av mennesker som rett og slett føler seg lurt når hverdagens verdigrunnlag viser seg som noe helt annet enn hva de leste om i stillingsannonsen og hva de ble forført med på intervjuet.

Verdiene må etterleves med handling. Det dreier seg ikke bare om et budskap som sier «hvordan vi gjør vi det her» men det begynner med å ansette riktige mennesker som identifiserer seg med dette i utgangspunktet.
Det handler om noe så enkelt som å begynne i den riktige enden.
Verdier er ikke noe man kan lese seg til i en lesesal med håp om at de kan «tilpasse seg» eller «skli inn i miljøet» bare tittelen er riktig og lønna er god nok. Verdier er det du har med deg basert på oppvekst, miljø og erfaring og skal oppfattes som noe helt annet enn himmelropende pjatt.

Jeg tror uka blir fin.
God mandag!

Ledere uten galskap

En av Norges beste fotballspillere gjennom tidene, Kjetil Rekdal, har kommentert i Dagbladet at dagens fotball-landslag mangler ledertyper.
Jeg er enig.
Jeg drister meg også til å mene at de fleste som har en viss interesse av norsk fotball er enig.

Kjetil Rekdal mener den viktigste årsaken er mangelen på ledertyper, disse som klarer å hente ut det lille ekstra og som enkelte oppfatter som gærninger.
Jeg syns det er ganske godt sagt.
Det er litt for mange pyser der ute som er mer opptatt av å fikse sveisen og vise fram tattisene, og det er ikke dette som avgjør ting i egen favør.

Trøkket er borte og Kjetil Rekdal mener at mye av årsaken ligger i en manglende galskap og tenning.
Vi har spillere som ikke tør å slippe seg løs, gjøre kreative ting og peise på.
Vi har spillere som er låst fast i et mønster og et system hvor frykten for å tape er sterkere enn viljen til å vinne.
Det er akkurat som i næringslivet.
De som har hørt foredraget «Livet er morsommere for oss som liker fotball» skjønner hva jeg mener.

Det nevnes i den samme teksten at kvaliteten antageligvis er der, men det hjelper ikke når man ikke klarer å knekke kodene som gjør at det tar litt fyr. Det er også en setning jeg benytter meg av når jeg messer i roller som handler om å få mennesker til å funke sammen med andre mennesker.
Det er som om det er en total mangel på denne ubestemmelige greia (les: ledelse og selv-ledelse) som gjør at man ikke klarer å hente ut det lille ekstra for at det skal gnistre og gløde.

Jeg savner kreativ galskap.

En leder er som regel et menneske som kan ta litt mer plass enn andre.
Det er greit.
Man trenger ikke være Steve Ballmer eller en av de mange andre ekstreme eksemplene som finnes der ute for å sørge for gjennomslag, men ledelse er noe som betyr at man skaper resultater gjennom andre. Det er ikke vanskeligere enn som så, og det er jo litt rart at ikke BI og sånne steder har det i pensumet sitt …
Nok om det.
Dersom du klikker på «ledelse» i stikkordskyen til venstre, så får du noen inntrykk av hva jeg mener.
En leder skal som nevnt ta litt mer plass en andre. Det ligger i en leders ansvar og mandat å ta den plassen, det blir litt sånn som «Kongen på haugen» for de av dere som er gamle nok til å huske den leken før formynderne og pedagogene og sosionomene kom på banen og ødela muligheten til å gi barn forståelsen av hva det handler om. Det er nemlig ikke alle som har mulighetene og forutsetningene til å være leder.
De kan gjøre noe annet.
Det er nok av oppgaver.

Jeg heier på Kjetil Rekdal, men ikke nok til at han bør ta over etter Drillo :)