student

Til de som skal ut og møte veggen

Jeg har snakket med en fin gjeng som klargjører seg for overgangen mellom skole og arbeidsliv i dag, – disse tingene som jeg egentlig er litt lei av å snakke om men som jeg fikk lyst til å gjøre siden det var en greie som er initiert fra en venn. Jeg blir like skremt hver gang over hvordan de har fått halsen stappet full av svada fra skolens egne karriereveiledere og rådgivere og hva de ikke liker å kaller seg.
Grøss.
Det dreier seg stort sett om gammel moro med søknadsdokumenter som underbygger skolens egen påtatte fortreffelighet, aktivitetspress og nettverk og alle disse andre tingene som flytter fokus fra dem selv.
Og LinkedIn.
Ready for new opportunities, liksom?
Ha, det er jo bare så 2012.
LOL.

Jobbsøk er enkelt.
Sett deg ned i en stille og rolig krok og se på livet rundt deg, se om du klarer å skille det som du ikke liker fra det som du liker. Finn dine egne ord og ikke tenk på at det finnes folk som ikke skjønner en dritt av hva sier, – de skal du holde deg langt unna likevel og jo flere folk du holder på avstand desto lettere blir det å skru seg inn der hvor du virkelig passer.
Gå alene.
Stol på deg selv.
Hvis du liker å synge og danse foran vennene dine, så vær klar over at de smiler til deg uansett hvordan du oppfører deg. Med andre ord, – venner er ikke verdt en dritt når du er jobbsøker med mindre du trenger tåpelig trøst eller en kjapp en.
Gå uten kart.
Husk at gamle kart ikke rimer med et landskap i endring.
Se på fargene.
Det som var hvitt for noen måneder siden, er antageligvis grønt i dag.

Når det går opp for deg at ingen vil ansette deg, så skal du gå videre.
Du skal i hvert fall ikke gå tilbake til lesesalen.
Du skal heller ikke sutre i mediene og det var det faktisk en jente som jeg egentlig hadde planer om å møte til krystallkulesamtale i dag som har gjort. Det var helt tilfeldig at jeg så det siden jeg pleier å ta sånne samtaler med blanke ark, gløtter kanskje på bilder fra googlesøk for å forberede meg på hvem jeg skal se etter når jeg sitter der med kaffekoppen, men det er det. Jeg leste en sutretekst som fikk meg til å ringe henne og si at jeg ikke hadde lyst til å møte henne, ikke bare fordi jeg ikke vil bli identifisert som hennes reddende engel som fikk henne tilbake til arbeidslivet, men fordi jeg rett og slett ikke liker sånne mennesker og alle vet jo hva man skal gjøre med mennesker som man av ulike grunner ikke liker?
Riktig, – man kan i hvert fall begynne med å holde seg unna, og så får tiden vise om det blir behov for ytterligere tiltak.

Jeg gir deg noe av det fineste av det fine av musikk fra vår tid, – fremført av mennesker som ikke bryr seg om å gjøre så mye ut av seg med sånne narsisisstiske vulgæriteter men mennesker som står støtt som seg selv.
Du får LONDON GRAMMAR med «Truth is a Beautiful Thing»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Åpninger for morgendagens referanser

Jeg var innom en skole her om dagen for å hilse på flinke folk som jeg har jobbet med i løpet av semesteret, både som bidragsyter til oppgavene deres og i en rekke foredrag. Vi hadde nettopp kjøpt oss lunsj og kaffe og ruslet gjennom lange korridorer før vi stoppet utenfor et kontor hvor hun som jeg gikk sammen med gløttet inn og spurte om vi kunne hilse på, jeg hørte en del fram og tilbake og blablabla som fikk meg til å skjønne at tidspunktet ikke var perfekt men greit nok, skraping av stol mot gulv og et bustete hode med nerdebriller viste seg i åpningen med et smil som lignet på noe som Ivo Caprino kunne ha konstruert, det var antagelig ikke meningen av vi skulle hilse før det gikk opp for henne at jeg hadde strukket ut hånden.
Det slo meg at hun virket litt brydd, litt sitron i trynet liksom.
– «Karriereveileder», smilte hun med det samme konstruerte smilet som antageligvis hadde hengt seg litt opp.
– «Da har vi mye felles …»
– «Nja», svarte jeg med rynkemine og fortalte at jeg primært jobber med de som for lengst har kommet seg ut av skolebygningen og som har fått kjenne på det virkelige arbeidslivet, det er nesten ikke to sider av samme sak en gang.
– «Vi er kanskje i hver vår ende», fortsatte jeg og det var da min allierte venninne kom inn med dagens replikk:
– «Morten er en av dem som rydder opp etter sånne som deg …»

Tidspunktet var kanskje perfekt for denne meldingen, men som nevnt så var ikke tidspunktet for vår ankomst optimal i forhold til denne karriereveilederens egen agenda.
– «Det er en av de dagene», smilte hun og denne gangen la jeg merke til at smilet endret seg litt og ble nesten litt forlegent, nesten så jeg lurte på om hun refererte til dagene med røde prikker i kalenderen.
– «Jeg sitter og publiserer stillingsannonser», fortsatte hun.
– «Det er ganske mange av dem, og da tåler jeg ikke så mange avbrytelser».
– «Ahh», nikket jeg.
– «Dere skal ansette mange folk?»
– «Nei», sukket hun på en måte som fikk spørsmålet mitt til å virke tåpelig.
– «Jeg finner stillinger på ulike stillingsportaler som jeg legger ut på våre egne sider så studentene våre kan søke på dem … det er utrolig mange spennende stillingsannonser for tiden …»
Jeg ble stående å se på henne, som om jeg ventet på et tegn som kunne røpe at hun bare kødda.
Hun gjorde ikke det.
Hun var dønn seriøs.

Litt senere fikk jeg vite fra cheerleaderen min at dette var noe som var definert som vanlige oppgaver for veilederne på skolen, nesten som om de tvangsforet studentene med bekreftelser på hva de kunne oppfatte seg som kvalifisert for og som de selvfølgelig ble oppfordret til å søke på. Jeg svarte at det ligner litt på budskap som kommer fra ansatte i NAV som maler på seg mandat til å fungere som rådgiver.
– «Ikke rart i det hele tatt», flirte hun.
– «De kommer jo stort sett fra den samme ulla».
Jeg nikket, hadde tatt en bit av lunsjbaguetten med ost og skinke og en og annen agurk og paprikastrimmel.
– «Tenk deg», fortsatte hun.
– «Hun sitter og leter etter stillingsannonser som har ord og begreper som rimer med noe av det som står i studiekatalogen, som om kvalifiseringsbegrepet er synonymt med tiden som er brukt i lesesalene … hun skjønner ikke en gang at hun tar kvelertak på studentenes eget initiativ og ansvar … ha, du kan jo tenke deg hvor mye hjelp det er å få når vi ønsker å vite mer om overgangen fra skole til arbeidslivet».
– «Det virkelige livet», nikket jeg.
– «Ja», smilte hun.
– «Det virkelige livet som de ikke har vært en del av selv … dama har traska rundt i gangene her i fire år og tatt et brevkurs i coaching … kan du tenke deg … hvordan i all verden kan de tro at de har noe å bidra med når de ikke veit hvordan det ser ut der der ute?»
Jeg ristet på hodet.
Jeg visste det fra før, hadde hørt det ganske mange ganger og benytter de fleste anledninger til å vise misnøye med sånne som serverer akademisk pjatt som ikke har sammenheng med mekanismene i arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner, – ikke fordi jeg bryr meg så mye om dem men fordi jeg bryr meg ganske mye om de som forføres til å tro på hva de leser og hører i stedet for at de bruker tiden på å lære seg hvordan de skal formidle hvem de er og hva de kan og hva de mener at de kan gjøre med det som de påstår at de kan for en definert målgruppe som ser verdien av å bruke tid på dem.

Nå skal jeg arrangere jobbsøkerkurs for en gjeng med studenter som velger å finansiere et kursopplegg fra egen lomme siden skolen ikke gir anledning til å subsidiere profesjonelle tjenester fra utsiden.
Morgendagens ledere.
Morgendagens referanser.

Det er snart sommer, og når sommeren er over – for den er jo over før du vet ordet av det – så kan seriøse jobbsøkere som fortsatt ikke har funnet veien gjennom arbeidsmarkedsjungelen se fram til et utvidet tjenestespekter på kursfronten.
Følg med.

Mvh
Morten Besshø
– guide og stifinner gjennom arbeidsmarkedsjungelen / casting mot arbeidslivet

Anbefalte tekster:
Trykkfeil i studiekatalogen?
Personlig egnethet

Akademisk doping

De som følger med på mine sider er kjent med min forakt for karakterpress og puggekompetanse og nyutdannede som viser sin skuffelse når de ikke får drømmejobben som beskrives i falske studiekataloger. Mediene renner over av triste tekster som beskriver studenter som gjør alt og gjerne litt til for å presse seg inn i sjablonger og vrangforestiller, og VG har en interessant tekst som forteller om studenter som doper seg før eksamen. Morgendagens ledere legger skjul på at de må benytte seg av medikamenter for å takle stress og prestasjonsangst.

Det refereres til studentavisen Universitas som sammen med Norsk Studentorganisasjon har gjennomført en undersøkelse som forteller at 3 – tre – prosent av studentene har benyttet seg av prestasjonsfremmende legemidler.
Tre prosent er ikke mye.
Tre prosent er bare en liten dråpe, en liten dæsj eller en liten klype, sånn passelig, som mormor pleide å si når jeg var liten og jeg ville hjelpe til med å bake rundstykker og spurte hvor mye jeg skulle legge til av ditt eller datt uten at jeg ble noe klokere av et sånt svar bortsett fra vissheten om at hennes klyper ikke lignet på mine.
Tre prosent blir riktignok litt mer når tallene presenteres som en overføring fra den totale studentmassen og viser at mellom fem og ti tusen studenter bruker prestasjonsfremmende legemidler.
Det betyr ikke så mye hvor mange det er.
Det som betyr noe, er at det faktisk finnes noen i det hele tatt.

Lederen i NSO er overrasket over omfanget som lider av den pressede studiesituasjonen, han mener det er bra med konkurranse men ikke når den blir så hard. Han etterlyser en gjennomgang av akademisk doping og mener at vi trenger mer forskning på årsakene.
Hallo, jeg sitter på svaret.
Jeg regner med at det er flere som ikke kommer til å bli overrasket over at det er de som skriver ut disse legemidlene som kommer til å bli gransket og som får rutinene sine sjekket, ganske lett å tenke på når teksten har mer fokus på beskrivelsen av de ulike medikamentene enn å skrive om hvordan samfunnet har blitt når den oppvoksende generasjonen trenger dop for å hevde seg i grunnleggende daglige gjøremål.

Teksten forteller at det er mange som sliter med angst og uro, noe som beskrives som en velkjent problematikk ved å være student (!). Da er det lett å lure på hvordan denne angsten og uroen utvikler seg når de skal forlate den trygge lesesalen og ut i den virkelige verden.
Hmm.
På den annen side, så begynner jo arbeidslivet å renne over av degenererte dåsemikler som har smuglet ut varene fra lesesalen, så da er det kanskje ikke så farlig …

Dagens karrieretips til de som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, og de er det tydeligvis ganske mange av:
Velg en yrkesretning hvor du kan bistå mennesker med selvpåførte livsstilssykdommer.
Her ligger det mye butikk i årene som kommer.
Grøss.

Karaktergaranti

Det kan virke som om jeg ikke klarer å vikle meg ut av dette karakterjaget, det dukker hele tiden opp nye påminnelser om at jeg bør snakke litt høyere og skrive enda tydeligere om min misnøye med bruk av tall og fjas i ansettelsesprosesser.

Jeg hadde gjennomført noen greier på en karrieresamling og ble sittende og prate med noen jenter som spurte om jeg kjente til en skole som het Akademiet.
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg har sett at de reklamerer på t-banen, men kjenner dem ikke …»
De snakket videre om drømmer og muligheter, og den ene spurte om det jeg kunne komme på et godt svar på hva som var forskjellen på begrensninger og utfordringer.
– «Enkelt», svarte jeg.
– «Begrensningene kan du ikke gjøre noe med, du kan kanskje klare å leve med dem og tilpasse deg så godt du kan mens utfordringene kan du betrakte som en mulighet som kanskje er litt vanskelig å gjennomføre … skjønner du?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det var kanskje noe sånt jeg trodde selv».
– «Fint».
Deretter fikk jeg en brosjyre fra den andre hvor jeg leste om skolen for deg som vil litt mer.
Vi gir deg karaktergaranti.
Grøss.
De henvender seg til de som mener at de har funnet drømmeyrket, men mangler studiekompetanse og poeng.
Vi hjelper deg med å nå målet ditt.
Grøss.

Jeg har skrevet noen tekster om disse som ikke får drømmejobben når de går ut av skolen, griner litt i diverse medier og fortsetter i en annen lesesal for å forbedre karakterene sine.
En ond sirkel.
Jeg kaller de dårlige tapere, det klarte ikke å komme på resultatlisten og derfor vil de løpe deler av distansen på nytt.
Snakk om å kjenne sin besøkelsestid.
Snakk om dårlig konkurranseinstinkt.
Grøss.

Denne karaktergarantien skal visstnok være er en tosidig avtale mellom skolen og elev hvor det eneste kravet som stilles er at elevene følger det pedagogiske undervisningsopplegget ved å levere alle obligatoriske innleveringer og får dem godkjent av faglærer før eksamen.
Det blir nesten som å løpe på idealtid.
Fy faen, så kjedelig …

Jeg søkte opp en tekst hvor daglig leder forteller at denne karaktergarantien i seg selv blir en motivasjon for eleven til å møte til undervisning.
Les den setningen en gang til, og tenk over hva du leser.
Dette er rett og slett et sleipt salgstriks mot unge mennesker som ikke vet bedre siden det ikke finnes noen som forteller sannheten om den virkelige verden.
Det er ikke bare useriøst, men det er direkte forkastelig.
Det finnes fortsatt noen som tror at vi har lover som regulerer markedsføring og reklame i dette landet, men disse har paradoksalt nok en lei tendens til å glemme at det ofte er snakk om budskap som retter seg til unge mennesker som ikke vet forskjellen på markedsføring og reklame og skryt og fakta og virkeligheten som en dag vil slå dem i hodet med noe som de oppfatter som ganske hardt, kanskje ikke så rart siden mange av dem lever livet sitt som om det var en eneste stor reklamefilm.
Jeg skulle gjerne sett at flere mennesker i relevante sentrale posisjoner i arbeidslivet kan komme på banen og fortelle hva som faktisk menes med kunnskap og dette med å være skikket til å utføre et stykke arbeid.

Jeg vet at mediene renner over med studenter som griner i mediene, jeg har nevnt det en rekke ganger tidligere, og derfor var det lett å finne tekster fra denne svindlerskolen, nøyer meg med en tekst som rimer med tidligere påstander og som handler om en elev som til sammen har somlet bort tre år på å forbedre vitnemålet sitt i tillegg til at hun har fått innvilget studielån på en kvart mill. Det sier seg selv at det er sykt, spesielt når daglig leder går ut og bortforklarer ved å presentere egne tall og når de fleste tekstene som dukker opp på søk bekrefter at motivasjonen er å selge studieplasser.
På den annen side, fikk nesten lyst til å gi kred for en kreativ vinkling som retter seg mot de som ikke er like ambisiøse med en alternativ linje som de kaller «jakten på toern» hvor man punger ut med ti laken.
Lurer på om det er daglig leder selv som setter rompa i været?

Når jeg har kandidater på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon som ikke kan gjøre rede for sine valg, så sier det ganske mye om vedkommende.
– «Denne samtalen er et møte på et veldig tidlig stadium i prosessen og vi blir derfor helt generelle i våre felles betraktninger …»
Noe sånt.
Kanskje du har hørt noe lignende i en intervjusituasjon, det er noe av dette jeg kan finne på å si når jeg ønsker å bli fort ferdig uten dikkedarer og heller bruke tiden på noe fornuftig. Hvis du hører noe sånt, så bør du være rimelig rask til å finne på noe smart å si for vedkommende på den andre siden av bordet er allerede lei av deg. Arbeidslivet funker nemlig ikke på den måten at det viktigste er å delta, kanskje det gjør det i noen få ord til mens det fremdeles er noen som trenger hjelp til å måle hverandre og forvalte monopolpenger, men lyset vil snart slukke for dem, også …
Det er derfor jeg mener at det er på tide at man må slutte å hjernevaske unge mennesker til å tro at de ikke kommer noen vei uten «poeng» og «studiekompetanse».
Hva faen er studiekompetanse?
Sitte stille i en svett lesesal og høre på en raddis som leser fra dårlige kopier?


.

Anbefalte tekster:
Gi beng i perfeksjonismen
Hemmeligheten med å lytte til se selv og sine verdier
Forbedring av vitnemålet