tiltaksarrangør

Tilbake til arbeidslivet med felleslunsj og ballspill

Jeg har en venninne som er arbeidsledig. Nå skal det sies at jeg har flere venninner som er arbeidsledig, men dette skal handle om en dame som bor på et sted hvor selveste NAV har tatt initiativ til å etablere noe som de oppfatter som et annerledes aktivitetstilbud med arbeidsrettet oppfølging av brukere som står utenfor arbeidslivet.
Hmm, tenker jeg.
Hva er nå dette?
Jeg får høre at fokus er rettet mot CV-skriving og intervjutrening og detter ut allerede der, – det er før hun viste meg skryteteksten fra avisen som underbygget aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere med beskrivelsen av et tilbud som inkluderer viktigheten av å spise lunsj med likesinnede i tillegg til at det settes av tid til fysiske aktiviteter som ballspill og turer i frisk luft.
Hvis du ikke viser deltagelse, så kan du risikere trekk i ytelse.
– «Fortell meg om menneskene», begynte jeg.
– «Jobbsøkere», smilte hun.
– «Akkurat som meg …»
– «Jeg tenkte mest på de som er ansatt der».
– «Åhh …»
– «Hva … gjør de?»
– «Nei», nølte hun.
– «De … går nå rundt … vet du, seriøst, dette er en stor tidstyv for meg … det finnes sikkert noen som kan ha glede av det, men … det blir helt feil … men menneskene som er ansatt der, de som kalles veiledere … det er ingen av dem som har hatt en jobb som kan gi svar på noe av det som jeg lurer på … de er frisører med brevkurs i coaching og pedagoger som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet med nettverk og alle de tingene der … ha … hun ene som jeg snakket med visste ikke en gang hva LinkedIn var … helt blåst!»
Nå skal det sies at dette er en en dame med erfaring og kunnskap som går utenpå de som sitter på innsiden av NAV og frustrerte jobbsøkere som ikke har noen å spise lunsj med eller gå tur med, langt mindre bruke tid på ballspill på bekostning av viktigere ting, men jeg sliter skikkelig med tanken på at det faktisk har sittet voksne mennesker og planlagt et tilbud som dette.
Noen sier at noe er bedre enn ingenting, men dog …

Jeg er litt fristet til å si at NAV skal ha kred for forsøket, men det er liksom som om de ligger en del år etter, som om de ikke forstår at arbeidslivet er i kontinuerlig endring hvor tanken på å løfte blikket mot virkeligheten er så dristig at det er best å la det være uprøvd, som om frykten for å bli svidd av sannheten underbygger tanken på at det er bedre å ikke gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt. Når det først kommer noe, så kommer det noe som flytter fokus fra det som virkelig betyr noe og det handler definitivt ikke om spiseplikt eller formaninger om søknadsdokumenter og formelpugging. Overskriften i skryteteksten burde for øvrig vært duset ned, – det er upassende med en overskrift som forteller at du får hjelp til ny jobb.

Visste du forresten at 37% av menneskene som er ansatt hos tiltaksarrangører ikke har erfaring fra det virkelige arbeidslivet?
Nja, i disse valgdager er det lett å bruke begrepet «prognose» og nå skal det sies at gruppen med studenter som jeg har blitt kjent med som skriver denne spennende oppgaven om hvordan disse arenaene driftes fortsatt er i startfasen med kartlegging og intervjuer. Det er ikke så lenge siden en av dem kludret ned noen setninger på baksiden av en tegning hvor jeg kunne lese følgende tekst som hun hadde foreslått at jeg burde sende til rette vedkommende:
Hei NAV, – gi meg et ledig lokale og la meg få trekke inn tre seriøse jobbsøkere som jeg kjenner med erfaring og kunnskap og egnethet som er totalt fremmed for de fleste av de jeg har truffet hos dere – la oss vise dere hvordan det går an å få litt fremdrift i den oppskrytte NAV-reformen deres.

Anbefalte tekster:
Messing om messer
Sparkelmasse og sandpapir
Jeg er en rød stjerne og dette er mitt hull

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Sparkelmasse og sandpapir

– «Den største utfordringen er å finne alternativer som dekker hullene».
Det var sånn hun sa det.
Jeg trodde først at jeg ikke hørte riktig, men når jeg så på navnelappen på jakken hennes og hvilken virksomhet hun representerte så skjønte jeg at det ikke var ørene mine det var noe i veien med.
– «Vi anbefaler at man kjører på med kurs», fortsatte hun.
– «Vår jobb som veiledere er å finne kompetanseutviklingstilbud som øker deltagernes sjanser i den harde konkurransen om jobbene … vi ser på ulike alternative tiltaksmuligheter og oppfatter at prosjektlederkurs er meget populært for å øke mulighetene til å få en god CV».
Jeg hadde lyst til å bryte inn.
Jeg kjente at det gnagde litt, men lot det være.
Jobbsøkere vil ha jobb.
Jobbsøkere vil ikke ha tiltak.

Jeg nevner ganske ofte at jeg syns det er merkelig at det finnes så mange mennesker som mener at de jobber med disse tingene som tydelig bekrefter at de ikke har peiling på mekanismene i det virkelige arbeidslivet. Jeg har ikke tall på hvor mange flinke folk jeg treffer som forteller om sitt første møte med en «veileder» i NAV som sitter og vrir seg på stolen når A4-arket deres ikke gir svar, en veileder som ofte viser seg å være en nyutdannet student på praksisplass som dekker et hull fra sykmeldte vikarer. Satt litt på spissen, men med tanke på hvor ofte jeg får høre historiene fra virkeligheten så lar jeg ikke tvilen komme tiltalte til gode for å si det sånn …

Jeg nevner sikkert like ofte at det finnes litt for mange løse skruer hos de ulike tiltaksarrangørene som forsøker å holde de vanntette skottene på plass, disse tidstyvene som påstår at de vet hvordan en CV må se ut og hva som må gjøres for å vinne intervjuet og konkurransen om drømmejobben. Denne sommeren har jeg blitt kjent med en gruppe studenter som har påtatt seg oppgaven med å grave litt hos disse jobbsøkerekspertene for en forestående hovedoppgave i sammenheng med NAV-reformen. Det som skremmer meg mest, er at jeg ikke lenger lar meg skremme av å se hvem som får tillit til å kødde med flinke folk som ikke ønsker seg noe annet enn en ny jobb, kanskje fordi jeg treffer så mange av de som har blitt tvunget til å sitte på isolat hvor de hjernevaskes til å tro at en CV må være på to sider og skrevet i Times New Roman med passbilde øverst til høyre og sparklet og pusset og stemplet som skreddersydd, intervjutrening med manuspugging og maskespill og instruksjoner om hvor viktig det er å ringe før man skal sende intetsigende søknadsdokumenter.

Jeg finner det for øvrig rimelig oppsiktsvekkende at en så stor del av deltagerne på jobbsøkerkursene mine kan vise til lik erfaring fra de samme tiltaksarrangørene som jeg ikke kan røpe her av respekt for den nevnte hovedoppgaven, men det sier ikke så rent lite om anbudsrutinene til NAV og kartlegging av de ulike samarbeidspartnerne som tjener gode penger på andres tidsmisbruk. Det blir kanskje oppfattet som en liten digresjon, men jeg tror nok at vi dessverre bare har sett begynnelsen på den triste trenden med et arbeidsliv som skjuler virkelig kunnskap bak papirer. Søknadsdokumenter i ansettelsesprosesser er rimelig antikvert, paradoksalt nok ødelagt av de som fortsatt sverger til det.

Her om dagen traff jeg en hyggelig fyr som fortalte at han hadde begynt i ny jobb i en ingeniørvirksomhet, det er en ganske god bragd i disse dager selv om dette er en fyr som fikk en bra boost på helgesamling hos meg i sommer, rimelig frustrert og oppgitt etter å ha blitt kvernet gjennom umyndiggjøring og formaninger om total tillit til mennesker som aldri har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet og som av en eller annen grunn får lov til å snurre på tiltakskarusellen, han ble tvunget til taushet av en overivrig veileder som slang han inn på et saksbehandlerkurs for jobbsøkere med minoritetsbakgrunn. Greit at han ikke ser like bleik og jævlig ut som meg, men gutten er nå en gang født og oppvokst i Norge av foreldre som er født og oppvokst i Norge.
– «Jeg forsøker å le av det», smilte han.
– «Det er i hvert fall lett i ettertid selv om det var jævlig når det sto på … jeg har baller til det, men tenker med grøss og gru på de andre som må lide seg gjennom dette tullet … jeg vurderere å gi hstorien min til TU men vet ikke om de tør å skrive den på den måten og med det aktuelle utfallet som jeg håper på … de er jo ikke så mye bedre enn sukkerspinnjournalistene til DN og VG, mener jeg … og dessuten så blir jo innvandrerjentene på NAV behandlet som hellige kuer, så det er kanskje ikke så mye å forvente … kanskje du bør publisere den på dine sider?»
Kanskje det, tenkte jeg.
Kanskje det.
Kanskje jeg nøyer meg med et lite stikk til de som tror at de vet hva de skriver om når de presenterer formler for hvordan man skal løse jobbsøkerflokene, og det er så enkelt som at en pluss en i arbeidslivet ikke er to.

Anbefalter tekster:
Når tåka letter
Jeg er en rød stjerne og dette er mitt hull

Velkommen til fargespillet

Det bor en dame i veien hvor jeg bor som av og til benytter anledningen til å spørre om tips og råd rundt tingene som hun vet at jeg er god til å gi tips og råd til. Omstendigheter og tilfeldigheter har sørget for at tiden som jobbsøker har strukket litt ut etter at hun valgte sluttpakke for snart to år siden. Jeg vet at hun har vært på jobbsøkerkurs, og benyttet anledningen til å spørre hvordan det hadde gått.
– «Nei», smilte hun.
– «Ikke noe annet å fortelle som ikke når opp til hvordan du har beskrevet disse tiltaksaktørene gjennom tekstene dine … det er vel egentlig ikke noe annet enn tidstyveri fra mennesker som finner glede av umyndiggjøring av voksne mennesker … men nå har jeg begynt å jobbe, da».
– «Så bra», forsøkte jeg og ventet på fortsettelsen, det var noe i både stemme og blikk som fortalte meg at hun ikke var så veldig fornøyd.
– «Nei», svarte hun.
– «Det er jo egentlig ikke en ordentlig jobb … de fant ut av jeg var god på CRM-løsninger og trengte en kursinstruktør og før jeg visste ordet av det så sto jeg i en praksisplass … de oppfatter meg som kaninen i hatten mens jeg egentlig er katta i sekken … ha, de sier jo at det kan ende opp med fast jobb, men det er jo ikke dette jeg har lyst til å jobbe med … det skulle liksom være gulroten, men det er vel ikke noe som heter faste jobber i denne bransjen, er det vel … jeg følte meg egentlig litt dust, følte at jeg ble presset til å si ja siden det er en av forpliktelsene til jobbsøkere som snylter på NAV, ikke sant … det er jo det de sier, spirrevippene som jobber der og som ikke vet hvem som har lagt inn skattepengene sine for å bygge velferdsystemet … nå sitter jeg på isolat og har blitt fratatt muligheten til å fokusere på mine egne jobbsøkerprosesser … hva gir du meg?»
Jeg ristet på hodet, dette var kjent materie fra mennesker som finner glede av å utvise sitt mandat med å se verden gjennom systemer og paragrafer og virksomheter som måles etter fargene på excel-arkene sine.
– «Og vet du hva», fortsatte hun.
– «Dama på NAV sier at nå trenger jeg ikke å skamme meg over et hull på CV’en … er det mulig, jeg har da aldri skamma meg over det … hva faen har det med saken å gjøre, liksom … og hvordan i all verden kan det ha seg at mennesker som jobber der får lov til å snakke nedlatende om sitt eget virksomhetsfelt?»
– «Hvor lenge skal du være der?»
– «Det er jo tidsbestemt, men de vet jo ikke en gang om de kommer til å kjøre lignende kurs til høsten … greit for meg, jeg vil vekk så fort som mulig, men greia er at jeg mister tid i forhold til dette med å så frø før sommerferien, ikke sant … nå får jeg jo ikke gjort en dritt av det som jeg burde gjøre … komme meg ut og snakke med folk, markedsføre meg selv og alle de tingene der … jeg som trodde at greia med praksisplass var for sånne som trengte arbeidstrening, og dette syns jeg lukter misbruk …»
– «Velkommen til fargespillet», smilte jeg.
– «Nå er du ute av den ene statistikken og inn i en annen, regner med at du er grønn hos både NAV og hos denne tiltaksarrangøren som i tillegg sparer kostnader ved at de slipper å leie inn en kursinstruktør».
– «Fargespill», smilte hun.
– «Når jeg er ute av dette så skal jeg svartmale hele greia …»

Det begynner å bli en god stund siden jeg ble kontaktet av en journalist som ønsket å skrive om tiltaksarrangører og de som befinner seg der, hun fikk en del tips i tillegg til at jeg introduserte henne for mennesker som kunne fortelle den usminkede versjonen av hvordan det oppleves å bli satt til å realisere NAV-reformen, støttet og underbygget av en lang liste med jobbsøkere som kunne fortelle om sine festlige erfaringer fra et publikumsperspektiv. Det ble aldri noe av den teksten, røde tall i mediehuset hennes flyttet henne inn i den samme materien som paradoksalt nok gir henne et bedre eierskap til teksten sin.
Vi skal ta opp tråden i neste uke.
Jeg vet ikke hvem av oss som gleder seg mest.

Du får klassiske toner fra UB40 – en trudelutt som handler om akkurat det samme …

Gladnyhet til virksomheter som ser seg tvunget til å gå til oppsigelser av sine ansatte

Det hadde blitt en liten pause, praten hadde stoppet opp, jeg tok en kaffeslurk og kikket rundt i lokalet som fremdeles bar preg av at det fortsatt var tidlig på dagen.
Det var som om vi satt og smakte på insentivet.
Planen videre.
Om vi skulle begrense oss til det som vi hadde startet opp eller om vi skulle gjøre mer ut av det.

Jeg har arrangert jobbsøkerkurs sammen med Erik Falk Hansen, et konsept som er betalt av motiverte medmennesker som enten sliter litt med å finne veien tilbake til arbeidslivet eller som ser etter noe nytt. Tanken slår meg hver gang jeg innleder med tvangstankene om valgte sannheter i jobbsøkerprosesser og alle mytene om hva som alt for mange oppfatter som riktig eller galt, mennesker som av en eller annen grunn tror at det finnes fasitsvar på alt som handler om søknadsdokumenter og intervjuteknikker og håndtrykk og antrekk og som ikke legger skjul på at de tjener pengene sine på servere skremselspropaganda som underbygger frykt for at noen skal borre opp gamle hull i ny CV.
Grøss.
Tanken slår meg hvor mange som tror på dette.
Tanken slår meg hvor mange vi ikke når fram til.
Av og til tenker jeg til og med tanken på hvem jeg egentlig syns mest synd på, – seriøse jobbsøkere som fortjener at det rettes fokus mot det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess eller tafatte tusseladder som av en eller annen grunn har fått et mandat til å servere akademisk pjatt som ikke har forankring i det virkelige arbeidslivet.

Vi vet at nesten halvparten av deltagerne våre har deltatt på ulike omstillingsprogrammer gjennom tidligere arbeidsgiver, noen har til og med kommet så skeivt ut at de har deltatt på tiltaksprogrammer i regi av NAV.
Grøss.
Vi vet også at det er vanskelig å snakke varmt om seg selv og sitt uten at det kan finnes noen som oppfatter at vi viser nedlatenhet mot andre aktører ved å forherlige vår egen fortreffelighet. Resultatene våre snakker for seg selv, – et ganske paradoksalt utsagn fra meg som ikke er så veldig begeistret for mennesker som tror at papirer og rause referanser kan styrke sjansen for at de kan vinne konkurransen om drømmejobben.

Det hadde som nevnt blitt en aldri så liten pause, og de som kjenner oss vet at det er ganske sjeldent fra oss.
Det var jeg som brøyt stillheten.
Det var helt tilfeldig.
Det var egentlig dødt løp, men det betyr ingen ting for denne teksten.
– «Du», nikket jeg.
– «Vi gjør det».
Jeg tror for øvrig at det blir litt feil å si at resultatene våre så langt har vært over all forventning, og det er fordi vi tror på det vi gjør og vet hva vi snakker om. Vi har møtt en del mennesker som sitter og griner på den andre siden av bordet, mennesker som hverken blir sett eller hørt og som kommer til kort når de strekker seg mot den røde tråden som rulles ut av virksomheter som styres av mennesker som det er lettere å sammenligne med de som trådene kommer fra.
– «Ja», nikket Erik.
– «Vi gjør det …»

Nå skal vi henvende oss til bedrifter som ser seg tvunget til å foreta oppsigelser som stort sett bunner i kostnadsbesparelser, vi tilbyr en pakke som prismessig er unik i seg selv men som inkluderer vårt mantra om at det er innholdet som er det viktigste og det som definerer det unike.
Vi vet at prosess ikke er viktigere enn resultat.
Vi vet hva som funker.
Vi vet hvordan vi skal hjelpe bedrifter som forsøker å kjøpe seg god samvittighet til å stå inne for hvordan de ønsker å avslutte arbeidsforholdet til det beste for alle parter.
Det er mange som gjør det.
Det er mange som tilbyr noe som ligner.
Eller som sier at de gjør det.
Ja.
Det er riktig, men det er vi som drifter Det unike Jobbsøkerkurset.
Erik har laget en egen tekst som beskriver hele greia, jeg kopierer ikke inn alt som står der men oppfordrer i stedet til å følge denne linken.

Liten digresjon, men dog – her om dagen fikk jeg en melding fra en tiltaksarrangør som kunne fortelle at de hadde kommet over min CV og var glad for å kunne fortelle at denne var med i anbudsforespørselen deres.
That’s it.
Jeg kjente ikke avsenderen og har heller ikke akseptert at min CV skal slenge rundt og spesielt ikke gjennom selskapet han representerte.
Dette var en sånn dag hvor jeg hadde rævva full, og sånn sett så var tidspunktet optimalt.
For meg, vel og merke.
Han kontakter ikke meg igjen, for å si det sånn …
Jeg skal ikke påta meg rollen som initiativtaker til audit hos ulike tilbydere av tiltaksarrangement, men det er kanskje på tide at flere får øya opp for mangelfullt samsvar mellom anbudsdata og daglig drift. Det er mulig at det er en godt bevart hemmelighet at det ikke er de flinke folkene som velges når anbudene «vinnes» siden tiltaksarrangørene foretrekker arbeidsledige DM-selgere, spinninginstruktører og pedagoger for å sikre bedre inntjening på bunnlinjen. Noen strekker den til og med så langt at de benytter sine egne kursdeltagere i praksisplasser og da bør det ringe noen bjeller …

Gladnyhet til virksomheter som ser seg tvunget til å gå til oppsigelser av sine ansatte, – vi er her og nå kan vi skreddersy et opplegg for deg og dine.

Kontakt meg på mail – morten at karriereverkstedet.no – så avtaler vi en uformell og uforpliktende kaffeprat!