vikarbransjen

Gode tekster fra seriøse jobbsøkere

Jeg annonserte for en stund siden at jeg samler på tekster fra seriøse jobbsøkere som vil dele sine opplevelser fra rekrutteringsprosessene sine. Responsen har vært formidabel og planen er en ny bok en gang til neste år. Gjengangeren på den andre siden av bordet er bemanningsbransjen, og de som følger med på disse sidene har allerede fått med dere noen av tekstene som har kommet inn.

Noen stiller spørsmål om hvorfor det har blitt sånn, men jeg tror nok at det ligger noe i kombinasjonen av manglende erfaringbasert kunnskap og tilsynelatende liten vilje til seriøs oppfølging av deres viktigste inntektskilde som tross alt er kandidatene.
Hvis du legger til fokus på prosess og ikke menneske, så er du der.

Jeg kom til å tenke på en mail jeg fikk av en kar i nettverket mitt, en bra mann som fortalte at han hadde foretatt sin egen testing av en bransje som han oppfattet som en svinedyr annonseringstjeneste. Jeg syns det er en ganske god beskrivelse siden det ikke er så mange som gjør så mye annet enn å være et ekko for kundene sine.
Man kan jo lure på hvor lenge de får lov til å holde på.

Du skal få en tekst som ble til etter et møte med en hyggelig fyr på vei hjem fra en sen kveldsjobb i går. La oss kalle han «Frank» – en IT-sjef som begynner å bli litt lei og som fortalte at han hadde fått en beleilig telefon fra et bemanningsselskap som lurte på om han ville snakke om en spennende mulighet.
For all del, tenkte Frank. Det var jo både flatterende og interessant at de tok kontakt med han akkurat nå som han hadde begynte å tenke tanken på å finne på noe annet. Han er ikke så godt kjent med hvordan disse bemanningsselskapene jobber, men akkurat dette selskapet hadde han i hvert fall hørt om siden de er høyt og lavt i det som finnes av kanaler, de er store og kjente og han tenkte ikke så mye over at hun som ringte ikke ville si så mye om hva jobben gikk ut på eller hvilken kunde hun jobbet med, Frank var i butikken for å kjøpe noe vakkert til sin kone og syns det bare var greit at damen som ringte var kort og konkret og foreslo et møte på torsdag klokka to.

Frank kunne fortelle meg at damen i resepsjonen var hyggelig.
Han fikk kaffe og det var det.
Det var sånn han sa det.
Det var det.
Hun som skulle intervjue han, trippet inn ti over to, men Frank hadde kaffe og avis og godt humør og ikke minst en liten dose respekt for disse menneskene som tross alt jobbet i et anerkjent bemanningsselskap.
– «Det er rart med det», fortsatte han.
– «Man snakker med noen i telefonen og forsøker å danne seg et bilde av vedkommende, er det ikke rart at det bildet ikke pleier å stemme med virkeligheten?»
– «Jo», smilte jeg.
– «Det er noe i det … men du kunne jo sjekket henne opp på LinkedIn og Google og sånt …»
– «Tenkte ikke tanken», avbrøt han.
– «Hvorfor i all verden skulle jeg det … kjent selskap og perfect timing, jeg ble smigret og lot meg rive med, tenkte ikke på at dette kunne bli som det ble … hvorfor skulle jeg det, liksom …»
– «Nei», svarte jeg.
– «Det skal jo ikke være sånn at man trenger å gå rundt og frykte det værste, da får man jo ikke gjort noen ting, men jeg pleier å tipse seriøse jobbsøkere om at det er smart å sjekke hvem de skal møte … det handler ikke om å være forutinntatt eller noe, men det er en viktig del av forberedelsene … det er jo litt rart at alle disse som går rundt og misliker at man gjør dette tror at det misbrukes eller feiltolkes eller noe annet, langt i fra, det er jo helt motsatt men det er det tydeligvis vanskelig for dem å skjønne … kan kanskje tenke deg hvorfor …»
– «Ja», nikket han.
– «Men jeg er likevel ikke sikker på om jeg hadde avlyst hvis jeg hadde visst hvem hun var … eller hvem hun ikke var, for å si det på den måten … jeg aner jo ikke hvordan de jobber i den bransjen … selv om jeg nå har fått en … ja, nesten fristet til å si smell …»

Han fortalte at han satt der i en halvtime, hun hadde spurt om noen av de tingene som han allerede hadde tastet inn i CV-basen deres på forhånd, en greie som ble presentert som viktig i bunnen av den tilsendte møtebekreftelsen han hadde fått på mail, det var viktig at de hadde så mange opplysninger som mulig.
– «Jeg tenkte jo ikke på hva de visste om meg på forhånd», fortsatte han.
– «Eller ikke visste …det var de som tok kontakt, og nå … sett i ettertid … så burde jeg jo ha tenkt tanken på at de måtte ha visst noe om meg, som en forklaring på hvorfor de tok kontakt med meg i det hele tatt … nei, det ble rett og slett for dumt …»

Hun hadde slukket lyset når hun fortalte at de ikke hadde noen vikaroppdrag som kunne passe til han akkurat nå, men at det var fint å ha han i basen med tanke på eventuelle nye oppdrag. Hun sa noe om at de hadde mange kunder og at de var flinke til å kartlegge behovene som fantes der ute.
– «Jeg kjente at det snørte seg sammen i halsen», fortsatte han.
– «Det er sånn jeg pleier å bli når jeg begynner å bli litt irritert … her hadde jeg tatt fri fra jobben for å møte et menneske som jeg trodde var profesjonell og treffer en jente som kommer rett fra skolebenken og spør om mine dårlige sider … er det mulig … jeg fortalte at jeg jobbet som IT-sjef i et stort konsulenthus og hadde tretti år med erfaring fra bransjen, både som prosjektleder med budsjett og personalansvar, sertifisert i hue og rævva i det som finnes av rammeverk … tverrfaglig bransjekunnskap … jeg spurte hvorfor hun hadde tatt kontakt med meg i utgangspunktet … hun så rart på meg og sa et eller annet om hvor store de var og hvor mange kunder de jobbet med, det var mye på gang og det kunne være at det dukket opp noe som passet for meg … det var da jeg sa at dette var noe hun hadde sagt i den første telefonsamtalen, at hun presenterte en stilling, mener jeg … jeg spurte om den var virkelig … vet du hva hun sa … hun sa at de jobbet med mange forskjellige stillinger, og nå skulle hun ta vare på min informasjon og matche dette mot det som kunne komme inn av vikaroppdrag … vikaroppdrag … jeg er da for faen ikke interessert i vikaroppdrag … hun fikk en sånn lite kledelig rødfarge i ansiktet sitt, enda mindre kledelig enn den som var i ansiktet mitt siden jeg var skikkelig irritert … og der ble vi sittende å se på hverandre før jeg reiste meg opp og sa at dette ble for dumt … hun sa at hun måtte følge meg ut, utgangen var ti meter bortenfor møterommet og jeg tror aldri jeg har sliti så mye for ti meter … nesten som når man går og går i en drøm og aldri kommer fram … ha ha … jeg vet at HR har brukt dette selskapet i noen stillinger hos oss, og gjett om jeg skal formidle hvordan de jobber … gjett om de skal få oppdrag hos oss … det går faen ikke an … skal du langt?»
– «To holdeplasser til …»
– «Jeg har mye å si», fortsatte han.
– «Ringer deg i morgen så finner vi tid for en kaffeprat en dag … jo, en ting til, jeg hadde tatt med meg kaffekoppen ut fra møterommet og spurte den hyggelige damen i resepsjonen hvor jeg skulle sette den … den tar jeg, svarte hun og så fikk jeg et smil og tusen takk i retur før jenta som gikk like bak meg spurte om jeg var interessert i å ta over jobben til hun som satt i resepsjonen … hun var jo bare vikar … det er mulig at hun forsøkte å være morsom, jeg vet ikke, men med tanke på inntrykket som jeg allerede hadde av henne så var det et jævlig dårlig forsøk på å være morsom … jeg tolket det nesten som en slags maktdemonstrasjon mot den hyggelige damen i resepsjonen … hva mener du?»
– «Her var du maks uheldig», forsøke jeg.
– «Det finnes flinke folk i bemanningsbransjen, legg merke til at jeg snakker om folk og ikke selskap siden det er menneskene som jobber der som gjør forskjellen … det er derfor jeg anbefaler denne forhåndssjekken av hvem du skal møte for å se om det er et menneske som har forutsetninger for å forstå hva du snakker om … dette møtet ble helt feil siden hun som møtte deg burde konsentrere seg om noe helt annet … jeg hører ganske mange historier som ligner og det er nok dette som underbygger påstandene om at bemanningsbransjen ikke fremstår som noe annet enn en annonseringstjeneste … men du, vi snakkes i morgen, her skal jeg gå av».

Jeg åpner luke 3 og der kan man lese at det var på denne dag i 1992 at verdens første sms-melding ble sendt mellom to britiske selskaper, – den lød for øvrig «merry christmas» …

Bananabransjen

Jeg nevner flere steder på disse sidene at det er vanskelig å komme med anbefalinger eller bortforklaringer for hvem som er gode og hvem som ikke er like gode i bananabransjen, eller bemanningsbransjen som det egentlig heter, men de som følger med på disse sidene vet at jeg pleier å skrelle det ned til en enkel setning om at det er menneskene som jobber der som gjør forskjellen.
Det handler om preferanser.
Det er din jobb som jobbsøker å finne ut hvem som gir inntrykk av å skjønne hvem du er, hva du kan og hvor du vil, og da må du også huske på at du ikke kan nøye deg med en anbefaling fra en venninne som bare er SÅ fornøyd og har fått drømmejobben liksom.
Bra for en kan være dårlig for en annen.
Anbefalinger er det samme som referanser, og referanser har en tendens til å henge sammen med egen opplevelse, en person kan ha fått jobb gjennom et drittselskap fordi vedkommende var på rett sted til rett tid og vips så vil vedkommende anbefale selskapet til andre som kanskje ikke opplever det samme.

Jeg tror ikke det er så mange jobbsøkere som bryr seg om hva som skjer i kulissene i bemanningsbransjen, fokuset er rettet mot å få en interessant jobb og så går man videre. Jeg har likevel lyst til å dele noen tanker fra en diskusjon på LinkedIn hvor vi kommenterer dette som handler om etiske spilleregler, et ganske kompleks tema som handler om alt fra hvordan mennesker i bemanningsbransjen oppfører seg og hvordan de bør oppføre seg, både i forhold til kandidater og kunder og til hverandre, men så vet jeg at vi snakker om mennesker og da finnes det ulike definisjoner på riktig og galt.
Noen sier til og med at det ikke finnes noe som er riktig eller galt.
Målet helliger middelet.
Det blir som å diskutere ideologi, det finnes mange mennesker som tror at en bestemt ideologi vil seire eller bli borte av seg selv, hurra for fornuften liksom, nesten som disse eventyrene om de gode og de onde.
Det er feil.
Ideologier er ikke en sum av meninger eller standpunkter som man bare kan argumentere bort. Det handler om noe som omgir oss, vi lever i dem og fortolker våre omgivelser og handlinger gjennom dem, det er bare det at det finnes en del mennesker som begrenser seg selv til å nøye seg med å følge de som står bak ideologien eller som trigges av utfallet som kan føre til en form for egen vinning.

Jeg tror at en jobbsøker er glad til hvis han eller hun får en jobb som oppfattes som riktig, vedkommende bryr seg ikke om oppdraget er rappet fra et annet bemanningsselskap eller om kandidatprofilen er stjålet fra en eller annen base. Hvis noen ringer deg og presenterer en spennende mulighet, historien sitter og du er klar og kunden er klar og alt annet er også klart, så er det bare å kline til.

Bruk Fairtrade som et eksempel, rettferdig handel skal sikre varenes produsenter et minstemål av rettigheter.
Noen er veldig gira på sånne ting, og enda flere gir blaffen.
En banan er en banan.

Vi har fokus på å være seriøse, og da mener jeg «være» og ikke «fremstå som», og diskuterer etablering av et forum som kan ha en oppdragende effekt og på sikt provosere fram et skille mellom de som fremmer ryddighet og etiske regler fra de som driter i det så lenge de får pengene sine.
Det er i hvert fall en god tanke.
Det finnes noen som refererer til kvalitet og kvalitetskontroll og som mener at det kan være bra med en eller annen form for sertifisering, men jeg vet om ganske mange i denne bransjen som vifter med denne falske tryggheten uten at de egentlig vet hva de driver med. De flinkeste menneskene jeg har truffet har lært faget gjennom det virkelige livet, supplert med en dose fra Kardemommebyloven og dette ubestemmelige som kalles «sunn fornuft».

Fairtrade er som nevnt et relevant eksempel, men jeg ser for meg en base eller et oppslagsverk eller kall det hva du vil som kanskje ligner på Tripadvisor eller denne oppdragsreferansegreia til Finn.no. Utfordringen ligger i om det er noen som tør å legge inn en negativ opplevelse av frykt for å bli oppfattet som sutrete, nesten på den samme måten som enkelte bransjekollegaer vil oppfatte oss som en gjeng med en annen agenda som ligner på de som ønsker debatt for egen vinning. Det er sikkert noen som har begynt å gløtte litt på denne diskusjonen og som enten skjelver i buksene eller tenker sitt om hvilke duster vi er som setter i gang noe sånt.
Jeg velger det siste …

Det er ikke lett å finne ut hvem som bestemmer hva som er bra og hva som er dårlig, hva som er riktig eller galt og hva som i det hele tatt er poenget hvis resultatet blir som ønsket.
En banan er fortsatt en banan.
Jeg velger som regel de gule, de som er sånn passe myke og som gir meg det nødvendige tilskuddet.
Jeg har for øvrig fått mye skryt for banankaken min, en oppskrift som har smakt seg fram og hvor hemmeligheten ligger i å plukke de bananene som har blitt enda mykere enn de som jeg vanligvis kjøper når jeg bare skal spise dem som energitilskudd og fysedemper, de som er i ferd med å bli brune, de som er ekstra saftige og klissete.
Mmmm.


Denne teksten hadde før øvrig ikke vært mulig uten innspill fra Erik, Edgar, Eirin og Carl Eric.
Jo, en ting til – jeg legger ut oppskriften på banankaken min, så slipper jeg alle henvendelsene i etterkant.

100 g smør
150 g sukker
2 egg
4 bananer, gjerne de som er i ferd med å bli brune
225 g hvetemel
2 ts bakepulver
0,5 l melk

Mos bananene og bland alt sammen i en stor bolle.
Hell røra i en kakeform.
Stekes midt i ovnen på 180 grader i ca 1 time
– kommer an på ovnen din, sjekk litt før siden kaka er best når den er litt seig …

Svindlere i bemanningsbransjen

Jeg snakket med en jente i dag som fortalte at hun følte seg misbrukt av et bemanningsselskap. Hun kunne fortelle at hun hadde søkt på en jobb hvor oppdragsgiveren var anonym, en sånn «på vegne av kunde-greie» som jeg prinsippiellt stiller meg skeptisk til. Jeg liker ikke rekrutteringsprosesser hvor man ikke blir vist tillit ved å bli introdusert for hele historien eller selskap som mener det er fritt fram for å gjøre hva de vil med en mottatt CV.

Jeg spurte om hun visste om det i det hele tatt var snakk om en konkret stilling eller om det var en sånn dummy-tekst som bemanningsbransjen er kjent for å publisere for å fylle opp CV-basen sin, det er jo det som legger grunnlaget for hva de snakker om i kundemøtene sine i mangel av noe annet å snakke om.
Nei, bekreftet hun.
Dette var en konkret stilling hos en virkelig kunde, og det var måten hun fant ut hvem det var som var problemet. Hun hadde ikke snakket med bemanningsselskapet enda, men hun forstod at de hadde videresendt søknadsdokumentene hennes til kunden sin.
Stygg sak.
Grisestygt.
Kunden var ikke klar over at hun ikke hadde snakket med bemanningsselskapet og blitt kjent med hvem de var, de hadde ikke en gang bedt om bli holdt anonyme, og nå skulle det vise seg at hun og kontaktpersonen hos kunden var gamle kjenninger, det var nemlig denne kontaktpersonen som tok kontakt for å dobbeltsjekke om dette var en stilling som hun virkelig var interessert i siden hun hadde blitt sagt opp i forbindelse med en omstillingsprosess året i forveien.
Stygg sak.
Grisestygt.
Hun bestemte seg selvfølgelig for å trekke søknaden sin, men kom til meg for å sjekke hvordan hun skulle gå fram i forhold til bemanningsselskapet.
– «Har du snakket med dem?»
– «Jeg har ikke vært på intervju», nølte hun.
– «Jeg sa i fra til kunden at jeg ikke var interessert i å være med på denne prosessen, men så sa jeg også at jeg ønsket å ta dette med bemanningsselskapet selv … kanskje litt dumt av meg, det hadde kanskje vært bedre om de hadde fått refs fra kunden … ha, tenk om de hadde sagt opp oppdraget og gått til noen andre …»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Det hadde sånn sett vært bedre om kunden hadde satt i gang noe … det er jo ganske lett for en jobbsøker å oppfatte seg som en ganske liten brikke i dette spillet deres … hvor langt vil du gå?»
– «Hele veien», svarte hun raskt.
– «Jeg er så drittlei disse selskapene som turer fram akkurat som de vil … jeg har søkt jobb gjennom det samme selskapet tidligere, og jeg fikk ikke noen tilbakemelding da heller … to ganger, faktisk … dette blir den tredje, men jeg vet jo ikke om de to forrige var like stygge … om kunden fikk vite om meg uten at jeg fikk vite om dem, mener jeg … hva kan jeg gjøre?»
– «Du melder deg ut uansett», begynte jeg.
– «Spørsmålet er jo hva du vil oppnå … for å si det sånn, så betyr nok dette mer for deg enn for dem …»
– «Kan du skrive om det?»
– «Skrive om det?»
– «Du kan skrive om det på bloggen din, legge det ut på LinkedIn og fortelle nettverket ditt hvordan de jobber og så kan kunder og kandidater tenke at …hmm, disse er ikke gode … de holder vi oss unna …»

Jeg vet hvem de er.
Jeg kjenner de fra før, det er et selskap som kom svært dårlig ut når vi gjennomførte en undersøkelse som handlet om dårlige stillingsannonser og generell oppfølging av kandidater. Jeg skal vente til hun har snakket med dem selv. men nøler ikke med å legge ut denne teksten som en kommentartrigger.

Jeg benytter samtidig anledningen til å vise til en tekst som er skrevet av en dyktig bransjekollega som handler om tyveri av profil og CV – den finner du her.

Oppkok i bemanningsbransjen

Jeg har gått litt rundt i gangene hos et bemanningsselskap i en ukes tid for å hjelpe dem med den største utfordringen deres, – tillit og troverdighet i kandidatmarkedet. Det henger sammen med et opplegg fra en stund tilbake hvor vi var en gjeng som benyttet oss av studenter til å kartlegge de uforholdsmessig høye utdanningskravene i stillingsannonser samt generell behandling og oppfølging av søkere og kandidater, noe som i ettertid – når vi åpnet oss og ba om innspill og kommentarer til våre funn – allokerte alt fra ganske grove trusler til de som ble smørmyke av frykt for riper i det konstruerte selvbildet deres.
Dette selskapet var sånn midt i mellom.
Jeg fikk en forespørsel fra lederen i selskapet som blir oppfattet som en flink fyr, men som mangler det lille ekstra som enkelte kaller prikken over i’en.
Jeg kaller det baller.
Jeg valgte å begynne med den største utfordringen hans, en fyr som satt i rollen som salgsjef men som ikke likte at jeg kalte han salgsjef siden han hadde valgt en stillingstittel på engelsk som han antageligvis var mer fornøyd med selv om de ikke jobbet med utenlandske kunder. Jeg snakket med han i tjue minutter hvor de første atten var en bekreftelse på hva jeg hadde blitt fortalt på forhånd i tillegg til et stort samsvar med egne fordommer.
– «Butikken går helt greit».
Det var sånn han sa det.
Jeg spurte om det kunne være interessant å gå fra «helt greit» til noe som kanskje var litt bedre, men jeg skjønte fort at hans fokusområder ikke sto i samspill med hvordan selskapet blir oppfattet fra de som har det siste ordet, – søkere og kandidater.
– «Nei», nølte han.
– «Det er kundene som har det siste ordet … kunden har alltid rett, vet du».
Jeg ventet en liten stund før jeg svarte, holdt blikket hans og ventet på et blunk eller noe, men typen var dønn seriøs.

Litt senere fikk jeg vite at denne salgsjefen følte seg rimelig utilpass med min tilstedeværelse, ikke som noe forsvar, men det var ingen som skulle komme her og komme her for å fortelle hvordan han skulle selge.
Jeg kjøper den.
Jeg visste på forhånd at ledelsen ikke hadde vært klar nok i forhold til min tilstedeværelse og jeg hadde vært rimelig klar i det første plenumsmøtet at dette ikke nødvendigvis dreide seg om å være eller ikke være, men noe ubestemmelig som var sånn midt i mellom. Det er overraskende mange som ikke en gang har tenkt tanken på at det er søkere og kandidater som er deres beste referanser når det kommer til dette med å definere merkevaren deres.
Dette er morgendagens kunder og samarbeidspartnere.

Jeg innrømmer at jeg var litt overrasket over at jeg traff på det første skuddet siden jeg oppfattet avstanden som såpass stor, men nå var det bare å kjøre på videre med den tafatte gruppen som sto foran en start på høstsesongen som ikke rimte med hva de så for seg før de gikk ut i sommerferie.

Jeg innrømmer også at det kanskje kan oppfattes som lettere for meg å se alle feilene siden jeg opererer ved et trekantet bord som kombinerer rekrutteringsfaget med karriereveileding og HR, jeg har god tilgang på oppdateringer og kommentarer fra jobbsøkere og kandidater og et godt innblikk i åpninger i arbeidslivet, noe som gjør det ganske enkelt å se mønsteret i det store bildet. Det finnes sikkert noen som vil mene at det er en drøy påstand å kalle det «feil» siden mange av disse bedriftene tjener penger og tydeligvis gjør noe som er riktig, i hvert fall i følge dem selv, men poenget er måten de gjør det på og hvordan de rett og slett tar kvelertak på mennesker som av en eller annen grunn har blitt overtalt til å henge seg på tvangstankene om at disse menneskene vet best.
Det gjør de ikke.

Det er tider på karrierekursene mine hvor jeg anbefaler bemanningsbransjen som et fint springbrett mot arbeidsmarkedet, hemmeligheten ligger i å finne et selskap eller flere som dekker din næring.
Det er for øvrig ingen hemmelighet.
Det handler om å være konkret og krystallklar.
Det burde heller ikke være en hemmelighet at det er menneskene som jobber der som gjør forskjellen, og det er dette jeg forteller til seriøse jobbsøkere når jeg oppfordrer dem til å få tak i en som forstår faget ditt og som viser en viss interesse for verdibilder.
Det er her det begynner å bli litt vanskelig.
Registrer deg i basen vår, så tar vi kontakt.
Særlig.

Det er lett å tenke seg at en jobbsøker eller en kandidat kommer inn i en prosess med en forventning om at vedkommende som sitter bak rattet vet hvor de skal. Det er like lett å se at sjåføren ikke har et kart som stemmer med terrenget, og da handler det litt mer om en GPS som ikke er oppdatert, for å si det sånn.
Det er noe av dette jeg snakker om når mennesker kommer til meg og ber om anbefalinger, som regel lenge etter at de har følt ubehaget ved å få skapdøra smellt i trynet. Det er mange av dem som ikke tar et nei for et nei når jeg sier at jeg ikke har lyst til å komme med en anbefaling, og noen av dem har heller ikke forståelse for at det er menneskene som gjør forskjellen, paradoksalt nok etter å ha hørt på en venninne som bare er så glad for at hun fikk drømmejobben i drømmeselskapet.
Det er ikke sånn det funker, med mindre du er en kloning av denne venninnen og drømmeselskapet har behov for å ansette to mennesker i den samme drømmejobben. Hvis du har en venninne som bare er så fornøyd med en kar som har pusset opp badet hennes, så er det ikke sikkert at hennes anbefaling kan hjelpe deg med å male kjøkkenet.
Tenk på den.
Det er bedre å formidle hvem som oppleves som bra og selvfølgelig hvorfor de oppleves som bra, samtidig som alt dette kan berøre preferanser og da kan det fort bli feil. Rekruttering er et fag som bygger på erfaring, og det er nok mangelen på dette som kommer fram i noen av de oppleggene som jeg viser til innledningsvis. Det dreier seg nemlig om litt mer enn bare en lyst til å jobbe med mennesker og sånt …

Anbefalte tekster:
37,5 – tallene som slakter vikar- og bemanningsbransjen
Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen
Litt om dette med å jobbe med mennesker og sånt