vikarbransjen

NAV + bemanningsbransjen?

Aftenposten har en tekst som beskriver hvordan bemanningsbransjen bør vurderes som en aktiv samarbeidspartner til NAV, men som ikke griper fatt i det viktigste – ansvaret til den arbeidsledige.

Jeg har i en rekke tekster skrevet om manglende kompetanse fra ansatte i NAV som ikke kjenner arbeidslivet eller mekanismene som fører til at flinke folk finner veien tilbake. Jeg har også kommentert denne manglende viljen eller uvitenheten fra «instruktører» og «veiledere» som tror jobbsøkerkurs begrenser seg til å lære hvordan man kan lage en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde.
Legg til at man skal tenke positivt, så er man der.
Teksten i Aftenposten bommer fullstendig med at den ikke tar hensyn til ansvaret til den arbeidsledige som stigmatiseres til en person som er fanget i et system som begrenser vedkommendes innsats for å finne seg en ny arbeidsgiver, et ansvar som handler om forankring av sin egen prosess i stedet for å fyre opp en ond sirkel for de som innlemmes i tiltak for å tilfredsstille saksbehandlere som ikke vet hva som skjer i det virkelige arbeidslivet.

Når en blind leder en blind, faller begge i grøften
– arabisk ordtak

Det er stortingsrepresentant Stefan Heggelund som ber Regjeringen sørge for at bemanningsbyråene kan ta seg av flere NAV-klienter.
Jeg henger meg opp i begrepet «klient».
Han kunne like så godt sagt «pasient».
Grøss.

Jeg kan ikke forstå vinklingen med å la bemanningsbransjen «ta over» oppgavene til NAV, bemanningsbyråene er der uansett for hvem som helst, det er fritt fram, men på den annen side så gir teksten en stikker til fordømmelsen og stigmatiseringen og uviljen som preger holdningene til svært mange mennesker som har fått for seg at de tilfredsstiller kravene til den spennende rollen som «rekrutteringsrådgiver» hos noen av disse selskapene.

– «Når saksbehandlerne i NAV finner noen som relativt enkelt kan hjelpes, kan deres informasjon sendes over til bemanningsbyråer de har avtale med. Da kan NAV prioritere å bruke ressurser på dem som har lengre vei tilbake …»

Jeg innrømmer at jeg må lese denne kommentaren flere ganger for å tvinge fram en slags forståelse som har sammenheng med både fornuft og virkelighet, ikke minst med vissheten om at en seriøs jobbsøker med respekt for seg selv aldri vil legge fremtiden sin i hendene på en sosionom fra NAV. Jeg nevner at de ikke kjenner hverken arbeidslivet eller mekanismene som fører til at flinke folk finner veien tilbake, langt mindre hvordan bemanningsbransjen tenker. NAV bruker sjablonger på alt, men hvis de har planer om å forfølge tanken så bør noen fortelle dem at et «bemanningselskap» ikke bare er et bemanningselskap, det er faktisk store forskjeller på aktørene, ikke bare basert på hva slags kunnskap de faktisk har eller til og med ikke har, men også nedslagsfelt i forhold til industrivertikaler.
Det blir det samme som å si at du trenger en håndverker.
Det er greit å vite om du trenger en snekker, en elektriker eller en rørlegger eller kanskje noe helt annet.
Hvis NAV i det hele tatt skal tenke tanken, som isolert sett er god med tanke på at den legger grunnlag for en ny diskusjon som kanskje kan røske opp i hele det tungrodde systemet deres, så må de i tilfelle formalisere avtaler med alle selskapene som finnes der ute.
Se det.
Det hadde vi ikke tenkt på, gitt.
Vi snakker tross alt om sosionomer og sosiologer som ikke kan løfte på rævva hvis det ikke finnes en akademisk tilstandsanalyse som bekrefter at ingen organiske skapninger kommer til skade hvis det foretas en svak forskyvning av vekt, en diskret ommøblering av balansen som legger grunnlaget for at man kommer seg opp i stående.

– «Det er ingen mirakelkur, men byråene sitter på mye kompetanse og i det store og hele er det en seriøs bransje …»

Teksten forteller om en dame som fikk hjelp av et vikarbyrå for å finne en jobb. Jeg syns vinklingen er helt feil, og lurer på hvorfor det ikke står at det er hennes egen kompetanse og erfaring som hjelper de faktureringskåte til å tjene mer penger.
Nei.
Da er det bedre å underbygge denne hjelpeløsheten og falske tilliten til alle som gis et mandat til å messe om hva som er riktig eller galt. Selvfølgelig skrives det om alle henvendelsene vedkommende har gjort, mediene elsker å skrive om dette og hvor vanskelig det er der ute i stedet for å stille spørsmål om vedkommendes evne til å presentere seg og sin kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Teksten gjør ikke annet enn å bekrefte falske fordommer og valgte sannheter.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for gammel.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for feit.
Jeg får ikke jobb fordi jeg har feil farge.
Det som antageligvis skal virke som en hyggelig historie blir bare trist når vedkommende forteller at hun trengte en hånd å holde i for å støtte seg inn i lokalene til Manpower. Tenk så kult det hadde vært hvis Aftenposten tok kontakt med noen av selskapene hun har søkt jobb hos og lagde en historie fra dette.
Da, mine venner.
Da snakker vi journalistikk.

– «Vi må få en en form for betaling eller støtte fra staten for å gjøre jobben, men det vil uansett bli et positivt regnestykke …»

Det er dette som er ordene som jeg ventet på, de som forteller at bemanningsbyråene ser sitt snitt til å tjene penger på denne modellen, for eksempel ved å måle hvor mange de får ut i jobb. Det tilspisser seg litt når en representant fra bemanningsbransjen får spalteplass med å referere til faren for hull i CV og deres egen fortreffelighet med å trekke fram sitt raske arbeid. Det snakkes om motiverende elementer for bemanningsbransjen, mens den arbeidslediges handlinger ikke nevnes med et ord. Det er rett og slett kvalmt og er ikke noe annet enn et skjult argument for å grine til seg penger for alle som får beskjed om å registrere seg i cv-basen deres.
Vi tar kontakt hvis det dukker opp noe.
Særlig.

Feilansettelse inneholder fjorten bokstaver. Det er lov å bruke copy/paste hvis det er tvil om hvordan det skal skrives, men det er kanskje et spørsmål om å tørre å skrive om det og begynne i den riktige enden siden disse to ytterpunktene i arbeidslivet – NAV+bemanningsbransjen – er aktører som kjennetegnes av litt for mye av det gode, for å si det på en litt hyggelig måte. På den annen side så ville mange problemer og utfordringer vært unngått, og da hadde man kanskje ikke hatt så mye å snakke om …
Hmm.
Var det noe mer, da?
Jo, jeg er så jævlig lei av mennesker som hele tiden rører i den samme gjørma som kveler selvstendige individer til å ta ansvar for seg selv og sitt, mennesker som underbygger tvangstankene om at ingenting kan gjennomføres uten tanke på profitt.


.

Stikkordskyen i bunnen av siden har mange spennende linker, men i denne konkrete sammenhengen vil jeg anbefale disse:
NAV
Arbeidsmarkedstiltak
Vikarbransjen

Stein, saks, papir … noen ord om konkurransen i rekrutteringsmarkedet

Et spørsmål som jeg ofte får når jeg snakker om vikar- og bemanningsbransjen på kurs og foredrag og i gode samtaler, er selvfølgelig dette som handler om anbefalinger.
Svaret mitt er som regel nei.
Jeg kan ikke anbefale noen.
Jeg kan til nød fortelle hvem jeg kan ha fått en god erfaring fra og hvem som jeg ikke har fått det fra, men dette handler om preferanser og blir som regel feil for andre. Hvis du lurer på hvorfor, så er det selvfølgelig fordi hvert rekrutteringsprosjekt lever sitt eget liv – noe som tydeligvis er ganske vanskelig å forstå for mennesker som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy og cv-baser.
Grøss.
Jeg satt og snakket med en hyggelig fyr som vurderte å finne på noe annet etter mange år som leder i det samme selskapet, og da kom vi inn på noe av dette.
– «Jeg har lyst til å gjøre noe helt annet», smilte han.
– «Det er det som jeg føler er den største utfordringen til disse rekrutteringsekspertene som jeg snakker med, de henger seg opp i hva jeg driver med akkurat nå og ikke klarer å se noe annet … jeg får henvendelser fra den ene etter den andre som mener at de har en spennende mulighet for meg, det er tydeligvis at det er en egen jungeltelegraf i bransjen din siden jeg føler at jeg ikke har signalisert noe som helst, jeg har snakket med en og annen men det er mest for å ha en viss kontakt, ikke sant … det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ha en ny jobb akkurat nå, men det virker som om det ligger i kortene til en del av dem at her, her kan vi tjene gode penger … er det fortsatt sånn at dere fakturerer en viss prosent av brutto årslønn, eller er det en myte?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det finnes sikkert flere som fakturerer på denne måten, og med din årslønn på noen millioner så er det klart at det er lett å tenke tanken på rask profitt».
– «Ja, det kan jeg skjønne …»
– «Kan du?»
– «Ja, jøss». smilte han.
– «De ror jo inn en feit årslønn på ett oppdrag …»
– «Jeg syns det blir helt feil», avbrøt jeg.
– «Det er feil å kjøre fakturering basert på plasseringen på organisasjonskartet … som om det er det som tilrettelegger for et godt stykke arbeid … jeg lar ikke det merkantile påvirke min iver etter å finne det riktige hodet, for å si det sånn …»
– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Snakk med de som dekker den industrien som du vil inn i», svarte jeg kort.
– «Be om gode tips fra mennesker som du stoler på, dobbeltsjekk med nettsidene deres, de fleste legger ut navn på sine ansatte og da får du et lite innblikk i hva de har fått med seg og så tar du kontakt … det handler om å snakke med noen som skjønner språket ditt, ikke sant».
– «Det … det har jeg vel enda til gode å oppleve», smilte han.
– «Jeg snakket med en fyr i forrige uke, han refererte til tips her og tips der og sa en del riktige ting som handlet om hva jeg har gjort og sånn … noe som i og for seg ikke er noen hemmelighet og som kommer opp etter noen tastetrykk på google … ja, vi kan godt prate sammen, svarte jeg og ventet på et utspill fra kalenderen hans … og så ba han meg sende CV … det var da jeg valgte å gjenta noe av det han selv hadde sagt og spurte om ikke dette var noe han kunne videreformidle til oppdragsgiveren sin med tanke på hans rolle som rådgiver eller om det var sånn at han på død og liv måtte ha noe som materialiserte noe av det han gjorde … nei, da ble det stille i den andre enden, gitt … jeg valgte å si at han kunne glemme meg, jeg».
– «Ja».
– «Ja?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Det syns jeg var smart … det er så mange mennesker i denne bransjen som bør få høre det, og da er det ekstra kult at det kommer fra sånne som deg».
– «Grunnen til at jeg spurte i utgangspunktet», fortsatte han.
– «Tenker da på hvem som er bra og hva som skiller den ene fra den andre og sånne ting, er at jeg får ganske mange linker med … hva heter det, profesjonell rekrutteringsprofil eller noe sånt … finn din personlige rekrutterer, tror jeg det står og fremstår som en greie som antageligvis skal hjelpe rekrutteringsmenneskene til å markedsføre seg selv … når jeg klikker så får jeg opp en tekst som forteller at han eller hun ser etter kandidater sånn og sånn … hva er dette?»
– «Sier jo ikke en dritt», nikket jeg.
– «Nei», flirte han og slo ut med hendene.
– «Er det noen som virkelig må betale for å legge ut hva de jobber med … som om de tror at dette tiltrekker seg nye kunder eller kandidater, alle ser jo at det bare er svada og dårlig dummytekst …»
– «Jeg har testet det», nikket jeg.
– «Eller … vi testet det i samme slengen som vi slaktet vikarbransjen for en stund siden, dette med respons og søkerbehandling og utdanningskrav i stillingsannonser … jeg fikk en bekjent til å respondere på en sånn rekrutteringsprofil, og du kan jo tenke deg hva som skjedde?»‘
– «Legg inn cv’en din i basen så tar vi kontakt hvis og dersom og sånne ting?»
– «Yes …»

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistert for elektroniske rekrutteringsverktøy, cv-baser og «rekrutteringsrådgivere» som viser at de er mer opptatt av å fokusere på alt annet enn menneskene som de trekker inn i rekrutteringsprosjektene sine. Jeg nevner i en rekke tekster at jeg betrakter manisk bruk av en CV i et rekrutteringsprosjekt som rimelig antikvert, og tror at det er flere som får øynene opp for virkeligheten når disse verktøyene ikke gjør annet enn å tilrettelegge for at kandidatene kan framstå som en dårlig kopi med en profil som er tegnet etter en enda dårligere mal. Det er som om de som sverger til en god søknadstekst på en side og en CV på to, uten hull men med bilde, har en ting til felles og det er evnen til å lese en gjengivelse av egne skriblerier.
Stavekontrollert, ren tekst og ryddige avsnitt.
C/P er viktigste hjelpemidler når man skal blidgjøre følgesvennene til elektroniske rekrutteringsverktøy.
Det skal være raskt og brukervennlig.
Drit og dra, sier jeg.
Et rekrutteringsprosjekt inneholder viktige valg sett fra både bedriften og kandidatens side, og da er det umulig å servere en oppskrift eller mal på hva som oppfattes som brukervennlig eller effektivt eller hva man kan finne på å si i mangel av noe mer fornuftig å komme opp med. Det finnes ingenting som er mer avgjørende for å skille et menneske fra et annet enn personlig egnethet, og da må man kunne ta og føle på hverandre, bruke sansene sine. Elektroniske rekrutteringsverktøy funker ikke til noe bortsett fra at det kan være litt enklere å grovsortere data basert på nisser og troll eller andre faktorer som de leser om i eventyrbøkene sine. Den første henvendelsen til kandidatene er jo et ganske godt eksempel, og jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne hva som bor i mennesker som setter bort denne viktige delen av prosjektet til en sekretær, koordinator eller møtebooker eller hva man velger å kalle det.
Grøss.
Deretter gjennomfører de noe som de kaller et intervju basert på en liste med forhåndsdefinerte spørsmål som inkluderer noe om dine dårlige sider før de ber om to referansepersoner som helst bære være ledere.

– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Jeg sa jo det», svarte jeg kort.
– «Jeg sa at du skal snakke med de som dekker den industrien som du vil inn i, sjekk nettsidene deres og velg den som gir inntrykk av å ha noe til felles med deg selv».
– «Det … det er jo litt mas …»
– «Mas», sukket jeg.
– «Det er jo sykt når folk forventer at det skal gå raskere å finne ny jobb enn å finne nye sko …»
– «Det er jo et godt poeng», smilte han og slo kulepennen i glasset.
Pling.
– «Husk at det er menneskene som gjør forskjellen», fortsatte jeg.
– «Det er menneskene som jobber der som skiller de ulike selskapene fra hverandre … dersom noen fortalte deg for fem år siden at Firma X var bra, er sannsynligheten stor for at det som i sin tid gjorde Firma X så bra var et eller annet menneske som ikke finnes der lenger … dette må du tenke på og så må du droppe å ta til deg mye av dette fjaset som de legger i fanget på deg … store kunder og kontrakter og prosesser og vås … alle disse tingene som handler om alt annet enn deg selv … alt dette som du merker når du snakker med mennesker, og når du merker at du ikke kjenner noe så skal du gå videre … det er ingen som er der for alle».
– «Jeg har jo sittet og lest en del søknader selv», fortsatte han.
– «Inntrykket er at det finnes en del jobbsøkere som tror det funker på den måten at fire års relevant erfaring slår tre … dobbel master kverker artium, nesten som stein, saks, papir … det er som om søkerne tror at det sitter noen i den andre ender som haker ut sjekklista fra stillingsbeskrivelsen … sjekk, sjekk, sjekk … mens vi som sitter og leser det ene pjattet etter det andre i virkeligheten venter på å finne noe som virkelig river, de som du skjønner er genuint interessert i jobben når du leser mellom linjene og som nærmest kommer gjennom eteren når du ringer dem … ha, jeg husker at jeg fikk en henvendelse fra en sånn akademikerspire en gang, hun var dritsur og lurte på hvorfor hun ikke hadde kommet med i betraktningen når hun hadde alle kriteriene på stell, ikke sant … greia var at vi hadde googlet henne opp og sett skyggesiden hennes, ikke sant … husker at vi satt og lo når vi snakket om hvordan det hadde blitt om vi hadde fått en sånn inn i miljøet … nei takk … kan tenke meg at du treffer på mye rart … hvordan absorberer du dette?»
– «Jeg lar skvipet stå», smilte jeg og trakk på skuldrene.
– «Det er klart at det hjelper å ha klisterhjerne når det kommer til ansikter og navn, men det er ikke noe som jeg tar med meg på noen annen måte … sier som deg, nei takk».
Han nikket og slo kulepennen på nytt i glasset.
Pling.
– «Stein, saks, papir», fortsatte jeg.
– «Det er en metafor som er like gangbar for de som sitter på den andre siden av bordet, da».
– «Sa jeg ikke det?»
– «Virket for meg som om du viste til kandidatene», nølte jeg.
– «Den går like bra på begge sider», smilte han og plinget i glasset.
Pling.
– «Jeg husker du brukte en kul metafor en gang … eller, du gjør det jo ganske ofte, men jeg husker spesielt den hvor du dro inn sånne musikkreferanser … den teksten digga jeg … takt og tone, det er jo det som er greia, ikke sant?»
– «Det er fire», svarte jeg og tenkte at det var min tur til å plinge i glasset.
– «Du må ikke glemme troverdighet og tillit».
Pling.

Anbefalte tekster:
Få meg ut av lese-modus … engasjer meg!
Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen
… eller klikk på stikkordskyen i bunnen av siden, i dette tilfellet vil jeg anbefale denne

Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen

Du har sikkert sett på ulike stillingsportaler at det finnes en del vikar- og bemanningsselskaper som annonserer de samme jobbene.
Man kan lure på hva som er vitsen.
Du ser en stillingsannonse som du får lyst til å søke på, blar deg litt nedover når du først er i gang og ser den samme annonsen fra noen andre, lenger ned kommer den både tre og fire og fem ganger.
Man kan lure på hva de tenker på, både kunden og leverandøren.
Kandidaten får jo også litt å tenke på, – «skal jeg søke gjennom de eller de?»
Hmm.
Poenget er selvfølgelig at bemanninsselskapene ønsker å fylle opp sin egen CV-base med kandidater, det som de tror er ett av de sterkeste forhandlingskortene deres i møte med nye kunder. Det finnes noen som sier at det også er bra markedsføring, se hvem vi jobber med, men jeg tror de fleste sitter med inntrykk av av dette ikke ligner på noe annet enn disse som stiller seg i køen for å få rote med den deiligste dama i skolegården.
Og da kan du jo tenke deg hva man kan mene om kunden …

Vi bestemte oss for å undersøke litt nærmere, og klarte å få en av jentene i nettverket vårt på intervju hos fire av de fem aktørene.
Når vi ringte den femte, så fikk vi vite at kunden hadde trukket oppdraget …
Hun spurte hvorfor hun ikke hadde fått beskjed om det.
Nei, det kunne de ikke svare på.
Det gikk ikke lang tid før bråket begynte, det var en megge fra det første vikar- og bemanningsselskapet som var grisesur for at stjernen vår ikke hadde fortalt at hun hadde blitt profilert fra andre selskaper, en samtale som vi vurderer som så god at den vil få plass i en egen tekst. Litt senere kom det en annen dame på banen, hun var ikke like grinete, hun var snarere litt oppgitt og fortalte at hun egentlig ringte for å sjekke om det kunne være interessant å bli profilert for en annen stilling i et annet selskap, noe «vår» kandidat selvfølgelig takket nei til, før hun fikk høre at det ikke var smart å oppføre seg som hun gjorde.
– «Oppføre meg som jeg gjorde?»
– «Ja … du har gått til andre selskaper».
– «Og så?»
– «Det vitner ikke akkurat om … hvordan skal jeg si det … troverdighet og lojalitet?»
– «Sier du som kopierer en stillingsannonse sammen med fem andre aktører?»
Da ble det stille i den andre enden.
Vi oppnådde akkurat det vi ønsket.
Vi oppnådde at kunden ble sittende med et dårlig inntrykk av slett arbeid.

Uten sammenligning for øvrig, men her om dagen var jeg i et greit kundemøte hvor jeg ble forespurt om jeg kunne finne en database-administrator som i tillegg var god til å snakke om fag og tjenester med nye kunder, en ganske viktig rolle som skal jobbe i tospann med noen av disse selgerne som ikke har peiling på hva de snakker om bare de kan selge noe, en spennende jobb for en som ønsket seg noe mer enn å bare sitte foran en skjerm. Dette var noe som jeg betraktet som et bonusoppdrag, jeg hadde egentlig tenkt å stenge butikken for sommeren men fikk denne i fanget fra en bekjent som ikke hadde kapasitet.
Greit nok.
Når man har gode nettverk så renner det fint i begge veier.
Jeg ble stående og vente litt utenfor, jeg hadde planlagt en kaffeprat med en tidligere kollega som jobbet i bygget ved siden av men hadde ganske god tid siden jeg hadde lagt inn litt slakk fra det første møtet.
Jeg pleide alltid å gjøre det.
Det var da jeg så henne, jeg visste hvor hun jobbet og hva hun jobbet med, men det var ikke før noen dager senere at det skulle gå opp for meg at jeg hadde vært på et møte hos et selskap som ikke brydde seg om konfidensialitet, eksklusivitet, lojalitet og en del andre begreper som legger grunnlaget for et godt samarbeid. Det var en av de interne kildene mine som fortalte det, de hadde gitt et tilbud til en fyr som hadde jobbet der gjennom et vikarbyrå som jeg visste at hun jeg hadde sett var ansatt i, det var en sånn greie som på fagspråket kalles «try and hire» og som ingen i bransjen liker å snakke om, møtet med meg og sikkert noen andre var bare en avledningsmanøver for å tilfredsstille et punkt i personalhåndboken. Jeg ser det ganske ofte, og kan ikke skjønne hvorfor det er så vanskelig å stikke fingern i jorda og kalle en spade for en spade i stedet for å vase rundt og late som de er så jævlig prektige.
Grøss.
Jeg lot det gå noen dager før jeg tok kontakt med oppdragsgiveren og fortalte at jeg hadde truffet noen gode kandidater, hørte at hun vred seg litt i stolen og sa at vi godt kunne ha et nytt møte.
– «Det var bare det at vi … det har kommet inn en annen … altså, vi har funnet en som vi har valgt å ansette».
Jeg svarte ikke.
Jeg lot det bli en stillhet som hun var lite komfortabel med.
– «Vi kan godt treffes», fortsatte hun.
– «Vi er jo hele tiden på utkikk etter flinke folk, kanskje vi kan ha de på vent, eller noe …»
– «Hør», begynte jeg.
– «Mine kandidater ligger ikke på vent eller noe, mine kandidater er valgt ut og sikret etter alle omstendighetene som hører med til et profesjonellt rekrutteringsprosjekt … mener du virkelig at flinke folk skal ligge i skuffen og vente til det dukker opp noe hos dere?»
– «Ja, nå legger vi dem ikke i skuffen, da … vi har gode databaser som vi kan sjekke når det dukker opp noe som er aktuelt …»
– «Hører du selv hvor dumt det høres ut?»
– «Dumt?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Dumt … dere kødder med flinke folk … jeg tar kommentarene dine videre med kandidatene mine, har ingen problemer med det selv om de vil oppfatte dere som rimelig uprofesjonelle … jeg kan til og med leve med at dere kødder med meg, men jeg lar det være med denne ene gangen og fører dere opp på listen over aktører som hverken jeg eller noen i mitt nettverk kommer til å ha noe med å gjøre».
Jeg hørte at hun forsøkte å bryte inn med noe, men det var i det samme øyeblikket som jeg avsluttet samtalen.
Noen ganger kan man oppfatte dødsstraff som det eneste riktige …


.

Anbefalte tekster:
Hvis og kanskje
37,5 – tallene som slakter vikar- og bemanningsbransjen
… eller klikk på stikkordskyen i bunnen av siden

Selvskryt på toppen av andres fornedrelse

Jeg var i et par møter i forrige uke hvor jeg ble spurt om bistand med ansettelse av nye mennesker, sånne oppgaver som tillater meg å gjøre noen av de andre tingene som jeg syns er mye morsommere å jobbe med. Dette var nye kunder for min virksomhet, og da syns jeg det er interessant å sjekke hvordan de har kommet fram til en som meg, egentlig mest som en bekreftelse på at jungeltelegrafen funker. Dagens tekst skal med andre ord handle om selvskryt og vissheten om at jeg ikke er så flink til å digge meg selv på samme måte som mange andre i denne bransjen med bonus og røde løpere, hornmusikk og bjelleklang.
Og vet dere hva?
Jeg gir egentlig faen …

Jeg fikk en kommentar fra en som hadde lest en setning på mine egne sider hvor jeg skriver at jeg er altruist, en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet, som en motpol til egoisme som er en helt vanlig og akseptert holdning for selgere som ikke har noe i denne bransjen å gjøre.
Sammenhengen?
Sistnevnte bekrefter responsen fra de to kundemøtene med det interessante faktum at de ble initiert fra mennesker som er lei av selskaper som viser et ego som er totalt blottet for personalfaglig kompetanse og i særdeleshet elementære kunnskaper innen rekruttering og elementær kommunikasjon. Det er vel egentlig bare å takke, men i all denne iveren så velger jeg å gi beng i at jeg bryter prinsippet med å fryde meg over andres fornedrelse på bekostning av egen vinning.
De som følger med på disse sidene husker en tekst hvor vikar- og bemanningsbransjen ble slaktet i en undersøkelse som dokumenterer manglende ferdigheter og feil fokus blant deres ansatte, og jeg ble litt overrasket over å finne denne på konferanserommet i det første møtet.
Det er nesten som om man får en følelse av noe som ligner stolthet.
Hmm.
Jeg ble til og med forevist en fersk stillingsannonse fra et selskap som fikk gjennomgå i den aktuelle undersøkelsen, en tekst som innleder med at selskapet skal styrke sin konkurransekraft og markedsposisjon med å ansette en proaktiv selger. Vedkommende skal faktisk jobbe med rekrutteringstjenester, mens annonseteksten renner over av begreper som tydelig viser et fokus på kunder og kundeportefølje, salgsprosesser og prospekting, møtebooking og kundemøter og markedsrelaterte aktiviteter.
Og kvalifikasjonskravene?
– Utdannelse fra høgskole/universitet
– Noen års erfaring fra salg
– God kjennskap til sosiale medier
Ehh …

Han spurte om jeg hadde mye å gjøre, om det var stor pågang, og det virket som om han ble litt overrasket over at jeg trakk å skuldrene og fortalte at jeg hadde avsluttet et spennende prosjekt for en tid tilbake og hadde god tid til å fokusere på mine leveranser mot hans eget selskap.
– «Du kommer til å få det travelt framover», smilte han.
– «Jeg treffer en del mennesker som begynner å få øynene opp for mye av dette lureriet som foregår i denne bransjen og som ønsker å forholde seg til de som driver som deg … smått og godt».
– «Jeg ser og hører», nikket jeg.
– «Jeg vet jo hvordan de andre holder på, har visst det lenge … spesielt dette selskapet og et par andre som ligger i de samme sporene, jeg innrømmer at jeg gremmes men forsøker å fokusere på mine egne ting og det som jeg er flink til».
– «Det er akkurat det», fortsatte han ivrig.
– «Det er jo det som disse dusteselskapene ikke skjønner, de eier ikke fokus og tanker for hvordan de skal fremstå som forretningsdrivere for kundene sine … det blir for mye løp og kjøp, ikke sant … skriv om det på bloggen din … seriøst, gni det inn».
– «Nå har jo ikke støvet senka seg etter denne undersøkelsen, da …»
– «Nettopp derfor», smilte han og slo hånden i bordet.
– «Du har ledelsen, men du skal ikke legge deg bakpå … nå skal du jage en ny scoring, ikke sant … det er jo sånn du ordlegger deg på seminaret ditt, er det ikke … kjør på … seriøst, gni det inn».
Jeg nikket.
Kjør på.
Gni det inn.
Jeg tenkte at det blir på den samme måten som når jeg sier til jobbsøkere at det ikke holder å sitte og glane på en stillingsportal og vente på at en eller annen gjøk skal taste inn noe som får deg til å slenge inn en søknad, seriøse rekrutteringsmennesker tør å utfordre sine oppdragsgiver og gjør litt mer enn å be en eller annen assistent om å sammenligne notatene fra kundemøter med hva som ligger i en dårlig CV-database før de drister seg til å publisere en tekst på Finn som bekrefter hvor dårlige de er.
Grøss.
– «Du har gode priser», fortsatte han.
Jeg nikket.
– «Jeg skriver ikke tallene basert på hvor den aktuelle rollen markeres på organisasjonskartet», bekreftet jeg.
– «Jeg vil at det merkantile skal påvirke min iver og interesse av å finne et riktig hode til deg … og dessuten kan jeg ikke skjønne hvorfor det er så mange som priser seg ut når de ser etter ledere … det er lettere å finne en god leder enn en seriøst god fagspesialist … det mener i hvert fall jeg».
– «Enig med deg», nikket han.
– «Faen, at det tok så lang tid for meg å få gjennom dette, har noen folk i etasjen under som griner sine bitre tårer over rammeavtaler som ikke er verdt en dritt … nei, nå må jeg avslutte … er alt klart?»
– «Tror det», smilte jeg og reiste meg.
– «Sender deg en mail hvis jeg lurer på noe …»

En profesjonell ansettelsesprosess begynner med kanalstrategi og god rekrutteringskommunikasjon, noe som forutsetter en viss forretnings- og virksomhetsforståelse. Det spiller nemlig ingen rolle hva som kan dukke opp hvis du ikke har noen forventninger eller formeninger.

Sorry at jeg virker negativ, men jeg er faktisk møkka lei av disse som ødelegger en bransje og et håndverk. Jeg er nesten fristet til å si «sorry» til noen av de aktuelle rekrutteringsselskapene også, men lar det være siden jeg ikke liker å snakke dritt om andre, på den annen side er de kanskje opptatt med å si «sorry» til sine egne som går glipp av stor fortjeneste ved å lukke øya for virkeligheten.
Grøss.
Mitt tips til mennesker som skal finne seg en eller annen samarbeidspartner, er å snakke med flinke folk som vet hva de driver med, sjekk tipsene deres og ta gjerne en ekstra sjekk for å være virkelig sikker.
Det funker for øvrig innenfor de fleste fagområder …
Jeg har sagt det før, men sier det til det kjedsommelige:
Det finnes ingen bedre korrektur enn virkeligheten.